Purity av Jonathan Franzen— «Franzen-light»?

Stor gjensynglede med en av mine favorittforfattere!

Stor gjensynglede med en av mine favorittforfattere!

Jonathan Franzen er kommet med ny bok, Purity, og som seg hør og bør en stor internasjonal stjerne er boken simultant utgitt på norsk av Cappelen Damm, med tittelen Renhet. Den forrige boken, Freedom, tok pusten fra meg, du kan lese omtalen min av den her. Både den og hans tidligere The Corrections er bøker jeg kan diskutere i det vide og bedre, fordi de er geniale, komplekse, satiriske, gripende, vidunderlige.. OK – jeg er en fan. Tilbake til Purity.

Purity er navnet til hovedpersonen i romanen.  Kalt Pip, er hun i begynnelsen av tyve-årene og navnet sier vel alt. Dickens parallellen til Pip i Great Expectations forteller om den nye generasjonens store forventninger når man skal begynne sitt voksne liv. Men det er ikke så lett når man har et massivt studielån, dårlig jobb, og en Miss Havisham-aktig, eksentrisk/psykisk syk mor. Moren har aldri fortalt Pip hvem faren egentlig er, og en kombinasjon av pengemangel og et håp om å få vite hvem han er, gjør at Pip takker ja til en praktikantstilling til en karismatisk Julian Assange type skikkelse, Andreas Wolf, og reiser til Bolivia. Derfra driver Wolf sin hacker/varsler operasjon The Sunlight Project. Etter hvert får vi vite bakgrunnshistorien til Wolf fra Øst-Tyskland. I de videre kapitlene blir vi kjent med et par som driver et tidsskrift for avdekkende/oppsøkende journalistikk på den “gamle” måten ved å sjekke og kryss-sjekke kilder og er dermed Wolf sitt lovlige motstykke. Hvordan alle disse menneskene henger sammen avsløres gradvis på en velkomponert og snedig måte. Jeg skal ikke si mer om plottet, for det vil ødelegge leseropplevelsen for dere.

I begynnelsen av boken hadde jeg den helt egne gjenkjennelsesgleden man får når man er inne i universet til en kjær forfatter igjen og alt er akkurat som det skal være. Intelligensen, kynismen, den nådeløse blottingen av hvordan mennesker tenker.  «He saw that he’d trapped himself.  He’d set up house less with a woman than with a wishful concept of himself as a man who could live happily with a woman.» Bland dette med zap-along tempo, masse humor, og alt virker tilrettelagt for en strålende leseropplevelse. Og det er det også.

Det er en plott-drevet bok, og Franzen har full kontroll på hvordan han forteller historien slik at boken flyter fremover i god rytme. Historien har mange lag og en tilfredsstillende tilbakeholdelse av hvordan det egentlig holder sammen inntil det siste.  Det Purity mangler, som både The Corrections og Freedom leverte på, er rett og slett en dypere mening.  Evnen til å holde opp et speil til samfunnet og vise oss hvem vi er. Den samfunnsaktuelle, politiske siden vi har lært å kjenne fra de to forrige, glimrende romanene kommer ikke godt nok frem i Purity.

Franzen er alment kjent for og gjort endog narr av hans forakt for moderne teknologi. Han har skrevet utallige gretne leserinnlegg om internett og hvordan det forandrer verden. Om hvordan det fremmedgjør og distanserer. Han liker ikke e-bøker, han kan ikke fordra Facebook, og Twitter er forkastelig. Så personlig da jeg hørte hva temaet om Purity skulle være begynte jeg å glede meg skikkelig. Hvem andre kan skrive en knusende og ironiserende samfunnskritikk rundt dette, om ikke Franzen? Han har evnen til å ta samfunnet på pulsen, til å knytte sammen den individuelle skjebnen til det store bildet. Han har analyseevnen sin, enten det er å sette lyskasteren sin på en av karakterene og fullstendig avkle ham/henne, eller å kommentere en tidsalder.

I Purity er det underliggende kritiske budskapet om internett/informasjon/hemmeligheter/varsling alt for svakt. Det blir for fragmentert og diffust. Det funkler i bakgrunnen, men det glitrer ikke. De to forrige bøkene til Franzen var realistiske romaner. Leseren skal kunne forvente at alt som skjer videre skal være troverdig, alt skal være logisk.  Det kommer ingen stunt eller fikse innfall. Og kanskje Franzen rett og slett er best i det helt realistiske formatet. Balansen mellom handling og budskap er bedre. I Purity er handlingen mer dramatisert. Det dytter budskapet til bakgrunnen; inn i sceneteppet slik at det politiske reduseres til en eksotisk setting man vil forvente av feks en eller annen Jason Bourne actionfilm.

Det som gjør at Purity likevel er god, er rett og slett at Franzen skriver fletta av alle andre.  (Dette gjelder vel og merke den engelske originalversjonen.  Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er).  Det er som vanlig kostelig å lese om karakterene og alle de forskrudde forholdene de har. Det er klassisk Franzen; “The great American novelist” kan dette.  «We’re sort of perfectly out of sync here» I said.  «Are we?»  she said.  «Or is it just you?  I don’t feel out of sync.»»  Sømløst kommer vi inn under huden på de forskjellige menneskene, på blandingen av små og store tanker,  innfall, trivialiteter og traumer. De tabber seg ut, søker mening, elsker, bedrar. Denne boken presenterer forresten et horribelt kvinnesyn. «Talking, talking, talking.  Cunts, cunts, cunts.» Mødrene er manipulerende og krevende, og nekter å gi slipp på sine barn. De unge kvinnene fremstilles som sjalu, lite selvstendige individer som vil at menn skal ta alle beslutningene. Eller de presenteres som eye-candy, som objekter for mennenes betydelige kjønnsdrift.  Jeg kunne ikke unngå å bli provosert.  Men i rettferdighetens navn er ikke mennene akkurat feilfrie, de heller. Franzen harsellerer med dem alle.  Renhet, purity, symboliserer her kjærligheten som ikke er forkludret av makt, penger, utroskap, manipulasjon, egoisme eller kontrollbehov.

Kommunikasjon er et sentralt tema, og Franzen viser både hvordan og hvorfor vi alle har hemmeligheter for hverandre. Noen hemmeligheter beskytter, andre ødelegger, og de fleste begge deler. Pip er det uskyldige mennesket som blir ført bak lyset av alle rundt henne. Mot slutten av boken søker hun råd hos en tante. “..you should be really, really angry” er rådet. «..don’t you think you had a right to (that) information?..Is that not the most infuriating bullshit? ..you don’t owe these people anything. They owe you, big-time.” Med de setningene kommenterer Franzen et av budskapene i boken, det raseriet vi alle burde føler ovenfor alle de institusjonene, multinasjonale selskapene, og regjeringene som holder tilbake informasjon for oss og eventuelt fører oss bak lyset. Men han må fortelle det til oss, vi føler ikke selv det raseriet eller den indignasjonen.

Så la oss kalle dette «Franzen-light». Purity er fantastisk underholdende og selvfølgelig er den velskrevet.  Til syvende og sist er den også overfladisk. Dette er definitivt Franzen boken for alle dere som opplevde de forrige bøkene hans som litt tunge eller deprimerende.  For Purity er festlig. Masse flotte setninger å streke under. Små utsnitt av sannhet. Setninger så intelligente at man bare må lese dem om og om igjen. Så satiriske at man krymper seg og fryder seg samtidig. Alt dette hadde jeg forventet av Franzen.  Med det er en bok jeg likevel kommer til å glemme raskt. Den er rett og slett ikke interessant nok til at den kommer til å feste seg i minnet spesielt lenge. Akkurat det var noe jeg ikke hadde forventet.

Les omtalen min av Great Expectations av Dickens her!

Relaterte innlegg:

7 Comments

  1. Ja, hva er det med disse ødipale mødrene??
    (, eller var de fullstendig normale og det bare er de voksne barna som er forkvalkede?)

    Franzen-light var en grei måte å si det på. Jeg hadde skyhøye forventninger, koste meg (nesten) hele veien, men ble likevel skuffet. Du setter fingeren på det, spot on, når du sier at ting funkler i bakgrunnen. Det kunne vært så mye bedre. Så mye mer å si. En helt annen løsning/utfall/slutt. Samtidig så er det velskrevet, fornøyelig, og bedre enn det aller meste. Det er Freedom sin skyld. Den boka er bare altfor god!

    (Jeg hang med begeistret til Pip kom til Seattle. Så kom de påfølgende Andreas/Tomkapitlene å ødela. Er det å si for mye?)

    • Good point! Oedipus er absolutt fremme og hilser i denne boken. Det var i allefall mange snåle og patetiske kvinneskikkelser her.. og sammen med Wolf sin primitive kvinnesyn ble det nesten too much.

      Enig at det kunne vært så mye bedre, og ja som deg tror jeg at det er Freedom sin skyld fordi den er virkelig altfor god! Alt annet blekner i sammenligning (ref Great Expectations)

  2. Kanskje dette er et godt sted å begynne for en Franzen-novise da? Selv om Frihet har ropt til meg fra bokhyllen i flere år:-)

    • Jeg ser logikken i at det, Silje! 🙂
      jeg vet ikke helt hva jeg skal si.. Frihet er bedre og neste gang den roper syns jeg du skal høre på den.. samtidig iiker jeg jo veldig godt å lese bøker som nettopp er kommet ut også fordi det er å morsomt å få meg seg alle omtaler/diskusjoner så..
      Hva tror du, Ingalill?

      • Jeg er enig. Begynn med Purity og/eller Corrections – og gjem Freedom til slutt, for oppadgående kurve og minst mulig skuffelser -)

  3. Jeg likte den godt, men er enig i at den manglet noe Freedom hadde, og at de fleste kvinnene er helt forferdelige. Variasjonene av feminisme inkludert orker jeg ikke engang å kommentere. Det er mange budskap, og jeg har inntrykk av at Franzen aldri committer helt til å drive noen av dem helt hjem. Han bare toucher innom her og der. Kanskje er jeg som leser ikke god nok til å trekke streker mellom prikkene. Kanskje modnes den bedre om noen dager (jeg var ferdig med den i går).

    Jeg koste meg likevel masse med denne upolerte boka og likte hvordan dyrkelsen av renhet/uskyld som verdier likevel ga helt perverse utfall. Et slag for the middle road.

    • Ja, jeg er enig. Franzen er Franzen og han skriver fantastisk– men jeg tror ikke problemet ligger hos leseren hvis man ikke kommer til å huske denne romanen… budskapet er for svakt. Det blir nesten Pynchon-aktig og «hysterical realism». Nå er jeg veldig glad i Pynchon men Pynchon gjør det bedre enn Franzen. Franzen burde ha gjort handlingen mer troverdig. Jeg mener hvorfor i all verden gjøre Wolf det han gjør? Uforståelig. Og ikke troverdig. Hvorfor hører vi så lite om hvordan han er blitt verdens mest beryktede eller berømte varsler? Alt blir mer en setting enn et budskap.. det krydrer fortellingen men biter ikke. Men bevares, great fun!

Leave a Comment