The Goldfinch: Hvis jeg var Donna Tartts redaktør

 

the-goldfinch

The Goldfinch av Donna Tartt er en bok om den unge gutten Theo Decker, som mister sin mor under et terrorangrep mot et museum i New York.  Den sjokkerte og ulykkelige gutten blir deretter plassert i det ene miljøet etter det andre; først hos en overklassefamilie i New York, deretter hos den udugelige faren sin i glorete Las Vegas, og til slutt hos en Gepetto-aktig, lun antikvitetshandler, tilbake i New York.

Hvordan tilfeldigheter spiller inn i livene våre, er et hovedtema. Theo og moren er på vei til et møte med rektoren på skolen, da det begynner å regne.  De to søker ly i Metropolitan Museum av Art.  Moren viser Theo favorittmaleriet sitt, stilllitsen eller gullfinken (the Goldfinch) av Fabritius fra 1654, men Theo er mer interessert i en rødhåret jente på sin egen alder som  besøker museet med en gammel mann.  Da en bombe sprenger museet i stykker får Theo i alt kaoset en ring av den gamle mannen, tar det lille maleriet av stillitsen under armen og løper ut av museet.

Det som slår meg etter å ha lest denne 771 sider lange boken er hvor ofte man etterlyser god redigering av romaner fra mange verdenskjente forfattere. Det  virker som om de har redaktører som vegrer seg for å gå hardt nok til verks. Er de redd for å miste superstjernen sin – og dermed en verdifull inntektskilde?  Eller kanskje superstjernene har fått det skrevet inn i kontrakten sin:  “hands off”.  Uansett er det synd.  For The Goldfinch er en engasjerende og god bok som kunne ha vært en fantastisk bok.  Språket er flytende og variert. Det er mange komiske øyeblikk, men Tartt er fundamentalt en alvorlig forfatter som evner å skape sterke og følelsesladede stemninger.  Ikke minst er det gode observasjoner gjennom hele boken.  Tartt har ikke hastverk, og måten hun dveler ved enkelte scener er mesterlig.  Det er faktisk den dvelingen ved enkelte scener som gjorde at det var en flott opplevelse for meg å lese denne boken. Likevel er det en rekke ting som ikke fungerte. Persongalleriet skurrer og virker i ubalanse. Teksten vipper rett som det er over og blir alt for tungt gjennom mengden av gjentagelser.  Noen minimalist er Donna Tartt ikke. Det forbauser meg at ikke boken er kortere, strammere, og skarpere. Hadde jeg vært Donna Tartts redaktør, ville jeg sagt noe slikt som dette:

Kjære Donna, for en flott bok!  Jeg elsker den!  Hvordan en tenåringsgutt klarer seg uten moren sin og uten skikkelig omsorg – interessant!  Konseptet med å lenke historien din til et maleri er flott, og ikke minst, vil gi masse blest om boken.  Tenk bare på Piken med perleøredobben!  Den var jo genial!  Eller Da Vinci koden!  Bilder selger bøker! Maleriet du har valgt, av maleren Fabritius, er sjarmerende.  Likevel burde du kanskje tone ned alle spørsmålene om hvorfor Fabritius malte det, du vet, det vil jo faktisk finnes lesere med kunnskap om betydningen av symbolikken av fugler på den tiden.  Men glem nå det.  Tanken er kjempegod.  Den lille stillitsen representerer Theos kjærlighet til moren, ja, faktisk moren selv.  Fint!

Måten du kobler Theo sammen med maleriet av Fabritius, med den gamle mannen og den enigmatiske rødhårede jenten Pippa  i eksplosjonsøyeblikket er smart. Det er et pirrende utgangspunkt for en roman. Virkelig. Scenen du skildrer om eksplosjonen er praktfull og vi vil ikke forandre et ord.  Det er nydelig.  Det er hjerteskjærende!  Det er sterkt. Det er også klokt at moren dør i en eksplosjon, men ikke i 11. september terrorangrepet.  Alle vil selvfølgelig forstå hentydningen, men du slipper alt det strevsomme med krig mot terror osv.  Dette blir i stedet en personlig skilding av tragedien, og det var jo egentlig slik med 9/11 også, ikke sant?  At til syvende og sist var det en lang rekke med personlige tragedier.  Dette adresserer det på en mer intelligent, subtil måte. Glimrende!  We love it.

Dickens inspirasjonen din er også åpenbar, og det sier jeg kun i aller beste mening. Å plassere Theo i forskjellige settinger etter morens død.  Den første, hos overklassefamillien Barbour (Å Donna – tilogmed et Dickens-inspirert navn!) er bra, men ærlig talt, ble ikke denne familien litt klisjé?  Litt iskald overklassefamilie som bare er interessert i det ytre?  Tror  du ikke leserene har lest akkurat det tusen ganger før? Likevel er det god lesning, følelsesladet og trist om hvor dårlig samvittighet Theo har for å ha overlevd terrorangrepet, og hvor sterkt han savner moren.  “How was it possible to miss someone as much as I missed my mother?  I missed her so much I wanted to die: a hard, physical longing, like a craving for air underwater.”

Tilfeldigetene spiller Theo nok et puss, og han blir kastet ut i neste setting. Las Vegas!  Glorete glitter!  Theo er hos faren og den simple kjæresten hans, Xandra i en nok en god seksjon av boken.  Faren blir aldri helt tredimensjonal, men Theo møter i stedet sin store venn i livet; Boris, og Boris er så levende at han  formelig hopper ut av sidene.  Donna, nå må du passe deg!  Boris har nemlig noe Theo ikke eier:  sjarm i bøttevis.  Han drikker øl og vodka, misbruker stoff, og stjeler i butikker, og alt med samme likegyldighet og muntre livsfilosofi.  Det er han som har fått rollen av å lede Theo fra uskylden og inn i de voksnes syndefulle sfære.  Problemet er bare at Boris er tusen ganger mer interessant enn Theo.  Hva med å bytte, slik at boken egentlig handler om Boris?  Det er jo der den virkelig spennende historien ligger.  Nei, nei, ikke bli sint!  La oss gå videre.  Theo går jo videre.  Neste stopp på Dickens-reisen er antikvitetshandleren Hobie.

Jeg elsker Hobie.  Jeg mener, alle lesere må elske Hobie.  Den lune beskytteren, igjen en klassisk Dickens figur.  Du beskriver hele miljøet hans nydelig.  Setninger som :

“..Hobie lived and wafted like some great sea mammal in his own mild atmosphere, the dark brown of tea stains and tobacco, where every clock in the house said something different and time didn’t actually correspond to the standard measure but instead meandered along at its own sedate tick-tock, obeying the pace of his antique-crowded backwater, far from the factory-built, spoxy-glued version of the world.

Det er jo dét leseren vil ha.  De flotte setningene dine, Donna. Stemningen.  Det er herlig. Kunne vi ikke ha forblitt i denne verdenen fra gamle dager bestandig? Theo treffer også jevnlig Pippa.  Fortell meg, skal han virkelig elske henne? Bare fordi hun var i museet da moren døde?  Skal det være alt?  Da må hun beskrives bedre, eller Theos kjærlighet må beskrives litt bedre.  Eller..noe.  Det virker som et kunstig litterært grep,  som om du har bestemt deg for at slik skulle det bli og så har du glemt å fortelle oss hvorfor.

Neste del av boken. Plutselig hopper vi åtte år frem i tid. Theo er nå en voksen mann.  Dessverre er han ikke en spesielt hyggelig mann. Tvert i mot.  Ikke frydefull farlig, eller rampete, men bare feig og uærlig. Og aldeles ulidelig selvsentrert. Donna, mange lesere vil miste interessen i en hovedperson som er så usympatisk, og i tillegg ganske kjedelig.  Hvorfor er det så liten utvikling i karakteren hans? Hvor vil du egentlig med ham? Hva er poenget med å fylle sidene med Barbour-familien igjen? Hva driver oss til å fortsette å lese videre?  Åja, nå husket jeg det, maleriet! Stillitsen av Fabritius! The Goldfinch! Det har du nevt omtrent sånn hver hundrede side frem til nå, men nå er det på tide at det skal komme til forgrunnen av handlingen.  Nå skal alt dreie seg om kunsttyveri, svindel og bedrageri.  Etter alle kapitlene med dvelende, karakter-dreven handling, eksploderer plutselig alt i hulter til bulter handling og ender med en frenetisk shoot-out i Amsterdam.  Bra! Litt action, det livner opp boken.  For historien har dradd ut lenge nå, for lenge, og selv om  gangsterscenene er litt underlige, måtte noe skje. Ikke minst vet vi at vi nærmer oss slutten.

Slutten, ja.  Donna, den kvasifilosofiske slutten må du gjøre noe med. Etter hele set-upet med fuglemaleriet,  hadde du ikke noe mer på lager? Avslutningen må bli mer interessant og elegant.  Det er alt for mange svulstige tanker som egentlig bare koker ned til noe slikt som at god kunst består, og vi må gjøre det beste ut av livene våre.  Hverken særlig spirituelt eller inspirert.  Ikke minst er språket farlig banalt.  Du er en for god forfatter til å bruke setninger som  “we can’t choose what we want and don’t want and that’s the hard truth. Sometimes we want what we want even if we know it’s going to kill us.”

Og det er sentimentalt kliss å komme med  “the rainbow edge” og “just as music is the space between notes, just as stars are beautiful because of the space between them, just as the sun strikes raindrops at a certain angle and throws a prism of color across the sky..”

Alt i alt, Donna, en flott bok.  Denne skal vi selge til alle de 5 millioner leserene dine som kjøpte den første boken din. Det er ti år siden bok nummer to, og nå venter alle på en ny Donna Tartt bok. Her er herlige kapitler med nydelige beskrivelser. Den første delen av boken er en vakker og nyansert skildring av Theos hjerteskjærende sorg og utvikling.  Med en del forandringer kan dette nå bli en virkelig glimrende bok.  -Hvis jeg bare kan få lov til å kutte, la oss si 200 av de siste 400 sidene? Og hvis du får frem forholdet til Pippa, til faren, toner ned Boris, gir Theo mer utvikling, strammer opp språket, gjør slutten mørkere, og skriver om igjen.. Donna? Donna?

(Donna Tartt har forlatt kontoret)

The Goldfinch er nå utgitt på norsk av Tiden Forlag, med tittelen Stillitsen, oversatt av Hilde Lyng. Jeg gjør oppmerksom på at denn omtalen gjelder den engelske utgaven. 

Relaterte innlegg:

13 Comments

  1. For en strålende kreativ vri!
    Jeg koste meg så mye at jeg nå tror jeg hopper over boka. Blir jeg noen gang vært med Luminaries blir det mursteinsfri. Tror du burde melde deg som rekaktøren til Ellinor også, hun kun også trengt litt trimmings, om ikke annet for å hjelpe tregoster som meg igjennom.

    • Tusen takk Ingalill! Ja, det gjelder å ha tid når man leser The Luminaries, og tålmodighet også! Så har jo du hatt Mantel samtidig, og det kan jo ta knekken på en hver! Gleder meg til å høre litt om konklusjonene dine 🙂

  2. Fantastisk og original anmeldelse! Jeg tror jeg hopper over denne romanen forløpig, for Donna og jeg kommer ikke noe særlig over ens dessverre. Men anmeldelsen din, den var strålende.

    • Tusen takk Silje 🙂
      Jeg har aldri lest noe av Tartt før, og er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg begynte på denne, men referansen til og bruken av et gammelt maleri fascinerte meg!

      • Jeg prøvde meg på Den hemmelige historien i fjor (for andre gang, for jeg fant et gammelt bokmerke liggende mellom to av sidene) og syntes den var kjedelig skrevet. Nå leste jeg den på norsk, og de som sier at de liker den veldig godt – og det er jo mange – har som oftest lest den på engelsk. Det kan være oversettelsen, men jeg tror jeg drøyer med å finne ut om det stemmer en stund til. Det er så mye annet jeg heller vil lese.

      • Ja, det er jo akkurat det, det er begrenset hvor mange ganger man skal forsøke seg på en bok, fordi det finnes så utrolig mye annet man heller kan lese. Å velge vekk bøker vi ikke liker, og finne de vil har lyst å lese, er rett og slett helt sentralt i min leselyst, i hvert fall. 😉 Jeg legger fra meg bøker hele tiden, og liker å gjøre som jeg vil!

  3. For en herlig vinkling på omtalen, Clementine! Jeg har også nettopp lest ferdig denne romanen, og jeg er veldig enig i dine *redaktørvurderinger*:) Donna burde hørt på slike gode råd 🙂 Jeg likte boka veldig godt, men jeg er enig i at noen innstramninger hadde brakt den «from good to great.» Det jeg likte best var selve historiefortellingen. Det skjer ikke så mye utvikling i løpet av romanen, men det er en god historie med mennesker man knyttes til.

    Jeg ble sittende å tenke på det du skriver om Theos manglende modning i løpet av romanen. Jeg husker ikke hvor, men på ett punkt i boka forteller Theo om en lita jente som hadde hatt en lignende traumatisk opplevelse som ham. Det gjorde at hun sluttet å vokse. Det er slik jeg ser på Theo. Etter at moren døde sluttet han å vokse, i alle fall mentalt. På mange måter forblir han en slags Peter Pan som aldri helt vokser opp.

    • Tusen takk Anne for god kommentar. Jeg har ikke bitt meg merke i det du nevner om at han forteller om en liten jente, og at det forteller om ham selv. Det har du virkelig helt rett i, for det er jo akkurat det som skjer, han slutter å vokse. Så utrolig trist.
      Jeg har aldri lest noe Tartt før, og er kanskje litt ambivalent om denne. På den ene siden herlig lesning, trist på en god måte, spesielt så lenge Theo er en ungdom. Samtidig skuffet slutten meg, og de andre tingene jeg nevnte. Alt i alt en fin leseropplevelse, og jeg ser jo hvorfor hun er blitt så kjent og populær, fordi boken gir mye, hun maler med full palett og er en smart forfatter.

  4. Jeg slutter meg til de andre om at dette er en strålende anmeldelsesvri! «Den hemmelige historien» likte jeg, og kommer til å lese «Den lille vennen» før denne – men det ser jeg frem til, selv om den er langdryg.

    • Tusen takk, Birthe! Dette var mitt første møte med Tartt og jeg ble veldig begeistret for denne boken. Det beryt ikke at jeg syns den var perfekt, men jeg tror det er en bok som vil appellere til mange lesere! 🙂

  5. Enig med Ingalill, en strålende vri! Jeg er ikke like flink som henne så min bunke med uleste bøker fikk ett tilskudd her!
    Når det gjelder Eleanor så begynner jeg nå å kose meg med historien og jeg har fått litt kontroll på personene. Det er lenge siden jeg har strevd slik med en bok! Det har ikke blitt enklere ved at det skorter på tid – da går det en stund mellom hver gang boken blir tatt frem.

    • Tusen takk 🙂
      Det virker som om mange har strevd med å komme gjennom the Luminaries og det er vel tungvekteren på Bookerpris kortlisten i år. Det er rett og slett en lang bok, og som du sier mange mennesker å holde orden på. Så fint at du har begynt å hygge deg med historien, det blir spennende å høre hva du syns når du er ferdig!

Trackbacks/Pingbacks

  1. Tre gode bokblogger | Fredrikstad bibliotek - […] bøker de misliker. Selv om jeg er dypt uenig i den, synes jeg eksempelvis Munch Tores kritikk av The…

Leave a Comment