Hva sliter deg aldeles ut når du leser en roman?

Image

Rushdie har fått et ufortjent rykte om å være vanskelig. Personlig elsker jeg disse bøkene (fra min egen boksamling). Men dette er  jo helt subjektivt, og det som er en grei bok for deg, kan være vanskelig for meg. Er det likevel noe vi alle opplever som krevende og slitsomt i romaner?

I forrige uke spurte jeg dere hvor krevende dere aksepterer at en roman kan være.  Jeg syns det er interessant å bevisstgjøre oss selv om lesevanene våre, om vi tar utfordringer, og om hvordan vi takler krevende partier i en ellers givende og velskrevet roman. Det viser seg at mange av dere flinke, flotte lesere har svært høy toleranse for en vanskelig bok,- til gjengjeld må boken da gi noe igjen.

Men nøyaktig hva er det som gjør at enkelte bøker er så vriene å komme igjennom?  Jeg forutsetter at du har valgt en bok du i utgangspunktet vet at du har lyst å lese, jeg mener, enten du tar frem den siste Bookerpris-vinneren, Krig og Fred av Tolstoj eller Nibelungenlied går jeg ut ifra at du noenlunde vet hva slags sjanger og type bok du setter deg ned med.  Bra!  Da er du i gang!  Helt til.. ja, helt til hva?  Hva er det egentlig som gjør at du stopper opp, mister konsentrasjon,- og etter hvert motivasjon?

Hva sliter deg ut? Er det gammelt språk, grusomme scener,  bevissthetsstrøm, kronglete skrivestil, lite action, kjedelig, kryptisk tema?

Hvilken bok har du slitt mest med?  Og hvilken krevende bok som du fullførte, ga den beste leseropplevelsen? Hva er din stolteste leserbragd?!

Du kan fremdeles delta i undersøkelsen til høyre om hvor krevende du aksepterer at en roman kan være!

Les også innlegget «Hvor krevende aksepterer du at en roman er?

Relaterte innlegg:

35 Comments

  1. Jeg tror det kommer litt an på tidspunkt. For tiden er jeg heldig om jeg får anledning til å sette meg ned med ei bok i fred noen minutter. Da prioriterer jeg å lese noe som er lett og underholdende.
    Men generelt sett er jeg egentlig ikke så glad i bøker som har et tungt språk, altfor mange detaljer eller avsporinger. Men man utvikler seg jo på lesefronten å, og jeg kunne med fordel utfordret meg selv litt mer tror jeg…

    • Jeg også blir utslitt av tungt eller tett språk… og så hater jeg detaljert vold i bøker.. det får meg alltid til å stoppe opp, og det skal en kraftanstrengelse til for å komme meg igjennom..

  2. Veldig fint du blogger om dette. Jeg hadde tenkt å skrive noe om det selv, men blogging på mobil er ikke min greie. Det som uten tvil gjør det krevende for meg å lese, er når forfatteren bruker mange navn og skildrr mye. Jeg vet heller ikke om bevissthetsstrøm er noe for meg, selv om den måten å skrive på også virker merkelig fristende på meg. Det er nok ikke den største bragden, men av norskspråklige bøker er jeg rimelig glad for at jeg ikke ga opp Pettersons.
    Strever fprtsatt med Luminaries, skjønner for å vidt litt av «greia» men den er så langt fra meg. Veldig krevende for min del. Handlingen går liksom bare i ring…

    • For mange navn og karakterer kan være mye å holde orden på. Du nevner jo Luminaries, der er det jo det, tolv menn pluss syv til karakterer! Litt av en gjeng. Leste du i kommentarfeltet fra anmeldelsen min det Elin skrev om astrologi i den boken? Hver mann tilhører representerer et stjernetegn. Morsomt og spennende. —og handlingen går i ring!
      Jeg forstår at boken er krevende å lese på engelsk, for engelsken holder et høyt nivå som i tillegg skal være litt «gammeldags» – –

  3. I motsetning til May Brit er jeg ganske glad i bøker med mange detaljer og avsporinger. Men det forutsetter selvsagt at forfatteren inkluderer detaljer og avsporinger på en god måte. Victor Hugo er et godt eksempel på en forfatter som fascinerer meg nettopp på grunn av alle digresjonene. Jeg elsker måten han skrev på og alt han har valgt å inkludere i bøkene sine som kanskje ikke ville kommet naturlig til andre forfattere. Jeg vil tro at det finnes mange lesere som synes bøkene hans blir for tunge nettopp på grunn av alle avsporingene, men det er det som gjør bøkene så bra for meg.

    Tungt språk er ikke nødvendigvis negativt for meg heller. Det kommer an på om det passer med bokens innhold eller om det virker som om forfatteren bruker et unødvendig vanskelig språk for å virke intellektuell. Noen bøker har tungt språk fordi forfatterne skriver dialoger med dialekt, og det kan være vanskelig å lese for en som ikke har så god kjennskap til dialekten. Men det kan også bidra til å gjøre boken mer troverdig, eller til å få leseren til å leve seg enda mer inn i boken fordi man i større grad «hører» karakterenes stemme. Enkelte klassikere har tungt språk rett og slett fordi de er gamle og man skrev på en annen måte for mange hundre år siden. Frankenstein var en nytelse for meg å lese og jeg elsker måten Mary Shelley skriver på, men det er ikke å komme bort i fra at den kan være tung å lese. Det samme med Wuthering Heights, hvor språket for øvrig var en av de få tingene jeg likte med boken.

    De bøkene jeg hopper av – annet enn de som er dårlig skrevet eller lite engasjerende – er de hvor jeg sliter med å få tak på hva forfatteren prøver å fortelle meg. Hvis jeg har lest mellom 50 og 100 sider av en bok og ikke egentlig forstår hva den handler om har jeg lett for å gi opp. Og det kan i enkelte tilfeller være synd, for da risikerer jeg å gå glipp av bøker som er fantastisk, og som jeg ville forstått hvis jeg hadde holdt ut en stund til.

    • Mange gode poeng. Jeg er også glad i avsporinger, og er full av beundring for forfattere som kan brette ut en hel verden for lesere. Det gir bredde og innlevelse, men de må på peke tilbake på hovedtema eller være relevante. For mange avsporinger gjør lett at historien eser ut ukontrollert. Likevel så liker jeg ikke så ofte romaner som ikke har noen digresjoner, det blir for en-dimensjonalt, fordi jeg ser på det som en ganske naturlig del av levende og sprudlende fortellerkunst.

      Jeg er mer ambivalent hva gjelder vanskelig språk, og ser at det i seg selv også er en interessant diskusjon. For meg har det noe å gjøre med tonen til forfatteren. Tungt språk er en barriére når jeg ikke klarer å like tonen eller, «connect». En ting er gammelmodig språk, og stivt, formelt språk – det kan jo være svært sjarmerende. Som du sier enkelte klassikere har vanskelig språk rett og slett fordi de er så gamle. (Jeg er forresten blitt litt flinkere til å se etter nyere oversettelser eller oppdaterte utgaver, som feks av Iliaden og Odyseen, før jeg bestemmer meg for hvilken utgave jeg bør lese. Eller for eksempel På sporet av den tapte tid av Proust som nå foreligger i det som virker som en super ny revidert oversettelse av Karin Gundersen. Opplevelsen blir en annen.) –Men vanskelig språk kan også være noe annet, –feks Nadine Gordimer er en forfatter som har et språk jeg sliter med, for tonen er så kald, og språket er så utrolig nøkternt, usentimentalt og sobert. Det jeg har greid å lese av henne er fantastisk, men jeg liker det bare ikke så godt.

  4. Spennende spørsmål. Jeg tror det som sliter meg mest ut når jeg leser er veldig detaljerte skildringer av alvorlige, dødelige sykdommer. Sånt setter meg helt ut. I tillegg takler jeg heller ikke detaljerte skildringer av vold mot dyr – jeg måtte for eksempel legge fra meg American Psycho etter en beskrivelse av en hendelse med en hund der. I forhold til disse temaene, så kan boka være så velskrevet og god som den vil – jeg vil uansett slite med å fullføre den. (Unntaket må være Kafka på stranden).

    Ellers så tror jeg mye er avhengig av dagsform, en tekst som oppleves som vanskelig en dag, kan passe ypperlig ved en annen anledning. Jeg kjedet meg for eksempel igjennom Til fyret av Virginia Woolf i sommer, men det er godt mulig at jeg vil like den bedre når jeg leser den igjen. Jeg har i allefall ikke gitt opp Woolf som forfatter.

    • Å Gud, enig. Lange detaljerte skildringer av sykdom er vanvittig deprimerende.
      Og detaljert beskrivelse av vold generellt er jeg bare ikke robust nok til å takle, bildene blir for sterke i hodet mitt og jeg lever meg for mye inn i det. Jeg leser hvert år «noe» fra en eller annen krig, en roman eller en biografi, fordi jeg opplever det som en slags samfunnsplikt å holde oss oppdatert, eller ikke glemme, men jeg syns det er grusomt, og jeg lider meg igjennom det.
      Helt enig med dagsform – det har jo alt å si å ha litt overskudd når man skal være utholdende i en vanskelig bok!

  5. Jeg tror jeg er mest historiedrevet. Hvis jeg ikke får grep på plot, hvis det er kjedelig, svulstig eller nedlatende mister jeg for tråden, også er det også situasjonsbestemt, sånn som nå, da jeg strever med alt fordi jeg har så liten tid til å lese, stadig blir forstyrret eller sovner bare jeg setter meg ned. Hvis emnevalget er for vanskelig, meta eller teknisk sliter jeg også, eg Murakami. Det hjelper selvfølgelig heller ikke hvis språket er dårlig eller uforståelig, eller skrifta for liten.
    Lange filosfiske partier eller inngående landskapsbeskrivelser sliter jeg også med, ikke tålmodig nok. Herregud, det høres ut som jeg burde gå tilbake til Nance Drew asap. Unfit for bookerlesning, det er ihvertfall sikkert. Holder på å ta knekken på meg selv med simulanlesing av Mantel og Catton. Mantel er ihvertfall krevende, på grensa av hva jeg makter.

    • Godt poeng- en god historie er på en måte alfa og omega i en strålende bok – uansett om handlingen er intern eller ekstern. Liker heller ikke svulstige forfattere, og utstår ikke gimmicks – Jonathan Safran Foer er totalt ikke min «type» forfatter! Å lese Mantel og The Luminaries samtidig er sprekt – Jeg elsker Mantel, men kjenner flere som ikke liker den skrivestilen i det hele tatt, i tredjeperson, men egentlig en slags førsteperson, og i presens, men Cromwell ligger alltid et hakk foran, og at hun konsekvent ikke bruker navnet hans, bare «han» — det blir klaustrofobisk og intenst.

      Morsomt at du påpeker liten skrift på teksten, for det blir jeg også så UTROLIG sliten og lei av!! Hvem tror de vi er, når de trykker med så liten skrift? Piloter og andre guder med perfekt 20/20 syn?

  6. Orker som regel ikke detaljerte og groteske voldsskildringer lenger. «American Psycho» er en av bøkene jeg ga opp pga dette. Ellers tåler jeg godt snirklete språk, tankestrømmer og digresjoner, men er ikke så glad i alt for mange kryptiske filosofiske vendinger som ikke virker å føre noe steds hen (annet som et slags bevis på at forfatteren selv er belest og smart…).
    Jeg har prøvd meg på flere russiske forfattere gjennom årene, og gitt opp mange – men likte Tolstojs «Krig og Fred» veldig godt etter å ha kommet meg over den første kneika. Må nesten regne den som en stor leserbragd for min egen del, selv om jeg har lest mange ‘legendarisk tunge’ romaner. Men er nok stor forskjell på meg som leser nå og som ung og som student – den gangen kastet jeg meg over det meste som hadde rykte på seg for å være vanskelig, mens nå leser jeg atskillig mer for fornøyelsens skyld.

    • Ja, jeg også leste mye mer komplisert stoff som student – uten stor familie, TV, datamaskin, iPad, Nettflix og mobil hadde jeg ikke bare mer tid til å lese 🙂 men da leste jeg mange flere krevende bøker- nå blir det sjelden at jeg virkelig tar de HELT store utfordringer og slaver meg igjennom slik Haruhi beskriver nedenfor. Jeg tror også at når man er student er man rutinert og vant til å komme seg igjennom stoff, fordi man gjør det hele tiden med fagbøker.

  7. I likhet med Labben over her, tolerer jeg ganske mye hva angår avsporinger, gammeldags språk, store persongallerier etc etc. Jeg ELSKET f.eks Moby-Dick, alle anatomitimene gjorde bare boka ennå mer sjarmerende! Hvis det ikke var fordi verden har fortalt meg at Moby er tung – vill jeg ha tenkt på den som nærmest lettlest. Allikevel er det ofte den jeg nevner når folk spør hva jeg er mest stolt over ha fullført.

    I nyere tid er Cormac McCarthys Blood Meridian noe av det mest krevende jeg har lest. Avbrøt fire ganger, og måtte omtrent tvinge meg fysisk gjennom et par hundre sider (hvis du ikke leser ti sider til nå, så får du ikke kaffe i morgen – din forbanna pyselort). Den utfordret meg på alle vis. Krevende språk, mangel på opplagt mening og ekstreme mengder vold (noe jeg ikke sliter med til vanlig – but oh boy). Når har jeg endelig kommet meg gjennom, – og jeg elsket den.

    Generelt sett sliter jeg mest hvis jeg ikke finner noen mening med en bok, intet budskap – eller et budskap jeg bare aner, men ikke får tak i det da gjemmer seg bak så mange metaforer eller whatnot. Det kan gjerne være forvirrende eller poetisk – men jeg må føle at det er NOE håndfast, eller i det minste et løfte om et håndfast resultat. Og, – mulig min største svakhet som leser, jeg orker ikke å lese meg opp via andre kilder (som regel boikotter jeg til og med forord – og leser dem først når jeg er ferdig med boka. Eller aldri). Det er meg, og det er boka – og forstår jeg ikke så forstår jeg ikke.

    Kortversjon: jeg digger Tolstoj men sliter med Dostojevskij.

    • Digresjon: Hvis jeg klarer å lese Krig og Fred i desember tror jeg at Moby Dick skal bli mursteinsmålet for 2014. Og siden jeg var smart nok til å bestille bøker av McCarthy til engelskavdelingen på jobb for noen uker siden tror jeg at jeg skal kjøpe med meg Blodmeridianen i dag. Siden vi åpenbart har lignende smak bør de være bankers, om enn noe utfordrende.

      Personlig foretrekker jeg også Tolstoy over Dostoyevsky, men jeg har kun lest to bøker av sistnevnte, så det kan være jeg vil like ham bedre i fremtiden. Hans bøker er tyngre å lese enn Tolstoy, men det er dog ikke det som gjør at jeg liker ham mindre. Tolstoy er lettlest hvis man ser bort i fra lengden på de to store romanene hans og alle de forskjellige variantene av russiske navn man må huske.

      Jeg er forresten også dårlig på å lese meg opp via andre kilder, så mitt inntrykk og min forståelse av bøkene jeg leser handler stort sett utelukkende om min leseropplevelse. Noen få unntak har det nok vært.

      • Selv har jeg lest mer Dostojevskij. En tenåringsgreie. Jeg synes også at Tolstoj er lettlest (sier hun smilende uten å ha prøvd seg på Krig og Fred), – men han (og hans like) trekkes jo ofte fram som det motsatte.

        Blir gøy å høre hva du synes om Moby, som jo er superkort ifht. Krig og Fred. Selv prøvde jeg meg på Les Misérables i år, og feilet. Neste år blir det mest sannsynlig Ringeren i Notre Dame og/eller Krig og Fred (ah, overmot).

      • Mursteinsmål 2014- så bra! Kanskje jeg må lese Moby Dick sammen med deg! eller finne et annet mursteinsmål 🙂

    • Heia deg, Haruhi, – du er et forbilde for oss alle! Morgenkaffen sitter langt inne for meg.
      Jeg har ikke lest Cormac McCarthys Blood Meridian, men The Road var svært mørk.
      Herlig Moby Dick historie, og det sier noe om hvordan visse bøker har et rykte som virker avskrekkende på mange, men at det nødvendigvis ikke er slik. Noen ganger er et nøytralt og åpent sinn den beste måten å tilnærme seg en bok på, og derfor er sikkert din «svakhet» som leser også din største styrke! 🙂
      Når det er sagt så kan det være fint å lese «tolkninger» – fortrinnsvis da i ettertid – jeg har feks nettopp kjøpt York Notes på Atonement av McEwan, som er en lang analyse av en bok jeg syns var kjempebra. Det er morsomt å få med seg flere lag og detaljer. Og noen bøker sverger jeg at man ikke kommer gjennom med mindre noen tar deg i hånden og leier deg gjennom alt!!

      Må slå et lite slag for Dostoyevskij her! Forbrytelse og straff er så interessant, intens og dyp. Helt overveldende

  8. Spennande spørsmål. Eg las denne bloggposten tidlegare i dag og har gått og grubla på han nokre timar nå. Og eg klarer ikkje heilt sette fingeren på kva det er som gjer at eg ikkje les ei bok ferdig. Eg trur i stor grad det er dagsform- og humøravhengig. Eg blir ofte irritert på klisjéfyllt og dårleg språk. Den siste boka eg ikkje las ferdig, var for eksempel Jørn Lier Horst si første bok. Den fenga ikkje og eg fann ingen motivasjon til å fortsette. Og for min del er kanskje lett underhaldning lettare å legge bort enn typiske mursteinar og klassikarar. Det er ein del bøker det er eit poeng i seg sjølv å kjenne til, på grunn av referanser i anna litteratur eller «status» i litteratær kanon. Og då kan det i seg sjølv motivere meg til å lese ferdig og jobbe med ei elles tung bok. Medan lett underhaldning gir eg ofte opp. Tilbake til Riverton og Tusen strålende soler er eksempel på bøker eg ikkje har fullført, fordi dei ikkje har gitt meg noko.

    • Veldig godt poeng du tar opp, nemlig at noen bøker er rett og slett fint » å ha lest», fordi de refereres til eller er en del av en litterær kanon. Og det motiverer oss til å fortsette å lese dem, selv om de kan være litt vriene. Men ofte er jo de klassikere rett og slett fordi de er uvanlig gode 🙂 og fremdeles når ut til oss. Faktisk er de aller fleste bøkene jeg har slitt med, skrevet de siste hundre årene. Eller hundre og femti årene.

      Jeg pleier å lese flere bøker samtidig, slik at jeg har alltid noe å lese i uansett hvilket humør jeg er i. Og da skjer det noen ganger at en bare blir liggende og liggende nederst i bunken – før jeg til slutt bytter den ut med en annen! Som deg har jeg lav terskel for klisjéfylt språk og en ellers dårlig bok, men jeg pleier å lese litt i bøkene før jeg begynner å lese dem ordentlig, og der lukes mange vekk!!!

      • Jeg er også der at jeg leser så mange bøker på en gang, fordi mye er så spennende, at noen bøker plutselig blir liggende veldig veldig lenge. Ikke fordi de er dårlige, men fordi alt frister på en gang. Dette har skjedd med blant annet En passende ung mann av Vikram Seth. Jeg prøvde å lese Kate Morton, men det var en type bok som jeg fant så intetsigende at jeg måtte legge den bort for godt. The Handmaid’s Tale er et eksempel på en bok som er utrolig slitsom å lese fordi den gjør såpass stort inntrykk. Det var vondt og deilig på samme tid. Jeg klarte ikke lese så mye i den av gangen, men det gikk unna likevel.

        Jeg synes det er en fryd å lese klassikere nesten hver gang, selv om bøker som Middlemarch kan være tunge å komme gjennom. Likevel, når en er ferdig sitter en igjen med en unik leseropplevelse. Akkurat nå prøver jeg å bli ferdig med The Woman White, men må innrømme at jeg har mistet litt tråden…

      • Helt enig – alt frister på en gang! 🙂 En bok som var vond og herlig på samme tid for meg, var Vi, de druknede av Carsten Jensen. Jeg forguder den boken, men den var mange vonde inntrykk underveis, og jeg var så engasjert at jeg klarte bare litt om gangen. Men for en strålende bok.
        The Woman in White — så soennende. Den har jeg ikke lest.

  9. Bevissthetsstrøm! Og abstrakt tenkning. De bøkene jeg har gitt opp flest ganger er the Book of Disquiet av Pessoa og the Flood av JMG Clezio. Jeg vil jo få de til for de gir jo kryss i mente, men det blir for abstrakt. Virginia Woolf er for meg veldig vanskelig. Sex, vold og groteske scener går som regel greit, men 120 dager i Sodoma er det eneste som har gjort meg fysisk kvalm.

    Det lille jeg leste av the Luminaries i går kveld gikk ikke inn i hodet mitt, så jeg må begynne på nytt i dag. Håper ikke den blir så krevende som førsteinntrykket. Er iallefall forelsket i bokdesignet!

    • Pessoa – imponert! Håper du leser den ferdig en gang, for jeg har veldig lyst å lese omtalen! Og det samme med Le Clezio. Ambisiøs lesing – lykke til! 🙂

      The Luminaries tar absolutt noen sider å komme inn i, men håper du fort finner deg til rette. Den første delen er malt med langsom penn, hun dveler, — senere sneballer tempoet og blir raskere!

  10. Godt spørsmål. Det kommer veldig an på tid, sted og hvilken annen motivasjon jeg eventuelt har for å lese boka.

    Jeg må føle at det er eno som gjør det verdt å streve seg gjennom boka, en god historie, en interessant hovedperson eller bare et usannsynlig godt og fengende språk. Men blir det vanskelig må det være noe som gir meg tro på at det er verdt det, og da kommer vi jo gjerne tilbake til «hva hendte siden?»

    Jeg sliter om jeg ikke på en eller annen måte blir fanget i historien i løpet av den første 10-delen av boka. Ellers er vel dårlig språk (og trykkfeil!) en trigger for at jeg skal gi opp. Hvis jeg ikke får sympati for minst en av hovedpersonene kan jeg også miste interessen (men sympati er så mangt). Og kjærlighetshistorier som bygger på utroskap klarer jeg ikke å involvere meg i, så det utelukker noen bøker jeg ellers har fått varmt anbefalt.

    Ellers har jeg null interesse for krigsscener (si meg hvem som vant og hvem som døde/ble skadet, ikke bruk sidevis på å fortelle meg hugg for hugg), men de kan skummes (jepp), det samme gjelder lange filosofiske utredninger (f.eks. Galts tale i slutten av Atlas Shrugged, langdryyyyyg) selv om de også av og til fenger. Men da gir jeg altså ikke opp, bare skummer meg forbi.

    Den boka jeg har måttet sette meg ned og si «jeg skal lese x antall sider per dag» for å bli ferdig med var Ulysses. Det funket, og jeg er glad for å ha lest den. Jeg har til og med planer om å lese den igjen på noe tidspunkt – enkelte kapitler flyter lett, mens andre er ganske tunge.

    • Så enig, så enig. Krigsscener er heller ikke min styrke, med mindre den dreier seg om en person som personliggjør det. Sidevis med hugg for hugg er et ork! og skumlesing (helt enig) var skapt for slike situasjoner!

      Noen filosofiske utredninger er i min mening også altfor lange og kvasi-filosofiske (Galts tale i Atlas Shrugged) mens andre fungerer og er spennende (Fransisco d’Anconias tale om penger fra samme bok).

      At du har lyst til å lese Ulysses om igjen sier egentlig alt om hvorfor det er verd anstrengelsen å lese krevende bøker. For de gir ikke bare tilfredshet over å ha gjennomført, men også en egen leseropplevelse. Og man ender opp med p bli glad i boken.

  11. Jeg mister fort entusiasmen og motivasjonen om en bok oppleves platt og uoriginal. Men også om handlingen, eller en slags rød tråd, forsvinner i et altfor tungt og ordrikt språk. Et eksempel på det siste, selv om jeg objektivt sett ser at boka er viktig og at historien fortjener sitt publikum, er Gabi Gleichmans «Udødelighetens elixir», som kom i fjor høst. Den var som en tsunami av ord som fullstendig druknet meg som leser. Jeg fant ingen livlinje, ingenting å holde meg fast i mens jeg leste. Gav opp halvveis. «Ulysses» av James Joyce er også en bok jeg har påbegynt et stort antall ganger, men har gitt opp omtrent på samme sted hver gang. Og det er rart, for jeg ler og koser meg mens jeg leser. Men når jeg først legger den fra meg, plukker jeg den bare ikke opp igjen. Boka vekker ingen nysgjerrighet i meg, den vekker ingen drivkraft i meg til å lese videre. Men jeg skal forsøke meg igjen.

    Ellers er det enkelte temaer jeg bare ikke klarer også. Svulstige kjærlighetsromern og dameromaner om utroskap f.eks. Samt romaner om 2. verdenskrig.

    • Du påpeker noe jeg tror gjelder mange av oss; at vi forsåvidt trives i en såkalt «vanskelig» bok, men når vi legger den fra oss underveis, tar vi den ikke frem igjen. Kanskje fordi vi ikke er så emosjonelt investert/ engasjert i den i utgangspunktet?
      Jeg tror de fleste av oss kan vise disiplin og lese ferdig en bok hvis vi virkelig tvinger oss selv eller vi må, men det store spørsmålet er jo hvorfor i all verden vi skal det – når det er så mange andre gode bøker der ute som venter på å bli lest!

      Jeg legger fra meg bøker hele tiden, kanskje fordi jeg til en hver tid har en stor bunke med bøker som venter på å bli lest, slik jeg gir bøkene en viss tid til å gjøre inntrykk, eller så går bare jeg videre. Brutalt men slik er det..

  12. For meg er dette ofte veldig dags – og humøravhengig. Noe av det som gjør at jeg legger en bok bort, er dårlig språk og dårlig korrektur fra forlagets side. I enkelte underholdningsromaner er jo språket temmelig lett, fordi historien skal stå i sentrum. Av og til er det helt ok. Men om språket er så dårlig at jeg blir sittende og irritere meg over det, fremfor å engasjere meg i historien, er jeg fristet til å legge boken bort. Nå tvinger jeg meg som regel gjennom alle bøker, uansett om jeg ikke liker dem, for jeg liker ikke å ha noe halvferdig der 😉 Liker heller ikke mange skrivefeil – da opplever jeg at forlaget ikke har tatt boken på alvor.

    I tillegg sliter jeg med scener hvor det er vold/tortur overfor hunder, og barn. Her har jeg blitt mer sart med årene. Jeg kan også få vanskeligheter om det er for mange navn. Den første boken i serien A Game of Thrones kom jeg ikke inn i pga det, så nå ser jeg tv-serien og så gir jeg meg i kast med boken etterpå.

    Wuthering Heights på engelsk ga jeg også opp, og gikk over til norsk oversettelse pga yorkshire-dialekten hun bruker. Den var temmelig uforståelig. Så uforståelige dialekter kan også være en «deal-braker» for meg.

    • Dårlig språk tror jeg også er det aller første som får meg til å legge fra meg en bok. Og helt enig i det du skriver om dialekter. Mange eldre er bortimot uforståelige, og mange nye svært konstruerte – da kan det fort bli en barriére.
      Den boken vi skal lese i Bookerpris lesesirkelen i februar, Harvest av Jim Crace, er virkelig flott, og skrivestilen skal representere en dialekt i England før industrialismen. Den er svært subtil og tonet ned, og likevel mestrer han det episke og tidløse. En flott moderne måte å gjenskape en gammel dialekt på.

    • Jeg måtte ta pause i Cold Comfort Farm av Stella Gibbons pga dialekten hun bruker der, det hadde jeg helt glemt. Jeg må finne den frem igjen, for jeg likte romanen.

      • Ja, det hadde jeg også helt glemt! 🙂

  13. Nå har jeg endelig motatt The Luminiaries, så satser på at jeg får satt i gang i morgen (Jeg leser også Overtalelse av Jane Austen og vil prøve å få lest den ferdig først). Jeg har bladd litt i The Luminaries, og så langt er det vel egentlig lengden som jeg føler er mest avskrekkende (men jeg har da lest mursteiner før) og så håper jeg ikke at den krever at jeg kan fryktelig mye om astrologi i utgangspunktet? Det er nemlig ikke på det feltet at jeg mest kunnskap. Uansett, jeg gleder meg, og tror dette vil bli en storslått leseopplevelse 🙂

    • Supert! Nei, The Luminaries krever absolutt ingen forkunnskap om astrologi! Det er mer som et lag som man kan oppdage, men går helt fint uten, og jeg leste boken uten å egentlig sette meg inn i det – etterpå gikk jeg tilbake og forsøkte å forstå hva Catton gjør.
      Boken er på et måte som et eneste langt kostymedrama, og veldig morsom når man er kommet inn i den!
      Overtalelse av Jane Austen.. herlig! 🙂

  14. Det er noen ting jeg absolutt ikke tåler, mens andre ting kommer litt an på humøret og livet ellers på tidspunktet boken ble plukket opp på.

    På listen over ting jeg ikke tåler å lese om står grov vold, grusomme sykdommer og overgrep mot barn, voksne eller dyr. Jeg lever meg sånn inn i det jeg leser, og føler så sterk empati med karakterene at jeg føler meg direkte uvel om jeg må lese om for eksempel et overgrep. En annen ting som er en deal breaker er hvis historien jeg tar fatt på er alt for lite original. Føles det ut som om jeg har lest den historien ti ganger tidligere er det sannsynlig at boken blir gitt videre til noen andre.

    Mange mener det er temaer man bør lese om, vi har godt av å ikke glemme. Men at jeg ikke orker å lese detaljerte beskrivelser om grusomheter betyr ikke at jeg fortrenger at slike ting skjer i verden hver eneste dag.

    Det jeg er mest stolt av når det gjelder lesebragder er at jeg har kommet meg igjennom to av Jane Austens romaner på originalspråket(ikke i forenklet språkdrakt). Kanskje kan jeg en dag føye til Anna Karenina på den listen. Jeg stoppet halvveis i lydboken for noen år tilbake, ikke fordi boken ikke falt i smak, men fordi Anna Kareninas graviditet ikke gikk helt godt overens med min egen på den tiden.

    • Enig med deg om grov vold — det er utrolig vanskelig å lese.
      Interessant det du sier om original historie, – for den må jo gi noe «eget», noe nytt på en eller måte, fortalt på en ny måte, ellers er det ikke noe poeng.
      Og helt enig i at selv om vi ikke leser om grusomheter, betyr ikke det at man fortrenger at slikt skjer i verden hele tiden – vi har jo tross alt mange andre kilder, som TV og aviser til å holde oss underrettet og sette oss inn i andres skjebner.
      Jane Austen på original, og ikke i forenkelt språkdrakt, -det er virkelig imponerende – og ga sikkert en helt egen opplevelse også.
      -Jeg fant en herlig quote (men den tror jeg er fra en noe forenkelt utgave):
      «How pleasant it is to spend an evening in this way! I declare after all there is no enjoyment like reading! How much sooner one tires of anything than of a book! When I have a house of my own, I shall be miserable if I have not an excellent library.” Caroline Bingley, Pride and Prejudice, Chapter 11

Leave a Comment