Sjarmerende og rampete Darling fra Zimbabwe glitrer

bulawayo1-568x419

NoViolet Bulawayo er et åpenbart talent som det blir spennende å følge videre.

Hvert år kommer det en ny bølge av bøker for voksne der barn har fortellerstemmen, og de fleste av dem er sukkersøte og kunstige.  En som likevel er verd å få med seg fra 2013 er Darling i  We Need New Names.  Den var månedens bok her på bloggen i forrige måned, og er nå utgitt på norsk av Cappelen Damm med tittelen Vi trenger nye navn.  Bulawayo har fått mye skryt for nettopp fortellerstemmen til den ti år gamle hovedpersonen Darling.  Her er et par grunner til at akkurat denne barnestemmen fungerer så bra:

Det viktige mellomrommet:
En barnestemme er nesten alltid en upålitelig forteller som ikke forstår hele situasjonen de beskriver.  Vanligvis villeder de ikke bevisst leseren,  men heller at de misforstår betydningen av hendelsene de beskriver.  De tror de beskriver sannheten. Situasjonene de er for umodne til å forstå, oppfattes likevel av leseren.  Det oppstår dermed et mellomrom mellom det barnet misforstår og det leseren forstår.  Dette mellomrommet er egentlig hele kjernen i romaner fortalt av et barn, og det melkes og utnyttes i det uendelige. Bulawayo viser seg å håndtere grepet sjeldent bra.

 

Mellomrommet som filter:
We Need New Names omhandler livet i Paradise, en shantytown i Zimbabwe.  Darling beskriver hverdagen i brakkebyen der de voksne er fraværende og barna lever mer eller mindre på selvstyr.  De bruker dagene på leker som Finding Bin Laden eller the Country-game. Tonen er lystig, frekk og usentimental. Barna går på guava-slang. Darling klyper en baby i kirken for å slippe å holde den. Men i forbifarten nevnes og antydes det brutale situasjoner.  Venninnen Chipo er bare 11 år og gravid etter å ha blitt voldtatt av bestefaren.  En politisk opprører blir begravet. Faren til Darling har AIDS.  Et hvitt ektepar blir angrepet. Det gir frysninger å lese seksjoner der barna etteraper volden, som de ikke forstår, og som de ser som en del av hverdagen.  Romanen er episode-basert og de forskjellige kapitlene er, som mange anmeldere påpeker, en sjekkliste over alt som er galt med Zimbabwe.   Den livlige barnestemmen skaper en trygg avstand til handlingen, samtidig som den kommenterer den.  Bulawayo mestrer fint denne dobbelkommunikasjonen.  Hun har skarpe observasjoner og biter fra seg i alle retninger, mens leseren humrer over Darlings versjon av omgivelsene.   Med andre ord pakker Bulawayo inn et sterkt og rystende budskap med så mye sjarm at alle har lyst å lese det.  I seg selv kan det være kontroversielt:  å ufarliggjøre, trivialisere eller tilpasse seg vestlige lesere.  «Poverty-porn», som filmskaperene bak Slumdog Millionaire ble beskyldt for.  Uansett hva man tenker om det, er det bare å registrere at NoViolet Bulawayo skildrer Zimbabwe på en måte som både forskrekker og sjarmerer med Darling og hennes historie.

Ikke noe englebarn:
Den største fallgruben i voksenromaner der fortelleren er et barn, er at barnet er aldeles ulidelig søtt og perfekt.  Noe av det jeg virkelig liker med We Need New Names er at Darling er langt fra noe englebarn. Tvertimot, hun er rampete, impulsiv, og gjør et par ting som leseren trolig vil reagere på, som da et hvitt par blir angrepet av en Mugabe-inspirert bande som vil fjerne alle de hvite i Zimbabwe.  Banden raserer først huset deres, dreper hunden og fører deretter paret vekk, sannsynligvis for å myrde dem.  Darling og vennene, som har sett det hele fra toppen av et tre, klatrer ned og løper inn i det tomme huset.  De leker ubekymret, hopper henrykt i parets seng, og raider kjøleskapet.  Det er en flott scene; provoserende, ubehagelig og likevel avvæpnende.    Å la Darling være et barn på godt og vondt gjør henne troverdig og menneskelig. Boken får viktige nyanser og blir mer realistisk.

I bokens annen del reiser Darling til Amerika og blir etterhvert eldre.  Den kvikke barnestemmen erstattes av en illusjonsløs tenåring som sliter med å forene den kulturen hun har forlatt med den kulturen hun befinner seg i.  Et kapittel i «vi» form introduseres, for å ytterligere beskrive immigranters vanskelige hverdag i USA. Det er interessant, men selv har jeg lest mange bøker om akkurat det fra før.  Den historien er mer vanlig, og ærlig talt, andre har skildret den med mer kraft.  Romanen mister litt retning og gnist. Les We Need New Names for den første delen av boken,  fra Zimbabwe når Darling er ti år gammel.   Det er flotte kapitler som er vel verd å få med seg og det er fascinerende å høre om barns hverdag i brakkebyen; en hverdag vi ikke vanligvis får høre om i nyhetsbildet. Dobbelkommunikasjonen til Bulawayo er intelligent, bitende, og samtidig leken.

Her er et tidligere innlegg på bloggen, Når barn er hovedpersonen i en roman, der jeg skriver litt mer om hva som skjer når barn har fortellerstemmen i en roman, og hvilke romaner som virkelig mestrer dette krevende grepet.   Og her et innlegg der jeg skriver om upålitelige fortellerstemmer  og en briljant bok skrevet av Ford Madox Ford som inspirerer forfattere den dag i dag.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Jeg venter på denne. Gleder meg til å lese den.

    • Håper du vil like den, Janicke. Det er noe ærlig ved boken som jeg liker, i tillegg til Darling sin stemme og synspunkter som er på en måte befriende lite idealistiske.

  2. Helt enig med det du skriver. Synes første del av boken fra Zimbabwe er kjempegod! Anbefales.

    • Ja, jeg også likte godt denne boken. 🙂
      Egentlig var boken skrevet som en novelle fra Paradise-som het Hitting Budapest og som vant flere priser i 2010 og 2011. Den novellen er idag det første kapittelet i We Need New Names, og ble deretter utvidet av Bulawayo til en roman-, man merker kanskje det, at det naturlige midtpunktet fremdeles ligger der, i Paradise, og at det er derfor den første delen er sterkere og mer sammensatt.

Trackbacks/Pingbacks

  1. This time for Africa | BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN - […] har sagt det bedre: Clementine, Linn, Monika  og […]

Leave a Comment