David Mitchell glitrer med The Bone Clocks

En gang i fremtiden vil kanskje Mitchell kombinere den menneskelige dybden fra Thousand Autumns of Jacob de Zoet med lekenheten og ambisjonen til Coud Atlas eller The Bone Clocks.  Det vil bli en formidable roman.

En gang i fremtiden vil kanskje Mitchell kombinere den menneskelige dybden fra Thousand Autumns of Jacob de Zoet med lekenheten og ambisjonen til Cloud Atlas eller The Bone Clocks. Det vil bli en formidabel roman.

David Mitchell er en forfatter som mange lesere har et helt spesielt forhold til. Kanskje er grunnen at Mitchell gir lesere noe som ingen andre forfattere gir. Han er magikeren som ekspertmessig drar deg inn i en verden og som en kamelon skifter sjanger, stil og uttrykk.  Tørsten hans for å skape noe nytt er alltid blandet med viljen til å leke. Teksten er alltid intelligent og skarp. Så da vi begynte å glede oss til Mitchell sin siste bok, The Bone Clocks, var forventingene skyhøye.

La oss først gå raskt tilbake i tid til den spesielle romanen Cloud Atlas fra 2004, hans mest kjente bok, som er delt inn i seks noveller. Mitchell strukturerte de individuelle historiene stramt og la et “speil” i midten: man begynner langt bak i tiden på en øy i Stillehavet, hopper fremover i tid for hver historie, fra Europa til Amerika, til man ender i et postapokalyptisk samfunn i fremtiden. Deretter blir hver historie speilet og avsluttet baklengs, slik at man ender opp der man begynte, i Stillehavet. Den glimrende romanen slo ned i den litterære verden som en bombe og David Mitchell ble som dere kanskje husker geniærklært av bla The New York Times.

Selv om Mitchell har skrevet flere bøker, er det relevant å ha Cloud Atlas i minnet når man leser The Bone Clocks. Den består også av seks individuelle historier, som er knyttet til hverandre gjennom flere felles karakterer, deriblant hovedpersonen Holly, som figurerer i alle novellaene. Det er også typisk for Mitchell at hver av disse seks historiene har sin egen interne stemning. Vi kjenner til denne måten å fortelle historier på fra flere andre forfattere, deriblant Jennifer Egan sin A Visit from the Goon Squad («Bølle på døra» -Pulitzerprisvinneren i skjønnlitteratur fra 2011) som virker tydelig inspirert av Mitchell.

Der Egan knytter sine figurer løselig sammen, er Mitchell sine karakterer tettere vevet inn i hverandre. Primært gjennom hovedpersonen Holly Sykes, som er med i alle delene. Når romanen åpner er hun bare seksten år gammel, og har en opprivende krangel med moren sin. Sint rømmer hun hjemmefra, men resultatet blir ikke slik hun har sett for seg.  Vi følger Holly gjennom videre faser i livet. Hun er det følelsesmessige hjertet i boken, selv når hun bare opptrer perifert i handlingen.

Etter den innledende historien om Holly møter vi Cambridge studenten Hugo Lamb, like sjarmerende som han er utspekulert, og som forelsker seg i Holly i Alpene.  Neste del omhandler Holly sin alvorstyngede mann Ed Brubeck som er krigsreporter i Irak. I fjerde del møter vi Crispin Hershey; en berømt, alternativt beryktet, engelsk forfatter. Den egoistiske Crispin stjeler kanskje showet med sin eksentrisitet, og denne delen som er en satire på det britiske forlagsmiljøet glitrer. (Den fullstendig amoralske Hugo kommer på en god annenplass.) Akkurat de to er svært britiske karakterer, men jeg tror de fleste lesere rundt omkring i verden likevel vil se dem levende foran seg. Det er rett og slett frydefull lesning.

David Mitchell også lagt inn en handlingsbue som ytterligere knytter alle delene sammen. Denne bisarre overordnede historien ser man glimt av allerede i første kapittel til forvirrelse for en del lesere. Det er besøk fra to krigende grupper, the Horologists, (heltene) og the Anchorites, (skurkene). Skikkelser fra de to gruppene hopper inn og forstyrrer handlingen rett som det er, for så å forsvinne, og deretter skrus tiden tilbake til der den var før de ankom. Med andre ord en fold i tiden. Det er et morsomt grep som pirrer nyskjerrigheten og legger premissene for den femte delen av boken, der det er full konfrontasjon mellom de to gruppene. Personlig er jeg generelt ikke så veldig begeistret for overnaturlige historier, så det forbauset meg hvor mye jeg moret meg over denne svært Harry Potter-aktige “good/evil showdown” mellom de to gruppene. Mitchell mestrer stilen med finesse og en god dose humor der han spiller opp til en sjanger som er nedlesset av klisjéer.

Den siste delen, i Irland i 2043, er mer melankolsk og dystopisk. Holly er blitt en eldre dame og verden har gått igjennom en klimakrise.  Internett  fungerer ikke, elektrisitet holder på å ta slutt, og det er utbredt fattigdom.  Et tidsriktig fremtidsvarsel fra forfatteren, men denne delen opplevde jeg som bokens svakeste.

Jeg er en stor fan av Mitchell. Han har et spesielt talent, og publikum lar seg forføre.  I The Bone Clocks drar han oss inn i livene til tydelig tegnede, herlige karakterer som aldri er kjedelige. Han blander stil, sjanger og innhold med en stram struktur som holder orden på alt. Likevel mister boken også noe ved å blande sjanger slik Mitchell gjør. Dette kommer ikke minst tydelig frem i del fem, der de to gruppene som lever i skyggesiden av menneskeheten braker sammen i bokens klimaks. Det er underholdende, men å besvare en rekke problemstillinger knyttet til menneskelige relasjoner med en heidundrende actionscene skaper bare distanse til karakterene. Det egentlige dramaet, det menneskelige, svekkes umiddelbart, og det gjenvinnes ikke. Mitchell går imponerende i bredden i denne romanen, men han klarer ikke å nå den emosjonelle dybden. Dermed når han heller ikke høyden.

Sannsynligvis vet Mitchell dette. Det virker ganske innlysende etter å ha lest noen kapitler at hadde han ønsket ville han ha kunnet skrevet en rett frem og meget god roman om Holly Sykes i tradisjonell romanform. Hvorfor har han ikke gjort det? Mens du leser denne boken ber jeg deg derfor om ikke kun å leve deg inn i boken, men ta et skritt tilbake en gang iblant og observere hva han gjør. For Mitchell forblir en særdeles leken forfatter. Når han fletter inn Horologist/Anchorite elementene slik at boken nesten vipper over i tegneserie, eller når han avslutter i en dystopisk verden som har disintegrert, er det en ren blanding av sjangere. Det går mot hva vi forventer, og man kan kanskje si at forfatteren bryter avtalen med leseren som tror han vet hva kan forvente av boken. Fungerer det?  Det må hver enkelt leser vurdere for seg. Mitchell tester grensene til hva en roman tåler, hvor inderlig den forblir, hva leseren kan akseptere. På den måten er han med å utforske og tøye grensene til moderne litteratur.

Så hva skal du tolke ut ifra alt dette? Mitt råd er å observere uten å tolke så mye. Det er alt for fascinerende å lese en David Mitchell bok til å overanalysere den. Å lete etter et budskap? Nei, la dere heller rive med i denne eksplosjonen av fortellerkunst. Han har tross alt aldri lovet oss å skrive alvorlige drama eller dype bøker, det er kanskje bare vi lesere som forventer det fra en så unik historieforteller. Tvertimot sier han selv at han aldri glemmer leseren når han skriver, aldri mister underholdning ut av synet.  Han belønner lesere av sine tidligere bøker med elegante og kreative interne referanser, og mange vil huske Marinus fra forrige bok, The Thousand Autumns of Jacob de Zoet. 

The Bone Clocks inneholder alt fra overklassedekadanse til krigstraumer i Irak, fra ungdomsopprør til vampyraktige skikkelser og reinkarnasjon, fra en dystopisk fremtid, til en innbilsk forfatter som tar en drabelig, uforglemmelig hevn på en kritiker. The Bone Clocks er ikke bare en roman, det er også ungdomslitteratur, action, dystopi og satire. Mitchell boltrer seg, og vi får ta del i leken. Heldige, det er jo dét vi er!

The Bone Clocks var long-listed til Man Bookerprisen 2014.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Et glimrende innlegg, Clementine! Kunne ikke vært mer enig. Literatur kritikeren James Wood sa om boken at Mitchell ‘has much to tell, but little to say’ og det er jo, som du også skriver, litt sant. Men med et så frodig person galleri, velskrevet dialoger og gripende historier er den jo fremdelse verdt å lese.

    • Tusen takk. Godt sagt av James Wood, og det er vel det jeg også opplever. Men som du sier, det er så utrolig mange andre grunner til å lese ham. For han skriver gripende historier, og persongalleriet er fantastisk.. og han er bare så bra. Det blir som med feks Alan Hollinghurst: selv når han ikke er på sitt beste skriver han så uendelig mye bedre enn de aller, aller fleste andre forfattere.

  2. Dette var min første Mitchell, og ble i grunn en ganske berg og dalbane-aktig opplevelse. Hugo Lamb traff meg midt i hjertet, Crispin irriterte meg grenseløst, slutten føltes unødvendig og fantasy-elementene fikk meg virkelig til trekke på smilebåndene. Uansett ble helhetsopplevelse svært positiv, hvilket fyrverkeri! Gleder meg til å bli bedre kjent med forfatterskapet.

    • Ja, ut i fra det jeg har lært om hvilke bøker du liker, burde egentlig Mitchell være en forfatter for deg! .. forsøk Cloud Atlas som er mye jevnere enn denne og hver enkelt stemme i boken er kanskje mer forskjellig.
      Som deg syns jeg også at slutten var den svakeste delen av boken.. og at boken er litt berg og dalbane. Men han er en unik forfatter som jeg setter stor pris på! 🙂

Leave a Comment