The Fishermen av Obioma, Readalong november

 

51FKlSmZa3L._SY344_BO1,204,203,200_

Dagene flyr og det er allerede begynnelsen av november. Månedens bok her på bloggen i vår Bookerpris Readalong er The Fishermen av Chigozie Obioma. Det er en symbolrik roman fra Nigeria på nitti-tallet. De fire brødrene Ikenna, Boja, Obembe og Benjamin (Ben) begynner å fiske i en elv i landsbyen uten tillatelse fra moren deres. En dag treffer de den sinnsyke landsbyidioten Abulu ved elven. Det sies at han er klarsynt, og til guttenes forferdelse gir ham dem en skrekkelig spådom: en av brødrene vil bli drept av en av de andre.

Det er et fascinerende utgangspunkt for en historie. Brodermord gir boken en tydelig dimensjon av en gresk tragedie. Nå vet jeg ikke hvordan det er med dere, men personlig har jeg alltid vært svak for greske tragedier. Det eksistensielle dramaet på en liten scene; få mennesker men med desto dypere drama. Fra første stund vet man at dette ikke ender godt.  For hvert trekk karakterene tar for å unnslippe, trekkes de nærmere inn mot sin skjebne.  Tragedien styres ubønnhørlig til klimaks der spådommen blir fullbyrdet.

Det hviler altså en forbannelse over The Fishermen. Den har også et annet klassisk gresk drama element: hybris. I boken er det guttenes far, Mr.Agwu, som har for høye håp for sine sønner. “Father was an eagle: The mighty bird that planted his nest high above the rest of his peers, hovering and watching over his young eagles, the way a king guards his throne.” Han er en ærekjær bankfunksjonær som drømmer om at de fire sønnene skal bli, respektivt; pilot, advokat, doktor og professor. Dessverre er drømmen alt for ambisiøs for familien hans i den lille byen Akure. I stedet for å nå høye mål, snur brødrene seg mot  hverandre med fatale konsekvenser.

Selve dramaet i familien er oppslukende. Symbolikken om elven er strålende, og at de fire brødrene er fiskere gir også rikelig med assosiasjoner. Teksten er uvanlig billedlig og stofflig. Beskrivelsene til foreldrene og de enkelte brødrene er knyttet til naturen og gir en egen nærhet til landet og kulturen. Broren Boja “was a fungus: His body was filled with fungi. His heart pumped blood filled with fungi. His tongue was infected with fungi, and, perhaps, so were most organs of his body.” De to yngste søskene sammenlignes derimot med en type hvit hegre: “David and Nkem were egrets: The wool-white birds that appear in flocks after a storm, their wings unspotted, their lives unscathed.” Samtidig viskes romantiske overtoner vekk når han beskriver død eller mord med «gritty» og grufull detaljrikdom.

Obioma er spesielt dyktig på å vise hvordan en innbilning eller tanke kan bli en besettelse. Alle brødrene opplever det. Men også den stakkars moren deres, som Obioma poetisk skildrer slik: “Mother was a falconer: The one who stood on the hills and watched, trying to stave off whatever ill she perceived was coming to her children.” Hun får et nervøst sammenbrudd, og blir hjemsøkt av edderkopper som hun ser for seg overalt. Det er den fortvilende makten overtro eller en idé kan ha i hjernen vår som er kjernen i dette triste og fascinerende familiedramaet. “I have now come to know that what one believes often becomes permanent, and what becomes permanent can be indestructible.

Boken har en del problemer i mine øyne.  Dialogen i denne boken jevnt over er flat og unaturlig. Spesielt dialogen mellom brødrene er tung, omstendelig og klønete. En annen ting som forvirrer er at fortellerperspektivet i romanen er broren Ben som er en liten gutt. Blandet med dette er det samme fortellerperspektivet, men sett fra når Ben er blitt mange år eldre. Obioma veksler mellom de to. Det gjør at Obioma både kan fortelle komplekse scener som voksen hvis han vil, eller være en av barna når han vil. Jeg var ikke helt overbevist over dette grepet fordi hoppingen frem og tilbake er uklar, og jeg tipper at mange lesere ikke engang får det med seg, annet enn at man opplever fortellerstemmen som underlig inkonsekvent.

Obioma har en slags parallell historie fra virkeligheten som hviler i bakgrunnen som omhandler selve nasjonen Nigeria. Her er det håp om demokrati som er overmodig og viser hybris. Guttene treffer MKO Abiola, en populær politiker og presidentkandidat som kommer til Akure og driver valgkamp med det ladede valgmottoet “Hope ’93”. Han gir brødrene en kalender som de henger på veggen og som blir symbolet på fremtidshåpet deres. Abiola vant presidentvalget, men seieren ble gjort ugyldig av regjeringen, og MKO ble fengslet. Fire år senere ble han drept samme dagen som han skulle bli løslatt fra fengselet.

Det er kanskje bokens svakeste side; hvordan den forsøker å sette brødrenes skjebne i en større sammenheng med Nigeria. Både som allegori, men her og der gjør Obioma det også direkte, i tilfelle noen ikke tar poenget eller forstår den ærlig talt ofte overtydelige symbolikken. Som når guttene reflekterer over at de hvites innblanding i landet kunne ha vært motverget hvis stammene hadde kjempet sammen. Slik er det også med forbannelsen til Abulu som brødrene ikke klarer å bekjempe sammen og som ender opp med å ødelegge dem. Likevel er sammenhengen mellom den intime familietragedien og det store politiske bildet for slapp. Utover at guttene og MKO treffes en gang, har de to trådene i boken ingen meningsfulle krysspunkter eller naturlig konvergering. Det er fristende å si at Obioma selv er bitt av litt hybris her, og han klarer dessverre ikke å gjøre tragedien om brødrene til det svøpende budskap om hjemlandet han kanskje satte seg mål om.

The Fishermen er en av mine favorittbøker på Bookerprislisten i år, selv om jeg ironisk nok ikke er spesielt overbevist om at den virkelig fortjente en Shortlist plass. Det er en lettlest roman som bringer en mytologisk kraft til en bitteliten landsby i Nigeria.  Den er uvanlig og jeg likte det dramatiske hovedgrepet med forbannelsen om brodermord og den nådeløse gangen fremover mot skjebnens forferdelige fullbyrdelse. Romanen har dybde og den har et stofflig og engasjerende billedbruk. Det har resultert i en oppslukende og emosjonell bok som burde ha bred appell.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Et fantastisk godt innlegg om The Fishermen. Jeg har tenkt over noe av det du skriver og andre ting har jeg nok ikke fått med meg. At Ben skifter fra liten gutt til voksen underveis er jeg usikker på om jeg har fått med meg. Kan ikke huske at jeg reagerte på en inkonsekvent fortellerstemme. Skjer det gjennom hele boken eller spesielt mot slutten? Kan egentlig bare huske at han virker mer moden underveis og det er jo naturlig.

    Personlig ble jeg veldig betatt av denne boken. Av de bøkene jeg har lest til nå er det på en måte den jeg har blitt mest glad i. Det har nok noe med at den er så emosjonell og voldsom og så liker jeg det eventyraktige og mytologiske ved den. Tror også at jeg blir ekstra fascinert fordi jeg har lest så forsvinnende lite afrikansk litteratur, noe jeg må gjøre noe med.

    Jeg var spesielt oppslukt i første halvdel av den og så falt jeg litt mer ut etterhvert. Kan ikke huske helt hva det skyldes nå, men som jeg skrev i mitt eget innlegg synes jeg kanskje at metaforene ble litt for mye av det gode og kanskje som du sier at symbolikken ble i overkant tydelig og påtatt. Jeg er uansett veldig glad for at jeg startet med denne boken, for den fikk meg engasjert og ga meg lyst til å bli med på Booker-sirkuset.

    • Tusen takk 🙂 Ja, jeg også ble glad i denne boken. Ser hva du sier med at man faller litt av utover boken fordi etter klimaks halvveis tar det jo litt tid før neste del kommer i gang, og det blir bittelitt antiklimaks.

      Jeg ser at jeg er uklar med det jeg skrev om fortellerperspektivet. Det jeg mener er at boken har jo et slags dobbelt fortellerperspektiv, fordi det er Ben som forteller fra dengang da han var 9 år gammel, men han gjør det tyve år senere. Så store deler av teksten har kompleksiteten til en voksen. Men han gir samtidig boken tonen til niåringen spesielt i handling for å skape stemning og spenning. Så boken veksler mellom barnslige reaksjoner og voksne refleksjoner. Det er et smart grep men jeg syns ofte at vekslingen ble for surrete og uklar. Og da trakk det teksten ned. Spesielt når Ben skildrer dødsfallene som skjer i midtpartiet er det med en voksens dramatikk og modenhet, mens like før kommer tankene/ mentale tilnærmelsen hans til situasjonene som barn. Obioma veksler mellom de to i ett sett. For meg kom de to innfallsvinklene noen ganger alt for tett sammen og virket ikke alltid like naturlig. Ben kan ikke BÅDE være naiv, lydig, uforstående i nåtid og så kommer lange komplekse seksjoner i neste avsnitt uten forvarsel.

      • Hmm, jeg tror jeg må bla litt i boken for å se nærmere på dette doble perspektivet. Jeg har nok ikke reflektert særlig over det. En tredjepersons forteller kunne jo ha hatt lange komplekse refleksjoner, mens romanen kunne vist den naive og uforstående Ben som niåring gjennom sin hovedperson. Men her er de altså slått sammen i en jeg-forteller. Et spennende grep som du sier, som sikkert kunne vært utført bedre. Jeg-fortelleren gir jo gjerne en sterkere nærhet til handlingen, så smart som du sier av Obioma å prøve få både i pose og sekk:-)

      • Ja det er et spennende grep. Og smart. Som du sier, man får i pose og sekk. Jeg har gått rundt i et par dager og tenkt på om jeg kan huske tilsvarende innfallsvinkel i andre bøker. Det er jo mange bøker der fortelleren tenker tilbake på da han var barn og forteller derfra. Men Obioma tøyer strikker og noen ganger er tonen så barnslig og naivistisk at det er som om det er det 9 år gamle barnet som tenker – for så på neste side ha full ordforråd, og betraktningsevne som en voksen. Det fungerer i 90% av boken, men jeg syns at fortellerstemmen av denne grunnen tidvis ble litt schizofren. Det gjorde at jeg ble trukket ut av historien og begynte å analysere/fokusere på selve skrivestilen i stedet for på fortellingen, og det er jo ikke et godt tegn.
        Jeg skal fortsette å tenke på forfattere som gjør det samme som Obioma, og gi beskjed hvis jeg kommer på noen!! 🙂

Leave a Comment