The Luminaries som kostymedrama

CirculatingLibrary1813

Denne måneden leser vi The Luminaries av Eleanor Catton, Bookerprisvinneren 2013, i vår Bookerpris Readalong.  Omtalen min av boken kan du lese her: Månedens bok: The Luminaries.

Bloggeren Moshonista fortalte i forrige uke i kommentarfeltet her at hun leser to bøker samtidig akkurat nå:  Wolf Hall av Hilary Mantel og The Luminaries. Respekt! Det er sprekt å kaste seg over to Bookerprisvinnere samtidig.  Det er noe annet som er litt interessant med det også, fordi de to bøkene representerer to svært ulike innfallsvinkler til en historisk roman.

Hilary Mantels to bøker (den tredje skriver hun på nå) om Thomas Cromwell er ikke bare blitt alment beundret, men også kreditert for å bryte en grense hva gjelder historiske biografier.  Mantel får Cromwell til å fremstå som en moderne mann ved hjelp av den spesielle skrivestilen hun innførte.  Bøkene er skrevet i nåtid, med Cromwell sjeldent referert til annet enn som en slags altseende ‘han’.  Effekten er omtrent som en blanding av jeg-person og tredjeperson.  Cromwell er både en karakter akkurat som alle andre i boken, likevel er han samtidig hele tiden et skritt fremfor deg, og leder deg.  Det gir følelsen av å være i en tunnel, på innsiden av Cromwell, og fremhever intelligensen til denne mesterstrategen.  Den intense skrivestilen kan være overveldende, men den gjør en ting:  Mantel feier alle århundrene til side og får Cromwell, som tross alt levde for fem hundre år siden, til å virke like psykologisk kompleks og levende som om han levde idag.

Så hvordan knyttes dette sammen til The Luminaries som har vunnet Bookerprisen i år? Vel, The Luminaries er ikke en historisk biografi, det er en historisk roman.  Det som likevel er så fascinerende er den åpenbart forskjellige måten å tilnærme seg historie på.  For Catton forsøker slett ikke å bringe fortiden inn i vår egen tid,  slik Mantel gjør med Cromwell.  Snarere tvertimot! Eleanor Catton inviterer oss i stedet tilbake i tiden.  Handlingen er fra New Zealand i 1866, midt i viktoriatiden og romanen er skrevet i stilen til nettopp en viktoriansk roman.  Det er en stram struktur i boken, og temaene reflekterer tidens fokus på sosial status, yrke, klassestruktur, og penger.  Det samme gjør mange tidstypiske elementer som feks en seanse, et skipbrudd, og en opiumsbule. Siden mange av de viktorianske romanene ble publisert kapittel for kapittel i tidsskrifter, er det innfløkte bi-historier og skjulte sammenhenger på kryss og tvers for å binde sammen historien.  Slik er det også her. Jo lenger man leser, jo mer melodrama oppstår og alle karakterene i romanen flettes tettere sammen.

Her er en liste over elementer fra såkalte “sensation novels” som var svært populære i Storbrittania på 1860-tallet:

  • bigamous marriages
  • misdirected letters
  • romantic triangles
  • heroines placed in physical danger
  • drugs, potions, and/or poisons
  • characters adopt disguises
  • trained coincidences
  • aristocratic villains
  • heightened suspense detailism

(Kilde: The Victorian Sensation Novel, 1860-1880 — «preaching to the nerves instead of the judgment» – Philip V. Allingham, Contributing Editor, Victorian Web)

Catton bruker faktisk mer eller mindre alle disse elementene i romanen sin. Hun har rett og slett skrevet sin helt egen tolkning av en viktoriansk sensasjons roman! Catton har åpenbart moret seg kostelig med å dikte opp den ene mer fargerike karakteren enn den andre.  Det er et fokus på det ytre, og boken moraliserer over alle karakterene. I hvert kapittel beskrives settingen utenfra, med herlige detaljer hva gjelder alle små dippedutter og effekter som eksisterte den gangen.  Deretter beskrives menneskenes klesdrakt og utseende detaljert.  Sammen med forhistorien til hver enkelt, kommer gjerne en slags moralsk vurdering av karakteren.

Det er på denne måten The Luminaries nesten kan leses som et kostymedrama. Leseren er en tilskuer. Hvert kapittel innledes med en liten oppsummering av kapitlet. Det fremhever episode følelsen og den teatralske opplevelsen.  Språket er formelt, og passer også inn i stemningen Catton skaper.  Disse trekkene gjør at vi glemmer aldri at vi leser en bok. Først mot slutten av romanen, begynner en liten anelse av modernisme å tre frem. Innledningene til kapitlene blir lenger, noen ganger lenger enn selve kapitlet. Kapitlene selv blir mindre formelle, mer drømmende, snakker mer direkte til leseren.

The Luminaries er en roman som ikke bare er underholdene, men det er en imponerende bragd å være så leken og konsekvent med et skriveprosjekt. Strukturen er elegant og aldri tyngende.  På slutten var jeg full av beundring for hvor smart boken er, og for Cattons evne til å gjennomføre en litterær idé på en så livlig og intelligent måte.  Samtidig viser boken en forbløffende modenhet.  Nettopp denne modenheten ble fremhevet av Bookerpris-juryen :  “Maturity is evident in every sentence, in the rhythms and balances. It is a novel of astonishing control.”

The Luminaries er en utrolig morsom vinner av Bookerprisen.  All ære ikke bare til Eleanor Catton men til selve Bookerpris-juryen som hedret den unge talentfulle forfatteren. Som jeg har forsøkt å beskrive her, har fjorårets vinner Hilary Mantel og hun svært forskjellige intensjoner og bruker helt ulike teknikker , og det er litt av gleden, at vi ser bredden av historiske romaner. Slik viser også Bookerprisen sin relevans ved å velge bøker som utforsker grenser og stiller spørsmål til hva en roman i dag egentlig kan være.

Relaterte innlegg:

8 Comments

  1. Takk for et kjempeinteressant innlegg! Å ha kjennetegnene til den viktiorianske romanen i bakhodet vil absolutt gi et nytt aspekt til lesningen! Jeg er ikke med på denne månedens samlesning, men håper å få vært med på samlesningen av «A tale for the time being». Når skulle denne leses igjen? Ønsker deg en riktig fin dag!

    • Tusen takk for det, Anne!
      Vi skal lese «A Tale for the Time Being» i januar! Håper du har tid til å bli med 🙂 Ha en fin helg!

  2. Så morsomt å bli nevnt, i, som Anne skriver, kjempeinteressant innlegg. Skal jeg kaste et blikk på novembers lesesammensurium, går det ikke fort men noen av bøkene. De er vanskelige, og jeg måtte ta et dypdykk i tudorhistorien for i det hele tatt å henge med på WolfHall. Jeg var veldig obse på alle problemer man kunne få med historisk presens på forhånd, men det ser ut til å ha forsvunnet i lydbokuniverset, riktig nok kan det være endel av årsakene til at jeg finner den vanskelig, men sånn utenpå tror jeg dialogene viser det ut. Det er så fargerike, dramatiserte dialoger, med slepen – og hoven – overklasse engelsk at jeg kjapt sluttet å legge merke til teknikken. Det er også i disse dramatiseringene at jeg koser meg mest.

    Luminaries er lettere, men halve måneden har gått og jeg er fremdeles kun på 25%, begynner vel å nærme meg de dreaded 200s?. Det blir lettere å jeg er mer engasjert nå enn jeg var på 10%, og alle sidetracks og digresjoner til tross, jeg er mye mer hjemme i denne formen enn enn Mantels. Selv om jeg virkelig begynner å få sansen for Cromwell – og kan mer om Tudors nå enn ever. Kostymedrama all the way – eller diamenter som gooseeggs, som jeg nettopp hørte de franske royaldamene hadde.

    (jeg liker at de du skriver bookerinnlegg fra forskjellige vinkler underveis i lesinga – gir meg mer å tenke på!, selv om astrologien kommer til å ta knekken på meg -)

    • ..tusen takk for at du inspirerte meg til å skrive, for da jeg hørte at du leste de to romanene samtidig satte det igang masse tanker!
      Så morsomt at du hører på Wolf Hall på lydbok, det er sikkert en helt annen opplevelse enn å lese den, kan tenke meg at det virkelig fremhever boken, dialogen som du sier, og demper andre trekk..interesting! Noe jeg virkelig satt pris på med boken er akkurat det du nevner med at man lærer så utrolig mye om Tudor-tiden, for oversikten til Mantel er helt rå, og hun både dekker alt og går helt i dybden.. overveldende!
      Men! The Luminaries! Du er vel over the dreaded 200s nå, tenker jeg, og jeg også ble bare mer og mer engasjert underveis! Det er ganske herlig å lese en forfatter som ser ut til å ha som hovedmål bare å underholde, -to amuse.. Jeg satt i hvertfall veldig pris på å slippe masse moderne traumer og eksistensielle problemstillinger.
      —Jeg har store håp om at en eller annen kan forklare astrologien for meg, for jeg forsto bare de store linjene, for å si det slik!

  3. Som de over meg sier – kjempeinteressant innlegg. Setter en ekstra spiss på lesningen og få slike innlegg underveis. Selv er jeg på 90% og klarer nesten ikke å legge fra meg boka, – kom nesten for sent til en frisørtime tidligere dag. Storkoser meg!

    • Tusen takk.
      Jeg var også slik mot slutten av romanen, greide ikke å legge den fra meg i det hele tatt! Gleder meg til å høre om hva du syns når du nå snart er ferdig! 🙂

  4. Jeg har ambisjoner om å følge med på lesingen av de seks bøkene, men henger allerede nå litt etter. Uansett, liker The Luminaries veldig godt så langt. Interessant å lese dine innlegg og de andre kommentarene også.

    • Så fint å ha deg med fremover, Merete 🙂
      Det er ikke så farlig hvis du henger litt etter med the Luminaries.. dessuten er desember boken, The Testament of Mary veldig kort, og leses på en aften!

Trackbacks/Pingbacks

  1. The Luminaries av Eleanor Catton – noen tanker. | siljes skriblerier - […] noe ekstra gøy ved å lese en ny roman som er så gjennomarbeidet og tro mot datidens skrivemåte (0g…

Leave a Comment