Benedict Cumberbatch i Hamlet

 

4-benedict-cumberbatch-as-rosencrantz-in-rosencrantz-and-guildenstern-are-dead-by-tom-stoppard-1967-photo-by-catherine-ashmore-800x560

Jeg så Hamlet med Benedict Cumberbatch på the Barbican Theatre i London på tirsdag aften. Det er et stykke jeg har sett flere ganger før, og det var veldig morsomt å se Cumberbatch forsøke seg på tittelrollen.

Det er en notorisk vanskelig rolle. Ikke bare fordi det er mer enn 1400 linjer som skal legges på minnet og fremføres, men de skal også tydeliggjøres. Språkbarriéren skal overkommes. Den kulturelle settingen skal tolkes. En 400 år gammel rolle fra et like gammelt skuespill skal levendegjøres og engasjere. Ikke rart at rollen regnes som en av de vanskeligste som finnes.

Versjonen jeg så på scenen denne uken er kanskje den tydeligste Hamlet oppsetningen jeg noensinne har sett. Alt er lagt opp til å bygge bro til vår samtid. Cumberbatch går i helt vanlige klær, og til dels i en mørk hoodie. Det var brukt en del moderne rekvisitter, som feks at Ophelia har et kamera som hun ligger på magen og fotograferer med. Stykket åpner med at Hamlet er henslengt på gulvet og spiller “Nature Boy” av Nat King Cole på platespiller, en sang som også kommer igjen mot slutten. Det bidrar til å trekke handlingen nærmere vår egen tid. Sønnen min på 16 forstod for eksempel alt og fikk med seg detaljer man ikke hadde kunnet forvente når man ser stykket for første gang. I tillegg var Cumberbatch uvanlig tilgjengelig og lite pompøs i en rolle som godt kan spilles mer formelt. Han vektla nyanser og ikke minst humor i teksten. Satire og humor skinte igjennom hele tiden og det gjorde at stykket opplevdes lett og tilgjengelig.

Scenen på Barbican er enorm, og den var nydelig presentert som en slottshall i praktfull mellomblått, med en majestetisk åpen trapp som leder opp langs veggen til annen etasje, og med en monumental port som ledet innover bak på scenen. Her utspilte de første en time og femti minuttene seg. Skuespillet stoppet for pause etter tredje akt: der Hamlet viser at han vet at faren var drept ved å sette opp et skuespill som avslører det; han snakker med moren i rommet hennes og dreper ved uhell Polonius, og som et resultat bestemmer Claudius seg for å sende ham til England. Fasaden sprekker og krisen ved hoffet er et faktum. Dette ble symbolsk illustrert ved kanoner som sendte ut mengder med matt sort og grå konfetti som haglet utover scenen og alle oss som satt på de første radene.

Etter pause er den staselige hallen fylt av jord og muld som velter utover gulvet. Det er et rystende og sterkt bilde både på familien som er disintegrert og den foreliggende tragedien. Samtidig også en perfekt setting ikke bare for scenen der Hamlet treffer den norske prinsen på krigstokt, men også til Ophelias begravelse. Programmet til stykket er også verd å nevne, fordi den inneholder flere interessante artikler, blant annet en av Columbia-professoren James Shapiro, som har skrevet den praktfulle biografien 1599, det formative året der Hamlet ble skrevet. Jeg anbefaler den på det varmeste. Les omtalen av 1599 her på bloggen. Shapiro kommer forresten med en ny biografi til høsten, 1606; Shakespeare and the year of Lear.

IMG_0831

Billettene kjøpte jeg i fjor sommer..  som 7000 og noe i billettkøen.  Jeg dro på båttur men lot Mac’en min som sto åpen og rykket gradvis fremover i køen.. et par timer senere var billettene i boks! Piece of cake. I ettertid har jeg forstått at vi var 30,000 i kø den dagen..-

Skuespillet Hamlet er som dere husker en hevn-tragedie. Hevnmotivet er hovedtemaet i stykket. Skuespillet åpner med gjenferdet av Hamlet sin far som forteller at han er blitt myrdet av Claudius, og ber Hamlet hevne ham. I tillegg er det to sub-plot. Det ene er Ophelia-plottet og det andre er det politiske plottet om Norge. Det politiske plottet kom fint frem.  Jeg opplevde derimot hele Ophelia-plottet som noe mangelfullt i denne oppsetningen. Det var for lite interaksjon eller kjemi mellom Ophelia og Hamlet, og Ophelia var for uklar. Kanskje skuespilleren, Sian Brooke, bare ikke var god nok i første akt. Når hun senere blir gal, var det mer overbevisende. Men poenget med Ophelia er jo at publikum ser henne som uskyldig, lydig og pliktoppfyllende. Det er kun Hamlet som ser henne som en beregnede, uærlig kvinne – av samme slag som hans mor Gertrude som forrådet hans far og giftet seg med Claudius innen det var gått to måneder. Gjennom Hamlet sin behandling av Ophelia ser vi hans menneskelige fall. Men dette kommer ikke godt nok frem. Det må sies at da jeg så stykket var det fremdeles i prøvefasen, så kanskje det blir rettet opp til “opening night” tirsdag i denne uken.

Regissør Lindsay Turner ertet på seg hele “theatre-land” da hun tok ut den kjente “To Be or Not to Be” monologen fra tredje akt og åpnet hele stykket med den. “Utilgivelig” tordnet the Times. Det må utvilsomt ha vært forstyrrende og krevende for Cumberbatch å åpne med den delen som er Hamlet sin dypeste stund og der han kontemplerer selvmord. Men denne uken, faktisk aftenen før vi så stykket, ble monologen satt tilbake i tredje akt der den hører hjemme, uten videre forklaring. Nå sitter Cumberbatch på knærene oppå et bord når han ytrer de berømte strofene. Og ja, han klarte det uten at det hørtes platt og klisjéfylt ut! Ikke dårlig, bare det.

Benedict Cumberbatch hylles nå som den største skuespilleren av sin generasjon. Intelligensen hans er blitt hans varemerke, og den gjennomsyret tolkningen Hamlet også. Ved begynnelsen, da sceneteppet gikk opp, satt Cumberbatch på scenen, mindre enn 2 meter fra meg. Man får et støkk av å ha den store stjernen så nært. Men så forsvant han. Han ble Hamlet. Først i sorg over farens død. Deretter kom sinnet og hevnlysten, og han bestemmer seg for å spille gal. Dette spillet er fascinerende å se. Skuespilleren spiller en skuespiller, men gradvis blir fasaden skremmende ekte. Cumberbatch levner ingen tvil om at Hamlet ikke blir gal, men at hevnlysten like fullt blir en destruktiv besettelse.

Jeg så Kenneth Branagh i samme rolle for omtrent tyve år siden, og Branagh, som er en av mine favoritt skuespillere,  i regi av Adrian Noble, var mer kongelig i rollen. Branagh hadde også en markant større karisma på scenen, og han leverte linjene på en mer episk, fremhevet måte. I sammenligning er Cumberbatch, i Lindsay sin regi, mer moderne og uten pomp og prakt. Det kler stykket, som virker friskt og kontemporært.  Cumberbatch fanger Hamlet sitt skiftende sinn og filosoferende grubling. Magnetismen hans er utvilsomt på det intellektuelle planet. På en glimrende måte viser han bredden, intelligensen og humoren som ligger i rollen. Kvikkheten. Det kunne med fordel ha vært mer mørk dybde i tolkningen – dog er det viktig å huske at stykket som sagt fremdeles er i prøveperioden og Cumberbatch utvikler rollen gjennom hver forestilling.  Men fremførelsen er nyansert og flytende allerede.  Han eier rollen og forsvant fullstendig inn i den.

Ikke før han bukket for publikum etter at teppet falt husket man hvem det egentlig var. «Herregud, det er jo Benedict Cumberbatch!» utbrøt sidemannen min. For der var han igjen, superstjernen.  Vinkende, smilende, utslitt.

Imponerende.

Nature Boy av Nat King Cole:

There was a boy
A very strange, enchanted boy
They say he wandered very far
Very far, over land and sea
A little shy and sad of eye
But very wise was he

And then one day,
One magic day he passed my way
While we spoke of many things
Fools and Kings
This he said to me:

«The greatest thing you’ll ever learn
Is just to love and be loved in return».

«The greatest thing you’ll ever learn
Is just to love and be loved in return».

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Så fin omtale! Jeg er glad i både Shakespeare, «Hamlet» og Cumberbatch, så dette koste jeg meg med. Og så stas det må ha vært å virkelig være der, se alt sammen!

    • Tusen takk Hedda! 🙂 Nå har opening night vært i London og jeg har lest alle anmeldelsene i de store engelske avisene også .. ser ut som om det er tommelen opp til Cumberbatch, men mye kritikk til Lindsay for å overforenkle skuespillet.

Leave a Comment