The Children Act av Ian McEwan og Nora Webster av Colm Tóibín

Screen Shot 2015-05-10 at 09.25.41

To veldig forskjellige forfatter med bøker det var knyttet store forventinger til.

 

Jeg har fått flere spørsmål den siste måneden om hvor det er blitt av omtaler av The Children Act av Ian McEwan og Nora Webster av Colm Tóibín, hvilket beviser hvorfor man ikke skal love noe. Det er to bøker som ble utgitt i det stjernedrysset av romaner fra verdenskjente forfattere som vi så ifjor. Dette året er magert i forhold, og jeg har fremdeles mange bøker fra ifjor på leselisten min. Men akkurat disse to romanene hadde jeg gledet meg til lenge før de ble utgitt, fordi McEwan og Tóibín er slike glimrende forfattere at man forventer gode, intelligente leseropplevelser.  De er nesten samme generasjon, den verdenskjente engelske forfatteren McEwan er syv år eldre enn irske Tóibín.

Ian McEwan sin bok The Children Act omhandler et interessant etisk dilemma, nemlig om Adam, en alvorlig syk 17 år gammel gutt som er Jehovas vitne kan tvinges av rettsvesenet til å motta blodøverføring og overleve, eller om foreldrenes ønske om å ikke få blodoverføring skal etterkommes,- med den konsekvens at gutten dør. Fiona Maye er høyesterettsdommeren som skal vurdere dette. Hun er inne i en labil fase av livet sitt, forholdet til mannen Jack er havarert, og han flytter ut. Dermed blir hun mer engasjert i saken enn hun kanskje forventer, og den 17 år gamle gutten Adam blir spesielt viktig for henne.

Ian McEwan gjør sitt typiske McEwan-grep her; det vil si at han gjør et dypdykk inn i et tema og et yrke, og så presenteres dette med hele tyngden av forskningen bak. Han har gjort det så fantastisk før, blant annet med nevrokirurgen Henry Perowne i romanen Saturday. Her er det rettsvesenet og livet til en høyesterettsdommer som skildres så overbevisende at ingen skulle tro at McEwan ikke selv er jurist. Alt vel og bra med det, det er vi vant til, og det er en av McEwan sine store styrker.  Han er vanligvis god på plott og på å skape helhetsbildet. Problemet er bare at i denne boken forsvinner en i utgangspunktet hjerteskjærende fortelling om en syk og begavet gutt, Adam,  i hele settingen. Konseptet som ligger til grunn er fascinerende, men historien fortelles skjevt. I hierarkiet av valg innen boken, burde McEwan ha prioritert Adam og Fionas reaksjon i møtet med ham høyere enn a) alt bakgrunnsstoffet og b) Fionas forhold til ektemannen Jack som forblir for endimensjonalt og egentlig lite overbevisende. McEwan håndterer disse forskjellige delene av romanen med lik tyngde, og det gjør at boken blir underlig flat, uten høydepunkter. Det gjør det ikke bedre at det er som om McEwan fornemmer denne mangel på ekte drama og slår til med noen syntetiske og usannsynlige handlingsgrep for å sprite opp handlingen.

Da Bookerprisen overså denne romanen ifjor var jeg litt forbauset, fordi McEwan pleier å holde det nivået. Tross alt har han vært nominert hele seks ganger tidligere. Men da jeg leste boken selv forstod jeg umiddelbart hvorfor. Denne boken vil kanskje tilfredsstille McEwan fans, men jeg håper at lesere som ikke har lest noe av ham før, ikke begynner med denne. For denne romanen “synger” ikke, slik noen av McEwan sine store og magiske romaner som Amsterdam, Atonement, eller Saturday. Så hopp over denne hvis du ikke har lest de tre og i tillegg Black Dogs og Chesil Beach. Når du har du lest de praktfulle fem romanene er du derimot blitt så glad i Ian McEwan at du sannsynligvis også vil sette pris på The Children Act. Det er en god bok.  Det er bare ikke en glimrende bok.

Colm Tóibín er en diametralsk annen type forfatter. Den poetiske iren har sett karrieren virkelig ta av de siste ti årene, og verden har fått øynene opp for hans forfinede skrivestil. Jennifer Egan (A Visit From the Goon Squad) skrev en herlig og nesten misunnelig anmeldelse av Nora Webster i The New York Times der hun skriver at Tóibín snur alt det hun har lært om skrivekunst på hodet, fordi Nora Webster er så ulik alt annet.  Det er ingen store dramatiske høydepunkter, det er ingen melodramatiske handlingsgrep, og det er ikke noe spesielt unikt ved Nora Webster eller de menneskene han skildrer. Og likevel, er det ikke noe spesielt ved oss alle, når man ser godt nok etter? Nora Webster omhandler en enke ved samme navn i Irland.  Tóibín forteller ganske enkelt bare om livet hennes etter mannen dør, men han fininnstiller alle sansene slik at noe så enkelt som å ta en sangtime kan bli et høydepunkt. Eller når Nora Webster får flyttet sønnen tilbake i klassen der han hører hjemme blir det en moralsk seier,  og vi ser en løve som brøler.

“..the problem for her was that she was on her own now and that she had no idea how to live. Nora Webster har en tilknytning til Tóibín sin tidligere roman Brooklyn, men i motsetning til den som utspiller seg i Amerika, er settingen i Nora Webster den lille landsbyen Enniscorthy i Irland på slutten av sekstitallet. Boken åpner faktisk med at moren til hovedpersonen fra Brooklyn kommer på besøk til Nora etter mannens begravelse.  Nora er blitt enke bare 44 år gammel.  Hun forsøker å bevare verdigheten sin og privatlivet sitt i Enniscorthy der alle vet alt om hverandre, og alle har en mening om henne.   Hvordan skal hun leve livet sitt nå? Nora fortsetter å oppdra barna sine og siden hun ikke har sparepenger, får hun seg jobb.  Etter hvert kommer den gradvise forståelsen at hun kan ta egne valg nå som mannen ikke lever lenger.  Å lese hvordan Nora hører på musikk hos noen naboer og deretter selv sparer penger til en platespiller er blant det rørende jeg har lest på lenge.

Tóibín er setning for setning, kapittel for kapittel, og bok for bok en av de mest stilsikre forfatterene jeg vet om.  Lavmælt, behersket og med så mange antenner at romanene gjennomsyres av gjenkjennelighet og menneskelighet. Nora Webster er ikke like flytende som Brooklyn, kanskje fordi settingen er i Irland. De politiske urolighetene danner bakgrunnsteppe, og påvirker og tynger noen ganger historien til Nora. Tóibín er best på detaljnivå, skrellet ned på det menneskelige. Ikke la deg lure av den alltid tilsynelatende enkle handlingen som er varemerket i bøkene hans. Som Jennifer Egan skriver: “Readers of Toibin’s seven previous novels, including the recent and very fine “Brooklyn,” will be accustomed to his uncanny ability to muster outsize storytelling force behind a deceptively simple narrative.

Da ønsker jeg alle en fin søndag!  

Relaterte innlegg:

Leave a Comment