2013 og litterære selfies

IMAG0566_1

Penny ønsker alle lesere en god jul!

Kjære alle lesere!  Riktig god jul!  Jeg håper dere alle har fredelige juledager og samler energi til det neste året skal begynne.  Det første jeg vil gjøre er å gratulere Vijay med å ha vunnet give-awayen her i desember, en signert utgave av the Testament of Mary. Min Springer Spaniel Moneypenny var moralsk støtte som lovet og hjalp med å trekke vinneren!  Gratulerer Vijay!  Send meg adressen din på e-post, så skal jeg få sendt av gårde boken til deg.

Det store ordet i år er naturligvis ‘selfie’ og sjelden har vel et ord truffet tidsånden mer korrekt, med vårt tilsynelatende umettelige behov for å vise oss frem og dokumentere for all verden hva vi gjør.  Det slår meg hvor aktuelt dette ordet er i vår sfære også, og hvor mange ‘litterære selfies’ vi støter på rundt omkring i hverdagen og på nettet.  Denne har jeg lest!  Se hva jeg nettopp leste!  Jeg kunne ønske vi alle ble flinkere til å diskutere bøkene vi leser, i stedet for å bare nevne dem.  Det er ikke så viktig for meg at dere lesere vet alt jeg har lest, og jeg behøver ikke å vite alt du leser heller.  Det er derimot viktig og kjempemorsomt å kunne diskutere og vurdere en og en roman, og lesesirkler som 1001 bøker på Linesbibliotek har nettopp en slik fin gjennomgang av en enkelt roman i måneden.  La oss gå i dybden i steden for i bredden, i det nye året.

Jeg vil også slå et slag for den private leseropplevelsen;  den vi nyter helt alene, uten å noensinne omtale den eller dele med andre. Det motsatte av en litterær selfie.  Alle de bøkene vi har lest og som vi ikke kringkaster eller smykker oss med. De sidene i en bok eller novelle vi aldri snakker om, eller som vi bare deler med en nær venn. Høres det ut som en selvmotsigelse at en bokblogg oppfordrer deg til å holde noen leseropplevelser for deg selv? Det er fordi når vi omtaler bøker, enten i en middag, i en bokklubb eller på en blogg, så blir vi opptatt av vår egen person, og hvordan vi fremstiller oss selv. Mens når vi leser, er det et intimt forhold mellom leser og forfatter.  Vi glemmer oss selv. Jeg vil igjen dele de uendelige kloke ordene til Graham Swift:

A novel is both a public, published thing, yet peculiarly private. There’s no limit to the degree of intimacy you can put into a novel, to the rawness and nakedness with which you can present human behaviour and emotion. Critics and reviewers always have their clothes on. They’re concerned to a greater or lesser degree with how they look. The writer and the reader can easily be naked with each other, their relationship is private, intimate, unseen. Not so the reviewer and the writer. And, yes, the reviewer has to be quick. A novel, by definition, isn’t quick. It’s a thing of maybe several hundred pages, it takes its time…

Hold derfor noe skjult, kjære lesere.  Det er flott å diskutere bøker, men alt behøver ikke deles. Noe tror jeg faktisk forblir sterkere hvis det ikke deles eller diskuteres. Bevar noen skatter i ren egoistisk nytelse kun for dere selv.  

Jeg ønsker dere alle et godt nyttår!   Frem til neste nyttår, 2014, skal vi alle på en 365 dagers ferd rundt solen, og jeg håper alle vil få en fin reise.  Husk å ta med mye godt lesestoff til turen!  

Relaterte innlegg:

8 Comments

  1. Denne tar jeg til meg og er så fullstendig enig !!! :o)

    • Tusen takk Marianne, og godt nytt år!!!

  2. Så interessant å lese tankene dine om å ha fokus på seg selv som leser og behovet for å dele og dokumentere alt, akkurat nå når jeg sitter og formulerer hvilke mål jeg skal ha for både lesing og blogging i 2014. Blant mine viktigste mål for året er å være langt mer gjennomtenkt med tanke på hvilke bøker jeg skriver om, og hvilke jeg lar ligge. Jeg kom frem til at det var nødvendig fordi jeg ikke rekker å skrive om alt, og derfor har en lei tendens i en travel hverdag til å skrive om de bøkene det er lettest å si noe om, ikke de jeg har mest lyst til å si noe om. Da blir bloggen min ganske kjedelig, synes jeg, i alle fall for meg selv.

    Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du sikter til ang. det å dele for mye og den private leseropplevelsen, men jeg tenker ofte at det å skrive godt om det punktet der litteraturen føles personlig, er viktig for meg. Men det er ekstremt vanskelig å få det til. Enten blir det privat, ikke personlig, og det virker både utleverende og uinteressant for andre enn meg selv. Eller så blir det så upersonlig at litteraturen reduseres til sine formelle bestanddeler, intetsigende innholdsreferater eller «just stating the obvious». Å være en sånn leser som er akkurat passe synlig, er kanskje det aller vanskeligste med å skrive om bøker. Det er veldig få som får det til, synes jeg. Det er for mye samlebåndskriving (og -lesing) i omløp, og for lite utforskning. Dessverre!

    • Takk Line 🙂 og som deg tenker jeg alltid på hvilke bøker jeg skal skrive om her på bloggen. Du har rett i at de mest interessante bøkene ofte er vanskeligere å skrive om.. Jeg holder mye igjen som aldri når denne bloggens sfære – av tusen grunner, men ofte fordi det er for lite mainstream. Dette året har jeg feks brukt flere timer på Sylvia Plath og Ted Hughes, og på Carol Ann Duffy enn på noe annet.. men jeg har knapt nevnt det på bloggen.
      Det du sier om å skrive godt der litteraturen er personlig er jeg helt enig i. Det er ikke lett å finne balansen alltid. Å være passe synlig er en fantastisk utfording for oss som skriver om bøker, og det er ikke mange som får det til. Spennende – dette må vi diskutere videre.

  3. Så bra du skriver om dette. Tar det til meg 🙂 Selv om jeg kanskje er en av dem som har store problemer med at jeg blir veldig personlig i mine blogginnlegg så forsøker jeg faktisk å la være. Men jeg opplever kanskje at bloggen blir en monolog, et slags utløp for egne tanker uten at det nødvendigvis kommer så mange tilbakemeldinger man kan skrive så mye ut fra… om du skjønner?
    Er veldig takknemlig for de diskusjonene du gir rom for.
    Samtidig synes jeg å diskutere på blogg er ganske vanskelig. Selv føler jeg meg ofte ganske dum så da tør jeg ikke skrive/kommentere på blogger, selv om jeg kanskje er interessert i en dialog.

    Ser frem til et innholdsrikt år med «Har du lest».
    Godt nytt år!

  4. Takk for en flott og god kommentar! Jeg syns det er veldig flott at du blir personlig i dine blogginnlegg. Det styrker budskapet og er mye ærligere. Jeg vet mange nok er uenig med meg, men jeg har alltid ment at subjektivitet i blogginnlegg er veldig positivt. Så jeg håper du fortsetter med det 🙂 Samtidig bli det kanskje mer en monolog da, og folk kommer ikke med de tilbakemeldingene man trenger og ønsker. Det er så synd.
    Jeg tror jeg mente uttrykket litterær selfie eller bokselfie på den måten at selve behovet for å kringkaste hva man har lest, blir større enn nyskjerrigheten om å diskutere den. Og det er så ironisk, fordi det offentlige rommet er så fint til å bruke som diskusjonstavle, og så bruker i stedet mange av oss det rommet bare til å fortelle andre hva vi leser. Da tenker jeg at vi kunne heller vise mer restriksjon og bare dele de tingene vi har egne personlige tanker eller følelser om. Som du gjør. Kanskje vi kan forsøke å sammen bli flinkere til å gå i dialog med andre og hverandre? 🙂 La oss ha det som nyttårsforsett.–
    Riktig godt nytt år, Karete!

  5. Godt nytt år! Jeg er helt enig med deg i at gode diskusjoner og dybdelesning/skriving er godt bokbloggstoff. Men å sette det opp mot bredde i bokblogging skurrer litt for meg. Jeg er veldig glad i korte omtaler av bøker, gjerne oppsamlingsposter hvor man kort omtaler bøker man har lest med noen setninger som gjelder handling og opplevelse. Gjerne med personlig snert. Variasjon og bredde er en av de tingene jeg liker best ved mange bokblogger. At noen vil bruke bloggen til å holde oversikt over alle bøkene man har lest synes jeg heller ikke gjør noe, og å trekke parallellen til navlebeskuende selfies…vel, deg om det. Jeg synes for øvrig det ofte er umulig å finne ord når man skal beskrive de beste leseropplevelsene, så de forblir private og inni meg. Ingen vits å prøve en gang. ;o)

  6. Godt nytt år, Lise og takk for god kommentar!

    Jeg vil gjerne presisere at innlegget over var ikke spesielt myntet på bokbloggere i det hele tatt, men for alle lesere. Jeg har også glede av de type blogginnlegg du nevner og liker i det hele tatt korte blogginnlegg akkurat like godt som lange. Det er idéen eller tankene bak som er interessante, og ikke lengden! Jeg tror heller ikke at jeg trakk en sammenheng mellom navlebeskuelse og å bruke en blogg som et kartotek over hva man leser. Alle må gjøre som de vil, og forandring fryder.
    Det er blitt så lav terskel for å dele ganske personlig informasjon med andre, men det behøver jo ikke være negativt heller. Uansett tror jeg det er fint med en bevisstgjørelse og en mening bak det vi deler med andre i selfiens tidsalder. 🙂

Trackbacks/Pingbacks

  1. drengens oppsummering av 2013 | Atter en dag - […] har på sin blogg har du lest? ett innlegg om litterære selfies.  Absolutt noe å tenke på!  Penny er…

Leave a Comment