Bookerprisvinneren fra ifjor som ble «lost in translation»!

Article Lead - wide6243309311662vimage.related.articleLeadwide.729x410.1165ol.png1413337144379.jpg-620x349

Flanagan vant Bookerprisen ifjor med The Narrow road to the Deep North. Les den på engelsk!

 

Det er sommer, og med sommeren kommer så smått nye bøker fra Bookerprisen. Den 29 juli blir the long list kunngjort, og som hvert eneste år venter en spennende bunke med bøker på å bli lest, vurdert og diskutert.

Men før den tid er det verdt å kommentere fjorårets Bookerpris, og nærmere spesielt selveste Bookerprisvinneren The Narrow Road to the Deep North av Richard Flanagan.

Det er en roman som har høstet overveldende positive anmeldelser i utlandet. Naturligvis har den også fått kritiske omtaler. Likevel ble boken uvanlig godt mottatt. For eksempel i Storbrittania kom det superlativer og strålende anmeldelser fra samtlige kritikere i the Times, The Sunday Times, the Guardian, The Observer og The Daily Telegraph.
Hvor underlig derfor at den norske oversettelsen av boken fikk flere virkelig dårlige omtaler her i Norge. “Romanens største problem, slik den fremstår i Monica Carlsens oversettelse, er at den i altfor stor grad henfaller til melodramatiske klisjeer.” skrev Anne Merethe K Prinos i Aftenposten.  VG Gabriel Michael Vosgraff Moro var enda mer bombastisk og ærklærte at boken nærmer seg “et triviallitterært nivå både i form og innhold.
Det er ganske sterke ord og selv om dette naturligvis ikke er en perfekt bok, er kritikken ute av proporsjon. Så hvorfor har noen norske kritikere reagert så ulikt dem som har lest boken på engelsk? Spørsmålet har ligget i bakhodet mitt i flere måneder og skurret. Er det temaet om australske krigsfanger som er for fjernt? Eller kombinasjonen fangeleir scenario med kjærlighetshistorie som ikke har fenget? Går den “norske trenden” i en annen vei?

Eller ligger det virkelig i selve oversettelsen til Monica Carlsens for Cappelen Damm; Den smale veien til det dype nord? En morgen for ikke så lenge siden satt jeg meg derfor ned på biblioteket med både den engelske originalversjonen og den norske oversettelsen for å sammenligne dem. Boken så ved første øyekast ut til å være oversatt ryddig og nøyaktig.  Men etter å ha lest en stund kjente jeg at det enkle språket som er så vakkert i original har mistet mye av kraften sin på norsk. Stemmen til den australske hovedpersonen som har vært krigsfange på den beryktede jernbanenlinjen til Burma fanger egentlig romanen; den er sår, desillusjonert, rå og avstumpet. Men den norske utgaven demper den tonen. I mine uomtvistelig amatørmessige øyne ser det ut som om oversetteren har tatt seg få kunstneriske friheter og i stedet oversatt boken setning for setning ryddig og helt “korrekt”. Resultatet blir at boken, istedet for å ha et lag av whiskey og blod over seg, blir tammere og mister noe av den nerven som bærer boken frem.

Det er synd. Synd for Richard Flanagan, synd for Cappelen Damm, og synd for alle norske lesere som burde ha fått oppleve den egentlige, strålende, boken.

Her er et lite eksempel fra fjorårets vinner.  Det er fra en scene mellom hovedpersonen Dorrigo og Amy, kvinnen han elsker; helt i begynnelsen av forholdet; de har hørt på musikk på rommet hennes. Deres ulykkelige kjærlighet er en av hovedtrådene i romanen. Kan jeg presisere at dette er et ganske tilfeldig eksempel men helt representativt av problemet med oversettelsen. Forskjellene i teksten kan synes subtil, men det er den faktisk ikke. Når da hele romanen har fått samme type flate oversettelse forstår dere kanskje bedre hvorfor noe av magien har forsvunnet. Flanagan brukte 12 år på å skrive romanen, og hver setning er fininnstilt.  Det er ikke lett å oversette.

 

Oversatt:
Han ventet på at hun skulle løfte hodet igjen og trekke seg unna.
Du må gå, hørte han henne hviske. Men hun lot ansiktet bli liggende mot halsen hans.
Det skrapte da grammofonstiften gikk rundt og rundt i rillene innerst på platen.

 

Men slik skrev Flanagan det på engelsk:

He waited for her to pull her head away.
You’ve got to go, he heard her whisper. But she kept her face against his.
The gramaphone needle was ch-ch-ing as it circled the record’s end.

 

— Sammenlignhun skulle løfte hodet igjen og trekke seg unna”; kontra den enklere “to pull her head away”. De engelske setningene over har rundt 150 bokstaver. De norske har 190 bokstaver, over 25% mer. Flyten blir tyngre og rytmen saktes ned.  Dermed svekkes også intensiteten, og det er synd, fordi det er noe som virkelig preger originalversjonen.

 

-Den norske oversettelsen har en forståelse for bilde, men har ikke noe mer subtil måte å beskrive det på enn helt bokstavelig. Det norske ordet “stift” gir en annen assosiasjon enn “needle” -nål- som er mer presis, skarpere, som et våpen. Bemerk toneforskjellen mellom disse par setningene: i den engelske versjonen får du så mye mer tone og emosjon enn bare det billedlige. Den norske oversettelsen er som en beskrivelse av en film som leseren alt har sett.

 

-Selv det lille å slutte setningen på ordet “end” har en enorm betydning for både handling og vår forståelse om følelsene til karakterene. Her er det et forhold som skal til å begynne, men vi ser at “circled. .the end” varsler om det sørgelige sluttspillet og  bidrar til å skape en ambivalent stemning.  Å snakke om rillene innerst på platen blir derimot bare et meningsløst bilde.

Konklusjonen er åpenbar, iallefall for meg. Det er så lett at noe forsvinner i en oversettelse, og noen ganger kan tilogmed selve identiteten forsvinne. Mål det opp mot hva som forsvinner for en vanlig norsk leser ved å lese boken på engelsk. Hvor mange ord forståes ikke, eller referanser forbigås? Hvor mye forsvinner? To prosent? Fem prosent? Det er likevel bedre enn at selve boken vaskes i et trivialiserende filter der nyanser forsvinner. Du forstår alt, og likevel kan du ha mistet noe essensielt.

Om noen uker begynner vi å følge nye utgivelser her på bloggen, og den nye “bokpris-sesongen” med det ypperste av nyutgivelser innen den engelske verden skal presenteres. Jeg ber dere alle om å forsøke bøkene på engelsk i stedet for å vente på de norske oversettelsene.  Dere går muligens glipp av et fremmedord her eller der, men dere vil likevel leve i forfatterens univers, og ikke en fortolkning av det.

Ha en fin juni uke, alle sammen!  

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Veldig godt eksempel på hvorfor man bør – om man kan – lese litteratur på originalspråket. Ser fram til Bookerprisen i år. For første gang har jeg planer om å få lest (ihvertfall utvalgte bøker) fra longlist’en.

    • Ja, jeg tenker også at hvis man kan er det alltid best å lese en bok på originalspråket.

      –Så bra at du kommer til å velge noen bøker fra longlisten, Marianne! Mange av mine desidert beste bokopplevelser fra Bookerprisen opp igjennom årene har kommet fra bøker som ble hedret med Longlist plass, men som ikke kom videre til Shortlisten. Jeg begynner å bli veldig spent på årets Longlist nå… gleder meg til slutten av juli!

Leave a Comment