Om bokpriser og 2013 – det store året for kvinnelige forfattere

Alice-Munro

Verdig Nobelprisvinner

2013 er blitt hyllet som et stort år for kvinnelige forfattere. Kvinner vant nemlig et forbløffende antall store internasjonale litteraturpriser.  Her er et lite utvalg:

Alice Munro – Nobel Prize in Literature 2013

Lydia Davis – Man Booker International Prize 2013

Eleanor Catton – Man Booker Prize 2013 for ‘The Luminaries’

Kate Atkinson – Costa Prize for fiction, en kategori der forøvrig alle de nominerte var kvinner.

På BBCs bokprogram «Open Book» med Mariella Frostrup var det en fin diskusjon for noen uker siden som tar opp dette temaet. Man kan høre hele diskusjonen her:  Year of the Women Writers. Hovedspørsmålet er om kvinnelige forfattere plutselig er blitt dyktigere, eller om det tidligere har vært et glasstak som nå endelig er fjernet? Er det noe som heter kvinnelig litteratur? I podcastet fra BBC er det mange interessante poeng. Kvinner har alltid vært ambisiøse, men det har vært en endring i holdningen til kvinnelige forfattere, både i forlag og litteraturpriser. Dette henger igjen sammen med at kvinnelige forfattere selger bøker på en annen måte enn tidligere.

Det har tradisjonelt vært en fordom om at kvinner skriver om følelser, oppvekst, kjærlighet og mellommenneskelige forhold. Tilogmed Nobelpris vinneren Alice Munro ble kalt husmor-forfatter i årevis. Menn derimot skrev bredere; om større, universelle tema. Man tenker på forfattere som Amis, Rushdie, McEwan og Jonathan Franzen som skriver romaner som speiler aspekter ved en hel nasjon.

Det har vært mange dyktige kvinnelige forfattere som har vært med på å endre dette synet på kvinnelige forfattere. Listen er lang. Nadime Gordimer, AS Byatt, Toni Morrison osv. Likevel er det én enkelt forfatter som anses for å på alvor har løftet kvinnene inn i mennenes supersfære når det gjelder status, salgstall og litteraturpriser – Hilary Mantel. Det var ikke noe umiddelbart gjennombrudd.  Mantel hadde skrevet hele elleve bøker før hun begynte serien om Thomas Cromwell. Hun var kjent som «forfatterenes forfatter», dvs beundret blant sine kolleger, men berømmelsen fra omverdenen manglet. Hadde hun måtte vente like lenge på et kommersielt gjennombrudd hvis hun hadde vært en mann? Alt det forandret seg med Wolf Hall (2009) og Bring Up the Bodies (2012). Bøkene har hatt svimlende suksess, og begge vant Bookerprisen og flere andre priser. (Mantel virket henrykt over gjennombruddet og ærklærte at hun ville bruke pengepremien fra Bookerprisen til «sex and drugs and rock’ n’ roll». Man må jo bare like henne.)

Hilary-Mantel

Hilary Mantel: Knuste glasstaket!

Hilary Mantel knuste glasstaket på alvor for kvinnelige forfattere når det gjelder litteraturpriser.  Et tydelig aspekt ved romanene om Cromwell er at det var umulig å vite om det var en mann eller en kvinne som hadde skrevet bøkene.  Kan man vanligvis vite det?  Det er et interessant tema, og vi har vel mange eksempler på menn som skildrer kvinner på glimrende måte.  Her er noen eksempler;  Brooklyn, Atonement og selvfølgelig den mest kjente av alle;  Anna Karenina.  Podcastet fra BBC påpeker at bokens omslag ofte speiler egne holdninger til kvinner.  At bøker skrevet av kvinnelige forfattere ofte får andre typer omslag, og at disse forsterker de gamle fordommene.  Omslagene har andre farger, andre bilder og annen font. For forlagene vil gjerne vite hvem leserene er, og henvender seg til dem.  Er det slik at kvinnelige forfattere heller leses av kvinner enn menn? Med sine enestående historiske romaner om den kyniske mesterstrategen Cromwell fikk Mantel de ettertraktede mannlige leserene. 

Et eksempel på hvordan kvinnelige forfattere får annen type markedsføring enn mannlige som virkelig har provosert meg det siste året, er at likøren Baileys har overtatt som sponsorer av den kjente litteraturprisen for kvinnelige forfattere,  Orangeprisen/Women’s Prize for Fiction.  Å koble bøker, kvinner, og et alkoholmerke til en  litteraturpris for kvinner er rett og slett deprimerende.  Hvorfor underbygge et stereotyp om at kvinner ikke er like alvorlige eller intellektuelle som menn? Er det i egeninteresse – fordi en bokpris utelukkende for kvinner bare har livets rett så lenge kvinnelige forfattere er  diskriminert mot?  Det virker som dobbelkommunikasjon; man forsøker å fremme kvinnelige forfatteres status, men samtidig fordummer man kvinnen ved å koble hennes lesing til alkohol.

Finnes det noen konklusjon på alt dette?  Vel, den må den enkelte bedømme.  Her er diskusjonspanelet til BBC sitt forslag:   Egne bokpriser for kvinnelige forfattere begynner nå på alvor å bli irrelevante, fordi kvinner har helt tydelig bevist at de når til topps i åpen konkurranse med menn.  Det priser for kvinnelig litteratur heller burde gjøre nå, og det som feks Baileys Women’s Prize for Fiction burde, er å vri prisen fra å være mainstream til å bli spissere, og hedre forfattere (menn eller kvinner)  eller bøker som tar opp mer tradisjonell kvinnepolitiske spørsmål.  Tema som likestilling, omskjæring, vold i hjemmet, rett til utdannelse, prevensjon osv – tema vi vet fremdeles er fortvilende aktuelle for et stort antall kvinner over hele verden.  Det ville gitt prisen et annet innhold, da blir den virkelig relevant igjen.

Her på bloggen har vi diskutert spørsmålet om man trenger egne litteraturpriser for kvinner flere ganger før.  Mange av dere har sagt:  ja vi trenger dem, dessverre, en stund til.   Men etter å ha sett hvor mange kvinnelige prisvinnere det var ifjor, har jeg personlig forandret mening.  Vi trenger fremdeles litteraturpriser som hedrer romaner i nisjen «kvinnepolitiske tema».  Men vi trenger ikke lenger egne priser for kvinnelige forfattere.  Og det er faktisk to helt forskjellige ting.  

 

 

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Interessant.
    Bokbloggerprisen går jo rett i dette, med kun en mann på kortlista – av 6.

    Når det gjelder det om du kan se/lese hvilket kjønn forfatteren er har jeg mange selsomme opplevelser på kjønnsnøytrale navn, der det viser seg at, ok så er det ikke alltid man ser det, men det har en betydning for hvordan jeg oppfatter boka. Eks. Pirjo Hassinen som jeg trodde var en mann da jeg leste min første bok av henne. Julehustruen. Mye her foregår inne i den kvinnelige hovedpersonens hode, sex, følelser, minner osv, og jeg har var dypt imponert underveis av at dette var skrevet av en mann, det var så fintfølende og finmotorisert, at man heller tenkte broderi enn åkerpløying, (for å fortsette å hegne om stereotyper.)
    Da jeg fant ut, ikke før under bloggingen faktisk, at Pirjo var kvinne, var det DUH SELVFØLGELIG, men jeg ble også litt skuffet.

    En annen finne (alltid finnene, navnene er umulig å forstå seg på).
    Kari Hotikainen, trodde det var kvinne, likte boka, De Skjødesløse, enda bedre da jeg fant ut av det var en mann.

    Cormac McCarthy som jeg helt mistet lysten til å lese etter jeg fant ut han var mann. (Bortsett fra Blood Meridian, som jeg SKAL gjennom).

    Føler meg meg som en middelalderkvinne når jeg skriver dette, og må understreke at normalt bryr jeg meg ikke, ofte er det også kanskje slik at det bedre boka er det mer havner slike hensyn i bakgrunnen. Som regel kjenner man jo også kjønn på forhånd. Så på tross av at jeg selv svinger som et seil i vinden, ustadig, sier jeg nei til litteraturpriser for kvinner. Jeg vil ha de beste bøkene og bryr meg ikke om kjønn
    , bortsett fra når det kommer i veien.
    (eg, micheletkrim og shopolikerbøker)
    Var det selvmotsigende nok? -)

  2. Godt sagt, Ingalill, og helt enig, jeg bryr meg bare om kjønn når det kommer i veien.. ! Men ble litt sjokkert i Hilary Mantels Cromwell bøker over akkurat hvor sjåvinistisk han er — for et kvinnesyn. Sikkert korrekt i forhold til tiden, men likevel, — at en kvinne klarer å skrive det.. imponerende.. (eh, var jeg sjåvinistisk selv nå?)

    De finnene, de finnene. Jeg blir aldri klok på de navnene. Derfor ekstra interessant i denne sammenheng. Husker forresten at mange kvinner, deriblant JK Rowling, gjemte fornavnet sitt fordi forlagene trodde bøkene vil selge bedre hvis ikke et kvinnenavn lyste mot dem på omslaget. Joanne Rowling ville kanskje ikke selge til alle guttene? Kanskje det samme med PD James..? Det har jo menn også gjort, som CS Lewis eller PG Wodehouse. Men det er kanskje forståelig å skrive PG i stedet for Pelham Grenville. Klinger litt bedre 🙂

    Det er fantastisk at kvinner nå når til topps i så mange litteraturpriser (Bokbloggerprisen er jo helt med i tiden;-) ) og vinner anseelse gjennom hele bransjen. Så kanskje vi kan si at jobben er gjort akkurat her..? Men tror det er viktig å ikke blande enkelte stjerneforfattere med hverdagen til de fleste kvinnelige forfatterene. Så «likestillingsarbeidet» er ikke ferdig – den må kanskje bare håndteres anderledes, for å få med seg forlag, PR maskineriet, designerene og alle andre som arbeider med bøker. Men de burde stille i åpen klasse i konkurranser – det har det siste året vist 🙂

Leave a Comment