Bookerpris-sesongen 2013 – en konklusjon

Disse seks bøkene går ned i Man Bookerpris-historien som det siste året der utelukkende forfatterer fra England og Commonwealth landene fikk delta.

Disse seks bøkene går ned i Man Bookerpris-historien som det siste året der utelukkende forfatterer fra England, Irland og Commonwealth landene fikk delta.

Det er ikke mange dager før vi offisielt innleder Bookerpris-sesongen 2014. 23 juli får vi vite hvilke bøker som er med på Longlist, “semi-finalistene” til den prestisjefylte prisen, og Shortlisten blir kunngjort i september. Nytt for i år er det at amerikanerene er med i konkurransen. Hvordan det vil prege listene fremover gjenstår å se. Men innen vi fokuserer på alle de nye romanene, skal vi ta en titt på fjorårets Bookerpris. For det er de seks finalistene som danner Shortlisten som definerer om det var et godt år for prisen eller ikke. De seks bøkene til sammen er faktisk viktigere enn vinneren. Det er Shortlisten som viser om årets jury (den skiftes ut hvert år) har gjort en god jobb. Det er Shortlisten som viser kvaliteten på ny litteratur som er kommet ut det siste året. Den blir så kjent at den øker salgstallene til forfatterene, øker markedsverdien og berømmelsen. Shortlisten er akkurat stor nok, seks bøker, til at alle kan sette seg inn i disse bøkene, og gjøre seg opp en mening om den.

Det må bare sies med en gang, dette har vært den mest bejublede Bookerpris-sesongen jeg kan huske. Shortlisten 2013 regnes som en av de aller sterkeste noen gang.  Nytt for ifjor var et slags tema, nemlig migrasjon, som gikk som en rød tråd gjennom alle romanene. Shortlisten viste en fabelaktig bredde, både geografisk og i språk, tilgjengelighet, problemstilling og skrivestil. We Need New Names av NoViolet Bulawayo fra Zimbabwe gikk igjen på mange andre prislister hele året gjennom. Den tilgjengelige stilen, avvæpnende med et barn i hovedrollen, ble en stor publikumsfavoritt. En annen bok som var populær, var A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki som var en smart og varm dobbeltfortelling om en tenåring i Japan og en forfatter i Canada. Fra de to lettleste bøkene, kunne man ta en brå sving bakover i tid til Harvest av Jim Crace, som var en mørk og glitrende fabel fra England som viser hva som skjer i et lite samfunn når selve livsgrunnlaget blir truet. Crace var den eneste engelskmannen på listen. Man kunne også gå 2000 år bakover i tid til nydelige The Testament of Mary av Colm Tóibín, hvor migrasjonstemaet tøyes litt slik at vi ser hvordan et menneske (Maria) og et budskap (kristendom) oppleves i en annen tid. Deretter kom den glimrende The Lowland av Jhumpa Lahiri, den indisk-amerikanske Pulitzerpris-vinneren. Boken, som også var en gjenganger på bokpriser rundt om i verden, omhandler to brødre fra Calcutta som utvikler seg i svært forskjellig retning når de vokser opp. Da er det bare en bok igjen; selve vinneren av Bookerprisen. The Luminaries var et fyrverkeri, og en flott og verdig vinner: Eleanor Catton med den elleville romanen fra gullrushet i New Zealand som boblet over av fortellerglede. Uimotståelig!

Bookerpris-komitéen 2013 fokuserte på et tema, og dette er egentlig ikke vanlig. Jeg tror det oppstod slik:  ifjor ble reglene endret for hvem som kan vurderes til Bookerprisen.  Fra å kun inkludere England, the Commonwealth landene og Irland, ble prisen global, og kan nå vinnes av alle bøker som er skrevet i original på engelsk. (les mer om det her)  Det virker som om fjorårets beslutning om å ha en så internasjonal vinkling, med migrasjon som tema, på en måte skulle begrunne hvorfor prisen ble åpnet for alle.  Fra å være internasjonale forfattere, blir nå forfatterene alt mer multi-kulturelle. Det var som om disse bøkene sa:  er vi indere, kanadiere, engelskmenn, amerikanere eller afrikanere?  Eller en blanding? Er det lenger mulig å si hvilken nasjonalitet mange forfattere har, med en oppvekst et sted, utdannelse et annet, og arbeid et tredje?  Spiller det noen rolle lenger, og er det ikke da underlig å stenge ute amerikanerene, spesielt når fire av fjorårets Shortlistede forfattere bor der?  Slik virket temaet «migrasjon» påfallende skreddersydd for utvidelsen av prisen ifjor.  Uavhengig av baktanker med temaet, var det et vellykket grep, med et knippe glimrende bøker som tar pulsen på et dynamisk samfunn i utvikling.

Var det den beste boken som vant? En annen sak er, hvilken bok vil dere huske best fra Bookerprisen 2013? Det er ikke alltid så lett å vite når man er midt opp i alle bøkene.  Colm Tóibín er en av mine favorittforfattere, men The Testament of Mary opplevde jeg som litt for kort og ensidig.  Jeg falt pladask for The Luminaries, og syns at romanen var en herlig vinner.  Likevel tenkte jeg da jeg leste The Harvest av Crace at den var hakket mer velskrevet.  Og samtidig .. det jeg ser nå i ettertid er at The Lowland faktisk er boken som jeg personlig kommer til å huske best fra dette Bookerpris-kullet. Absolutt førsteklasses. Jeg likte den sobre fortellerstilen, og det dypt interessante og psykologiske dramaet som utfoldet seg. Temaet, om de personlige ringvirkningene og konsekvensene rundt en person som blir ekstremist/terorist er oppslukende. Det var gode problemstillinger både på mikro nivå og på politisk nivå som jeg kommer til å ta med meg i mange år.  Forvent forøvrig filmatisering av The Luminaries, (håper det blir en mini-serie, slik at kameraet kan dvele litt ved alle de herlige skikkelsene) og The Testament of  Mary har allerede gjort sin inntreden på teaterscener på begge sider av Atlanterhavet.

Tilbake til i år. —Det er umulig å vite hvilke bøker vi kommer til å finne på Bookerprisens Longlist i noe år, og dette året er det ekstra uforutsigbart med alle amerikanerene som er kvalifisert til å delta.  Likevel har jeg en del tanker og betraktninger om årets Longlist som jeg skal dele med dere i neste uke, så sjekk tilbake da. Fremover blir det mye om Bookerprisen, mens vi teller ned til selve prisutdelingen 14 oktober.  For deg som er ekstra interessert har vi en egen diskusjonsside, der jeg også legger ut litt nytt/sladder/mer uformellt om prisen:  Man Bookerpris Diskusjonsforum

Relaterte innlegg:

9 Comments

  1. Eg kjem til å huske We Need New Names og A Tale for the Time Being best. Pluss Colum McCanns bok TransAtlantic (longlistbok). Gler meg til nye Booker-bøker:-)

    • Ja, jeg likte utrolig godt A Tale for the Time Being — en herlig bok.. for ikke å snakke om Colum McCann sin Transatlantic — rett og slett praktfull, akkurat slike bøker er noe av det fineste jeg vet, nydelig språk, subtile detaljer, og ikke for mye handling. Rett og slett estetisk!

      Gleder meg også til nye Booker-bøker!

  2. Har blitt litt inspirert i det siste og skal bli flinkere til å følge med på Bookerpris både hos deg og hos Elida. Forøvrig har jeg lest både We Need New Names pg The Lowland, på norsk vel å merke. Gode bøker begge to.

    • Om du les dei på norsk eller engelsk skal du ikkje bry deg om, Beathe:-)

      • Så supert Beathe 🙂 Som jeg skriver over så var jeg veldig imponert over dybden i The Lowland, og ikke minst valget kvinnen tar ref familiie/studie — ganske komplekse tema.

        Enig med Elida, disse forfatterene er sikkert flott oversatt til norsk 🙂

  3. Du skriver så fint om alle sammen slik at jeg får lyst til å dra frem dem jeg ikke har fått lest enda! Men, A Tale for the Time Being er den jeg husker aller best – og likte best!
    Så gleder jeg meg til nye Booker-bøker, det blir spennende.

    • Å, så hyggelig! Det var mange flotte bøker, både fra Shortlist og Longlist.. Jeg også gleder meg til Longlist bøkene i år, nå er det en uke igjen! 🙂

  4. Jeg holder fortsatt en knapp på Harvest som den beste, men det var en hard konkurranse! Lettere å si at jeg ble mest skuffet av the Lowland og the Testament of Mary, de ga meg ingenting selv om de var godt skrevet. Gleder meg til å ta tak i de nye nominasjonene og håper at jeg finner nye perler.

    • Ja, jeg vet at det er mange som mente at Harvest var den beste. Interessant at det ikke klaffet med de to andre. Jeg også gleder meg til å gå i gang med de nye bøkene! 🙂

Leave a Comment