All the Light We Cannot See; uimotståelig publikumsyndling fra Anthony Doerr

Dette er boken til en lang flyreise!

All the Light We Cannot See er en av de mer oppslukende bøkene jeg har lest på en stund. Romanen fra amerikanske Anthony Doerr har en super historie i bunn, og forfatteren har full kontroll på den fra begynnelse til slutt.

En blind pike, Marie-Laurie LeBlanc, vokser opp i Paris med faren, som er låsesmed på det naturhistoriske muséet. Han lager en miniatyr-utgave av nabolaget der de bor, med små modeller av alle husene, slik at Marie-Laurie skal lære seg å finne veien selv. Da tyskerene erobrer Paris flykter Marie-Laurie og faren til hans onkel, Etienne, som bor i Saint Malo, en liten by i Bretagne.  Også der bygger faren en miniatyrby til Marie-Laurie.  Romanen begynner to måneder etter invasjonen av Normandie. Tyskerene har fremdeles kontroll over Saint Malo, det er cirka 12000 av dem i byen, men amerikanerene er i ferd med å frigjøre byen.  I et av husene sitter femten år gamle Marie-Laurie alene. Bare fem gater unna, i ruinene av kjelleren til et stort hotell, er Werner, en 18 år gammel tysk soldat. Gjennom tilbakeblikk følger vi de to ungdommene parallellt gjennom oppveksten.

Werner Pfenning og søsteren Jutta er foreldreløse og de vokser opp på et barnehjem i Tyskland. Faren døde da gruven han jobbet i raste sammen, og et liv i gruvene venter tilsynelatende på Werner. Men den skoleflinke gutten har en teknisk begavelse og etter at han finner og setter i stand en gammel radio åpner det seg en ny verden. Han blir kjent i landsbyen for å være flink med tekniske innretninger, og en dag reparerer han radioen til en Nazi offiser som er kommet til byen. Som takk blir han nominert og sendt på en Nazistisk eliteskole. Guttene der skal lære seg disiplin, og ingen empati eller følelser annet enn nasjonalisme har noen plass. Disse kapitlene minnet meg om Herman Hesse sin roman fra 1906, Unterm Rad, (Under hjulet på norsk) og i sær Werners sensitive romkamerat Frederick. Frederick trenger beskyttelse og Werner blir kastet inn i et moralsk dilemma, støtte vennen og selv bli utstøtt, eller overgi Frederick til sin egen skjebne. Det er ikke lett, og Werner er ung. Etter to år, bare 16 år gammel, blir han sendt fra skolen til krigen.

Romanen treffer blink av mange grunner. En av dem er det overveldene visuelle elementet i boken. Selv om Doerr burde gi forelesninger i hvordan man skaper dramatikk og bygger opp gode plott, viser han samtidig nennsomhet gjennom det vakre språket og ikke minst gjennom Marie-Laurie. Vi opplever hvordan hun registrerer omverdenen, med nydelige og detaljerte taktile beskrivelser. I Paris blir hun med faren på naturhistorisk museum hver dag, og utforsker skjell, havsnegler og konkylier. Hjemme lærer hun Braille og leser Jules Vernes bøker, først Jorden rundt på åtti dager og deretter En verdensomseiling under havet. Hennes indre verden er nydelig og overbevisende skildret.  “To shut your eyes is to guess nothing of blindness. Beneath your world of skies and faces and buildings exists a rawer and older world, a place where surface planes disintegrate and sounds ribbon in shoals through the air.”

Settingen er også glimrende i boken. Store deler av handlingen er lagt til den gamle middelalderbyen Saint Malo, men tykke bymurer rundt og omringet av hav. Det gir en stemningsfull og fortettet atmosfære. Den sårbare, blinde franske jenten og den unge gutten i Hitlers tropper bare noen hundre meter fra hverandre. Doerr skriver slik at man føler veggene dirre og gulvet skjelve ved hver bombing. Han har en måte å skrive på, utpreget lyrisk og samtidig med en energi og nerve.  Korte setninger og korte kapitler gjør at man raskt blir revet med. Og etter det er boken nærmest umulig å legge fra seg!

Et av forfatterens store hint om hvordan vi skal lese denne boken kommer i min mening når vi blir kjent med den tyske diamant eksperten Reinhold von Rumpel, omtrent en fjerdedel inn i boken. Han er på jakt etter den berømte diamanten Sea of Flames. Den uvurderlige blå diamanten med en rød, flammende kjerne på 130 karat sies å være forbannet, slik at hvis man eier den, får man evig liv, men ulykke rammer dem man er glad i. Diamanten har vært en av stolthetene til det naturhistoriske museumet i Paris. Da tyskerene erobrer Paris, sendes den ut av byen sammen med tre eksakte kopier, i forskjellige retninger, for å hindre at den stjeles av tyskerene. Ingen av de fire kurérene vet om han bærer den ekte diamanten. Marie-Laurie sin far er en av dem som får det verdifulle og farlige oppdraget, og han tar med seg sin “diamant” til Saint Malo.  Von Rumpel er snart på sporet.  Han er en klassisk tysk Naziskurk, og er som hentet rett ut av Raiders of the Lost Ark. Og i det øyeblikket man blir kjent med ham forstår man boken mye bedre. Å flette inn handlingstråden om den forsvunne diamanten gjør at boken er lettere å definere som eventyr for voksne. Det gjør at i hvertfall denne leseren ikke stiller så strenge krav om realisme, men forventer og frydes over at plottet skal være ekstraordinært.  (Indiana Jones tråden gjør også at filmrettighetene til boken sannsynligvis tredobler seg, for dette kommer til å bli litt av en film! ) Doerr flirter med prototyper og klisjéer her, men vi tilgir ham fordi boken er så språklig vakker og herlig å lese. Det er flere gode bikarakterer i boken, grandonkel Etienne som lider av agorafobi, husholdersken hans som jobber i motstandsbevegelsen, og Werner sin søster Jutta som er hans «Jiminy Cricket»; hans samvittighet.  Etienne og  spesielt Jutta kunne fått littegrann større plass i boken.

Her er en interessant video der Anthony Doerr beskriver bakgrunnen til romanen:

 

Tittelen All the Light We Cannot See speiler ikke bare Marie-Laurie som er blind. Da Werner var en gutt hørte Jutta og han stemmen til en fransk professor forelese på radioen som knitrer og fusker.   «The brain is locked in total darkness, of course, children, says the voice. It floats in a clear liquid inside the skull, never in the light. An yet the world it constructs in the mind is full of light. It brims with color and movement. So how, children, does the brain, which lives without a spark of light, build for us a world full of light?»   Budskapet om å skape lys i mørket, i krig eller elendighet, gir en tilfredsstillende moralsk undertone til en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge; en ekte og uimotståelig publikumsyndling.  Boken kom på the New York Times sin bestselger liste mer eller umiddelbart etter at den ble utgitt før sommeren og 28 uker senere er den fremdeles på 8. plass. Den var også nominert til prestisjeprisen the National Book Awards i år.

Et hett julegavetips som vil passe alle, fra ungdommer til gamle tanter. Løp og kjøp!

All the Light We Cannot See blir utgitt på norsk av Pantagruel forlag våren 2015 med tittel Alle lysene vi ikke kan se.  Jeg gjør oppmerksom på at denne omtalen gjelder den engelske utgaven, som jeg naturligvis anbefaler at du leser. 

Oppdatering:  All the Light We Cannot See vant i april intet mindre enn Pulitzerprisen 2015.  Gratulerer!

Relaterte innlegg:

7 Comments

  1. Denne fikk jeg lyst til å lese! Satt på listen, takk for tips.

  2. Å så hyggelig! Håper du vil like den 🙂

  3. Gamle tanter du lizm….
    Det er interessant hvordan omtalen din plutselig ble helt annerledes etter du introduserte skurken – var det bevisst – og på samme måte i boka?
    Jeg tenkte først at dette må da være en &&%#¤# feelgoodroman for å begeistre Clementine slik. Bookerclems – som har fullstendig kontroll bookerbøkene jeg iår ikke blir venn med. (Så langt 1,5 fra langlista og 1 + 2 halve fra kort’n, det er betegnende at den eneste jeg har gjort ferdig er den dere alle sier er lett, banal og ufortjent -)
    , men så om naziskurken, indianajones og plutselig hørtes det ut som en helt annen bok. Very good! Jeg setter på wishlist – den jeg har lovet meg selv å ikke se på før bokbloggerfristen har godt ut – og alle listekrav er møtt!

    • Du vet det går i rasende fart når man ikke vet forskjellen på gått og godt – glemmer forbokstaver, hele ord og punktum.

      • Gubben Noa, det hadde jeg ikke tenkt på men det var jo egentlig slik at boken forandret karakter etter at skurken kommer inn i bildet. Man skjønner liksom at det vil komme noen etter diamanten tidlig, men ikke at skurken er en slik ekte eventyr Naziskurk. Boken blir anderledes da, for man skjønner at tonen ikke kommer til å bli for mørk eller tung.
        Håper du liker den og at jeg ikke har «oversold» den nå slik at boken skuffer, selvfølgelig alltid bedre å «underpromise and overdeliver» 🙂

        Bookerbøkene i lesesirkelen har vært litt tunge frem til nå. Det snur i desember med Fowler boken som du har lest, og i januar blir det et skikkelig høydepunkt med How to Be Both. Kanskje det blir årets Bookerpris-bok for deg? Forvent mer «overselling» fra min side da!

      • Hah, jeg fant den på lyd på storytel, riktignok med annen innleser enn hos amazon, kvinne versus mann, men satser på at går bra likevel. Høres ut som ei bok som har nok driv til å få meg gjennom noen kilometer.

      • Jeg er fascinert av alle lydbøkene, og hva det gjør med bøkene. Jeg tror det kan være midt i blinken å høre den opplest av en kvinne, gleder meg til å høre hvordan den er 🙂

Leave a Comment