We Are All Completely Beside Ourselves; månedens bok i Bookerpris Readalong

Uvanlig familiedrama

Uvanlig familiedrama.

Denne romanen av forfatteren bak The Jane Austen Book Club er blitt uvanlig godt mottatt på begge sidene av Atlanterhavet, og er lett å finne i alle norske bokhandlere. Romanen omhandler Rosemary som har hatt en traumatisk barndom av en ganske uvanlig karakter.  Alt dreier seg om søsteren Fern, men hvem, hva og hvorfor må du frem til side 77 eller der omkring for å oppdage.  Først da blir hovedtemaet i boken synlig, og med det følger en god innlevelse i problemstillingene som beskrives.  Mange vet om den uvanlige vrien, men jeg har ikke lyst å avsløre den.

Romanen var et av Amerikas to bidrag til Bookerprisens Shortlist i år, og har fått mange beundrere.  Jeg må bare være ærlig å innrømme at jeg ikke er en av dem.  Å velge vekk så mange andre glimrende romaner som har vært skrevet i Amerika til fordel for denne er ikke bare synd, det er nesten en skam.  Romanen omhandler et tema som er uvanlig og interessant, og likevel kjedet boken meg mer eller mindre fra første til siste side.  Jeg opplevde at alle tankene rundt Fern er fine, og alle problemstillingene er interessante.  Temaet (beklager at jeg er så kryptisk) er svært aktuelt og burde gi rikelig anledning til unike problemstillinge og gode plott.

Det er dessverre akkurat plottet i denne romanen som er for svakt, sammen med en hovedperson som aldri overbeviste meg.  Fortellerstemmen har for lite egenart og  Rosemary virker mer selvopptatt enn traumatisert.  Hun finnes ikke engasjerende.  Handlingen begynner midt i fortellingen, uten å fortelle hvem Fern egentlig er.  Det er en smart tanke, fordi temaet i boken handler om også hvordan Fern (og deretter tomrommet etter Fern) har innvirket på Rosemary.  Det burde fungere, men boken er for intetsigende frem til da, teksten er ikke ladet av mening og handlingen uinspirert.  Fowler burde her ha levert en god bi-historie eller motfortelling.  Når Fern da endelig dukker opp, har hun på en måte fått tidenes 77 siders lange introduksjon, snakk om forventinger, men det viser seg jo at hun ikke er hovedpersonen likevel, fordi hovedpersonen er .. ja du gjettet det.. Rosemary.  Gjesp.  Rosemary har også en bror, og jeg fattet et lysglimt av håp da han dukket opp, for han har jo åpenbart hatt en mer interessant utvikling, men igjen skiftes fokus tilbake til Rosemary.  Rosemary om ditt og datt fra oppveksten og så viser det seg at Rosemary ikke husker hendelsene helt korrekt likevel.  DET er et interessant bi-tema, kunne ikke Fowler ha tatt en telefon til Julian Barnes og tatt noen tips fra ham? Men svisj er det temaet over like fort som det ble introdusert og vi ender opp med en tilgjort slutt som er så feel-good som temaet tillater.

Vel, dette ble en rimelig nok ikke verdens mest entusiastiske introduksjon til månedens bok.  La meg være rettferdig.  Jeg er i mindretall her, kjære leser.  Det kan godt hende at du vil elske denne boken.  Tross alt er det mange som gjør det. Faktisk virker det som om de aller, aller fleste gjør det.  Avisen Guardian mente den var «hilarious and heartbreaking», og de er ikke den eneste.  Barbare Kingsolver i The New York Times skrev “A novel so readably juicy and surreptitiously smart, it deserves all the attention it can get».  Og slik fortsetter det.  Hun vant PEN/Faulkner award for den.  Juryen i Bookerprisen har jo åpenbart også sett ett og annet i den.

Her er beskrivelsen fra Bookerprisens hjemmeside:

«As a child, Rosemary used to talk all the time. So much so that her parents used to tell her to start in the middle if she wanted to tell a story. Now Rosemary has just started college and she barely talks at all. And she definitely doesn’t talk about her family. So we’re not going to tell you too much either: you’ll have to find out for yourself what it is that makes her unhappy family unlike any other. Rosemary is now an only child, but she used to have a sister the same age as her, and an older brother. Both are now gone – vanished from her life. But there’s something unique about Rosemary’s sister, Fern. So now she’s telling her story; a looping narrative that begins towards the end, and then goes back to the beginning. Twice.»

Hvordan blir opplevelsen av denne romanen for deg?  Vil du reagere som meg, som ikke hadde noe kjemi her, eller er du en av dem som kommer til  å  kjøpe den til alle vennene dine nå til jul? Les We Are All Completely Beside Ourselves,  oppdag den uvanlige tvisten ved romanen og finn ut for deg selv!

Relaterte innlegg:

15 Comments

  1. aaha! Da var jeg ikke borte likevel. Jeg var redd det var noe galt med meg som absolutt ikke likte denne boken, og som du sier; gjespet meg gjennom. Av en eller annen uforståelig grunn ble dette den første av dem på longlist som ble lest. Etter denne er det lest fint lite, men jeg har begynt på vinneren og den er mye, mye bedre.
    Så lurer jeg på hvorfor ikke Ian McEvan sin «Children act» kom med, den er jo mye bedre!

    • Godt å høre at vi er to.. neida, vi er flere, og det virker som om de som ikke liker boken slår ned på akkurat det at boken er kjedelig. Det er vel noe med tonen og stilen som avgjør, enten er det full klaff eller så er det **gjesp**, og da er plottet i mine øyne for svakt til at det holder interessen.
      Ja, hvorfor ikke «Children’s Act»? Eller en av flere dusin andre fantastiske bøker. Who knows?
      En av medlemmene i juryen, Sarah Churchwell som er professor i amerikansk litteratur sier : These novels are very engaged with the contemporary world» og det kan virke som om det absolutt karakateriserer de to amerikanske romanene som kom med på Shortlisten. At bøkene skal reflektere den verden vi lever i idag. Fowler sin bok gjør jo det. Temaet er interessant men en topp forfatter som feks nettopp McEwan eller Peter Carey ville sannsynligvis gjort en slik roman dypere og skarpere.

      Bookerprisvinneren er glimrende og uten tvil verdig prisen. Jeg har et innlegg til om den liggende som snart er ferdig; som skulle vært lagt ut i forrige måned, men har ikke hatt tid 🙂

  2. Hmm.. Og jeg som nettopp har lastet denne boka ned fra nettet.. Er jeg virkelig klar for en kjedelig bok etter pensum nettopp er fortært..? Boka vil bli lest, men kanskje jeg skal rett og slett begynne med ei bok som både er lettlest og ellers lite krevende rent engasjementmessig. Jepp – det tror jeg! Forøvrig godt å lese andre også som går mot strømmen. Av og til tror jeg nemlig også at jeg er alene om å gjespe meg gjennom bøker andre roser up and above.. Takk for god omtale. Jeg tar den med i vurderingen av hvilke bøker jeg skal fortære i desember, etter pensum nå i høst og før pensum til våren. Det er ikke store vindu jeg har til «frilesing», så jeg skal være noe selektiv -)

    • Denne boken er absolutt lettlest og stemmer kjemien med deg vil du kanskje elske den! Så begynn med en gang og se. Merkelig den følelsen når andre roser en bok opp i skyene og man selv sitter der som et spørsmålstegn, Jeg lurte litt på om jeg skulle si hva jeg egentlig mente med denne boken eller om jeg bare introdusere og holde tankene for meg selv .. er jo ikke akkurat den beste introduksjonen man kan gi, men jeg bestemte meg for å «hoppe i det» !
      Ellers enig at man bør være selektiv, og spesielt når man som deg har så mye annet lesestoff/pensum man er nødt til å komme seg gjennom 😉

  3. Endelig ei bookerbok jeg har lest, typisk den enkleste og påstått banale, det er bare å innse at jeg er en mer overfladisk leser enn, til og med, mitt alterego noensinn har trodd. Nuvel.

    En av dere sa, enten i blogginnlegg, eller på fb, at den var emosjonell, ift People in the Trees (må ha vært labben) som var bedre, mede en mer intellektuell/vitenskaplig vinkling til tema. Og det kan jeg godt forstå, for vel, var kanskje boka kjedelig, jeg innrømmer glatt at jeg har lest mange, mange bedre bøker i år, men jeg gråt og gråt, og siden jeg allerede hadde jukset og visste om twisten som skulle komme, gråt jeg allerede før det hadde skjedd noe trist – og bøttevis da manipuleringa satte inn. Enkelte temaer har svært forutsigbart virkning på meg. Interessant nok har jeg ikke grått en tåre til People in the Trees, selv om jeg kjenner på ubehaget, er halveis.

    Jeg aner et tema her – bookers, og mitt eget.
    , for med alle gode intensoner satte jeg for meg å lese hele kortlista, men så langt har jeg fullført 2 (måtte levere inn Orfeo halvlest) fra langlista, strever hardt med vinneren, og sliter med å opparbeide større entusiasme for de andre. De jeg har hatt størst glede av så langt er Fowler og Nicholls – antatt lektvekterne som alle mente ikke fortjente plassen. J var ok, men selv superduperfantastiske oppleser Andoh, maktet å gjøre den til noe stort høydepunkt. Hustvedt burde utifra dette magre bakgrunnsmatrialet vunnet hele skiten. Hun er best!
    , og jeg må tydligvis ha svulstig patos for å trives.

    (pst – jeg hørte ikke Fowler på lyd -)

    • Tusen takk for at du deler Ingalill, og jeg ble så glad for å høre at du hadde denne opplevelsen med boken. Å gråte i en bok er herig.

      – At du sammenligner deg med en overfladisk leser siden du ble så grepet av boken er jeg ikke enig i. Forresten, med samme logikk må jo jeg være ufølsom siden den ikke rørte meg noe særlig!!! Nei, dette handler om kjemi og hvor vi er inne i hodet vårt /hva vi reagerer på akkurat der og da. Så bravo for Fowler at hun klarte a engasjere deg og tilogmed «give you a good cry» som engelskmennene sier. Og bravo for deg at du er følelsesmessig åpen og mottagelig midt oppi alle analysene og vurderingene man alltid tar når man leser en bok (spesielt når man er bokblogger)!

      • (Selvfølgelig Clementine, svært, svært ufølsom.)

        Overfladisk var muligens litt overdrevet, selv om jeg vet av erfaring at jeg er lett og manipulere når det kommer til enkelte ting, dyr feks, virker hver gang, og jeg leser oftere med mage og følelser enn jeg gjør med hode.

        Eller, mer korrekt, det virker hver gang, hvis forfatteren er god, eller treffer. Det er ikke sikker jeg hadde tutet som en 2åring hvis Completely var skrevet av
        … feks Lucinda Riley
        (sagt pga fordommer, har aldri lest Riley)
        Jeg likte Jane Austen boka til Fowler også, og selv om mange (inkl.deg og muligens meg) mener hun faller gjennom på kortlista har hun sålangt truffet meg bedre enn både Jacobson og Flanagan. Og det kan ha noe med overfladiskhet å gjøre. Det kan selvfølgelig også ha noe med opplesing å gjøre. Ihvertfall ift, Flanagan som leser selv på en mononton og lite inspirerende måte. Jacobson hadde blant annet Andoh og burde vært safe. Fowler hadde kun meg.

        Og det har med følelser å gjøre
        , og, der overfladiskheten kanskje kommer inn, er min tydligvis manglende evne til å engasjere meg følelsesmessig i for intellektuelle romaner, dømt etter årets kortlista. Bortsett fra Hustvedt da som traff.
        Pluss det at jeg ser ut til å etterstrebe en slags følelsesmessig reaksjon.

        (Beklager spamlengden)
        Jeg finner det egenlig ganske interessant, og foruroligende, det at J, en dystopi, med hint til fortidsfaenskap, Flanagan om krig og kjærlighet (halvlest) og også The Dog fra langlista, var bøker jeg ser er gode. Det er morsomheter, analytisk tenkning, samfunnskritiske ofte fantastisk språk, etc etc. Men ingen av dem har altså engasjert meg som Fowler, fordi de ikke har berørt meg følelsesmessig.
        Satt opp imot hvordan dere andre bookerentusiaster rangerer bøkene er det enda mer forunderlig.

  4. Du stiller mange gode problemstillinger. Jeg er i skrivende stund på et sykehus i Portugal av alle steder og besøker mine foreldre, og det du nevner er så interessant at man burde diskutere det in person over minst to flasker god rødvin. Invitation extended!

    Jeg klarer heller ikke å engasjere meg emosjonelt i utpreget intellektuelle bøker, det betyr ikke at jeg ikke har glede av dem, tvertimot, men det blir anderledes. Paradokset hjerne/hjerte er alltid til stedet når jeg leser, og det er sjelden en forfatter treffer meg på begge plan gjennom en hel bok. Flere av irene gjør det, og Colm Toibin er et eksempel på en forfatter som alltid treffer meg midt i hjertet samtidig som han i mine øyne er tankevekkende og dyp. Alle ønsker vel den magiske balansen, hvor alt stemmer og det er full klaff. Men gudbedre så sjelden det er.

    Jeg vil kanskje gå lenger enn deg med årets Bookerpris liste og si at det faktisk ikke er noen bok som virkelig har engasjert meg følelsesmessig i år. Spesielt Shortlist er ganske tung, med bøker som for meg er utpreget mer interessante enn de er gripende. Det er mye skoleflinkhet ute og går, dyktige forfattere som fyller alle kriteriene og dermed blir trygge valg for en priskomité. Men kan man måle en bok egenskap for egenskap, i stedet for selve kraften? («Kan man forstå solens kraft ved å måle stråle for stråle»?) På den måten kan litteraturkritikerne applaudere bøker som måles etter opplærte kriterier og glemme det spontane. Det emosjonelle er så «følete» og ikke fint nok.

    Det er synd, for Bookerprisen har alltid egentlig pleid å skape entusiasme og engasjement. Jeg kjenner at personlig er jeg litt mindre «excited» over denne Bookersesongen enn jeg pleier å være.

  5. (2 flasker rødvin og en diskusjon om litteratur og føleri
    høres ut som en strålende kveld.)

    Håper alt er ok der nede i Portugal

    Det er godt du sier at også du finner shortlist uinspirerende, så er det ikke bare jeg som er rar og sliter meg å finne gull blant de celebre, og godt også at du nevneter Toibin, Norah Webster ligger klar, så får vi se da om han også virker på meg. Den eneste jeg har lest sålangt er fjorårets Testamente of Mary som var helt ok, men mest fordi jeg liker alternative jesus-fortellinger.

    Ahh, du er så smart, for det med kraften og solstrålene var et utmerket bilde, og skulle ønske det var der jeg starte, og ikke med at jeg føler ingenting så – blæh. Neste gang noen spør meg om booker, er det akkurat det jeg skal si – kraften over enkeltelementene. Glimrende!

    • Tusen takk .. –

      Jeg har Nora Webster liggende og gleder meg til å lese den i juleferien. Men flere av hans tidligere bøker er nydelige. Og Sebastian Barry og mange av de andre irske samtidsforfatterene er så gripende, det er noe genuint og sårbart sammen med den ypperlige litterære kvaliteten.

  6. Eg har nettopp lest ferdig boka (rettere sagt skumma ferdig), og den var blæh. Kom aldri inni historien, fekk aldri kjemi med hovudpersonen, fekk aldri feelingen med kor i livet til Rosemary me var, og generelt måtte eg kjempa med meg sjølv kvar gong eg tok den opp.

    Nå har eg Joshua Ferris liggande klar, og skal hente Richard Flanagan på biblioteket i morgen.

  7. Interessant at du heller ikke hadde glede av boken.. og det poenget med at man ikke vet hovr i livet til Rosemary man er, er jeg enig i. Igjen; et pussig innslag på Shortlist, men et lettlest alternativ som kanskje veier opp for en del av de andre bøkene med tyngre og utpreget mer litterær stil. Who knows.

    Richard Flanagan sin roman er en meget god og sterk bok. Good winner!

  8. Dette var heller ikke min favoritt. Jeg tror derimot at Ali Smith er mer min gate. Synes nok også at 2014-listen ikke var like spennende som før. Også Donna Tartt som ble forbigått, da! Tsk tsk.
    http://kultursnobb.no/en-rekke-avbrutte-lesninger/

    • Fin omtale, Marte! Ja, jeg tror det var en del av oss som lurt på hva som fikk denne boken inn på Shortlist. Åpenbart ufortjent i mine øyne. Som deg kjedet jeg meg veldig og hadde det ikke vært for at den er på Shortlisten hadde jeg lagt den fra meg ganske raskt. Livet er for kort til å kaste bort på middelmådige bøker!

      Nå er jeg fryktelig spent på hva du vil synes om de to andre, Siri Hustvedt og Ali Smith. Hustvedt sin bok er ikke så lett å komme seg igjennom, selve formatet er så ualminnelig krevende, men jeg fikk mye ut av den. Og Ali Smith er jo bare noe for seg. 🙂 Keep me updated!

  9. Jeg skal holde deg oppdatert! Jeg sparer både Hustvedt og Smith litt. De må leses når jeg har riktig god tid. Jeg har virkelig store forhåpninger til begge, så jeg tror jeg har to svært så gode bøker i vente. Det har vært en del norske bøker i det siste, men jeg kjenner at jeg higer etter det store utland igjen!

Leave a Comment