A Tale for the Time Being: hovedtema

 

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

JANUAR : A Tale for the TIme Being.

“Hva leser du akkurat nå?”  Hver gang jeg har fått det spørsmålet i sammenheng med Ruth Ozekis A Tale for the Time Being, og begynt å beskrive boken, har jeg oppdaget at alle får lyst å lese denne boken selv.  Det er ikke så rart, fordi månedens bok i vår  Man Bookerpris Readalong er en genuint fengende historie:  En japansk tenåringsjente skriver en dagbok i Tokyo på begynnelsen av 2000-tallet.  Tonen er frekk, noen ganger nesten morbid, men snart kommer det tragiske aspektet frem.  Nao er mobbet på skolen, og familielivet er, i hennes øyne, patetisk.  Faren har forsøkt å ta selvmord flere ganger, men er så mislykket at han klarer ikke en gang det.  Nao forteller at hun også har bestemt seg for å selv begå selvmord.

Spol frem i tid.  Det er etter tsunamien i 2011 og på en fjern øy på kysten av British Colombia i Canada finner en forfatter, Ruth, Naos dagbok pakket inn i en Hello Kitty lunsjboks  skyllet opp på stranden. Dermed begynner en vakker og tankevekkende bok som veksler mellom de to kvinnenes liv, den unge isolerte tenåringen som forsøker å finne en retning i livet og den eldre kvinnen som dras inn i tenåringens liv og tanker.  Nao ønsker å bruke dagboken til å nedtegne livet til sin oldemor, den 104 år gamle buddhistiske nonnen Jiko, som lærer Nao opp til å finne den indre kraften hun trenger for å håndtere omverdenen.  I stedet blir dagboken en skildring over tenåringens eget tomme og meningsløse liv.  Etter hvert som Ruth leser dagboken blir hun mer og mer dradd inn i Naos liv.  Ruths eget isolerte liv på den avsidesliggende øya sammen med partneren Oliver er nydelig beskrevet, med den vakre naturen og stemningen som til tider blir melankolsk eller tilogmed klaustrofobisk. Oliver og Ruth forsøker å finne ut om Nao begikk selvmord,  døde i tunamien i 2011 eller fremdeles er i live.

Naos stemme i dagboken klinger autentisk, og er et overbevisende blikk inn i en femtenårings verden. Her er utdrag fra begynnelsen av boken, og Ozeki etablerer med en gang forholdet mellom den som skriver dagboken og den som leser dagboken – og vi som er utenpå dem begge og leser alt sammen.

 Hi!  My name is Nao and I am a time being. Do you know what a time being is? Well, if you give me a moment, I will tell you. A time being is someone who lives in time, and that means you, and me, and every one who is, or was or will ever be.

..if you’re reading this, then maybe by now you’re wondering about me, too.

You wonder about me.

I wonder about you.

Are you in a New York subway car hanging from a strap, or soaking in a hot tub in Sunnyvale?

Are you sunbathing on a sandy beach in Phuket, or having your toenails buffed in Brighton?

Are you male or female or somewhere in between?

Is your girlfriend cooking you a yummy dinner, or are you eating cold Chinese noodles from a box?

Are you curled up with your back turned coldly toward your snoring wife, or are you eagerly waiting for your beautiful lover to finish his bath so you can make passionate love to him?

Do you have a cat and is she sitting on your lap? Does her forehead smell like cedar trees and fresh sweet air?

For hvert kapittel i Naos fortelling, får vi et etterfølgende kapittel fra Ruth, der hun forteller om dagliglivet sitt og reflekterer over Naos liv og utvikling. Denne vekslingen mellom de to stemmene er sjeldent vellykket, for hver stemme fremhever den andre.  Ruths lune liv på øya står i sterk kontrast til den forferdelige mobbingen Nao opplever. Mobbing er et viktig tema i boken, ikke bare mobbingen fra Naos medelever, men også hvordan selve systemet tillater det.  Naos vendepunkt blir et av bokens høydepunkter; sommeren hun tilbringer med oldemoren Jiko, og finner sin egen indre “supapawa” (superpower). Når Nao læres opp i zen Buddhismens grunnprinsipper, reflektere Ruth over de samme konseptene.  Hva vil det si å leve? Moren, som bodde sammen med henne på den lille øya, er død etter mange år med Alzheimers og Ruth bearbeider fremdeles morens minne. Hun er ensom og gradvis blir hun alt mer besatt av Nao og Naos familie.

Selv om det er nedtonet, har konseptet om død og selvmord en viktig rolle i boken.  Nao og faren kontemplerer selvmord.  Farens onkel var kamikaze-pilot under annen verdenskrig og måtte begå selvmord.  Det er en viktig ramme i boken, fordi det introduserer poenget om å ha kort tid igjen å leve, eller tilmålt tid å leve på jorden. Dette er en forutsetning for hovedprinsippet i boken;  vi er ikke bare mennesker, vi er mennesker i tid. “A time being.”  Zen Buddhisten Dogen Zenji, som levde på 1200-tallet forklarte det slik; “Every being that exists in the entire world is linked together as moments in time, and at the same time they exist as individual moments of time. Because all moments are the time being, they are your time being.”

Det går til kjernen av filosofien om hvordan vi bør leve livene våre.  Siden vi ikke har uendeligheter av tid, gjelder det å være bevisste og bruke hvert sekund vi har.  Boken har dermed et svært positivt budskap.  Boken oppleves også som varm og oppløftende fordi Ozeki har så mye forståelse og kjærlighet for karakterene hun skriver om.

Et annet hovedtema i romanen er kommunikasjon.  Her er noen av de kommunikasjonsmidler vi finner i boken:  flaskepost (mer korrekt en lunsjboks-post),  gamle brev, e-poster, og internett. Ikke minst, noe av hovedpoenget i boken er en forteller (Nao) og en leser (Ruth).  Kommunikasjon over tid er også fremhevet. Hvordan Naos onkel som levde for lenge siden og begikk kamikaze inspirerer henne.  Hvordan hun selv betyr noe for Ruth som finner dagboken ti år senere.  Hvordan alt dette kan bety noe for oss. At mennesker kan møtes over hav, over internett, over tid, gjennom en bok eller brev, og likevel kan være så betydningsfulle for hverandre er et hovedtema, og i mine øyne er det et flott tema.

Ozeki har skrevet seg selv, og mannen Oliver inn i boken.  Hun har beskrevet hvordan hun forsøkte med forskjellige karakterer i “rollen” som leseren av Naos dagbok, og tilslutt tok hun rollen selv.  Slik visker hun ut grensen mellom den virkelige og den fiktive verdenen og resultatet er at boken virker ytterligere troverdig og umiddelbar. Jeg så henne diskutere boken i London for noen måneder siden i forbindelsen med kåringen av Bookerprisens Shortlist, og hun er smart, sjarmerende og reflektert.

A Tale for the Time Being har blitt sammenlignet med Murakami, men det er en forenkling. Ozeki har ikke Murakamis blendende magi, boken hun skriver er mer lavmælt.  Samtidig bruker hun også magisk-realisme, men på en behersket måte.  Ozeki har riktignok også en forkjærlighet for katter, og du vil sikkert finne en diskusjonstråd på internett som drøfter om kråken er kamikaze-pilotens reinkarnasjon.  Ozekis magisk-realisme er likevel mer som Gabriel Garcia Marquez enn Murakami i mine øyne.  Hun er en filosofisk forfatter som har mye på hjertet om alt fra  japansk popkultur, Buddhisme, kvantefysikk til kamikazepiloter og Marcel Proust, og som formidler det lett og velskrevet.  Boken har hjerteskjærende partier, onde partier, men likevel er det en humor, trygghet og flyt som løfter leseropplevelsen og gjør den personlig og meningsfylt.

Det kan ta litt tid å venne seg til rytmen i fortellerstemmene, og i min mening burde slutten vært litt mindre teknisk og mer magisk. Samtidig er det noe evig over bokens budskap, noe åpent, slik at en begynnelse og en slutt på en måte er irrelevant.  Det er befriende å lese noe som ikke lyser oppskrift og forfatterskole.  Befriende at boken er original og intelligent, men aldri fiks eller påtatt.  En flott bok, og fortjent plass på Bookerprisens Shortlist.  Den er også nylig kåret som en av finalistene til den amerikanske prestisjeprisen the National Book Critics Circle Awards; vinneren blir kåret i februar.

Relaterte innlegg:

16 Comments

  1. «Ozekis magisk-realisme er likevel mer som Gabriel Garcia Marquez enn Murakami i mine øyne.»

    Der setter du ord på noe jeg er helt enig i, jeg startet boken med forventninger om å få sterke Murakami-vibber, men fikk heldigvis ikke det. Jeg synes Ozeki er mye mer balansert og lavmælt enn Murakami.

    Morsomt dette med at folk du forteller om boka får lyst til å lese den, selv har jeg klart å skremme bort et par potensielle lesere. Jeg har etterhvert blitt fryktelig glad i boka, men jeg klarer ikke for mitt bare liv å beskrive den uten at det høres ut som en dårlig manga eller en klisjéfylt ungdomsroman.

    • Naos stemme har kanskje noe Murakami aktig over seg, men det er kanskje heller et japansk trekk enn Murakami, who knows? Men som deg fikk jeg heller ikke Murakami assosiasjoner. Ozekis magisk-realisme er mer sydd inn i handlingen, og hun har ikke alle de ertende magisk-realistiske fragmentene som Murakami har som jeg lurer meg halvt i hjel på hva betyr 🙂

      Forstår at du er blitt glad i denne boken, det er jeg også.

  2. Jeg fikk ihvertfall lyst til å lese boken etter dette innlegget, og ser at jeg allerede har den på leselisten. Det må bety at den må prioriteres!

    • Ja, det er en fin bok, så anderledes enn mye annet. Jeg tror at hvis man først får sansen for den, blir man glad i den, som Haruhi over. 🙂

  3. Stålende Clementine!
    Jeg har lest boken for andre gang og jeg prøvde å konsentrere meg mer om Ruth sin del. Det gikk ikke som forventet og det ble til at jeg leste hele. Det er en bok man kan lese flere ganger!

    På en av linkene du la ut tidligere fra Man Booker Price var det sider med den enkelte bok og noen spørsmål til teksten. Der ble det vist til ett intervju med Ruth Ozeki hvor hun sier:

    «I would be happy if readers came away feeling grateful for the precious and fleeting moments we have here on earth. And I would be overjoyed if readers felt an appreciation of the earth, itself, and resolved to treat it more kindly»

    Miljøspørmålet er vel også noe hun har bakt inn på en fin måte? F.eks hvordan alt vi kaster i havet, som ikke går i oppløsning, havner som store flak som driver med strømmene rundt på verdenshavene.

    • Veldig godt poeng, miljøspørsmålet er også et tema i denne boken. Og beskriver jo at det et globalt tema. Hun skriver også om jetsam og flotsam, der jetsam vel er det som kastes overbord? Mens flotsam er vrakdeler.. og alt kommer inn i disse strømmene du nevner, slik at det påvirker andre land verdensdeler.
      Jeg likte veldig godt de to fortellerstemmene, og Ruths kapitler i boken er så fine, hun virkelig får frem stemningen fra øya.
      Og for et positivt budskap du siterer, man blir bare så glad over at noen forfattere er fundamentalt kjærlige og oppløftende – verden trenger flere forfattere som henne! 🙂

  4. Jeg har lest denne i nesten et strekk, og jeg er enig i det du skriver. Slutten ble for teknisk for meg, og jeg må innrømme at jeg leste raskere den enn resten av boka. Og miljøet er et viktig tema som Drenger påpeker, og hvordan alt har en sammenheng.

    Det med miljøet minnet meg veldig om Flight Behaviour av Barbara Kingsolver. Og jeg kjenner at jeg må snart få lest Marquez igjen, altfor lenge siden sist.

    • Ja enig, man får veldig opplevelsen av en stor sammenheng, på alle plan.

      –Vet du, jeg har faktisk to av bøkene til Barbara Kingsolver et eller annet sted, og har fremdeles ikke lest dem. Jeg har rett og slett glemt dem! Jeg kjøpte The Lacuna etter at den vant Orange prisen i 2010, og fikk Flight Behaviour i gave, og husker ikke nå hvorfor jeg ikke leste dem med en gang. Nå må jeg finne dem frem igjen.

      –Jeg også fikk lyst å lese Marquez igjen, skjønt det har jeg alltid lyst til, forguder bøkene hans. Magisk.

  5. Nettopp ferdig med denne! Jeg syntes den var deilig, annerledes og utfordrende. Skal prøve å skrive noe om den til uken. Har lest My Year of Meats tidligere, og kjøpte All Over Creation samtidig med A Tale. Ozeki er virkelig en spennende forfatter, og jeg gleder meg til å ta fatt på All Over Creation. Men det blir nok en liten pause først.

    • Jeg er så glad du likte denne boken, og så morsomt med de andre bøkene du har av henne. Jeg fikk også veldig lyst å lese mer Ozeki. Kontrasten mellom de stemmene er så fin.

      • Så enig! Noe jeg bare nevnte kort i min omtale er jo miljøaspektet, noe som jeg mistenker hun har i alle romanene sine, er veldig interessant! Etter My Year of Meats får man virkelig avsmak for kjøttproduksjonen.

    • Virkelig flott omtale. Anbefaler alle å ta turen over til bloggen din og lese den 🙂
      Har du slått av kommentarfeltet på bloggen din, Marte, eller bruker det ikke? Forsøker rett som det er å kommentere men får det ikke til, er det noe jeg gjør galt?

      • Så hyggelig at du sier det! Da blir jeg glad. 🙂 Jeg håper på mer Ozeki i framtiden. Hun er en litt annerledes forfatter som fortjener å nå ut til publikum.
        Jeg har ikke kommentarfelt akkurat nå, så du har absolutt ikke gjort noe galt. Kan hende åpner jeg opp for det en gang, jeg vet at flere har spurt om det, men foreløpig kan alle kontakte meg via e-postadressen nederst på siden hvis det skulle være noe. Men jeg ser absolutt fordelene ved kommentarfelt. 🙂

  6. *om og men

    • Det er mange fordeler ved å ikke ha et kommentarfelt også. Flere av de aller største litteraturbloggene i utlandet har jo stengt kommentarfeltet. Jeg har tenkt litt på å stenge kommentarfeltet selv noen ganger, kanskje gjør jeg det i fremtiden. Som du sier, man er jo alltid tilgjengelig på e-postadressen.

      Har i allefall stor glede av bloggen din, og leser alltid innleggene dine! 🙂

Leave a Comment