Praktfulle Lila av Robinson; Bookerpris Readalong September

616Eizn12dL._SY344_BO1,204,203,200_

 

Det er bare en måte å introdusere Marilynne Robinson på, og det er som en av Amerikas mest respekterte nålevende forfattere.  I 1980 debuterte hun med Housekeeping, som ble nominert til Pulitzerprisen og vant PEN/Hemingway Award for beste debut. The Guardian kåret i 2003 boken som en av de hundre beste romaner noensinne. Etter en pause på 24 år ble så Gilead utgitt i 2004. Den ble en umiddelbar klassiker og denne gangen vant Marilynne Robinson Pulitzerprisen. Gilead tok formen av en dagbok skrevet av en 77 år gammel prest, John Ames som bor i den bittelille fiktive byen Gilead i Iowa. Dagboken er testament til hans 7 år gamle sønn som han har fått sent i livet med hustruen Lila. I 2008 vendte Robison tilbake til Gilead, med et annet perspektiv og en annen hovedperson, i romanen Home. Den vant Orangeprisen (nå kalt Baileys Women’s Prize for Fiction).

Dette er bakteppet til den flotteste boken jeg har lest fra Amerika i år, Lila. Den er nominert til Bookerprisen, og er den første vi skal lese i vår Booker Prize Readalong. Vi leser den nå i september. 15 September får vi vite hvilke bøker som blir med videre i konkurransen og blir nominert til Bookerprisens Shortlist. Enten den blir med videre eller ikke, er dette en av bøkene du har lyst til å lese fra årets Bookerpris. Så ikke gå glipp av den!

Lila er altså den tredje boken fra landsbyen Gilead. Bøkene danner en triologi men de behøver på ingen måte å leses i rekkefølge siden det er enkeltstående romaner. Jeg leste Lila først, og Gilead og Home etterpå. Det sies om triologien at den første, Gilead, er den mest intellektuelle; at Home er den mest politiske, men Lila er den mest emosjonelle. Det er en ganske treffende beskrivelse.

Lila er en bok som leverer og imponerer på mange plan. Først og fremst er det en roman som skildrer de menneskelige konsekvensene av nød og fattigdom ved å fokusere på en enkelt kvinne. Den går lenger enn å beskrive fattigdommen, den tegner et skarpt portrett av hva nøden gjør med deg som menneske. Hvordan man behandles, og hvordan man skyves ut av samfunnet.  Hvordan slik fattigdom og nød oppleves. Skammen, isolasjonen og usikkerheten. Men også overlevelsesevnen og sunn fornuft. Lila er den ytterst sjeldne roman som ikke bare forteller,  men gjennom et uvanlig vakkert og søkende menneske viser konsekvensene av sult, forsømmelse og fattigdom.  For Lila har en uskyldighet som står i skarp kontrast til bakgrunnen hennes.  Det er denne uskyldigheten som gjør at boken oppleves så varm, lys og håpefull.  Hun er et slags naturbarn som man raskt føler uendelig godhet for.

Vi er i Midtvesten i Amerika på tyve-tallet. Romanen åpner når Lila er fire eller fem år gammel. Hun sitter utestengt i kulden i mørke, syk og utgrått. Doll finner henne der. Hun tror at Lila vil dø dersom hun ikke redder henne, og i en dramatisk åpningsscene stjeler hun det lille barnet.

Den første natten tilbringer de i hytten til en gammel dame. De to forsøker å vaske Lila i en balje ved ovnen og gir henne litt maisbrød i en visuelt magisk scene minneverdig beskrevet av The New Yorker som “pure Rembrandt”. Lila får en flakkende oppvekst med Doll. “Doll may have been the loneliest woman in the world, and she was the loneliest child, and there they were, the two of them together, keeping each other warm in the rain.”  Om dagen leter de etter noe å spise og om kvelden lager de bål som de varmer seg rundt. De får etter hvert følge med en omstreifende gruppe som sover ute og tar de jobbene de kan finne for å tjene penger til mat.

Forholdet mellom Doll og Lila er rørende. Kjærligheten og lojaliteten mellom dem er egentlig det eneste positive i livet. Men Doll er på rømmen etter å blitt anmeldt for å ha stjålet Lila, og med et lett gjenkjennelig fødselsmerke i ansiktet lever hun på lånt tid. Når Doll også går fra Lila, mister Lila selve kompasset i livet sitt. Alene fortsetter hun og repeterer for seg selv all visdommen som Doll har lært henne. Hun forsøker seg på et bordell, men klarer ikke å sjarmere kunder og ender opp som bordellets vaskekone. Savnet etter Doll vedvarer.

Historien er fortalt i tredje person og er en blanding av tilbakeblikk og spontan tankegang og filosofering. Det gir en intens opplevelse av å være både på utsiden av Lila og intimt på innsiden. Vevet inn i kapitlene om Lila sin barndom får vi høre om Lila sitt liv som voksen. Hun har giftet seg med presten John Ames og bor på prestegården. Hvordan kan et forhold mellom to på alle måter så forskjellige mennesker fungere?

Robinson benytter seg av et klassisk fortellergrep her, ved å matche to fullstendig ulike karakterer. Hun kunne ikke ha fremhevet ytterpunktene og konfliktene i den unge, nesten ville kvinnens sinn mer enn hun gjør ved å Lila gifte seg med en forfinet eldre prest. Det er et sjakktrekk fra forfatteren som gir et rikt spekter å hente stoff fra, og det er ikke bare en fryd å lese om kjærligheten mellom de to, det er uvanlig rørende. Ikke minst er det overbevisende. De er begge mer enn ensomme, de er ensomme uten håp om å finne kjærlighet. Men en dag vandrer Lila tilfeldigvis inn i Ames sin kirke. Hun setter seg ydmykt på bakerste benk fordi hun ikke er døpt og føler at hun ikke passer inn.  For Ames blir det et monumentalt vendepunkt i livet hans:

«He told her once when there was a storm a bird had flown into the house. He’d never seen one like it. The wind must have carried it in from some far-off place. He opened all the doors and windows, but it was so desperate to escape that for a while it couldn’t find a way out. “It left a blessing in the house,” he said. “The wildness of it. Bringing the wind inside.”

Religion er et gjengående tema i Robinson sine bøker. I romanen Lila skaper det en motfortelling til bakgrunnen hennes. Den brutale oppveksten, den ubarmhjertige fattigdommen og det tøffe og krevende livet virker surrealistisk i forhold til prestens milde ord om tilgivelse og vennlighet. Lila er mild, genuint god, nyskjerrig – men også sta og egenrådig. Hun forsøker å forstå, men syns åpenbart at mye er abstrakt ønsketenkning.  Hun stiller spørsmål om alt mulig. Ames utfordres igjen og igjen av henne, og noe av sjarmen ved boken er at mens Lila lærer om religionen, lærer presten tilsvarende – om dens begrensinger.

Et tredje grep som Marilynne Robinson bruker for å vise forskjellen mellom prestens liv og Lila er utdannelse. Lila ønsker selv ivrig å lære å lese og skrive og har hatt et års skolegang. Utdannelsen her representerer sivilisasjon og igjen ser vi kontrasten til Lilas liv som forlatt og glemt av samfunnet. Det gjør også at romanen blir større enn bare historien om Lila og Ames og kommenterer en periode i Amerikas historie.

Fortellingen om Lila er den arketypiske historien om selve “outsideren” – den utstøtte fra samfunnet som blir tatt inn igjen.  Det må en klok, god og eldre mann som Ames til for å se Lila og hennes søthet og purhet. “I’m going to keep you safe. And you’re going to keep me honest.” sier han til henne. Å oppleve hennes frykt og kamp for å tro ham er hjerteskjærende.

Lila er gravid og venter barn med Ames. Det setter Lila sin egen barndom i skarpt perspektiv og danner en motvekt mot denne. Det kommende barnet gjør at hun reflekterer over sin egen oppvekst. Hun vokste opp uten familie, kun med hennes elskede Doll, men uten en gang et etternavn. Nå venter et trygt liv med mat på bordet hver dag, ikke bare for henne men for sønnen. Hun klarer ikke å ta det innover seg, og forventer at presten skal bli lei henne og jage henne på dør. Samtidig dras hun selv også tilbake mot det transiente livet, skadeskutt og vant til å leve i ensomhet som hun er. Den vonde bakgrunnen oppleves tryggere, kanskje fordi der har hun ingenting å miste.

Alle disse underliggende strømningene er paradoksale, menneskelige og gir boken rikelig dybde.  Robinson er en utpreget intelligent og dempet forfatter.  Samtidig minner selve skrivestilen om William Faulkner i sin direkte, mettede intensitet.  Dette er glimrende litteratur på alle plan.

Uendelig vakker roman og et portrett jeg ikke vil glemme.  Anbefales på det aller varmeste.

Man Bookerpris Readalong arrangeres fremover her på bloggen de neste seks månedene; en ny bok hver måned.

 

 

Relaterte innlegg:

8 Comments

  1. Lila virker for meg selvskreven på shortlist utfra de tilbakemeldingene den har fått, og den det er mest enighet om. Jeg håper å få lest den i høst og kanskje jeg rekker den etter Clegg som jeg leser nå. Har du lest noen andre fra longlist? Blir utrolig spennende om en ukes tid.

    • Enig, for meg er den også selvskreven, men er det noe jeg vet med Bookerprisen så er det at man vet aldri.. gudbedre så mange glimrende bøker som ikke har blitt tatt med til Shortlist opp gjennom årene.. uten at jeg har forstått hvorfor!
      Jeg liker å lese flere bøker samtidig, og jeg holder på med Purity av Franzen akkurat nå, i tillegg til to Bookerbøker, A Brief History of Seven Killings og The Moor’s Account. Begge er kjempegode så langt. Jeg har også lest Anne Enright sin The Green Road som var fantastisk.. velskrevet og med en skarp observasjonsevne. Men jeg er forutinntatt fordi jeg a) elsker irsk litteratur og b) er så begeistret for Enright.
      Hvordan er Clegg?

  2. Jeg liker Clegg ganske godt så langt, men hvor godt gjenstår å se. Språklig sett likte jeg egentlig The Fishermen bedre, men i motsetning til den liker jeg denne bedre og bedre utover i handlingen. Den er litt annerledes enn jeg trodde da den tar for seg flere ulike menneskers historier (noe som virker å være gjennomgående i flere av Booker-bøkene), og jeg ikke helt vet hvordan de henger sammen med det jeg oppfatter som hovedplottet enda, og hvorfor alle historiene er med. Hvordan det løses er jo med å avgjøre hvordan jeg liker boken, men jeg liker oppbyggingen. Jeg leser også flere bøker samtidig, og nå for tiden er det en på Kindle og en papirbok. Og det er gjerne en norsk og en engelsk.

    The Moor`s Account fremstår for meg som litt tung og fjern og er derfor den som frister minst akkurat nå. Jeg hadde nok begynt på en av de to mursteinene basert på plott og omtale, om det ikke var for nettopp at de er solide mursteiner. Jeg håper jeg skal få lest noen, om ikke alle på kortlisten, hvis tiden strekker til. Vi skal ellers lese Anne Tyler i en lesesirkel jeg er med i, Lila ligger på nattbordet og The Chimes er på Kindle, så heier litt på dem på grunn av det:-) Dette er jo kjempemorsomt og motiverende å være med på!

    • The Moor’s Account tar noen sider å komme inn i, men så er den kjempefin, i alle fall så langt. Heldigvis leser jeg på Kindle og der får man ikke samme følelse av en murstein, husker da jeg gikk rundt og dro på Vi, de druknede av Carsten Jensen .. men det var verdt det.
      Fra det jeg har ført om A Spool of Blue Thread, virker det som en god bok å lese i en lesesirkel.. Clegg er jeg spent på, han hadde jeg ikke lest noe om på forhånd, så det var en total overraskelse for meg, og morsomt å bli kjent med. Blir interessant å høre om den leverer på all oppbyggingen.
      Ja Bookerprisen er flott og det blir enda mye bedre med en gang vi får Shortlisten! 🙂

  3. (Purity leser jeg også (hører), kun 4t igjen, synd den kom akkurat for sent til å blande seg inn i gullkampen -)

    Jeg er iferd med å bryte kronologibesettelsen min. Til tross for at Home ligger klar (har lest amazonsampelen av Gilead). Men det du sier med at de alle kan leses frittstående tipper nå vektskåla. Jeg hopper rett på Lila, det er den eneste måten jeg kan henge på sirkelen og få lest ei til innen kortlista avløres (Min ego-ønskeliste – kun basert på krysshunger og penger brukt – Tyler, Fishermen, Runaways, Little Life, Lila og Clegg (fordi Silje/Labben skryter), helst vil jeg bytte ut Fishermen med Enright, fordi jeg nekter å tro Enright kan skrive dårlige bøker, og Fishermen ikke traff meg.

    Gleder meg til å lese Lila!

    • Ja, hvordan var det med Purity – jeg trodde den kom i tide til å kvalifisere seg for Bookerprisen, men er ikke sikker.

      Jeg syns du gjør lurt å begynne på Lila.. den er vakker, lavmælt og forfriskende umoderne på en eller annen måte. Dessuten er jo summen av alle våre laster konstant, slik at ved å være rampete i kronologi-rekkefølgen er du sikkert ekstra snill på andre plan?!!!

      Dette er ikke noe lett år å gjette Shortlist fordi her er så mange gode bøker. Enright sin er helt super og så velskrevet – men temaet er vanlig og lite flashy – og her er en del romaner i år med virkelig dramatiske historier å fortelle, så jeg vet ikke hvor The Green Road havner i den sammenligningen. Man vet aldri helt hva slags jury det er og hvordan dynamikken mellom dem fungerer – og hvilke trekk de kommer til å fremheve.. Jeg har hørt så mye bra om nesten alle av disse bøkene.. det blir fascinerende å se hvem som når frem! 🙂
      Happy reading/listening!

  4. Fantastisk omtale – selv sliter jeg ennå litt med å finne ordene for å beskrive denne (eller det den gjorde med meg).

    Jeg har lest alle tre i løpet av høsten i «rett» rekkefølge, og likte for så vidt alle tre – men Lila er uten tvil favoritten. Dette med at den er den meste emosjonelle av dem har jeg faktisk ikke tenkt på, men det stemmer jo veldig godt. Synes også den er mer jordnær enn de andre. Nå gleder jeg meg til den lovede nr. 4, selv om jeg antar at man må smøre seg med tålmodighet. Jeg ser også fram til å lese essaysamlingen som kommer i høst (tror jeg), selv om det faller i en annen kategori. Regner med at den er relativt tung teologisk sett – men, måten hun skriver om kristendom er jo noe av det jeg som fascinerte meg i romanene også.

    • Tusen takk og jeg vet at du er veldig glad i denne boken. Jeg er også blitt virkelig glad i den og har lest store deler flere ganger. Det er en utrolig visuell bok og en bok som jeg opplevde som så gripende at den nesten føles helt åpen og rå noen ganger. En praktfull bok.

      Ja, tenk at det ser ut til å komme en bok til! Vi må nok som du sier være tålmodige. Jeg har veldig lyst til å lese essays av henne også.

Trackbacks/Pingbacks

  1. Mens jeg leser Lila. | siljes skriblerier - […] at den skulle havne på kortlisten også. Det skjedde jo ikke, men den er allikevel månedens bok i Clementine…

Leave a Comment