On Such a Full Sea av Chang-Rae Lee

81-TBZijjPL

Chang-rae Lee har skrevet en dystopi etter klassisk mønster.

On Such a Full Sea er en interessant ny roman skrevet av Pulitzer-pris nominerte Chang-Rae Lee. I en tid der det ser ut som om dystopier masseproduseres for Young Adults, ungdomsmarkedet, var jeg nyskjerrig på hva som finnes der ute, skrevet akkurat nå, for voksne.  Derfor grep jeg fatt i On Such a Full Sea, beskrevet som en blanding av Brave New World og Hunger Games

Lees roman skildrer en forferdelig fremtid som er en mulig videreføring av det livet vi har i dag, i ytterste konsekvens.  Dette gjør On Such a Full Sea til fascinerende lesing. Her er det et fremtidssamfunn som er delt inn i tre klasser.  En liten overklasse, the Charters,  bor i egne små avlukkede byer.  En stor arbeiderklasse bestående av etterfølgere av kinaseiske immigranter produserer varer for dem, og de bor også i egne lukkede byer, The Colonies, som en gang for lenge siden var amerikanske byer.  B-Mor = Baltimore, D-Troy = Detroit.  Utenfor the Chartes og the Colonies  er “the Counties”, der de fattige bor i brutale, lovløse og utsatte omgivelser.

Historien skildrer en 16 år gammel jente, Fan, som drar ut av B-Mor for å finne kjæresten Reg og broren, Li-Wei.  I hennes søken etter dem, blir hun en legende som både inspirerer og utfordrer innbyggerene i B-Mor. Romanen er fortalt i “vi”-form av innbyggerene i B-Mor, og historien utvikler seg til en pikaresk fortelling om Fan.  Vi følger henne på vandringen gjennom alle tre samfunnslagene, og underveis kommer skarpe og gode satirer over vårt eget samfunn.

Forfatteren har valgt et påfallende fortellerperspektiv.  Et felles «vi» kan fungere, ( som med Eugenides Virgin Suicides, eller nylig, Otsukas Buddha in the Attic), men i denne boken virker det litt klønete.  Det er en dobbel historie, den ene er historien om Fan og alle hennes opplevelser, og den andre historien er beboerene i B-Mor og utviklingen der. Dette gir bredde til romanen. Samtidig hemmer fortellerperspektivet fortellingen merkbart.  “Vi” kan ikke både lure på hva som kan ha skjedd med Fan og samtidig fortelle detaljer om Fan som “vi” umulig kan vite, som tankene hennes osv.  Det virker konstruert, og, enda verre er det skaper en frustrerende avstand til Fan.  Det er allerede i utgangspunktet en avstand til en fremtidsroman med andre parametre enn i vår egen verden.  Derfor er det viktig å skape en hovedperson leseren kan tro på eller relatere seg til.  Tenk på Ishiguro sitt mesterverk, Never Let me Go og tragiske, vidunderlige Kathy.  Der har du en person i en dystopi som er uforglemmelig.  Men Fan blir alt for uklar, upersonlig, og man kommer aldri inn på henne.  Det er intellektuelt pirrende å høre om fellesskapets stemme og tanker om Fan, men fortellerstilen saboterer effektivt den potensielt gode historien om Fan.  Derfor er det underlig at Lee ikke organiserte hierarkien i boken anderledes eller brukte et annet fortellerperspektiv.  Merkelig at ikke Lees redaktør grep fatt i dette.

3D-printed-book-cover-of-On-Such-a-Full-Sea-by-Chang-rae-Lee-created-with-a-MakerBot_dezeen_1

Futuristic: Et av verdens første bokomslag tilverket med 3D printing. Et begrenset opplag av 200 bøker av On Such a Full Sea ble trykket av Riverhead Books.

Hvorfor lese dystopier? Den klassiske dystopien består enten av en kaotisk, post-apokalyptisk verden, (The Road av Cormac McCarthy), eller en verden der samfunnet er kvelende rigid, inndelt i klasser, der “systemet” bestemmer alt, og individet har liten kontroll over sitt eget liv.  (Brave New World av Aldous Huxley). Dystopier har typisk en ung mann eller kvinne som bryter løs og utfordrer systemet. De speiler opprørere og frihetskjempere som vi kjenner fra verdenshistorien opp igjennom århundrene, og som vi ser rundt oss den dag i dag. En arketype; helten som uredd går i opposisjon mot systemet. Det er den kinesiske studenten foran tanksen på Tiananmen-plassen. Det er Malala. Dystopier bruker med andre ord urgamle fortellergrep: dikter opp rammer/utfordringer/problemer for å skape konflikter, (for uten konflikter er det ingen god historie), og legger deretter til en helteskikkelse.

I den dystopiske Young Adult litteraturen (med en del gylne unntak) er gjerne fokuset på handling og konfliktene/utfordringene helten må overkomme.  Vurdert ut i fra de kriteriene har On Such a Full Sea en del problemer. Fortellerperspektivet knebler nesten romanen. Vi får aldri en heltinne av kjøtt og blod.  I tillegg er handlingen svak med flere lite troverdige tilfeldigheter. Beskrivelsene er tidvis forvirrende og virker mangelfulle. Det er med andre ord ikke på grunn av fortellerkunsten man skal lese denne boken, selv om Lee har en intelligent og ofte subtil skrivestil.

Likevel er det verd å huske at i “klassisk” dytopisk litteratur er egentlig satiren det viktigste. Det er en kritikk mot et samfunn, gjerne vårt eget, og gjerne en klar advarsel om hva vår verden har i vente hvis vi ikke forandrer retning.  Og de romanene som har begge deler, både den gode historien og den skarpe satiren,  ja, de blir klassikerene lest av generasjoner, slik som Orwell, Atwood og Huxley.  I 1949 skrev Orwell i Nineteen Eighty-four om Big Brother, lederen for det totalitære regimet som overvåket alle innbyggerene dag og natt.  Der har du dystopisk magi fra en ekte mester i genren.

Som samfunnssatire fungerer On Such a Full Sea langt bedre. Med det vrengte bildet av samfunnet vårt i dag tilfredsstiller den forventingene til en konseptuell dystopi.  Det er mange skremmende og relevante tanker i romanen.  Om hvordan miljøforgiftning ødelegger samfunnet.  Om hvordan samfunnet deles inn i tydeligere økonomiske skillelinjer, med mangel på sosial mobilitet.  Om hvordan noen få mennesker manipulerer og hersker, likevel er de også utsatte. Om lovløsheten og sårbarheten til de aller fattigste. Om apatien og  hvordan man aksepterer systemet.  Om hvordan ofre skapes, og empati forsvinner. Chang-Rae Lee tar oss med på et eksperiment; se hva som kan skje hvis vi ikke skifter kurs. Det er akkurat et nært nok tankesprang til at vi kan forestille oss det. Så hvis du er av den akademiske typen som ikke er så fryktelig opptatt av handling, vil du nok finne deler av denne intelligente romanen tankevekkende.

Romanens tittel er fra Shakespeare og «Julius Caesar,» der Brutus kommer med følgende episke, foruroligende ord: «We at the height are ready to decline./ There is a tide in the affairs of men/ Which, taken at the flood, leads on to fortune;/ Omitted, all the voyage of their life/ Is bound in shallows and in miseries./ On such a full sea are we now afloat,/ And we must take the current when it serves,/ Or lose our ventures.

Dere er herved advart.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Glimrende Clementine! Du setter ord på det jeg sliter med. Jeg har kommet 1/3 del ut i boken men dette «vi» forvirrer meg hele tiden. Nå tror jeg at jeg skal lese resten med litt andre «øyne» 🙂

    • Så hyggelig å høre! Boken forvirret meg også med den spesielle fortellerstemmen, jeg syns boken ble litt hakkete av det. Gleder meg til å høre hva du syns om resten av boken.

      Egentlig ganske merkelig roman, men jeg likte mye ved den, også at den var litt pussig. Lee har så mange fine tanker, og jeg likte å lese ham, så kanskje jeg skal ta for meg en av hans tidligere bøker.

  2. Jeg likte den kollektive stemmen i loftsbuddha, men det var ei kort bok om en begrenset gruppe i en begrenset tid. Følte der at den fikk fortalt meg mye mer enn standardgrepene. Skjønner at det MÅ bli mer forvirrende og avstandsskapende i en mer trad.fortelling. Faktisk så høres det umåtelig irriterende ut.

    Gikk på en dystopismell etter sisteboka i Divergent-trioen (forskrekkelig) og hadde tenkt å holde meg unna både framtid og ungdomsbøker i lang tid, til jeg leste Heddas Oryx and Crake omtale og ble litt fristet igjen. Jeg tror nok jeg i første omgang velger Atwood over Lee, føler meg svært lite akademisk og meget plottdrevet for tiden – for alltid -)

  3. Jeg er så glad for at du skrev den kommentaren, Ingalill, fordi det fikk meg til å forstå at jeg har skrevet helt feil. Det jeg burde ha skrevet var at hvis man er av den akademsike typen som ikke er så opptatt av at handlingen er god!!! For det er jo ikke det at det er lite handling, det er at handlingen ikke er god nok. Uansett, jeg ville også ha valgt Atwood over Lee. Og Oryx and Crake er super!

    Faktisk i We Need New Names som er månedens Bookerpris bok, er det også en seksjon med kollektiv stemme. Jeg syns ikke den er like god som Buddhaen på loftet, men interessant å lese. Dette må være en ny trend! 😉

Leave a Comment