To Rise Again at a Decent Hour av Joshua Ferris

images-2

Paul O’Rourke er en flott litterær skapning som hopper ut av sidene til To Rise Again at a Decent Hour av Joshua Ferris. Ferris har åpenbart hatt det festlig med å skape denne tannlegen som er full av motsetninger og han ironiserer nådeløst med ham. Boken bobler rett og slett over av humor. Det Paul lengter mest etter er tilhørighet. Han har riktignok dype problemer med å knytte seg til andre, men det hindrer ham ikke i å forsøke å finne en gruppe der han vil passe inn. Selv om han er ateist er han dypt fascinert av religion og av det forlokkende fellesskapet de forskjellige trossamfunnene ser ut til å ha. Når han får en katolsk kjæreste, gjør han alt for å bli en av dem. Neste kjæreste er jødisk, og da blir Paul enda mer misunnelig på fellesskapet og enda mer besatt på å bli godtatt. En av de utvalgte. Naturligvis blir resultatet akkurat motsatt; jo mer han forsøker å bli godtatt, desto mindre blir han det.

Paul driver en privat tannlege-praksis på Park Avenue der han har tre ansatte; den vakre sekretæren og eks-kjæresten Connie, tannpleieren Mrs. Conway, og tannlegeassistenten Abby. Det er her store deler av boken utfolder seg, og hvem kunne ane at en tannlegepraksis kunne være sted for så mye situasjonskomikk og mørk komedie? Handlingen sparkes igang av at Mrs. Conway gratulerer ham en morgen for å endelig ha opprettet en nettside for praksisen. Paul har ingen anelse hva hun snakker om. Men på nettet eksisterer en flott nettside, og snart kommer både Facebook og Twitter profiler i hans navn og person. Identiteten hans er blitt stjålet. En person som utgir seg for å være Paul blir mer og mer aktiv på nettet, og ser ut til å vite alt om ham! Eller er det egentlig ham selv? Damene på kontoret er ikke sikre.

Internett og måten livet på nettet erstatter Paul sitt eget liv går som en rød tråd gjennom To Rise Again at a Decent Hour. Paul oppdager til sin skrekk at hans oppdiktede identitet på nettet nesten er mer interessant enn ham selv. Og han som ikke en gang liker moderne teknologi!

My relationship with the Internet was like the one I had with the :). I hated the 🙂 and hated to be the object of other people’s :), their 🙂 and their :>. I hated :-)) the most because it reminded me of my double chin. Then there was 🙁 and 🙁 and ;-( as well as 😉 and *-), which I did not even understand, although it was not as mystifying as D;< or >:O or :-&. These simplifications of speech, designed by idiots, resulted in hieroglyphics of such compounded complexity that they flew far above my intelligence.. Then came the animated ones, the plump yellow emoticons with eyelashes and red tongues suggestively winking at me from the screen, being sexy, making me want to have sex with them .. I swore never to use the emoticons ever .. until one day, offhandedly and without much thought, I used my first 🙂 and, shortly thereafter, in spite of my initial resistance, 🙂 became a regular staple of my daily correspondence .. I was defenceless against the world’s laziest and most loathsome impulses, defenceless against the erosion of principle in the face of technology. Soon I was incorporating 🙁 and ;( too, and after that, live emoticons, and now, without any intention of ever reducing the enormity of my human emotions to these shallow shortcuts, to this typographical juvenilia, I went around all day reducing and reducing them, endowing emoticons with, and requiring them to carry, the subtle quivering burdens of my inner life.. and I was still unsure how and when it happened. Even as I stood indignantly hating the emoticon for its facile attempts to capture real emotion, I was using it constantly. It wouldn’t have caused me such grief if my repulsion and eventual capitulation to the emoticon had not mirrored my larger struggle with the Internet itself. I tried my best to fend off the Internet’s insidious seduction, until at last all I did – at chairside, on the F train, supine upon the slopes of Central Park – was gazing into my me-machine and lose myself on the Internet.

Paul er et vandrende paradoks som savner kjæreste men avslutter alle forhold han er i. Faren tok livet av seg da Paul var gutt, og frykten for å miste dem han er glad i overvelder ham. Han lengter etter tilhørighet og etter en mening med livet. «Everything was always something, but something – and here was the rub – could never be everything”. Han frykter at hvis han oppnår sine mål vil han ikke ha mer igjen å leve for. Da favoritt baseball laget the Red Sox vant World Series i 2004 ble han først overlykkelig, og deretter dypt deprimert. Det han hadde ønsket seg så lenge, hadde skjedd. Hva skulle han nå drømme om? Joshua Ferris beskriver denne moderne malaise og fremmedfølelse til perfeksjon og med ironi og menneskelighet. Tannlegepraksisen er den perfekte kulissen. Jeg har ledd mer i denne boken enn på veldig, veldig lenge. I skrivestil har Ferris noe av Thomas Pynchon over seg. I tillegg tenkte jeg ofte på Jonathan Franzen og de tema han adresserte i Freedom, om valg og valgfrihet i vår moderne verden. Man kan velge sitt eget bosted og sin egen religiøse og politiske ideologi.  Likevel kan frihet uten begrensninger eller krav føre til rotløshet og forvirrelse. Ferris sklir sjelden inn i alvor eller tragedie, men velger istedenfor å illustrerere poengene sine med komikk og en kvikk intelligens som fyller sidene og frydet ihvertfall denne leseren.

Paul går i dialog med bedrageren som har stjålet identiteten hans og som etter hvert poster lange, høytravende religiøse tekster med provoserende syn på jøder og Amalek stammen som er jødenes fiende. Paul er frustrert og fascinert på samme tid. Hva er en Ulm og er han selv også en Ulm? Har han, som har misunnet jødene deres identitet som “de utvalgte”, selv nå blitt utvalgt?

Lange kryptiske forklaringer og fordreininger på jødisk historie og bibelsk historie følger, noen av dem alt for lange og forvirrende. Ulm er en sekt som baserer sin religion ikke på å tro på Gud, men å tvile på Gud. Med andre ord nok et paradoks, og et paradoks som gir Ferris rik anledning til å kommentere moderne gudesyn og religion (The Feast of the Paradox er en av høytidene). Dessverre vil ikke nordmenn automatisk forstå komikken eller betydningen av dette med mindre man har ganske inngående kjennskap til kirkens betydning i moderne Amerika. I et land der kirke og trossamfunn er en integrert del av det sosiale livet, har det å tro og å være en del av en menighet en helt annen rolle enn i Norge. Så dette er egentlig en erke-amerikansk bok som muligens ikke vil “travel well” til land der religion ikke er så viktig, som i Norge der bare litt over en tredjedel av befolkningen anser seg selv som religiøse. Vil en gjennomsnitts norsk leser bry seg eller forstå hvor glimrende Ferris harsellerer med tilhørighet, religion, ateisme og trossamfunn?

-En smart og herlig bok. Dette er en roman som speiler det amerikanske samfunnet og tar pulsen på hva som definerer det å være amerikaner i vår tid. I beste Woody Allen-stil skildres det moderne menneskets angst over å gå glipp av noe, over å ønske om å tilhøre noe, og samtidig frykten av å binde seg og ikke ha muligheter.

 

To Rise Again at a Decent Hour er nominert til Bookerprisen 2014. Joshua Ferris har to tidligere utgitte bøker,- begge er oversatt til norsk; Så kom vi til Slutten (original Then We Came to the End, 2008) og De navnløse ( The Unnamed, 2011), begge på Cappelen Damm. I 2010 ble han inkludert på prestisjelisten til the New Yorker, “Best 20 American fiction writers under 40”.

Relaterte innlegg:

10 Comments

  1. Jeg grugleder meg til denne boken. Hadde egentlig tenkt å begynne på Hustvedt når jeg er ferdig med Williams, men jeg er så nysgjerrig på hva jeg vil synes om denne at jeg tror jeg må omprioritere litt. Håper den faller i smak, den er jo tydeligvis godt skrevet og morsom, spørsmålet blir vel hva jeg vil synes om hans fremstilling av både ateisme og religiøs tro.

    • Er spent på hvordan du vil oppleve den.. Han navigerer terrenget ateisme/tro ganske elegant, og ingen konklusjoner trekkes.. Men viser hvor tapt mange amerikanere er uten et religiøst trossamfunn rundt seg. Det blir likevel i overkant mye religionshistorisk rambling her og der, og det var de eneste skjærene i sjøen for meg!

  2. Er 20 % inne i den og syntes den er fornøyelig hittil 🙂 Flott anmeldelse!

    • Fint å ha deg tilbake, Linn! Gleder meg til å høre hva du mener om denne. 🙂

  3. Flott omtale, Clementine! Denne boka ble jeg veldig nysgjerrig på! I år som i fjor skal jeg prøve å få lest i alle fall en av de short-list-nominerte. Det er mulig Hustvedt-boka leses uansett 🙂 Gleder meg til å følge med videre her og på Facebook-siden!

    • Tusen takk Anne! Jeg holder på med Hustvedt boken nå, og er helt fascinert. Ellers blir det spennende å se hvem som kommer på shortlisten..
      Det kommer masse Bookerpris stoff fremover nå, blir fint å ha deg med videre i sesongen!

  4. Jeg føler meg mye mer tiltrukket av bookerbøkene i år enn ifjor. Mistenker at dette tilhørighet/migrasjon/fremmedgjørings opplegget som gikk igjen (tror jeg) i flere av fjorårets bøker er grunnen, selv om dette bare er synsing og de to jeg leste (Testamente og Luminaries) ikke inneholdt noe av dette(?).

    Joshua Ferris har du nå gjort til must-have lesestoff, selv om jeg i utgangspunktet er skeptisk til alt som harselerer med internett. Det er for nytt og for tidlig, til at det har rukket å bli almenngyldig å morsomt.

    Uansett jeg følger nøye med på dere, bookergirls, og leselysten vokser for hvert innlegg.

    • .. Ja jeg tror dette er den første romanen jeg har lest som inneholder identitets tyveri på nettet.. Blir vel neppe den siste?! Jeg hadde stor glede av Ferris, og man får virkelig den følelsen at han er et stort talent.
      Jeg opplever vel også som deg at listen i år på en måte er bredere og friere enn fjor.. Mange morsomme forfattere.. Og et par jeg ikke kan forstå hvorfor de er tatt med. 😉 ( tør nesten ikke bruke smileys etter det utdraget fra Ferris ovenfor!!!)

  5. «The world was a sufficient trial, Betsy, before Facebook» 🙂 Har endelig blitt ferdig! Jeg slet litt i midten av denne boken, må jeg innrømme, og den ble liggende en stund både pga det og pga liten tid til lesing generelt. Men så grep den tak i meg igjen og jeg leste den ferdig ganske fort. Jeg føler nok at jeg på en måte ikke er midt i målgruppen, kanskje pga dette med religion som du nevner og forsåvidt også litt mye baseball 😉 Men jeg likte godt fortellerstemmen og beskrivelsene av alt han sliter med i den moderne verden, og ikke minst beskrivelsene av tanntrådbruk 🙂

    • Så bra at du kom deg igjennom og at du likte mye ved denne boken! For det ble unektelig litt mye religion og baseball å overkomme her. Ellers helt enig med deg angående fortellerstemmen som var både livlig og self-deprecating (hva er det ordet på norsk?) på en og samme gang.

      -Og alle tann beskrivelsene, og scenene fra tannlege kontoret… Helt herlige!

Leave a Comment