Man Bookerpris Readalong 2013

Velkommen til Bookerpris-sesongen 2013 og Man Bookerpris Readalong!
Her på Har du Lest?  skal vi følge Bookerprisen fremover, og vi skal fordype oss i de seks bøkene på Bookerprisens Shortlist. Bookerprisen er den vestlige verdens viktigste pris som gis til en skjønnlitterær bok.  Nobelprisen gis som dere selvfølgelig vet, til en forfatter, mens Bookerprisen gis til en enkeltstående roman og er derfor stedet der unge uerfarne forfattere måler muskler mot superstjerner som Rushdie, McEwan og Coetzee.  Samlesingen av Bookerprisens Shortlist her på bloggen legges opp som månedens bok opplegg , og er en Readalong åpen for alle. Vi begynner i november med vinneren av Bookerprisen, The Luminaries.  Her er leseplanen vår:

  • November 2013:  The Luminaries av Eleanor Catton
  • Desember 2013:  The Testament of Mary av Colm Tóibín
  • Januar 2014: A Tale For The Time Being av Ruth Ozeki
  • Februar 2013:  Harvest av Jim Crace
  • Mars 2014: We Need New Names av NoViolet Bulawayo
  • April 2014:  The Lowland av Jhumpa Lahiri

Hvorfor skal du lese Bookerprisens Shortlist?  Enkelt! Ved å lese Bookerprisens Shortlist blir du trukket rett inn i bøker som er i skuddet akkurat NÅ! Du blir umiddelbart oppdatert på noe av det mest spennende engelsk samtidslitteratur har å by på, og du kommer til å lese romaner så aktuelle og nye at blekket knapt er tørt.  Du vil møte ukjente forfattere, og noen av dem kommer til å bli morgendagens Zadie Smith eller Julian Barnes.  Du må bryne deg på en og annen utilgjengelig og utspekulert bok, eller lese om miljøer du kanskje eller aldri ville drømt å lese om.. -All part of the fun!

De aller fleste lesere av Har du Lest? er ikke bokbloggere, men litteraturinteresserte mennesker rundt omkring i Norge og i utlandet.  Jeg håper dere vil ha glede av å følge Bookerpris samlesingen ut over vinteren.  Tipper at mange av dere vil bruke det som et «shop window»; en måte å bli kjent med Bookerprisens Shortlist 2013, og velger hvilke bøker dere vil lese underveis.  Det er jo perfekt! Det er sikkert mange av dere som også er nyskjerrig på hva andre lesere og bokbloggere mener om disse seks bøkene, og dere vil kunne lese noen av deres smarte tanker og synspunkter her også.

Til mine kjære felles bokbloggere:  jeg håper flere av dere blir med på samlesingen av en eller flere av bøkene på Shortlisten.  Dere kan legge ut omtaler om bøkene den første dagen i hver måned, samtidig med meg, og linke til omtalene deres i mitt innlegg.  Dere kan også legge ut omtale hele den måneden, når dere er ferdig med boken. Hvis dere allerede har blogget om boken, er det bare å legge et link inn her på bloggen.  Du kan også klippe inn et utdrag av omtalen din og lime direkte inn i kommentarfeltet, hvis du vil, i tillegg til et link, for å vise andre lesere av bloggen hva din omtale handler om.  Har du lyst å dele et innlegg eller skape blest om noe annet du har skrevet om Bookerprisen nå og fremover i tiden før felles lesingen begynner i november, er det også bare å linke til et av innleggene om Bookerprisen 2013 her på bloggen.

The rules are : no rules!  Vi skal bare lese, reflektere, diskutere og hygge oss.

Her er alle lenkene til alle bloggere som har blogget om Bookerpris bøkene både på Shortlist og Longlist i år:

November 2013:  The Luminaries av Eleanor Catton

Desember 2013:  The Testament of Mary av Colm Tóibín

Januar 2014: A Tale For The Time Being av Ruth Ozeki

Februar 2013:  Harvest av Jim Crace

Mars 2014: We Need New Names av NoViolet Bulawayo

April 2014:  The Lowland av Jhumpa Lahiri

De følgende bøkene var nominert til Bookerprisens Longlist 2013

 

Sjarmerende og rampete Darling fra Zimbabwe glitrer

Posted by on apr 30, 2014 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Kvinnelige forfattere, Lesesirkel 2013, Nå i norsk oversettelse, Slideshow | 4 comments

bulawayo1-568x419

NoViolet Bulawayo er et åpenbart talent som det blir spennende å følge videre.

Hvert år kommer det en ny bølge av bøker for voksne der barn har fortellerstemmen, og de fleste av dem er sukkersøte og kunstige.  En som likevel er verd å få med seg fra 2013 er Darling i  We Need New Names.  Den var månedens bok her på bloggen i forrige måned, og er nå utgitt på norsk av Cappelen Damm med tittelen Vi trenger nye navn.  Bulawayo har fått mye skryt for nettopp fortellerstemmen til den ti år gamle hovedpersonen Darling.  Her er et par grunner til at akkurat denne barnestemmen fungerer så bra:

Det viktige mellomrommet:
En barnestemme er nesten alltid en upålitelig forteller som ikke forstår hele situasjonen de beskriver.  Vanligvis villeder de ikke bevisst leseren,  men heller at de misforstår betydningen av hendelsene de beskriver.  De tror de beskriver sannheten. Situasjonene de er for umodne til å forstå, oppfattes likevel av leseren.  Det oppstår dermed et mellomrom mellom det barnet misforstår og det leseren forstår.  Dette mellomrommet er egentlig hele kjernen i romaner fortalt av et barn, og det melkes og utnyttes i det uendelige. Bulawayo viser seg å håndtere grepet sjeldent bra.

 

Mellomrommet som filter:
We Need New Names omhandler livet i Paradise, en shantytown i Zimbabwe.  Darling beskriver hverdagen i brakkebyen der de voksne er fraværende og barna lever mer eller mindre på selvstyr.  De bruker dagene på leker som Finding Bin Laden eller the Country-game. Tonen er lystig, frekk og usentimental. Barna går på guava-slang. Darling klyper en baby i kirken for å slippe å holde den. Men i forbifarten nevnes og antydes det brutale situasjoner.  Venninnen Chipo er bare 11 år og gravid etter å ha blitt voldtatt av bestefaren.  En politisk opprører blir begravet. Faren til Darling har AIDS.  Et hvitt ektepar blir angrepet. Det gir frysninger å lese seksjoner der barna etteraper volden, som de ikke forstår, og som de ser som en del av hverdagen.  Romanen er episode-basert og de forskjellige kapitlene er, som mange anmeldere påpeker, en sjekkliste over alt som er galt med Zimbabwe.   Den livlige barnestemmen skaper en trygg avstand til handlingen, samtidig som den kommenterer den.  Bulawayo mestrer fint denne dobbelkommunikasjonen.  Hun har skarpe observasjoner og biter fra seg i alle retninger, mens leseren humrer over Darlings versjon av omgivelsene.   Med andre ord pakker Bulawayo inn et sterkt og rystende budskap med så mye sjarm at alle har lyst å lese det.  I seg selv kan det være kontroversielt:  å ufarliggjøre, trivialisere eller tilpasse seg vestlige lesere.  «Poverty-porn», som filmskaperene bak Slumdog Millionaire ble beskyldt for.  Uansett hva man tenker om det, er det bare å registrere at NoViolet Bulawayo skildrer Zimbabwe på en måte som både forskrekker og sjarmerer med Darling og hennes historie.

Ikke noe englebarn:
Den største fallgruben i voksenromaner der fortelleren er et barn, er at barnet er aldeles ulidelig søtt og perfekt.  Noe av det jeg virkelig liker med We Need New Names er at Darling er langt fra noe englebarn. Tvertimot, hun er rampete, impulsiv, og gjør et par ting som leseren trolig vil reagere på, som da et hvitt par blir angrepet av en Mugabe-inspirert bande som vil fjerne alle de hvite i Zimbabwe.  Banden raserer først huset deres, dreper hunden og fører deretter paret vekk, sannsynligvis for å myrde dem.  Darling og vennene, som har sett det hele fra toppen av et tre, klatrer ned og løper inn i det tomme huset.  De leker ubekymret, hopper henrykt i parets seng, og raider kjøleskapet.  Det er en flott scene; provoserende, ubehagelig og likevel avvæpnende.    Å la Darling være et barn på godt og vondt gjør henne troverdig og menneskelig. Boken får viktige nyanser og blir mer realistisk.

I bokens annen del reiser Darling til Amerika og blir etterhvert eldre.  Den kvikke barnestemmen erstattes av en illusjonsløs tenåring som sliter med å forene den kulturen hun har forlatt med den kulturen hun befinner seg i.  Et kapittel i «vi» form introduseres, for å ytterligere beskrive immigranters vanskelige hverdag i USA. Det er interessant, men selv har jeg lest mange bøker om akkurat det fra før.  Den historien er mer vanlig, og ærlig talt, andre har skildret den med mer kraft.  Romanen mister litt retning og gnist. Les We Need New Names for den første delen av boken,  fra Zimbabwe når Darling er ti år gammel.   Det er flotte kapitler som er vel verd å få med seg og det er fascinerende å høre om barns hverdag i brakkebyen; en hverdag vi ikke vanligvis får høre om i nyhetsbildet. Dobbelkommunikasjonen til Bulawayo er intelligent, bitende, og samtidig leken.

Her er et tidligere innlegg på bloggen, Når barn er hovedpersonen i en roman, der jeg skriver litt mer om hva som skjer når barn har fortellerstemmen i en roman, og hvilke romaner som virkelig mestrer dette krevende grepet.   Og her et innlegg der jeg skriver om upålitelige fortellerstemmer  og en briljant bok skrevet av Ford Madox Ford som inspirerer forfattere den dag i dag.

4 Comments

Leave a Comment

Våtmarken (The Lowland) av Jhumpa Lahiri, Man Bookerpris Readalong

Posted by on apr 1, 2014 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Kvinnelige forfattere, Lesesirkel 2013, Nå i norsk oversettelse, Slideshow | 3 comments

 

APRIL : The Lowland

APRIL : The Lowland

Hvordan går det med alle lesere av Bookerprisens kortliste?

Vi har lest oss igjennom fem romaner så langt, og det har vært en uvanlig eksotisk reise.  I mars leste vi We Need New Names av Violet Bulawayo, om ti år gamle Darling som reiser fra shantytownen Paradise i Zimbabwe til Amerika.  Selv var jeg en uke i Tanzania i mars, og jeg fikk frysninger av den uendelige fattigdomen jeg så der.  Det bragte romanen fra Zimbabwe mye nærmere.

Denne måneden tar vi turen til Amerika via India.  Romanen er The Lowland og vi er i Calcutta på seksti-tallet.  Den kjente indisk-amerikansk forfatter, og Pulitzerpris-vinneren Jhumpa Lahiri har skrevet en flott bok jeg tror mange vil like.   Siden vi er kommet så langt ut i Bookerpris-sesongen 2013, er boken allerede oversatt til norsk med tittel Våtmarken utgitt av Gyldendal. Det betyr at de som vil kan lese boken på norsk.

De siste månedene har jeg vært på reise utenfor Norge og langt fra bloggsfæren store deler av tiden, og slik fortsetter det videre også.  Den aller første turen min går i morgen til Portugal for å tilbringe tid med min mor på sykehuset.  Vi kommer til å diskutere nettopp The Lowland av Lahiri.  Mine foreldre tilbragte nemlig et år i Calcutta akkurat på samme tid som denne romanen åpner, og jeg gleder meg til å høre om bokens Calcutta kontra den byen min mor opplevde som ung nygift kvinne.

Hvordan ser våren ut fremover her på bloggen?  Først og fremst skal jeg dele en del bøker med dere som jeg har hatt stor glede av denne våren.  En av dem er den storartede novellesamlingen Tenth of December av George Saunders, som vant den aller første Folioprisen for noen uker siden.  Den er forbløffende samling; original og massivt urovekkende. Novellene skaper en kompleks stemning som nesten er udefinerbar, og sjelden behagelig.  Saunders besitter genren totalt.  Du er umiddelbart inne i en annen verden, oftest litt creepy, og opplever hvordan det er inne i hodet på en av karakterene, og samtidig hvordan andre ser den personen utenfra.  Like lett som Saunders bringer deg inn i en verden, er du ute av den, og neste novelle kan begynne.  Briljant. Den er ute på norsk nå, Tiende desember fra Gyldendal.  

I mai skal vi også oppsummere alle Bookerprisbøkene vi leste denne gangen.  Det er et knippe med seks bøker som har oppnådd sjelden suksess og er alment kjent som en av de beste Bookerpris Shortlistene i prisens historie.  I midten av juli kommer deretter Bookerprisens longlist 2014.  For første gang er prisen åpen for amerikanere, og det blir morsomt å se hvordan dette vil påvirke Longlisten.  Det er bemerkelsesverdig mye god litteratur som kommer fra Amerika om dagen, så det blir fint å få dem inn i på radaren.  

Tilbake til månedens bok.  The Lowland er fortellingen om to brødre, Suhash og Udayan som vokser opp i Calcutta.  Det er på seksti-tallet, og Subhash reiser fra India til Rhode Island for å bli akademiker.  Udayan blir boende i Calcutta der han blir en del av en Mao inspirert revolusjonsgruppe.  Boken omhandler de to nære, men likevel så ulike brødrene og hvilke konsekvensene de ulike valgene de tar får.  Udayans hustru Gauri er kvinnen som står sentralt i livet til begge to.  Jeg vil ikke fortelle for mye om hvordan dette utspiller seg, annet enn å si at det vil komme til å påvirke flere generasjoner.  Det er en sterk og flott historie.  Samtidig er dette også en roman om å reise fra et land til et annet, og om å komme videre i livet. Om hvordan man forsøker å skape et nytt liv for seg selv i en annen kultur, mens fortiden ikke vil gi slipp på deg.

Her er noen av diskusjonsspørsmålene fra Bookerprisens hjemmeside, og de inneholder ingen spoilere.

To what extent is the collision between the personal and political inevitable in this novel?

In what way do the female characters in the book assert their own authority in a patriarchal society?

‘He didn’t belong, but perhaps it didn’t matter. He wanted to tell her that he had been waiting all his life to find Rhode Island. That it was here, in this minute but majestic corner of the world, that he could breathe.’ How does America provide a release for the characters?

Are they able to break their ties with India or is India too inextricably a part of their identity and outlook? ‘

´With children the clock is reset. We forget what came before.’ Does this prove to be true? Does the birth of Bela allow the main characters to reset the clock?

How does a frequent change in perspective alter our views about Udayan and his actions?

Do any of the characters achieve their desired sense of freedom by the end of the novel?

Da ønsker jeg alle en fin april måned.  Før påske skal jeg legge ut et bilde av Kindlen min,  det er en stund siden sist, så dere kan se hva jeg leser akkurat nå.. og kanskje få med dere et lite lesetips?  Det er en eklektisk liste, som går bakover og fremover i tid, og over flere genrer og stilarter.

 

3 Comments

Leave a Comment

Månedens bok: Harvest av Jim Crace, Man Bookerpris Readalong

Posted by on feb 1, 2014 in Anmeldelser, Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013 | 6 comments

FEBRUAR :  Harvest

FEBRUAR : Harvest

Vi er nå kommet langt inn i lesingen av Bookerprisens Shortlist 2013. Så langt har vi lest selve vinneren av Bookerprisen, The Luminaries; en sprudlende ny-viktoriansk sensasjonsroman skrevet av en purung forfatter fra New Zealand. Vi har vært innom Irland og lest en av nåtidens mest kjente irske forfattere, Colm Toibín, og hans kontroversielle og vakre Testament of Mary. Etter det gikk turen til en kanadisk/japansk Zen Buddhist prest som skriver om en spesiell dialog mellom en japansk tenåring og en kvinne i Canada, A Tale For the Time Being.

Nå er det på tide å gå tilbake til England, og til den eneste engelske forfatteren på listen. Vi er også kommet til indrefiléeten. Harvest er en praktfull bok, og man kan på mange måter argumentere for at boken er mer velskrevet enn vinneren fra New Zealand. Jim Crace har skrevet en mørk, tankevekkende og relevant bok. Crace blir gjerne beskrevet som William Golding sin arvtager, og påvirkningen i denne boken er spesielt merkbar. Som de fleste andre bøkene på Bookerprisens Shortlist omhandler romanen migrasjon. Forflytting på kryss og tvers av kontinenter og kulturer. Men Harvest snur opp-ned på problemstillingen. I stedet for å den nye kulturens innflytelse på innflytteren, viser den hvordan nykommere påvirker et lite samfunn i endring. Det er fra en bitteliten by, a hamlet, i England akkurat i den vanskelige overgangen fra føydalsamfunnet til tidlig industrialisme, med alle de konsekvensene det medfører.  Når tre nykommere kommer til byen blir de raskt gjort til syndebukker for en handling de ikke har gjort, og det lille samfunnet oppløses i tragedie.

Tonen er sober og samtidig poetisk. Det er uendelig vakkert språk. Crace skriver stemningsfullt, nesten mytologisk og det er noe symbolsk og tidløst over historien.

«The night is ponderous.  No owl or fox is keen to interrupt the darkness. It seems that even the trees have stopped their stretching and their creaking, their making wishes in the wind, to hold their breaths and stare like me towards the pillory.»

Harvest er også i mine øyne den mest helstøpte boken på Shortlisten. Det er rett og slett en sjeldent god bok. Bør du lese denne? Selvfølgelig bør du det. Hvis du bare skal lese en bok fra Bookerprislisten 2013, ville jeg sannsynligvis ha valgt denne. Den er representativ for et stålende år for Bookerprisen og et knippe sjeldent gode bøker. I et år der Bookerprisen nå er blitt både global og flerkulturell, viser også Harvest hvor klippefast England står som en sterk litterær tradisjon.

-Bemerk at siden teksten er mettet med et sjeldent stofflig språk bør du kanskje ha litt over middels god kunnskap i engelsk for å lese Harvest. Hvis ikke, ville jeg heller ha ventet på den norske oversettelsen.

6 Comments

Leave a Comment

A Tale for the Time Being: hovedtema

Posted by on jan 18, 2014 in Anmeldelser, Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Kvinnelige forfattere, Lesesirkel 2013 | 16 comments

 

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

“Hva leser du akkurat nå?”  Hver gang jeg har fått det spørsmålet i sammenheng med Ruth Ozekis A Tale for the Time Being, og begynt å beskrive boken, har jeg oppdaget at alle får lyst å lese denne boken selv.  Det er ikke så rart, fordi månedens bok i vår  Man Bookerpris Readalong er en genuint fengende historie:  En japansk tenåringsjente skriver en dagbok i Tokyo på begynnelsen av 2000-tallet.  Tonen er frekk, noen ganger nesten morbid, men snart kommer det tragiske aspektet frem.  Nao er mobbet på skolen, og familielivet er, i hennes øyne, patetisk.  Faren har forsøkt å ta selvmord flere ganger, men er så mislykket at han klarer ikke en gang det.  Nao forteller at hun også har bestemt seg for å selv begå selvmord.

Spol frem i tid.  Det er etter tsunamien i 2011 og på en fjern øy på kysten av British Colombia i Canada finner en forfatter, Ruth, Naos dagbok pakket inn i en Hello Kitty lunsjboks  skyllet opp på stranden. Dermed begynner en vakker og tankevekkende bok som veksler mellom de to kvinnenes liv, den unge isolerte tenåringen som forsøker å finne en retning i livet og den eldre kvinnen som dras inn i tenåringens liv og tanker.  Nao ønsker å bruke dagboken til å nedtegne livet til sin oldemor, den 104 år gamle buddhistiske nonnen Jiko, som lærer Nao opp til å finne den indre kraften hun trenger for å håndtere omverdenen.  I stedet blir dagboken en skildring over tenåringens eget tomme og meningsløse liv.  Etter hvert som Ruth leser dagboken blir hun mer og mer dradd inn i Naos liv.  Ruths eget isolerte liv på den avsidesliggende øya sammen med partneren Oliver er nydelig beskrevet, med den vakre naturen og stemningen som til tider blir melankolsk eller tilogmed klaustrofobisk. Oliver og Ruth forsøker å finne ut om Nao begikk selvmord,  døde i tunamien i 2011 eller fremdeles er i live.

Naos stemme i dagboken klinger autentisk, og er et overbevisende blikk inn i en femtenårings verden. Her er utdrag fra begynnelsen av boken, og Ozeki etablerer med en gang forholdet mellom den som skriver dagboken og den som leser dagboken – og vi som er utenpå dem begge og leser alt sammen.

 Hi!  My name is Nao and I am a time being. Do you know what a time being is? Well, if you give me a moment, I will tell you. A time being is someone who lives in time, and that means you, and me, and every one who is, or was or will ever be.

..if you’re reading this, then maybe by now you’re wondering about me, too.

You wonder about me.

I wonder about you.

Are you in a New York subway car hanging from a strap, or soaking in a hot tub in Sunnyvale?

Are you sunbathing on a sandy beach in Phuket, or having your toenails buffed in Brighton?

Are you male or female or somewhere in between?

Is your girlfriend cooking you a yummy dinner, or are you eating cold Chinese noodles from a box?

Are you curled up with your back turned coldly toward your snoring wife, or are you eagerly waiting for your beautiful lover to finish his bath so you can make passionate love to him?

Do you have a cat and is she sitting on your lap? Does her forehead smell like cedar trees and fresh sweet air?

For hvert kapittel i Naos fortelling, får vi et etterfølgende kapittel fra Ruth, der hun forteller om dagliglivet sitt og reflekterer over Naos liv og utvikling. Denne vekslingen mellom de to stemmene er sjeldent vellykket, for hver stemme fremhever den andre.  Ruths lune liv på øya står i sterk kontrast til den forferdelige mobbingen Nao opplever. Mobbing er et viktig tema i boken, ikke bare mobbingen fra Naos medelever, men også hvordan selve systemet tillater det.  Naos vendepunkt blir et av bokens høydepunkter; sommeren hun tilbringer med oldemoren Jiko, og finner sin egen indre “supapawa” (superpower). Når Nao læres opp i zen Buddhismens grunnprinsipper, reflektere Ruth over de samme konseptene.  Hva vil det si å leve? Moren, som bodde sammen med henne på den lille øya, er død etter mange år med Alzheimers og Ruth bearbeider fremdeles morens minne. Hun er ensom og gradvis blir hun alt mer besatt av Nao og Naos familie.

Selv om det er nedtonet, har konseptet om død og selvmord en viktig rolle i boken.  Nao og faren kontemplerer selvmord.  Farens onkel var kamikaze-pilot under annen verdenskrig og måtte begå selvmord.  Det er en viktig ramme i boken, fordi det introduserer poenget om å ha kort tid igjen å leve, eller tilmålt tid å leve på jorden. Dette er en forutsetning for hovedprinsippet i boken;  vi er ikke bare mennesker, vi er mennesker i tid. “A time being.”  Zen Buddhisten Dogen Zenji, som levde på 1200-tallet forklarte det slik; “Every being that exists in the entire world is linked together as moments in time, and at the same time they exist as individual moments of time. Because all moments are the time being, they are your time being.”

Det går til kjernen av filosofien om hvordan vi bør leve livene våre.  Siden vi ikke har uendeligheter av tid, gjelder det å være bevisste og bruke hvert sekund vi har.  Boken har dermed et svært positivt budskap.  Boken oppleves også som varm og oppløftende fordi Ozeki har så mye forståelse og kjærlighet for karakterene hun skriver om.

Et annet hovedtema i romanen er kommunikasjon.  Her er noen av de kommunikasjonsmidler vi finner i boken:  flaskepost (mer korrekt en lunsjboks-post),  gamle brev, e-poster, og internett. Ikke minst, noe av hovedpoenget i boken er en forteller (Nao) og en leser (Ruth).  Kommunikasjon over tid er også fremhevet. Hvordan Naos onkel som levde for lenge siden og begikk kamikaze inspirerer henne.  Hvordan hun selv betyr noe for Ruth som finner dagboken ti år senere.  Hvordan alt dette kan bety noe for oss. At mennesker kan møtes over hav, over internett, over tid, gjennom en bok eller brev, og likevel kan være så betydningsfulle for hverandre er et hovedtema, og i mine øyne er det et flott tema.

Ozeki har skrevet seg selv, og mannen Oliver inn i boken.  Hun har beskrevet hvordan hun forsøkte med forskjellige karakterer i “rollen” som leseren av Naos dagbok, og tilslutt tok hun rollen selv.  Slik visker hun ut grensen mellom den virkelige og den fiktive verdenen og resultatet er at boken virker ytterligere troverdig og umiddelbar. Jeg så henne diskutere boken i London for noen måneder siden i forbindelsen med kåringen av Bookerprisens Shortlist, og hun er smart, sjarmerende og reflektert.

A Tale for the Time Being har blitt sammenlignet med Murakami, men det er en forenkling. Ozeki har ikke Murakamis blendende magi, boken hun skriver er mer lavmælt.  Samtidig bruker hun også magisk-realisme, men på en behersket måte.  Ozeki har riktignok også en forkjærlighet for katter, og du vil sikkert finne en diskusjonstråd på internett som drøfter om kråken er kamikaze-pilotens reinkarnasjon.  Ozekis magisk-realisme er likevel mer som Gabriel Garcia Marquez enn Murakami i mine øyne.  Hun er en filosofisk forfatter som har mye på hjertet om alt fra  japansk popkultur, Buddhisme, kvantefysikk til kamikazepiloter og Marcel Proust, og som formidler det lett og velskrevet.  Boken har hjerteskjærende partier, onde partier, men likevel er det en humor, trygghet og flyt som løfter leseropplevelsen og gjør den personlig og meningsfylt.

Det kan ta litt tid å venne seg til rytmen i fortellerstemmene, og i min mening burde slutten vært litt mindre teknisk og mer magisk. Samtidig er det noe evig over bokens budskap, noe åpent, slik at en begynnelse og en slutt på en måte er irrelevant.  Det er befriende å lese noe som ikke lyser oppskrift og forfatterskole.  Befriende at boken er original og intelligent, men aldri fiks eller påtatt.  En flott bok, og fortjent plass på Bookerprisens Shortlist.  Den er også nylig kåret som en av finalistene til den amerikanske prestisjeprisen the National Book Critics Circle Awards; vinneren blir kåret i februar.

16 Comments

Leave a Comment

Månedens bok; A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki, Man Bookerpris Readalong

Posted by on jan 1, 2014 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Kvinnelige forfattere, Lesesirkel 2013, Slideshow | 8 comments

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

Det er første januar, og på tide med en ny bok i vår Man Bookerpris Readalong.  I januar skal vi lese A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki.  Det er en bestselger som allerede er blitt populær blant flere av leserene her på bloggen.  Med lett, flytende språk er det en åpen og tilgjengelig bok skrevet av en genuint spennende forfatter; Ruth Ozeki.  Hun er en kanadisk-amerikansk forfatter og filmskaper, og i tilleg er hun en Zen buddhist prest.  Jeg holder selv på med boken nå, og det er en lett bok å like.  Morsom, sjarmerende og samtidig dyp  virker det som om denne boken treffer alt fra tenåringer til godt voksne.  Her er beskrivelsen fra Man Booker Prize hjemmesiden:

Ruth discovers a Hello Kitty lunchbox washed up on the shore of her beach home. Within it lies a diary that expresses the hopes and dreams of a young girl. She suspects it might have arrived on a drift of debris from the 2011 tsunami. With every turn of the page, she is sucked deeper into an enchanting mystery.
In a small cafe in Tokyo, 16-year-old Nao Yasutani is navigating the challenges thrown up by modern life. In the face of cyberbullying, the mysteries of a 104-year-old Buddhist nun and great-grandmother, and the joy and heartbreak of family, Nao is trying to find her own place – and voice – through a diary she hopes will find a reader and friend who finally understands her.
Da er det bare å begynne å lese, dere!  Det kommer en omtale fra meg etter hvert.  Jeg håper alle vil ha glede av denne romanen som har tatt verden med storm.  Enjoy og godt nytt år til hver og enkelt!

8 Comments

Leave a Comment

Forholdet mor/sønn i The Testament of Mary av Colm Tóibín

Posted by on des 15, 2013 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013 | 4 comments

Colm Toibin

The Testament of Mary. Når Tóibín skriver, vet vi at teksten blir vakker, elegant minimalistisk, og ikke minst, alvorlig. Ikke gå glipp av denne lille boken med så stor slagkraft, nå spilt inn som lydbok med Meryl Streep!

The Testament of Mary  er månedens bok her i vår Man Bookerpris Readalong.  Den lille boken på rundt 100 sider omhandler Jesus mor Maria, og skildrer hennes opplevelse av Jesus, kretsen rundt ham, og mytologien som oppsto etter hans død. Tóibín skyter en poetisk kanonkule rett mot Jesus gudommelighet, og jeg har tidligere skrevet om det religiøse aspektet av romanen i dette innlegget her på bloggen.  Det er likevel et annet tema i boken som er verd å se litt på, og det er mødres (og fedres) følelse av tap når barna vokser opp.  Foreldres sorg over at barna går en helt annen vei, forkaster verdiene de har med seg hjemmefra og i stedet søker uavhengighet og frihet langt utenfor foreldrenes sfære. Skaper sine egne liv.  Dette er et universelt tema, og det gjennomsyrer The Testament of Mary. 

Det er ingen tilfeldighet, fordi forhold mor/sønn er et tema som Tóibín har vært opptatt av og skrevet om gjennom hele karriéren.  En novellesamling, Mother and Sons, (2006) skildrer utelukkende forskjellige aspekter av forholdet mellom mor og sønn.  I en annen, The Empty Family (2010), omhandler en av de nydelige novellene en sønn som reiser tilbake til Irland for å ta et endelig farvel med sin mor.  I essaysamlingen New Ways to Kill Your Mother – Writers & Their Families (2012), skildrer Tóibín hvordan familiedynamikk har påvirket forfattere som Jane Austen, Yeats og Thomas Mann.

Hva er Tóibíns egen historie?  Da han var 8 år, ble hans far alvorlig syk, og måtte på sykehus.  Moren plasserte da de to yngste av fem barn, Tóibin og lillebroren, hos en tante, og der ble de i tre eller fire måneder.  Moren hverken besøkte, ringte eller skrev til dem i denne perioden.  Da faren kom hjem fra sykehuset, ble guttene hentet hjem, men moren forble emosjonelt distansert gjennom hele oppveksten.  Faren døde da Tóibin var 12 år.  Den påfølgende september begynte Tóibín å skrive dikt og fortellinger.  I intervjuer har han fortalt at han aldri snakket med moren om følelser. Hun døde i 2000.

The Testament of Mary dveler ikke ved Jesus eller Marys egen oppvekst. Maria mimrer tilbake til en lykkeligere tid i Jesus barndom, men romanen omhandler Jesus siste måneder. Jesus er blitt sin egen person. Han lar seg ikke påvirke av moren lenger, og hører ikke på henne. Maria forstår ikke sønnen.  Hun opplever at de mennene som han omgir seg med (disiplene) er snåle og sære.  Sønnen er blitt hovmodig, og han er blitt en helt annen en den hun husker og trodde han var.  Hvem er det han innbiller seg at han er?  Guds sønn? Smerten er stor da det går opp for henne at sønnen går til sin visse død, uten at hun kan redde ham. Sorgen over å miste sønnen, over å se ham myrdet, er rystende, og Tóibín skildrer det gripende.  Men da har hun allerede mistet ham en gang, fordi han har tredd ut av familien og funnet en ny flokk; tilhører ikke lenge henne.

Tóibín skildrer Maria med ømhet og kjærlighet. Ved første øyekast er det en flott og sterk morsrolle.  En kvinne som elsker sønnen sin over alt annet og føler et episk raseri mot de som dreper ham.  Likevel er bildet mer komplekst.  For Maria er uten evne til å forstå sønnens misjon, og vil ikke ta del i det som sønnen ofret livet sitt for.  Hun syns ikke det var verdt å ofre livet for.  Det er et portrett av en mor som ikke støtter sønnen sak, som ikke stiller seg bak ham, men som hjelpeløst bærer vitne til hans fall.  Hun blir ikke engang værende hos ham til han dør, men flykter mens han er døende, i fare for sitt eget liv.  Selv om moren skildres med varme, er det egentlig et knusende portrett sett fra en sønns side. For moren er begrenset, og makter ikke å gå ut av sin egen referanseramme.  Vi har fra bibelen en klassisk oppfatning av at Maria støttet Jesus.  Tóibín skildrer i stedet en sønn som må gå sin egen vei og følge sin egen overbevisning alene, uten forståelse eller støtte fra moren.

Alle som leser denne boken forstår at Tóibín løfter Maria ned fra pidestallet som katolsk helgen, og viser at hun er en vanlig kvinne.  Mange vil kanskje si at han gjør noe som er enda finere; han gjør henne menneskelig, til en vanlig mor.   Det kan faktisk virke som en hyllest til morsrollen, med morens ubegrensede kjærlighet.  Ved ettertanke er dette likevel ikke bare en hyllest. For Maria er en begrenset mor som ikke har kapasitet til å forstå sønnen sin.  Det er interessant, fordi sønnens forhold til den emosjonelt distanserte moren, som går som en rød tråd gjennom mye av Tóibíns forfatterskap, dukker på denne måten opp også i denne boken.  Hvor interessant hadde det ikke vært å høre Jesus tanker om Maria i Tóibíns bok, om moren som elsket ham men som ikke kunne akseptere den han selv mente han var blitt. Om moren som forsøker å holde ham igjen og ikke fullføre hans skjebne i livet. Som fremdeles tilber de hedenske gudene.  Tóibín diskuterer ikke hvordan Jesus opplevde moren.  Fokuset er i stedet på Marias sorg over at sønnen har valgt en annen vei, og går i døden for den. Om raseriet hun føler, og hjelpeløsheten.  Det er en menneskelig, trist og vakker skildring av Maria. Men det er et ambivalent portrett.

Jeg tror dette er en av grunnene til at denne vesle boken har fått en så sterk respons.  Det er ikke bare den kristne aksen.  Gjennom Marias sorg over at sønnen ikke lenger tilhører henne, rører også Tóibín ved noe alle foreldre må ta inn over seg.  Barna er ikke våre; de følger ikke det sporet vi har tenkt ut for dem.  I stedet er de helt egne individer som skal gå sine egne veier i livet, kanskje i en retning vi aldri hadde kunnet forutse.   Det er ikke kristen, agnostisk, eller ateistisk tankegang. Det er helt universelt.

Jeg har en signert utgave av The Testament of Mary som jeg gir vekk lille julaften, meld deg på give-away!
 

 

4 Comments

Leave a Comment

Månedens bok; The Testament of Mary av Colm Tóibín, Man Bookerpris Readalong

Posted by on des 2, 2013 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013 | 19 comments

colm-toibin-the-testament-of-mary

Det er desember og det er på tide å fokusere på månedens bok her på bloggen.  Noen har kommet seg igjennom forrige måneds bok, The Luminaries, men mange har slitt med den lange romanen, og syns at den ble fryktelig slitsom.  Uansett ønsker jeg dere alle velkommen til en helt annen type leseropplevelse med The Testament of Mary.

The Testament of Mary er en liten bok, på bare 104 sider, men den har stor slagkraft.  Du leser den på bare en time eller to, men sannsynligvis tenker du på den i dagevis.  Vi har allerede testamentene til Lukas, Matteus, Johannes og Markus.  Så hvordan skiller Marias testament seg ut? Dette er teksten som avmystifiserer Maria og kanskje Jesus selv. Tóibín menneskeliggjør Maria, og gjør henne til en kvinne vi ikke skal tilbe, men heller forstå og identifisere oss med.   Vil Tóibín, som er ateist, ta det gudommelige vekk fra Jesus? Det er verd å ha i bakhodet når du tar frem denne boken en eller annen gang i desember og tar et lite mini dypdykk to tusen år bakover i tid.  Lesere av bloggen vet hvor glad jeg er i Colm Tóibín, som i min mening fører en av de vakreste pennene i det engelske språket akkurat nå.  I denne vesle boken er det også seksjoner som er så utsøkte at de tok pusten fra meg.

Jeg skrev en omtale av The Testament of Mary her på bloggen i begynnelsen av februar, og gjengir den her i sin helhet.  Andre bloggere kan linke til sine omtaler under her, eller på hovedsiden på bloggen, merket Man Bookerpris Readalong, i hele desember.

Colm Tóibín er en av flere nålevende irske forfattere som virkelig plasserer Irland på det litterære kartet om dagen. The Testament of Mary er en bitteliten bok, ja egentlig en novelle.  Likevel får den gjort mye på sine få sider.  Den stiller spørsmål rundt Jomfru Maria, griper tak i mennesket bak ikonet, og utfordrer synet vårt på denne mest hellige kvinnen. Vi burde kanskje ha forutsett det.  Tross alt het den forrige boken hans “New Ways to Kill Your Mother: Writers and their families”.

Tóibín har tidligere skrevet en del om den katolske kirken, og om hvordan han som homofil tenåring til slutt måtte ta smertefull avstand fra kirken.  Jeg var derfor nysgjerrig på om dette var et ateistisk angrep på katolisismen eller ment for å utforske vår forståelse av Jesus fødsel og død.  Eller kanskje noe annet? Kanskje bare et forsøk på å “menneskeliggjøre” et ikon Tóibín åpenbart er vokst opp med, den pietetiske Jomfru Maria, som lyser ned til oss fra kirker og kunstgallerier verden rundt?

I boken skildrer Maria den siste tiden sammen med Jesus. Overveldet forsøker hun å følge sønnens utvikling, men det er ikke lett. Ryktene om alle hans under er begynt å nå frem til henne, og hun er skeptisk. ‘‘I am your mother,’ I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God.’

Han er blitt som en fremmed for henne, og har en gruppe “misfostre” som følger etter han hvor enn han går.  Bare når de er sammen alene mener hun å gjenkjenne hans egentlige jeg. Hans berømmelse er like mye en beryktelse, og ikke minst utgjør han en trussel for styresmaktene.  Romerne sirkler ham inn, og Maria får tidlig i boken vite at det er bestemt at han skal korsfestes.

Om Maria er skeptisk til alle ryktene som verserer om Jesus, er like fullt opplevelsen hennes av historien om Lazarus’ oppstandelse fra de døde en av bokens mest velskrevne seksjoner.  Den unge mannen har vært begravd i fire dager da Jesus rekker ham hånden og gir ham livet tilbake.  Tóibín er selv rørt, og det skinner igjennom i den nydelige teksten. “Slowly, the figure dirtied with clay and covered in graveclothes wound around him began with great uncertainty to move in the place they had made for him. It was as though the earth beneath him was pushing him and then letting him be still in his great forgetfulness and nudging him again like some strange new creature jerking and wriggling towards life.

Et smart grep som Tóibín benytter, er at Maria allerede ved bokens begynnelse er i samtale med to menn, som holder på å nedtegne hennes versjon av hendelsene rundt Jesus.  Det tar Tóibín rett til sakens kjerne, som er hvordan denne historien fortelles for ettertiden.  Mytologi skapes.  Hva skjedde, og hva er oppdiktet?  Hvordan oppsto den versjonen som vi leser om i Bibelen idag? Tóibín skriver sterkt, og menneskeliggjør Maria på en overbevisende måte.  Reaksjonene, raseriet og fortvilelsen over hva som skjer med sønnen. Hjelpeløsheten når hun innser at hun er i ferd med å bli et ikon hun ikke på noen måte identifiserer seg med . Tóibín har nevnt at han tok utgangspunkt i de greske tragediene da han ga Maria liv på sidene, og trakk inspirasjon fra kjente kvinneskikkelser som Medea, Antigone og Electra. Maria er blitt et menneske av kjøtt og blod, med moderlig aggresjon når beskyttelsesinstinktet slår inn. Arven fra de greske tragediene skinner spesielt igjennom når korsfestelsen av Jesus beskrives. ‘..if I had even dreamed that I would see him bloody, and the crowd around filled with zeal that he should be bloodied more, I would have cried out as I cried out that day and the cry would have come from a part that is the core of me.  The rest of me is merely flesh and blood and bone. ‘

Det er fascinerende å bli kjent med denne kvinnen som levde for to tusen år siden. Likevel vil Tóibín mye mer enn det.  Det kan virke som om han vil selve symbolet Maria til livs. Alle menneskers mor. Symbolet som for eksempel personifiseres av et vakkert kunstverk som Pietá i Peterskirken i Roma av Michelangelo.  Maria holder den døde Jesus i armene, og med ømme og milde trekk er det som om hun symboliserer  ikke bare sorg, men også forbarmelse og tilgivelse.  I bibelen fortelles det at Maria og Maria Magdalena tok Jesus ned fra korset, vasket ham, og begravde ham.  I Tóibíns bok lar han ikke Maria få denne rollen.  I stedet ser han for seg at hun og Maria Magdalena flykter mens Jesus fremdeles henger på korset, før han er død. De ser leiemordere i massen, sammen med Romerne, og flykter i frykt for sine egne liv.  En menneskelig reaksjon.  Men det betyr også at Tóibín erstatter tradisjonelle moderlige trekk som medlidenhet og omsorg, med en bevisst svak og feig handling.

Tóibín gir oss en også annen forklaring på det mest hellige spørsmål; om Jesus sto opp igjen fra de døde. Maria ønsker det i en drøm, og da Maria Magdalena drømmer det samme, forteller de det til de to som nedskriver historien.  Slik blir det da nedtegnet for ettertiden.  Det er gjennom vurderinger som dette, jeg opplever at Toíbíns ateisme overtar. Det er vanskelig å fri seg fra tanken om selv om boken omhandler Maria, er det Jesus og katolisismen som er det egentlige målet her. The Testament of Mary er en fin liten bok, fordi den viser en annen side av et menneske vi alltid har visst om, men kanskje aldri har reflektert så meget over.  Maria trer ut av en skygge og blir et eget menneske. Jo mer menneskelig hun blir, jo mindre hellig blir hun. Tóibíns tolkning av henne er også så tydelig at det vekker mange andre tanker, ihvertfall hos denne leseren, om hvem Maria egentlig var. Så ett omriss av henne gir grobunn til mange andre mulige versjoner.  Samtidig har Tóibín en tydelig agenda bak hele boken. Man sitter igjen med følelsen av at Tóibín ikke bare vil menneskeliggjøre Maria, men rett og slett dagligdagsgjøre henne.  Kanskje tilogmed ufarliggjøre henne?

En svært tankevekkende bok. Kanskje på flere plan enn forfatteren egentlig mente. Det virker som om å rive ned ikoner er en av vår samtids uimotståelige trender.  Og noen gudebilder eller idoler trenger sikkert å bli revet ned fra pidestallene sine.  Samtidig ble jeg nesten litt trist av å lese dette. For noen symboler er så fine, og jeg opplever at vi trenger dem. Selv om jeg ikke er katolikk, følte jeg meg frastjålet et purt og vakkert symbol.  Kunne ikke Maria fått lov å forbli i bønnenes, kirkens og kunstens verden;  mild, uutgrunnelig og mystisk?

Diskusjonsspørsmål fra Man Booker Prize hjemmesiden:

  • Do you agree that throughout the novel Mary ‘is more angry than accepting’?
  • In a recent interview Colm Toibin said he was very careful that the book didn’t become just a debunking of the biblical stories about miracles. Was he successful?
  • Do you agree with the reviewer (Naomi Alderman, The Observer) who wrote “Since there are people who love to find reasons to take offence, The Testament of Mary might prove offensive for some”.
  • Mary refers to Jesus as ‘the one who was here’, ‘my son’ or, ‘the one you are interested in’. Why doesn’t she use his name?
  • What was your reaction when Mary fled the crucifixion before her son was actually dead?

19 Comments

Leave a Comment

The Luminaries som kostymedrama

Posted by on nov 11, 2013 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013 | 8 comments

CirculatingLibrary1813

Denne måneden leser vi The Luminaries av Eleanor Catton, Bookerprisvinneren 2013, i vår Bookerpris Readalong.  Omtalen min av boken kan du lese her: Månedens bok: The Luminaries.

Bloggeren Moshonista fortalte i forrige uke i kommentarfeltet her at hun leser to bøker samtidig akkurat nå:  Wolf Hall av Hilary Mantel og The Luminaries. Respekt! Det er sprekt å kaste seg over to Bookerprisvinnere samtidig.  Det er noe annet som er litt interessant med det også, fordi de to bøkene representerer to svært ulike innfallsvinkler til en historisk roman.

Hilary Mantels to bøker (den tredje skriver hun på nå) om Thomas Cromwell er ikke bare blitt alment beundret, men også kreditert for å bryte en grense hva gjelder historiske biografier.  Mantel får Cromwell til å fremstå som en moderne mann ved hjelp av den spesielle skrivestilen hun innførte.  Bøkene er skrevet i nåtid, med Cromwell sjeldent referert til annet enn som en slags altseende ‘han’.  Effekten er omtrent som en blanding av jeg-person og tredjeperson.  Cromwell er både en karakter akkurat som alle andre i boken, likevel er han samtidig hele tiden et skritt fremfor deg, og leder deg.  Det gir følelsen av å være i en tunnel, på innsiden av Cromwell, og fremhever intelligensen til denne mesterstrategen.  Den intense skrivestilen kan være overveldende, men den gjør en ting:  Mantel feier alle århundrene til side og får Cromwell, som tross alt levde for fem hundre år siden, til å virke like psykologisk kompleks og levende som om han levde idag.

Så hvordan knyttes dette sammen til The Luminaries som har vunnet Bookerprisen i år? Vel, The Luminaries er ikke en historisk biografi, det er en historisk roman.  Det som likevel er så fascinerende er den åpenbart forskjellige måten å tilnærme seg historie på.  For Catton forsøker slett ikke å bringe fortiden inn i vår egen tid,  slik Mantel gjør med Cromwell.  Snarere tvertimot! Eleanor Catton inviterer oss i stedet tilbake i tiden.  Handlingen er fra New Zealand i 1866, midt i viktoriatiden og romanen er skrevet i stilen til nettopp en viktoriansk roman.  Det er en stram struktur i boken, og temaene reflekterer tidens fokus på sosial status, yrke, klassestruktur, og penger.  Det samme gjør mange tidstypiske elementer som feks en seanse, et skipbrudd, og en opiumsbule. Siden mange av de viktorianske romanene ble publisert kapittel for kapittel i tidsskrifter, er det innfløkte bi-historier og skjulte sammenhenger på kryss og tvers for å binde sammen historien.  Slik er det også her. Jo lenger man leser, jo mer melodrama oppstår og alle karakterene i romanen flettes tettere sammen.

Her er en liste over elementer fra såkalte “sensation novels” som var svært populære i Storbrittania på 1860-tallet:

  • bigamous marriages
  • misdirected letters
  • romantic triangles
  • heroines placed in physical danger
  • drugs, potions, and/or poisons
  • characters adopt disguises
  • trained coincidences
  • aristocratic villains
  • heightened suspense detailism

(Kilde: The Victorian Sensation Novel, 1860-1880 — «preaching to the nerves instead of the judgment» – Philip V. Allingham, Contributing Editor, Victorian Web)

Catton bruker faktisk mer eller mindre alle disse elementene i romanen sin. Hun har rett og slett skrevet sin helt egen tolkning av en viktoriansk sensasjons roman! Catton har åpenbart moret seg kostelig med å dikte opp den ene mer fargerike karakteren enn den andre.  Det er et fokus på det ytre, og boken moraliserer over alle karakterene. I hvert kapittel beskrives settingen utenfra, med herlige detaljer hva gjelder alle små dippedutter og effekter som eksisterte den gangen.  Deretter beskrives menneskenes klesdrakt og utseende detaljert.  Sammen med forhistorien til hver enkelt, kommer gjerne en slags moralsk vurdering av karakteren.

Det er på denne måten The Luminaries nesten kan leses som et kostymedrama. Leseren er en tilskuer. Hvert kapittel innledes med en liten oppsummering av kapitlet. Det fremhever episode følelsen og den teatralske opplevelsen.  Språket er formelt, og passer også inn i stemningen Catton skaper.  Disse trekkene gjør at vi glemmer aldri at vi leser en bok. Først mot slutten av romanen, begynner en liten anelse av modernisme å tre frem. Innledningene til kapitlene blir lenger, noen ganger lenger enn selve kapitlet. Kapitlene selv blir mindre formelle, mer drømmende, snakker mer direkte til leseren.

The Luminaries er en roman som ikke bare er underholdene, men det er en imponerende bragd å være så leken og konsekvent med et skriveprosjekt. Strukturen er elegant og aldri tyngende.  På slutten var jeg full av beundring for hvor smart boken er, og for Cattons evne til å gjennomføre en litterær idé på en så livlig og intelligent måte.  Samtidig viser boken en forbløffende modenhet.  Nettopp denne modenheten ble fremhevet av Bookerpris-juryen :  “Maturity is evident in every sentence, in the rhythms and balances. It is a novel of astonishing control.”

The Luminaries er en utrolig morsom vinner av Bookerprisen.  All ære ikke bare til Eleanor Catton men til selve Bookerpris-juryen som hedret den unge talentfulle forfatteren. Som jeg har forsøkt å beskrive her, har fjorårets vinner Hilary Mantel og hun svært forskjellige intensjoner og bruker helt ulike teknikker , og det er litt av gleden, at vi ser bredden av historiske romaner. Slik viser også Bookerprisen sin relevans ved å velge bøker som utforsker grenser og stiller spørsmål til hva en roman i dag egentlig kan være.

8 Comments

Leave a Comment

Månedens bok: The Luminaries av Eleanor Catton, Man Bookerpris Readalong

Posted by on nov 1, 2013 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013, Slideshow | 23 comments

Image 1Image - Version 2 

Da er vi kommet til første bok i vår lesesirkel som skal dekke de seks bøkene som er på Bookerprisens Shortlist.  Jeg har bestemt meg for å kalle lesesirkelen Man Bookerpris Readalong, og det er akkurat det jeg håper du vil gjøre : read along.  Månedens bok er selveste vinneren av Bookerprisen:  The Luminaries av Eleanor Catton.  God fornøyelse!  

Unge Walter Moody er langt hjemmefra da han går inn i røkesalongen i The Crown Hotel i Hokitiki i New Zealand i 1866.  Det er midt i gullrushet og Moody vil ikke bare søke lykken, han har også en fortid som han gjerne vil glemme.  I røkesalongen den aftenen sitter det tolv menn, og Moody vet ikke at han snubler inn i et viktig møte.

Slik begynner The Luminaries av Eleanor Catton, vinneren av Man Bookerprisen 2013.  Boken følger de tolv mennene, som alle er knyttet til en stor formue, en mordgåte, og til en yndig prostituert ved navn Anna. Anna har forsøkt å ta selvmord, og er avhengig av opium. De to fristelsene, gull og opium, er de to elementene som også knytter denne sjeldent velskrevne fortellingen sammen.

The Luminaries er en røverhistorie av dimensjoner, med forlis, seanser, spøkelser, skjulte skatter, gamle brev, kister som forveksles, gull som smeltes, affærer, utpresning, hemmelige familieforhold, bedrageri, komraderi, kjærlighet og pasjon. For min egen del handler likevel The Luminaries om ren og skjær fortellerglede.  Det er god, gammeldags fortellerkunst, og boken tar deg til et annet sted og til en annen tid.  Catton fører en sjarmerende penn, og går inn og ut av historien som en allvitende forteller.  «We find our Walter..» Dialogen er glimrende, karakterskildringene skarpe, settingen fargerik, tonen godmodig og handlingen stram og elegant.

Da jeg for et par uker siden så de seks Bookerpris-nominerte forfatterene lese fra, og diskutere bøkene sine, på scenen i London, var det én ting Eleanor Catton sa om The Luminaries som oppsummerer måten boken er skrevet på helt perfekt.  Hun sa at den er skrevet i en spiral.  Du må nesten lese boken for å forstå hvor nøyaktig beskrevet dette er, og hvor genialt Catton har gjennomført det.

Rent konkret betyr dette  at det er en svært uvanlig struktur i boken.  Hver del er nemlig halvparten av lengden til den forrige.  Den første delen er på svimlende 373 sider, deretter blir delene kortere og kortere.  For hvert nytt kapittel blir man kjent med en ny person, og det viser seg at handlingen fra de foregående kapitlene ikke var helt slik man trodde.  Man får en ny versjon, og kommer litt nærmere den egentlige hendelsen.  I neste kapittel viser det seg at handlingen ikke er helt slik heller, og slik fortsetter det. På denne måten leser man seg innover i fortellingen, som i en spiral. Man kommer dypere og dypere inn i fortellingen og opplever hvor subjektiv sannheten er.

Den avsluttende delen er på 2 sider.  Da er man kommet helt inn i fortellingens kjerne, inn i sentrum av spiralen, og der slutter boken på en vakker og drømmende måte.

The Luminaries er en skrevet som en viktoriansk roman, komplett med karakteranalyser og moralske vurderinger av alle karakterene.  Alle karakterene blir fysisk beskrevet med stor detaljgrad, og det er et herlig karaktergalleri. Som jeg skrev i et tidligere innlegg om denne boken, det er et Cluedo-aktig preg, noe stilisert, nesten-nostalgisk og nesten-komisk over hele boken. Her er alt fra pollitikere, opiumshandlere, prostituerte, en bordellmamma, fengselsbetjente, skurker, bankfuksjonærer og gullgravere i alle fasonger og størrelser.  Alle har sin egen hemmelighet, og boken viser hvordan de  i tur og orden illojalt bedrar hverandre for å redde sitt eget skinn.  Det er faktisk ingen helter i denne historien, og det er uten tvil noe av sjarmen.  Tonen er lett gjennom hele boken.  Det mangler likevel ikke på rørende partier, og en bunke gamle brev skjult i en koffert avdekker en av bokens mest gripende seksjoner.

Den første delen av boken dveler i utstrakt grad på de tolv mennene som alle på en eller annen måte kjenner hverandre.  Å introdusere og fortelle om tolv menn tar tid, litt for mye tid i min mening. Selv om det er fint å dvele ved hver av disse karakterene som har den ene mer forunderlige bakhistorien enn den andre, kunne dette kanskje med fordel vært kuttet litt ned. Handlingen sakner faretruende ned og man glemmer hvem som er hvem.  Da er det greit å ha oversikten over karaktergalleriet foran i boken.   I tillegg til de tolv mennene, lyser de to kvinnelige skikkelsene, den fagre prostituerte Anna og den perfekt kyniske Lydia Wells, opp romanen. Spesielt Lydia Wells er fortreffelig i all sin utspekulerte sluhet.

Astrologi er et sentralt tema som organiserer boken, og stjernetegn introduserer hvert kapittel. Personlig var jeg ikke så veldig opptatt av det, og tittet bare litt på dem.  Etter å ha lest ferdig boken gikk jeg tilbake og så på alle de astrologiske elementene igjen.  Jeg så da hva Catton gjør, at handlingen følger  og speiler månefasen.  Mange vil sikkert synes at det er artig  grep, og det er det forsåvidt, mens andre kanskje gjør som meg,  ser mer på det som en kuriositet.  Uansett sier det noe om hvor kreativ Catton er, og om hvor mange lag denne romanen har.  Selve tittelen The Luminaries kommer fra himmellegemene solen og månen som avgir lys, og påvirker de andre planetene.

Eleanor Catton debuterte i 2009 med romanen The Rehearsal.  Boken ble nominert både til The Guardians First Book Award og til Orangeprisen, og ble oversatt til 12 språk.  Catton var da 25 år gammel.  Å følge opp en slik prestasjon med å sette seg ned å skrive en 800 sider lang roman i en viktoriansk skrivestil er rett og slett herlig. At den nå har vunnet Bookerprisen er utrolig.  Well done!

Andre bloggere kan linke til innlegg her i hele november.

Her er et annet innlegg jeg har skrevet om the Luminaries:   Har du lest – The Luminaries som kostyme drama

DISKUSJONSSPØRSMÅL  

Her er diskusjonsspørsmålene fra Bookerprisens hjemmeside:

At the start of the book Walter Moody stumbles across a tense meeting between twelve local men and is entrusted with their secrets. What do you make of these men? Do they tell Walter the whole truth, or are their stories distorted by external loyalties, self-interest and their individual character traits?

The Luminaries is set in New Zealand during the nineteenth century. How does Catton give you a sense of the story taking place in a different era? And how does the novel compare to other historical fiction you have read?

-Astrology is a prominent theme in the book. At the start of each chapter, a chart depicting the twelve men’s star signs and an epitaph forewarns the reader of ensuing events. To what extent are the characters determined by their star signs and the complementary planetary movements?

Following the court scene, do you feel that each character has received their just desserts? Were any characters let off lightly or unjustly punished, and if so why?

Was the novel’s ending a shock or inevitable? And how does the outcome change your opinion of free will and determinism?

 

23 Comments

Leave a Comment

Vi begynner å lese Bookerpris-vinneren sammen!

Posted by on okt 25, 2013 in Bookerprisen, Bookerprisen 2013, Lesesirkel 2013 | 0 comments

Da begynner vi å nærme oss lesesirkelen Månedens Bok fra Bookerprisens Shortlist her på Har du Lest.  Du kan bruke lesesirkelen for å bli kjent med Shortlisten og for å finne ut om dette er en bok du har lyst på lese, du kan kommentere, og du kan blogge om bøkene i hele måneden vi leser den.  Jeg lover deg uansett noen fantastiske opplevelser fremover.  Dette er nå alment anerkjent som en av de beste «Shortlistene»  i Bookerprisens historie, og bøkene er frydefullt variert både i tema, skrivestil, og lengde.  Her vil du finne noen av morgendagens stjerner, og et par allerede etablerte og berømte forfattere.

Vi begynner om en uke med selveste vinneren av Bookerprisen 2013: The Luminaries av Eleanor Catton.  Det er en morsom bok som er mer eller mindre ren eskapisme, fra 1866 i en liten by i New Zealand midt under gull-rushet.  12 menn har et hemmelig møte på røkerommet til det lokale hotellet da en trettende mann uvitende bryter inn i forsamlingen.  Det er en mordgåte og en røverhistorie av dimensjoner,  og boken er på over 800 sider.  Den første delen er et set-up, der alle menneskene introduseres i tur og orden. For hvert nytt kapittel blir man kjent med en ny person, og det viser seg at handlingen fra de foregående kapitlene ikke var helt slik man trodde, for den egentlige historien er nemlig den som nå følger.  I neste kapittel viser det seg at handlingen ikke er helt slik heller, og slik fortsetter det. Man kommer dypere og dypere inn i fortellingen og opplever hvor subjektiv sannheten er. Dette langsomme «set-up»et er på over 350 sider, og etter omtrent 200 av dem begynner man å bli temmelig forvirret og det kan være krevende å følge med.  Ikke noe å bekymre seg over, alt vil avdekkes etter hvert! Hold ut hvis du syns det går for sakte, det retter snart på seg.  Boken er delt inn i tolv deler, der hver del er halvparten av den forrige. Det betyr at tempoet øker etter hvert som man leser, og boken glir lettere og lettere.  Jeg skal snakke litt mer om denne strukturen i vurderingen min av denne boken som jeg legger ut 1. november, for det er vel verd å se litt nærmere på.

The Luminaries oppleves som en skikkelig god gammeldags leseropplevelse.  Det er en skrevet som en viktoriansk roman, komplett med karakteranalyser og moralske vurderinger av alle karakterene. Boken er stappfull av visuelle hendelser og herlige skikkelser, med svindlere, skjulte skatter, hemmelige familieforhold, bedrageri , forlis, kister som forveklses, mord, en seanse, en kynisk bordellmamma, opium, gullgravere i alle fasonger og størrelser, en prostituert, to kinesere og en Maori ( beskevet med tidsåndens rasisme). Plottet er fantastisk, vevet inn i hverandre på en morsom måte, og man fryder seg over hvor godt Catton får alle bitene til å falle på plass.  Slutten er like elegant som begynnelsen er sjarmerende.

Vi leser the Luminaries i hele november.  Jeg legger ut et innlegg om boken 1 november, og kommer også til å legge ut noen diskusjonsspørsmål.   Andre bloggere kan blogge om boken i hele måneden,  og linke til innleggene under mitt eget innlegg.  Etter å ha lest en skikkelig herlig og lang bok som The Luminaries, går vi til den korteste boken på Bookerprisens Shortlist i desember. Alle holder på med juleforberedelser, men å lese The Testament of Mary som er på 104 sider, er ikke bare overkommelig, det tar knapt en time eller to, men tematisk passer det fint å lese boken rundt jul.  Dette er en bok alle må få med seg, enten ved å lese, eller på lydbok, – Meryl Streep har lest inn boken på engelsk nå, som sikkert er kjempebra.  Vi leser den i hele desember, som betyr at du også kan dvele ved den et par timer i romjulen, om du vil.  Men først er det bare å kjøpe eller laste ned The Luminaries,  sette seg godt til rette i høstdagene, og ta en mental reise 150 år tilbake i tid, til en den andre siden av jorden.  «The twelve men congregated in the smoking room of the Crown Hotel.

Her er leseplanen vår fremover, og denne kommer jeg også til å legge ut øverst på siden  her på bloggen som heter Lesesirkel Bookerprisen.

  • November 2013:  The Luminaries av Eleanor Catton
  • Desember 2013:  The Testament of Mary av Colm Tóibín
  • Januar 2014: A Tale For The Time Being av Ruth Ozeki
  • Februar 2013:  Harvest av Jim Crace
  • Mars 2014: We Need New Names av NoViolet Bulawayo
  • April 2014:  The Lowland av Jhumpa Lahiri

Leave a Comment