The Year of the Runaways av Sunjeev Sahota

Dette var en av mine favoritt bøker fra Man Bookerprisen ifjor.

Dette var en av mine favoritt bøker fra Man Bookerprisen ifjor.

The Year of the Runaways av Sunjeev Sahota er en tankevekkende bok å lese i disse dager der immigrasjonsbølgen har veltet over Europa. Skillet mellom flyktninger og økonomiske immigranter er blitt satt i skarpt relieff. Denne romanen omhandler tre menn fra den siste kategorien. Den gir et uvanlig realistisk bilde på hvordan livet til tre økonomiske immigranter til Europa oppleves. Hvorfor de flytter hjemmefra, og hvilke håp og drømmer de har i bagasjen. Det er en stram og flott roman i tradisjonen “show not tell” som tar oss på innsiden av hverdagen til de tre mennene og en britisk Sikh kvinne i England som etterhvert blir limet i fortellingen om de tre.

Randeep, Avtar og Tochi er tre indiske immigranter som lever sammen i en leilighet i Sheffield, England. Den første delen av boken introduserer oss til de tre mennene, med tilbakeblikk til livet de hadde i India. Randeep og Avtar er begge lavere middleklasse. Begge tvinges av forskjellige grunner til å reise til utlandet for å tjene penger som de kan sende hjem til familiene. For Tochi er situasjonen værre. Han er “kasteløs” og reiser til England for å unnslippe en diskriminering som under lokale opptøyer har fått forferdelige konsekvenser for familien hans. Narinder er kvinnen som bor i nærheten med dem og gifter seg med Randeep for at han skal få visum i England. Hun har en viktig rolle i boken som en motfortelling, ved å vise hvor vanskelig tilværelsen kan være for en annen-generasjons immigrant kvinne oppvokst i England. Det er ikke noe lettere å fri seg fra familiens forventninger og krav.

I den andre delen av boken utvikles historien og fellesskapet mellom de forskjellige karakterene. Fortellingen virker så realistisk at man må minne seg på at det er en roman. Den er usentimental detaljert og det er nettopp alle disse detaljene som gjør at leseren får en så god forståelse for hvordan livene deres egentlig er. Noen bøker ser ut som om de har en slags kryss-av-liste på temaet de omtaler, og alle poeng og mulige utfall skal utforskes og inkluderes. (Som feks We Need New Names av NoViolet Bulawayo med sin sjekkliste av alle tenkelige kontemporære tema fra Zimbabwe.) Sahota inkluderer klokelig ikke alle mulige skjebner man kan se for seg at en innvandrer vil oppleve.  En sober realisme hviler over hele romanen. Det gjør at historien ikke bare blir mer intim men også mer autentisk. Leseren kan lett sette seg inn i hver karakter sin skjebne fordi den er så troverdig. Det er kanskje derfor boken blir så vond å lese. Ved å holde seg unna de store klisjéene får hvert hendelsesforløp større kraft. Det er uansett fortvilende nok.  Vi ser hvor skjør mennenes tilværelse er;  kampen for å finne jobb, og slitasjen av å leve på kanten av samfunnet.  Det økonomiske presset er nesten uforståelig. En fjerdedel av lønnen skal gå til den lokale indiske “bandelederen”. En fjerdedel til å betale ned farens gjeld i hjemlandet. En fjerdedel til å underholde familien i hjemlandet. Og til sist en fjerdedel til å selv leve for i England. Det er ikke mye. Tilværelsen er avhengig av at ikke noe går galt. Men når man lever fra hånd til munn i skyggen av samfunnet skal det ingenting til før noe går galt. Sykdom som burde bli tilsett av lege med en gang, blir utsatt til den nesten er uhåndterlig. Slossing og tyveri oppstår, mot andre, og etter hvert som situasjonen blir mer prekær, også internt.

En epilogue tar oss ti år fremover i tiden og avslutter boken og historien om de fire på en helt naturlig måte, fri for romanforfatterens dramatiske dikkedarer. Sahota styrer igjen unna de teatralske eller romantiske gestene og når man lukker boken tenker man at akkurat slik var det. Akkurat slik ER det. Det er et viktig budskap, og et synspunkt som bør være med i debatten når vi diskuterer innvandringen til Europa. At storparten av de mange unge mennene som banker på Europas dør jobber hardt og ofrer håp, helse og år av sitt liv for å være gode sønner, ektemenn eller familiefedre. Så enkelt og så komplisert.

-En av mine favorittbøker fra Man Bookerprisen ifjor.  Ekstremt tilfredstillende bok på den måten at temaet er uvanlig aktuellt og så åpenbart velskrevet. Den presise og nøkterne skrivestilen passer temaet, og man sklir inn i en verden man ellers aldri ville ha møtt. Sunjeev Sahota fullbyrder med denne romanen potensialet Granta Magazine så i ham da han i 2013 ble inkludert i prestisjelisten «20 Best authors under the age of 40».  Blant andre som fikk samme ualminnelig eksklusive heder var Ned Beauman, Adam Foulds, Zadie Smith og Sarah Hall.  Det blir morsomt å følge Sahota videre i forfatterskapet.

Relaterte innlegg:

Leave a Comment