Månedens bok: Den flammende verden av Siri Hustvedt, Man Bookerpris readalong

d4654a6e-2951-4d69-8c94-7c85afb096e1-312x480

Man blir bare glad over å lese en bok som The Blazing World (Denne flammende verden) av Siri Hustvedt. Ikke fordi det er en feel-good bok. Ikke fordi den er lett å lese, for det er den ikke. Men boken oppleves som en fullbyrdelse av Hustvedt sin evne til å både kunne skrive en flott roman som What I loved (Det jeg elsket, 2003) og samtidig være en kunnskapsrik og interessant essayist. Den åpenbare akademiske nyskjerrigheten og tyngden har lenge infiltrert romanene hennes med mer eller mindre hell. Etter en bok som The Summer Without Men, (Sommeren uten menn, 2011) som jeg personlig syns sank helt til bunns under all den psykologiske selvgranskingen, og den til gjengjeld svært interessante essaysamlingen Living, Thinking, Looking (2012), tenkte jeg at hun på dette stadiet i sitt forfatterskap er mer elegant og interessant som essayist. Og så kommer en roman som The Blazing World.

Hustvedt beskriver i boken en aldrende kvinnelig kunstner, Harriet Burden, som har stått i skyggen av sin kunsthandler-mann i alle år. Overbevist om at hun ikke har hatt suksess fordi hun er kvinne, bestemmer hun seg etter hans død for å stille ut anonymt, med en mannlig kunstner som front; som “maske”. Til slutt skal hun avdekke at det er hun som egentlig er kunstneren og frydefullt hevne seg på kunstkritikerene som har avskrevet henne. Hun velger tre menn til å fronte utstillingene hennes, de to første oppfyller rollen, mens den tredje kunstneren er mer utspekulert og snur bedrageriet mot henne selv.

En av hovedgrunnene til at boken fungerer så bra, er at Hustvedt bruker sin betydelige intellektuelle kunnskap som et hovedgrep i boken. Boken er satt sammen som en rekke tekster, intervjuer og dagbokinnslag fra Harriet Burden sine barn, sin elsker, gode venninne, kunstkritiker, gallerister, to av de mennene hun samarbeider med og søsteren til den tredje, og en ung New Age healer. Dette kaleidoskopet viser Harriet Burden gjennom forskjellige prismer, og hendelsesforløpet i hennes kunst-eksperiment trer også frem.

Et av poengene med å presentere stoffet slik er at vi som leser skal tilnærme oss hovedpersonen så likt mulig som i virkeligheten og at vi skal møte egne opplevelser eller fordommer underveis. Med andre ord, møtet mellom oss og kunstneren skal etterligne det møtet Hustvedt skildrer i boken mellom kunstneren og omgivelsene. Det er et interessant grep som likevel på en måte nesten tar knekken på boken fordi den blir krevende å lese, uten dialog og interaksjon mellom karakterer slik vi er vant med fra romanformatet. Den gode “storyen” forsvinner ut til venstre rett som det er, og essayisten Hustvedt overtar med hennes grenseløse akademiske fascinasjon av kunsthistorie, sosiologi, nevropsykologi og filosofi. Det er naturligvis en del lesere som vil dele hennes begeistring for disse temaene, men trolig ytterst få i samme utstrekning som hun selv.

Samtidig fungerer grepet fordi Hustvedt kjører det helt ut, hun nøler ikke, slik at boken blir et helstøpt produkt. Kunnskapen tynger ikke handlingen i boken som et unaturlig lag, fordi den utgjør selve strukturen i boken. Hustvedt ironiserer kaldt med kunstscenen i New York, og ingen spares, hverken kunstkritikerene, journalistene, galleristene eller kunstnerene selv. Det er glimrende beskrivelser av kunst som ville vært en hver katalog verdig, (husk at Hustvedt har skrevet slike bidrag i virkeligheten) og hvor man må minne seg selv om at alt dette er oppdiktet. Fordommene mot den aldrende kvinnelige kunstneren er nyansert skildret og står i fin kontrast til kunstnerens eget hat og innbitte hevnlyst mot kunstscenen som hun opplever har trivialisert og forrådt henne. Alt dette fungerer ypperlig, ikke minst fordi Hustvedt er en så skarp og god essayist. Dette kan hun.

Before I had read about or by Louise Bourgeois, I was fascinated by the emotional power of her work, how it stirred up old pains and fears, summoned complex and often contradictory associations, or echoed my own obsessions with rooms, dolls, missing limbs, mirrors, violence, nameless threats, the comfort of order, and the distress of ambiguity.” Setningen er hentet fra en essay av Hustvedt fra 2007, som er inkludert i den siste essaysamlingen Living, Thinking, Looking. Når man har lest The Blazing World fremgår det hvor fundamental Bourgeois, som ikke ble virkelig kjent som kunstner før sent i livet, har vært som inspirasjonkilde for romanen.  En annen inspirasjon er Margaret Cavendish, som levde på 1600-tallet og skrev en utopisk bok som nettopp hadde tittelen The Blazing World.

Hustvedt er fascinert av denne kvinnen som levde på 1600-tallet og som var så forut sin tid.

The Blazing World av Margaret Cavendish, Duchess av Newcastle.

På et eller annet sted i siste halvdel av kommer alle de individuelle tekstene sammen, romanforfatteren overtar grepet på boken og selve historien blir mer inderlig og effektiv. Dette sammenfaller med at Harriet Burden trer bedre frem. Personlig opplevde jeg det som nesten forløsende å lese om denne kvinnen, fordi hun er en så uvanlig kvinnelig hovedperson. Hun er en furore; befriende lite yndig, har åpenbare feil, og temperamentet hennes, raseriet, gir henne etterhvert dimensjonene til en av de store mannlige karakterene fra Steinbeck eller Faulkner, uten at jeg noensinne har lest en kvinnelig parallell.  Det er storslagent. Bravo!

The Blazing World er Siri Hustvedt sin utvilsomt beste bok til nå. Dersom du gir denne oppsiktsvekkende romanen den tid og konsentrasjonen den fortjener, vil du bli rikt belønnet.  For alle som tilhører kunstscenen er boken enda mer aktuell og interessant.  Folg med om et par uker da jeg skal kommentere det feministiske aspektet ved boken.

Les den sammen med oss nå i september! The Blazing World eller Denne flammende verden er månedens bok har på bloggen og den aller første boken i vår Bookerpris Readalong 2014. I neste uke, den 9 september blir selve Shortlisten kunngjort, og vi legger opp resten av bøkene i lesesirkelen.

Bor du i Oslo-området? Siri Hustvedt er på Litteraturhuset onsdag 3 september kl 19:00. Arrangementet er utsolgt men jeg har to billetter å gi vekk. Alt du behøver å gjøre er å si hvilken Hustvedt bok som er din favoritt, og hvorfor. Bruk kommentarfeltet nedenfor, eller FB siden, eller send meg en e-mail hvis du foretrekker.

Relaterte innlegg:

16 Comments

  1. Det var en meget god omtale som gjorde meg skikkelig nysgjerrig på denne boken, selv om jeg kan se at den egentlig ikke er en bok for meg 🙂

    • Tusen takk Astrid Terese!

      Boken er ikke for alle, men slik er det med alle bøker, og vi vet jo gjerne hvilke bøker vi liker å lese 🙂 Du kan jo se på den og lese noen sider i den i en bokhandel og se hva du syns da!

  2. Hola Clementine! Jeg syntes dette høres ut som noe for meg! takk for flott omtale! «Det jeg elsket» er min favoritt.Da jeg selv jobber som kunstner er miljøet veldig fasinerende ,refleksjonene og det intellektuelle versus det emosjonelle interessant.

    Håper å komme på onsdag!

    Trude

  3. Hola Trude! Supert – høres ut som om du vil få mye ut av arrangementet. Håper det blir bra!
    Jeg sender deg billettene med en gang på e-post! Klem C

  4. Aj, jeg var for sent ute! Slår likevel et slag for A Plea for Eros. Virkelig fascinerende lesning, og spesielt essayet hennes om hennes egen erfaring med korsetter.
    Hvis du kommer over en ekstra billett, innser vel egentlig at slaget er tapt, er det bare å si ifra. 🙂

    • A Plea for Eros har jeg ikke lest… Den må jeg få med meg, for jeg liker godt Hustvedt som essayist. Living, Thinking, Looking er både fin og personlig.

      –Kunne ønske at jeg hadde flere billetter til Litteraturhuset… det går vel an å se dialogen på storskjerm, men kanskje ikke helt det samme. Du vet kanskje at hun også kommer til Kunsthøgskolen på fredag, kanskje du kan høre henne der?
      http://www.khio.no/?module=Articles;action=Article.publicOpen;id=10689

      • Jeg fikk i siste liten billetten til Line, så det var jo helt fantastisk! Gleder meg virkelig til The Blazing World.

      • Så bra, håper du hadde en flott kveld! 😉

  5. Fin omtale, gleder meg til å lese denne – står på venteliste biblioteket.

    • Gleder meg til å høre hva du syns om den!

  6. Jeg har brukt ei uke på å finne ut hva jeg mener om boka. Konkusjonen ble at den er god, men at siden jeg ikke er veldig interessert i temaer som nevropsykolgi og kunsthistorie, så ble den for teknisk med fotnoter. Jeg ble derimot mer begeistret mot slutten da Harriet kom mer fram, som du selv beskriver så fint. Men jeg skal absolutt lese mer Hustvedt.

    http://booksandmonika.blogspot.com/2014/09/who-was-harriet-burden.html

    • Det høres ut som om vi kanskje hadde ganske like opplevelser her. Tror mange opplever den som for teknisk. Det er uansett en interessant bok å lese og en morsom bok å ha lest når man først er kommet seg igjennom den, siden den er så uvanlig.

  7. Ahh, jeg var overbevist om vi skulle lese Ali Smith denne måneden, og snek meg inn her for å tilstå at jeg allerede er bakut, men så var det Hustvedt, som jeg ennå ikke har skrevet om, først fordi jeg ville lese flere, så fordi den var for vanskelig (ikke det at jeg har lest flere altså…), og så fordi det lille jeg har å si allerede har presset seg fram i ulike kommentarfelt.

    Men, sånn offisielt i det ‘riktige’ kommentarfeltet.
    Jeg hørte lydboka og likte den svært godt
    , selv om jeg i ettertid både har tenkt på det du sa om at kunstnermiljøet ikke kjenner seg igjen, og fundert over om den egentlig likevel var pompøs – jmf Margunn fra bokfestivalen.
    (Fikk du lest anmeldelesen hennes?)

    NÅ som det har gått noen mnd-er siden jeg leste, er det elskerens (husker selvf. ikke navnet) kapitler som trer sterkest fram. Det var en innlevelse og kjærlighet der som jeg i retrospekt balanserte det intellektuelle, kyniske og mer essayaktige. Slutten var meget god og sterk og sørgelig.

    NÅ, skal jeg gjøre mitt aller beste for å få lest kortlista.

    • Ja, og nå i oktober er vi i India på seksti-tallet.. Ali Smith kommer etterhvert, men da kommer hun sterkt! 🙂

      Nei jeg har ikke lest Margunn sin omtale fra Morgenbladet enda, men jeg skal.. jeg abonnerer på papirutgaven men fikk ikke med meg det vårnummeret, og har ikke brukt netttilgangen min på Morgenbladet enda. Nå minnet du meg om at det burde jeg! Jeg likte også veldig godt elskerens synspunkter, de var så mye mer inderlige enn de andre. Et par av stemmene tok jeg ikke i det hele tatt. Apropos stemmer var det åpenbart et sjakktrekk å høre boken på lybok, har anbefalt det til flere etter at vi snakket sammen.

  8. Hei
    En kjapp tanke, som en venninne av meg gjorde; tror du hun kan ha den norske kunstneren Harriet Backer i tankene? Harriet Backer, som riktignok levde noe før enn kunstneren det handler om, var en nesten enslig kvinne i et mannsdominert kunsteryrke. Så er det en rytmisk likhet i navnene Burden og Backer (begge begynner på B, og har seks bokstaver). Jeg synes tanker var spennende; den slo for øvrig aldri meg før hun nevnte det.

    Mvh
    Asle Lien

    • Så interessant! Det kan jo meget godt hende, navnelikheten er jo som du sier helt slående. Jeg tror at Harriet Backer opplevde ganske stor suksess i sin levetid, men som du påpeker, hun var jo en kvinne som arbeidet i en mannsdominert sfære. Det er uansett et utrolig interessant spørsmål å stille Hustvedt en gang. Takk for den gode parallellen- .

Leave a Comment