Napoli-kvartetten av Ferrante – briljant om vennskap

IMG_0489

Don’t judge a book by its cover… bak disse ærlig talt tåpelige forsidene skjuler det seg stor litteratur!

Elena Ferrante sin populære Napoli-kvartett var noe jeg snublet over i julen. Bøkene, oversatt fra italiensk til engelsk, var en julegave til datteren min som studerer filosofi. Jeg tenkte at de fire Ferrante romanene ville være et hyggelig avbrekk i ferien. På innfall lastet jeg ned hele serien på Kindle til meg selv også, så vi kunne lese bøkene parallellt. Slik begynte mange dager med felles glede over fenomenet fra Italia som har gledet lesere, og imponert kritikere over hele verden. Noe som ytterlig pirrer journalistene, er at Ferrante er et synonym, ingen vet hvem forfatteren er, og ryktene svirrer om at det er en mannlig forfatter.

Kort fortalt er de fire bøkene er tilbakeblikk av en forfatter i seksti-årene, Elena Greco (Lenù), på livet sitt. Hun ble født i 1944 i et fattig nabolag i Napoli og boken skildrer nabolaget og mange av menneskene som bor der. Spesielt forteller boken om vennskapet mellom Lenù og Raffaella Cerullo; Lila. De to pikene har kjent hverandre siden de var små. Begge to er skoleflinke, intelligente og kvikke. Lenù får støtte av lærerene sine på skolen og fullfører skolegangen. Hun gifter seg etterhvert inn i en akademiker familie og flytter ut av nabolaget. Lila, som ifølge Lenù er den mest begavede av de to, bli boende i det fattige nabolaget hele sitt liv, helt til hun som seksti-seks åring plutselig forsvinner. Boken åpner med at Lila nettopp har forsvunnet, og danner portalen der tilbakeblikket som strekker seg gjennom fire bøker, sees gjennom.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen fordi boken er så utpreget handlings drevet. Her er mange herlige tråder, men bøkene er nøye planlagt og dramaturgien vokser, så handlingen må oppleves underveis. La meg heller si noe om hvorfor disse bøkene er så gode. For det første er bøkene fascinerende fordi de skildrer så uvanlig levende en dramatisk og voldsom periode i Napoli sin historie. Det politiske bildet fra femti-tallet og seksti-tallet er ikke vevet inn i fortellingen; de utgjør selve fortellingen, og fortelles gjennom nabolaget der Lila og Lenù bor. Skjebnen til hvert individ, til alle familiene, samfunnet, er alle flettet inn i hverandre og hver forelskelse, hvert utroskap, hver krangel og hver blodige konflikt får ringvirkninger. Det er et stort antall med karakterer fra nabolaget, og de fleste følges gjennom alle fire bøkene, noen nært, andre perifert.

Samtidig er kjernen dypt knyttet til vennskapet mellom Lila og Lenù. Jeg har aldri gjennom alle mine år som leser opplevd en så ekstraordinær skildring av et vennskap mellom to kvinner. Kun for dette aspektet alene er bøkene verd å lese. Fra tidlig i første bok er det åpenbart hvordan de to pikene driver hverandre videre, støtter hverandre, hjelper hverandre, men i aller høyeste grad konkurrerer med hverandre. En svært omtalt, symbolsk scene i den første boken skildrer en episode der jentene bestemmer seg for å skulke skolen en dag og dra til havet. Det er like før den aller siste eksamen i barneskolen. Lenù skal ta opptaksprøven for å fortsette skolegangen, mens Lila får ikke lov av faren. Lenù har aldri sett havet, faktisk har hun aldri vært utenfor det fattige nabolaget deres. Det er Lila som organiserer alt, og planlegger løgnene de forteller til mødrene sine. De gjemmer forklærene sine bak en busk, tar sikte på Vesuv og marsjerer i vet. Lila går foran, og Lenù bak. De går i timesvis gjennom ukjent terreng. Lila blir mer og mer urolig jo lenger vekk hun kommer fra nabolaget. Lenù oppdager derimot for aller første gang det motsatte; at alle bekymringer forsvinner når hun kommer seg unna nabolaget. Lila insisterer på å snu. Da de kommer hjem, har foreldrene oppdaget at de skulket og Lenù får juling først av moren og deretter av faren (som også gir moren juling i samme slengen). Men det nesten aller viktigste skjer dagen etter. Lila spør Lenú om foreldrene fremdeles vil gi henne lov til å fortsette skolegangen. Med andre ord.. planla Lila hele ekspedisjonen for å forhindre at Lenú skulle få mer utdannelse enn hun selv?

«They’re still sending you to study Latin?”
I looked at her in bewilderment.
Was it possible? She had taken me with her hoping that as a punishment my parents would not send me to middle school? Or had she brought me back in such a hurry so that I would avoid that punishment? Or -I wonder today- did she want at different moments both things?

Utviklingen til de to pikene er oppslukende. Lenù klarer å bryte ut fra nabolaget slik scenen i første bok varsler om, og blir etterhvert forfatter. Lila forblir i det fattige nabolaget. Hun står steilt mot alle ytre forventninger om hva en kvinne er og kan utrette. Ut ifra de begrensningene hun har, kjemper hun imot stereotyper og begrensinger med nebb og klør. Vennskapet mellom de to fortsetter å trollbinde og utforskes dypere for hver bok. Historien utvikler seg også, og da forandres også gradvis fokuset. Etter hvert blir historien mer opptatt av hovedpersonens selverkjennelse og de dype undertonene i forholdet med Lila, enn den er av nabolaget og de gode handlingstrådene.  Det kan bli litt mye «all about me» – navlebeskuende betroelser.  Bok fire er tilfredsstillende som en naturlig videreføring av den nære fortellingen om de to kvinnene, men det brede perspektivet taper seg littegrann og handlingen virker mer konstruert.  Samtlige fire bøker er gode, og så oppslukende at har man først begynt både vil og bør man lese dem alle. Personlig liker jeg likevel best de to første bøkene i serien.

En av hemmelighetene til den enorme appellen til Ferrante bøkene tror jeg er at de er så vanskelige å definere. Det er absolutt politiske romaner. Samtidig eksellerer de i det nære, i familierelasjonene, i møtet mellom mennesker. Bøkene er også uten tvil feministiske, fordi de fokuserer på to kvinner som på hver sin måte forsøker å stå imot konvensjoner. Lila stritter imot det hun kan, og sloss med de midlene hun har. Og Lenù er kvinnen som ensom bryter ut, men som opplever hvor farget og fanget hun likevel er av sin bakgrunn. Hvor hører disse kvinnene hjemme? Hvilken pris må de betale for sine livsvalg og hva slags mennesker blir de? Samtidig som romanene skildrer seg et alvorlig samfunnspolitisk problem og historisk epoke, er bøkene like lettlest som en god gammeldags dameroman,  ispedd “chick lit” elementer. Det er en uimotståelig cocktail. Romantikk, romanser og rørende vennskap sjarmerer før bøkene brått blir mørke, og realismen slår igjennom. Voldtekter, slagsmål, undertrykking, og maktkampene i en gammel, seiglivet machokultur. Napoli formelig velter ut av sidene. Denne uromantiserte realismen og brutale siden av livet danner en sober struktur i boken som alt det andre romantiserte og håpefulle i romanen beveger seg rundt uten å kunne kontrollere eller rokke ved.

Resultatet blir vidunderlig; fortvilende; overbevisende. 

 Det er en formidabel bragd av Ferrante. 

Relaterte innlegg:

14 Comments

  1. Jeg er datteren som fikk bøkene til jul: de er helt oppslukende og fantastiske!!! les!!!!!!!!!!

    p.s glad i deg mamma

    • Glad i deg også! <3 Utrolig morsomt å lese disse bøkene sammen, vi må finne et nytt lese-maraton til sommeren! Kanskje Alexandria kvartetten av Lawrence Durrell?

  2. Takk for fin omtale! Jeg har hatt første bok liggende på vent lenge men nå fikk jeg lyst til å dytte den langt oppover på listen. Har fått med meg at disse bøkene jeg veldig populære og fikk virkelig lyst til å finne ut hvorfor.

    • Ja begynn å lese dem Beathe! Supre bøker med høyt underholdningsnivå! Det sies at den nynorske oversettelsen er meget god, også. 🙂
      Ha en fin uke!

  3. Jeg er selvfølgelig enig.
    Glimrende anmeldelse.
    Leste alle 4, fortløpende etter de kom ut på engelsk, med besatt hunger etter fortsettelsene. Førsteboka var jeg ambivalent til, men et stykke inn i nr.2 var det full kapitulasjon. Litt skuffet over sisteboka, ( også fordi jeg ikke kunne fordra Nino -), skulle gjerne hatt mer Lila.

    (Jeg håper pseudonymet aldri blir avslørt!)
    (God Påske Clementine!)

    • Tusen takk Ingalill! Det var utrolig morsomt å bare «devour» disse bøkene fortløpende.. flott leseropplevelse.
      Jeg likter bøkene best når de er i Napoli.. i bok 3, i de delene om Lenù når hun ikke er der, mister på en eller boken en nerve.. og likevel er jeg enig med deg at den siste boken er den som kanskje skuffer litt, ikke minst i plottet. Dessuten ble jeg ganske oppgitt over Lenù etter hvert!!!
      Enig med deg angående psydonymet, men det lover ikke godt, ser at avisene igår var fulle av teorier om en kvinnelig professor i Napoli de mener er Ferrante : Marcella Marmo, Virker ganske overbevisende også!! Vel, vel, hun nekter i allefall.

      Riktig god påske til deg også! 🙂

  4. Eg held på med andre bok, og har tredje bok klar. Eg har lest dei på nynorsk, men kjem muligens til å lese fjerde bok på engelsk om eg greier det før kortlista til bookerprisen kjem om ein månad 🙂

    • Hvordan liker du bøkene så langt Elida? Så vidt jeg forstår er den fjerde boken nominert til den Internasjonale Bookerprisen mer som en representant av hele serien enn den fjerde boken, isolert sett. 🙂

      • Den fjerde er nominert til den internasjonale, det stemmer. Akkurat nå er eg i innspurten av den andre, og det gråter eg ikkje for. Syns det har vore mykje styr i denne, og held framleis ein knapp på den første som var best. Den tredje ligger klar, og kanskje det faktum at dei blir kvinner og ikkje er jenter gjer det betre 🙂

      • Jeg syns den andre boken var god, hjerteskjærende og visuell. I den tredje skifter historien litt karakter siden som du sier de to er eldre og blir mer bevisste og mer modne. Blir spennende å se hva du syns om den! 🙂
        God påske Elida!

  5. Jeg hadde egentlig planer om å hoppe over denne serien, men nå ble jeg litt usikker. «Jeg har aldri gjennom alle mine år som leser opplevd en så ekstraordinær skildring av et vennskap mellom to kvinner.» – en slik setning er det vanskelig å motstå. De Bookernominerte blir uansett førsteprioritet nå, men den havner litt bak i rekken siden det er bok nr. 4 som er nominert. Har du lest noen av de andre nominerte? Jeg har foreløpig kun lest White Hunger, men den var til gjengjeld veldig god.

    Jeg må forresten takke deg for tipset om Spill, Simmer, Falter, Wither. Jeg ble helt oppslukt i den, en nydelig debut.

    • Vet du, jeg er ikke helt sikker på hvordan du vil like disse bøkene. Jeg vet jo etterhvert litt om hva slags bøker du liker å lese, og Ferrante er kanskje ikke skarp nok avsnitt for avsnitt. Kanskje du kan laste ned et gratis «sample» på Kindle og forsøke det.

      Det er virkelig et unikt portrett av et vennskap – men bildet trer langsomt frem, og alle bøkene utdyper det. Ambivalensen, kjærligheten men også aggresjonen. Det er ganske ekstraordinært, og virker uvanlig ærlig og psykologisk ekte. Noen ganger sklir bøkene inn i «confessionalism» som jeg ikke er så begeistret for, men det ligger vel til tiden vår, med Knausgård og det hele.
      Spill, Simmer, Falter, Wither — ååå så enig — flott debut! Loved it.

      God påske!

  6. Det er så herlig å se at du likte serien så godt, har hørt siste bok nå og er begeistret.

    • Ja, jeg syns det er en super serie.. littegrann ujevn selvsagt, men et helt nydelig portrett av et vennskap. Ren glede! Er glad for at du liker den så godt.

Leave a Comment