Vakkert fra Ishiguro; The Buried Giant

71yaTpRiJgL

En vakker fabel om minnene våre, både som nasjon og som menneske.

 

The Buried Giant av Kazuo Ishiguro er en av de bøkene som etter å ha lest den, ble jeg fylt av en akutt, barnslig trang til å IKKE skrive om den her på bloggen. Jeg hadde lyst å holde opplevelsen og følelsen privat. For Ishiguro er en forfatter som mer enn noen jeg kjenner, fungerer ved alle følelsene man får når man leser ham. Det vet han selv også. I et fint intervju med Gaby Wood i The Telegraph nylig sier han ; “I’m trying to work largely through emotions. I’m just trying to say to readers: ‘Do you think this is how it feels? I think this is how it must feel, to be a person in this kind of situation – do you recognise this?’ And although it’s a modest ambition, I think it’s quite important that people communicate with each other at that level. To say: ‘I think this is what life is like – do you share these feelings? If I put it like this, do you feel those emotions as well?’ ”

The Buried Giant åpner med en lun forteller som tar leseren tilbake i tid til England omtrent i på 500- eller kanskje 600-tallet. Det er uansett tidlig middelalder. En underlig tåke av hukommelsestap hviler over landet. Britene (kelterne) har kjempet mot sakserne (anglo-sakserene), men i boken er det fred mellom dem. Vi er i et historisk-mytisk landskap der man kan treffe på kjemper, alver og drager. Det er ikke lenge siden Kong Arthur regjerte med Merlin ved sin side. I denne verdenen treffer vi et eldre ektepar, Axl og Beatrice. De er dypt hengiven til hverandre. De husker at de har en sønn, og at han har flyttet fra landsbyen der de bor, men de husker ikke hvorfor. De bestemmer seg for å forsøke å finne ham, og dermed begynner ferden som boken omhandler. En slik ferd er typisk Ishiguro, og vi finner den igjen i flere av romanene hans.  Underveis treffer Axl og Beatrice blant annet krigeren Wistan, den unge gutten Edwin og ridderen Gawain, som også er kong Arthur sin nevø. Alle har de en egen misjon. Minner av tidligere tider begynner å dukke opp. Bak den idylliske, søvnige tilværelsen ser vi konturene av den grufulle krigen som herjet i landet.

Folkemord og borgerkriger. Det er bare å ta en titt på verdenskartet de siste tyve årene for å forstå hvor interessant og stadig relevant problemstillingen til Ishiguro er. Hvordan bak fred og sivilisasjon vi nesten alltid finner krig og brutalitet. Hva nasjoner forsøker å glemme. Hvilke konflikter man må legge bak seg, og hva prisen er. Hva det betyr å gi avkall på sin historie, på minnene sine, ja selve identiteten sin, men hvorfor det kanskje er nødvendig for å leve i harmoni med omgivelsene. Ishiguro gir ikke noen svar, men med sitt beherskede og milde varemerke bruker han en mytologisk setting for å i stedet stille spørsmålene. Den sovende kjempen fra tittelen The Buried Giant er rett og slett krig.

Selv om boken omhandler universelle tema, er kjernen av historien skildringen av Beatrice og Axl og deres søken etter sønnen. Det er en vandring som tar dem gradvis lenger og lenger bakover i tid. Slik bindes hovedtemaet i boken sammen med deres skjebne. Hva blir konsekvensene for landet hvis tåken letter,- og vil minnene Axl og Beatrice gjenfinner bringe dem nærmere eller splitte dem? Den rene og uskyldige kjærligheten til det aldrende paret er vakkert beskrevet. Usikkerheten og sårheten over å nærme seg døden. Ønske om å være sammen for evig, men hvordan man likevel til slutt må møte døden alene. Det er et emne som Ishiguro har tatt opp i flere av bøkene sine. Et annet klassisk Ishiguro tema er svunnen tid. Det hviler over hele denne stemingsfylte historien, og er menneskeliggjort gjennom ridderen Gawain. Med sin trofaste hest Horace er han nesten tragi-komisk i sin gammeldagse formalitet. Han er en etterlevning etter riddertiden, og lojal mot idealer som ingen lenger tror på.

“..the knight..appeared to be very tall, but beneath his armour Axl supposed him thin, if wiry. His armour was frayed and rusted, though no doubt he had done all he could to preserve it. His tunic, once white, showed repeated mending. The face protruding from the armour was kindly and creased; above it, several long strands of snowy hair fluttered from an otherwise bald head. He might have been a sorry sight, fixed to the ground, legs splayed before him, except that the sun falling through the branches above was now dappling him in patterns of light and shade that made him look almost like one enthroned.”

Det er omtrent to uker siden jeg leste denne romanen, og jeg har holdt igjen omtalen ikke bare fordi jeg ikke ville dele den (!), men også for å se hvordan boken utviklet seg for meg etter at jeg hadde lest den ferdig, og gjensynsgleden med Ishiguro hadde gitt seg.   Det er en bok som har holdt seg i minnet lenge. Det som sitter sterkest er den praktfulle og poetiske stemningen han skaper i boken. Ishiguro har en unik, og fremdeles helt intakt sensitivitet som de aller fleste forfattere av hans generasjon rett og slett mangler nå. Han er en mester i å få frem følelser; ikke ved å slippe dem ukontrollert løs, men la alt vokse frem under overflaten. De beste bøkene er en blanding av politiske budskap og forbløffende såre og nære portretter av mennesker som er umulig å glemme. Butleren Stevens fra Remains of the Day. Kathy fra Never Let Me Go.  I The Buried Giant er det ikke bare nydelige karakterer, men også rike bilder og symboler som jeg ikke tidligere har sett hos Ishiguro. Arketypen fergemannen. Ridderen. En døende drage. Tåken. Landsbyen. Lyset. Krigeren. Ishiguro bruker parabelens kraft for å fremme tankene sine. Den melankolske, universelle settingen og mytologiske verdenen er en styrke fordi budskapet blir mer relevant og tidløst. Selve handlingen; vandringen, er også symbolsk, men noen ganger blir den for diffus. Ishiguro kunne sannsynligvis ha brukt enda større kontraster underveis for å tydeliggjøre historien. Slutten av boken er derimot perfekt; subtil, sterk og rørende.

Ishiguro viser med The Buried Giant hvor totalt uforutsigbar og original han er som forfatter.  Man kan ikke klassifisere denne underlige boken innen noen genre, det nærmeste jeg kommer er en fabel. Romanen kan leses som en advarsel, som en kommentar, eller som et lament.  Den stiller mange spørsmål, og kommer ikke med noen svar. Det er en vakker ramme for en bok som har overrasket mange, og som på mange måter er den mest poetiske og samtidig minst tilgjengelige boken som han noensinne har skrevet. Hvor ironisk derfor at den kjøres ut i mengder mot massemarkedet. Der hører den ikke nødvendigvis hjemme.

Relaterte innlegg:

14 Comments

  1. For en nydelig omtale! Jeg har knapt lest noe av Ishiguro, men dette virker som en veldig anderledes og vakker bok!

    • Tusen takk. Jeg er subjektiv, fordi Ishiguro er en av mine favorittforfattere. Og det jeg liker best med Ishiguro finner jeg i denne også. Jeg syns fremdeles at The Remains of the Day er hans beste bok, og hvis du ikke har lest så mye Ishiguro ville jeg begynt med den. 😉

  2. Jeg har ventet med å lese omtalen din, fordi jeg ville lese boka først, men så greide jeg ikke dy meg likevel. Heldigvis gjorde deg meg bare mer forvetningsfull. Virkelig en gripende omtale. Følte både din kjærlighet til Ishiguro og hvor godt du likte boka. Jeg liker han også svært godt, selv om jeg bare har lest 2, Never Let Me Go & Remains. Fantastiske bøker begge to.
    Gleder meg nå til å høre. Ja, jeg gikk for lydboka denne gangen også, hadde tenkt kindle, men amazon var full av godord om opplesingen, så jeg tok sjansen.

    • Tusen takk Ingalill.. De romanene du har lest av Ishiguro er jo helt vidunderlige.

      Jeg må inn på bloggen din og oppdatere meg 🙂 gleder meg til å lese hva du har lest i det siste!

  3. I samme gate som det du sier om trangen til å ikke dele: jeg ble glad når jeg etter å ha lest ferdig boka gikk inn på goodreads og så at veldig mange var skuffet; denne er min, tenkte jeg.

    Selv slet jeg litt med midtdelen, – men det var mest fordi jeg ble for opptatt av detaljer, og forsøkte meg på detektivarbeide (jeg elsker Ishiguro, men etter A Pale View of Hills klarer jeg aldri helt å fri meg fra følelsen av at han prøver å lure meg). Slutten er noe av det vakreste jeg har lest på lenge.

    • Jeg ble så glad når jeg så at du også likte boken, og jeg også syns midten ble for flat… han burde ha brukt mer kontraster. Men slutten… helt vidunderlig.
      Ser det du sier om at det er herlig å lese noe andre ikke liker… det blir mer vårt eget! <3

    • Med Ishiguro får jeg alltid følelsen av at han ønsker at leseren skal tenke selv, skal forstå det han prøver å fortelle uten at han trenger å skrive alt. Han er aldri åpenbar, og som regel ikke spesielt direkte, og det er noe av det som er så fascinerende med ham.

      Jeg får alltid så lyst til å dele favorittbøkene mine med likesinnede, de jeg tror vil få noe ut av dem. Og da blir jeg veldig skuffet dersom det viser seg at de ikke ser det jeg ser. Folk generelt trenger ikke å like Claudel, Ishiguro, de Bernières, Hugo, Yanagihara og resten av favorittene mine, men jeg ønsker alltid at noen få utvalgte skal ta seg tid til dem og like dem.

      Nydelig omtale forresten, Clementine! Jeg er 50 sider ut i boken og nyter den så langt.

      • Jeg er så glad for at du er inne i boken… det er et godt sted å være. Det er som du sier, Ishiguro er aldri åpenbar. Det er alltid et åpent rom i bøkene til leseren, og det elsker jeg! Dette er en merkelig og vakker roman som jeg har tenkt mye på i ettertid.

        Som deg liker jeg å dele favorittbøkene mine.. jeg blir alltid spurt om en bokanbefalinger og jeg har begynt å høre litt med den som spør meg for å få vite litt hva slags bøker de liker før jeg anbefaler noe.. jeg har opplevd så mange ganger at folk ikke ser det jeg ser i en bok, og da er litt lettere hvis jeg vet sånn noenlunde i hvilken retning de leser for tiden.

        Du og jeg har jo vanligvis ganske lik smak innen litteratur og fascineres ofte av de samme forfatterene og bøkene… fra Wodehouse og til Ishiguro og Hugo. For å ikke glemme de vakre irene 🙂

        La oss ta opp tråden de neste par dagene med Bookerdiskusjon!

  4. Eg er veldig glad for at du valde å dele denne lesaropplevinga med oss, likevel. Denne skal eg og lese.

    • Tusen takk Bjørg. Jeg håper du vil like den! Ishiguro er magisk.

  5. Akkurat som The People in the Trees ble savnet på fjorårets liste, tror jeg at dette blir boka jeg er tristest for at ikke kom med i år. Snart halvveis gjennom longlist og har enda ikke funnet noe som måler seg med The Buried Giant.

    • Ishiguro er vakker og denne romanen har så mye klokskap og poesi. Jeg er glad du likte boken, Linn.. one of my favourites ❤️

      • Det er sant. Jeg fant forresten Never Let Me Go av samme forfatter i bokhylla. Lurer på om det var en bok du anbefalte da vi var på bokjakt i London?

      • Ja, jeg husker at vi snakket om den. Det er en super bok — absolutt verd å få med seg.

Leave a Comment