Månedens bok: The Luminaries av Eleanor Catton, Man Bookerpris Readalong

Image 1Image - Version 2 

Da er vi kommet til første bok i vår lesesirkel som skal dekke de seks bøkene som er på Bookerprisens Shortlist.  Jeg har bestemt meg for å kalle lesesirkelen Man Bookerpris Readalong, og det er akkurat det jeg håper du vil gjøre : read along.  Månedens bok er selveste vinneren av Bookerprisen:  The Luminaries av Eleanor Catton.  God fornøyelse!  

Unge Walter Moody er langt hjemmefra da han går inn i røkesalongen i The Crown Hotel i Hokitiki i New Zealand i 1866.  Det er midt i gullrushet og Moody vil ikke bare søke lykken, han har også en fortid som han gjerne vil glemme.  I røkesalongen den aftenen sitter det tolv menn, og Moody vet ikke at han snubler inn i et viktig møte.

Slik begynner The Luminaries av Eleanor Catton, vinneren av Man Bookerprisen 2013.  Boken følger de tolv mennene, som alle er knyttet til en stor formue, en mordgåte, og til en yndig prostituert ved navn Anna. Anna har forsøkt å ta selvmord, og er avhengig av opium. De to fristelsene, gull og opium, er de to elementene som også knytter denne sjeldent velskrevne fortellingen sammen.

The Luminaries er en røverhistorie av dimensjoner, med forlis, seanser, spøkelser, skjulte skatter, gamle brev, kister som forveksles, gull som smeltes, affærer, utpresning, hemmelige familieforhold, bedrageri, komraderi, kjærlighet og pasjon. For min egen del handler likevel The Luminaries om ren og skjær fortellerglede.  Det er god, gammeldags fortellerkunst, og boken tar deg til et annet sted og til en annen tid.  Catton fører en sjarmerende penn, og går inn og ut av historien som en allvitende forteller.  «We find our Walter..» Dialogen er glimrende, karakterskildringene skarpe, settingen fargerik, tonen godmodig og handlingen stram og elegant.

Da jeg for et par uker siden så de seks Bookerpris-nominerte forfatterene lese fra, og diskutere bøkene sine, på scenen i London, var det én ting Eleanor Catton sa om The Luminaries som oppsummerer måten boken er skrevet på helt perfekt.  Hun sa at den er skrevet i en spiral.  Du må nesten lese boken for å forstå hvor nøyaktig beskrevet dette er, og hvor genialt Catton har gjennomført det.

Rent konkret betyr dette  at det er en svært uvanlig struktur i boken.  Hver del er nemlig halvparten av lengden til den forrige.  Den første delen er på svimlende 373 sider, deretter blir delene kortere og kortere.  For hvert nytt kapittel blir man kjent med en ny person, og det viser seg at handlingen fra de foregående kapitlene ikke var helt slik man trodde.  Man får en ny versjon, og kommer litt nærmere den egentlige hendelsen.  I neste kapittel viser det seg at handlingen ikke er helt slik heller, og slik fortsetter det. På denne måten leser man seg innover i fortellingen, som i en spiral. Man kommer dypere og dypere inn i fortellingen og opplever hvor subjektiv sannheten er.

Den avsluttende delen er på 2 sider.  Da er man kommet helt inn i fortellingens kjerne, inn i sentrum av spiralen, og der slutter boken på en vakker og drømmende måte.

The Luminaries er en skrevet som en viktoriansk roman, komplett med karakteranalyser og moralske vurderinger av alle karakterene.  Alle karakterene blir fysisk beskrevet med stor detaljgrad, og det er et herlig karaktergalleri. Som jeg skrev i et tidligere innlegg om denne boken, det er et Cluedo-aktig preg, noe stilisert, nesten-nostalgisk og nesten-komisk over hele boken. Her er alt fra pollitikere, opiumshandlere, prostituerte, en bordellmamma, fengselsbetjente, skurker, bankfuksjonærer og gullgravere i alle fasonger og størrelser.  Alle har sin egen hemmelighet, og boken viser hvordan de  i tur og orden illojalt bedrar hverandre for å redde sitt eget skinn.  Det er faktisk ingen helter i denne historien, og det er uten tvil noe av sjarmen.  Tonen er lett gjennom hele boken.  Det mangler likevel ikke på rørende partier, og en bunke gamle brev skjult i en koffert avdekker en av bokens mest gripende seksjoner.

Den første delen av boken dveler i utstrakt grad på de tolv mennene som alle på en eller annen måte kjenner hverandre.  Å introdusere og fortelle om tolv menn tar tid, litt for mye tid i min mening. Selv om det er fint å dvele ved hver av disse karakterene som har den ene mer forunderlige bakhistorien enn den andre, kunne dette kanskje med fordel vært kuttet litt ned. Handlingen sakner faretruende ned og man glemmer hvem som er hvem.  Da er det greit å ha oversikten over karaktergalleriet foran i boken.   I tillegg til de tolv mennene, lyser de to kvinnelige skikkelsene, den fagre prostituerte Anna og den perfekt kyniske Lydia Wells, opp romanen. Spesielt Lydia Wells er fortreffelig i all sin utspekulerte sluhet.

Astrologi er et sentralt tema som organiserer boken, og stjernetegn introduserer hvert kapittel. Personlig var jeg ikke så veldig opptatt av det, og tittet bare litt på dem.  Etter å ha lest ferdig boken gikk jeg tilbake og så på alle de astrologiske elementene igjen.  Jeg så da hva Catton gjør, at handlingen følger  og speiler månefasen.  Mange vil sikkert synes at det er artig  grep, og det er det forsåvidt, mens andre kanskje gjør som meg,  ser mer på det som en kuriositet.  Uansett sier det noe om hvor kreativ Catton er, og om hvor mange lag denne romanen har.  Selve tittelen The Luminaries kommer fra himmellegemene solen og månen som avgir lys, og påvirker de andre planetene.

Eleanor Catton debuterte i 2009 med romanen The Rehearsal.  Boken ble nominert både til The Guardians First Book Award og til Orangeprisen, og ble oversatt til 12 språk.  Catton var da 25 år gammel.  Å følge opp en slik prestasjon med å sette seg ned å skrive en 800 sider lang roman i en viktoriansk skrivestil er rett og slett herlig. At den nå har vunnet Bookerprisen er utrolig.  Well done!

Andre bloggere kan linke til innlegg her i hele november.

Her er et annet innlegg jeg har skrevet om the Luminaries:   Har du lest – The Luminaries som kostyme drama

DISKUSJONSSPØRSMÅL  

Her er diskusjonsspørsmålene fra Bookerprisens hjemmeside:

At the start of the book Walter Moody stumbles across a tense meeting between twelve local men and is entrusted with their secrets. What do you make of these men? Do they tell Walter the whole truth, or are their stories distorted by external loyalties, self-interest and their individual character traits?

The Luminaries is set in New Zealand during the nineteenth century. How does Catton give you a sense of the story taking place in a different era? And how does the novel compare to other historical fiction you have read?

-Astrology is a prominent theme in the book. At the start of each chapter, a chart depicting the twelve men’s star signs and an epitaph forewarns the reader of ensuing events. To what extent are the characters determined by their star signs and the complementary planetary movements?

Following the court scene, do you feel that each character has received their just desserts? Were any characters let off lightly or unjustly punished, and if so why?

Was the novel’s ending a shock or inevitable? And how does the outcome change your opinion of free will and determinism?

 

Relaterte innlegg:

23 Comments

  1. Jeg gleder meg til å sette i gang! Jeg har dessverre ikke fått boken ennå, men den er sendt, så da er jeg snart klar 🙂

    • Så bra! Hyggelig å se deg på fredag, håper noen legger ut et referat fra symposiet! 🙂

      • Det var hyggelig å se deg også, bare så synd at vi ikke fikk tid til å prate litt.

  2. Hei, hei og takk for sist. Synd du måtte gå før diskusjon og spørsmål. Jeg er igang, fremdeles på 1%, men i denne boka betyr det sikkert 30s -). Jeg likte det du skrev om spiralen. Var i utgangspunktet litt redd for å gå på nok en Cloud Atlas smell, men foreløpig virker det meget lovende. Skal passe nøye på å ikke havne i 200s dumpa, strong and alert.
    Diskusjonsspørsmålene får jeg komme tilbake til – på 1% er man ikke kvalifisert for sånt.

    • Takk for sist, koselig å se deg 🙂 utrolig synd at jge ikke fikk med meg diskusjonen etterpå.

      Strong and alert høres bra i 200s dumpa høres bra ut! For meg var boken litt som en sneball som rullet fortere og fortere etter den første delen, fint å oppleve og en naturlig konsekvens av denne strukturen hun følger i boken.

  3. Gleder meg til å lese både boka og alle anmeldelsene og diskusjonene. Tviler på at den blir lest i november siden rettebunken og stressnivået er skyhøyt og lesetiden minimal. Men jeg skal komme sterkere tilbake.

    • Ja, det kan være mye nå før jul – for alle. Håper du får med deg boken senere, det er en flott bok, men som du sier krever 800 sider sitt.
      Kanskje Colm Tóibíns Testament of Mary som vi skal lese i desember vil passe bedre for deg, det er en bitteliten bok, men med «a big punch» – et godt alternativ å lese i romjulen over et god kopp te! 🙂

  4. Åå, denne boka virker fantastisk! Og du skriver så fint om den at jeg får utrolig lyst til å lese. Jeg gleder meg veldig til den kommer på norsk (hvor? når? i det hele tatt?), men har ikke klart å spore opp noe informasjon ennå. Noen som veit? Skulle svært gjerne vært med å lese, men har dessverre ikke tid til å komme igjennom ei så tjukk bok på denne sida av jul. Kanskje neste gang. God les, alle sammen!

    • JA! Boken er fantastisk! Og den blir garantert oversatt til norsk, fordi det er en Bookerprisvinner som burde ha svært bred appell, også her i Norge. Det er en stor leseropplevelse! Jeg vet at Oktober forlag ga ut hennes første bok The Rehearsal (med en skuffende kjedelig, om enn korrekt tittel: «Prøve») – så vi må vel gjette at det blir de som gir ut den norske oversettelsen av The Luminaries. Tipper det er i oversettelse allerede nå og at boken kommer så snart som mulig. Det gjelder jo å få boken ut i god til før neste Bookerpris-sesong. Så kanskje tidlig på våren? Ren spekulasjon dette. 🙂

      • Virker som om det er kvalifiserte spekulasjoner du kommer med;) Håper du har rett! Har vært på Oktobers hjemmesider og kikka, men der står det ingenting, ikke en gang at boka mottok Bookerprisen! Jeg kommer uansett til å følge med på sida di når dere leser shortlisten, og det kan hende jeg blir med på Tóibín. Har i alle fall fått veldig lyst til å lese den også.

        Ha ei fin uke!

      • Ha en fin uke du også 🙂

  5. Her er bloggomtalen av The Luminaries fra Linn på Den har jeg lest

    :http://www.denharjeglest.com/2013/08/e-catton-luminaries-man-booker-longlist.html

  6. Jeg har kommet så vidt i gang 🙂 Er ganske spent på astrologien som det sentrale temaet. Det var tidligere en stor interesse for meg, og jeg pleide å sette opp fødselshoroskop for venner og kjente. Krepsen, mitt tegn, er forøvrig styrt av månen, så jeg har lest spesielt mye om den planeten.

    Det er forøvrig Cappelen Damm som skal utgi The Luminaries på norsk. Den kommer trolig ut høsten 2014. Anne Fløtaker twitret dette 15.10:

    » Vi har Booker-vinneren, igjen: Eleanor Catton, The Luminaries. En på alle måter stor roman!»

    «Oversettelsen er forhåpentligvis klar neste høst. Stor bok!»

    • Tusen takk, supert at du delte det.
      -Det er for dårlig at boken ikke blir oversatt og klar for utgivelse før til neste høst, da blir Norge hengende etter den internasjonale diskusjonen et helt år. Jeg tror at mange norske lesere liker å være mer oppdatert enn som så.
      Fjorårets vinner av Bookerprisen, Falkejakt av Mantel kom i norsk oversettelse allerede i november ifjor, men Mantel er jo en etablert superstjerne og Catton en 28 år gammel relativt ukjent forfatter. Så igjen peker dette tilbake på det du har tatt opp, nemlig forlagenes fokus på bestselgere!
      Gleder meg til å høre hva du syns om boken, og spesielt morsomt å høre om hva du tenker om måten hun fletter inn astrologi. Det tok meg faktisk noen stunder før jeg forsto at bokomslaget representerer månefasen, eller kanskje fasen til the luminaries, dvs både solen og månen?

      • Jeg begynte å lese den på sengen, men måtte legge den bort, fordi det var for mye å notere.
        Man ser likevel mye ved første øyekast, for å starte med det første kapittelet – alle kapitlene er forøvrig inndel i de 12 ulike husene. Jeg er spent på om hun bruker husenes kvalitet på kapittelets innhold. Det gjenstår å se.

        Det er satt opp et horoskop i starten av første kapittel, og allerede ved å se på det, kan jeg si noe om de ulike karaktene. Balfour er f.eks skytte, og han domineres av planetene Merkus, Mars og Jupiter. Alt dette forteller meg med en gang at dette er en eventyrlysten karakter. En innovatør og en mann med store visjoner. En som står på for egne meninger og mål, en mann med store mål og ambisjoner, og med stort mot.

        Gasgoigne styres av Steinbukken. Han er nok en mer jordnær og sta person, som er opptatt av estetikk og livets goder. Han er veldig opptatt ev eierskap, og jobber utrettelig. Er nok ganske pliktoppfyllende og ansvarsbevisst.

        Ellers er det spennende å se at månen står i tyren. Jeg lurer på om det har betydning før det første kapittelet.

      • Utrolig morsomt og takk for at du åpner opp og viser denne siden av boken! Du har helt rett hva gjelder personligheten til de to karakterene du beskriver!! I tillegg er det de syv hovedkarakterer som representerer syv planeter. Jeg har fått med meg at solen og månen er kvinnen og mannen, og kvinnen (Anna) er solen. Den avdøde mannen er jorden, og Moody er Merkur. Mer er jeg ikke så sikker på. Jeg håper du kan klargjøre mer av dette, og skriver mye mer i din omtale, for nå er jeg blitt skikkelig nyskjerrig! 🙂

  7. Er spendende når jeg var kommet over de første 300 sidene ! Og for et herlig språk! Og ordforråd! Men også irriterende langsom handling og et stadig nytt persongalleri. Her gjelder det å være observant..men en herlig fortellerkunst og fantasi gjør jo at jeg holder ut helt til side 825. Da er innledningen til de siste kapitlene adskillig lenge enn kapitlene er. På meg virket det som Catton var like luta lei av hele boken som jeg var, og bare ville sette punktum finale . Clementine synes det var en elegant slutt,jeg har tydeligvis ikke oppfattet den, men synes det var mere som» fjellet fødde en mus». Men det kan jo ikke være tvil om at hun er en glimrende og sprudlende og intelligent og oberservant forfatter, som om 20 -30 år er en sikker Nobelprisvinner.

    • Lenge leve forskjellige synspunkt! 🙂

      Som alltid en frisk og kontrær kommentar fra deg, Mathilde. Tror det er mange som reagerer som deg, med å bli irritert over persongalleriet og langsom handling. Ler meg i hjel av «fjellet som fødde en mus»!!!

      Gleder meg til å ha deg med fremover på lesingen, blir morsomt å se hvilke av disse bøkene du vil like best!

  8. Her er omtalen av the Luminaries fra Karete:

    http://bokkarete.blogspot.no/2013/11/the-luminaires.html

  9. ..og her er omtale av the Luminaries fra Books and Monika

    http://booksandmonika.blogspot.no/2013/11/fifty-two.html

    • Veldig flott omtale 🙂 Jeg liker så godt at du skriver at boken er akkurat passe lang:
      «Klart, det er mye som kunne vært kuttet – men jeg er redd en innstramning ville tatt livet av sjarmen, denne overfloden, myriaden av karakterer og liv»

Trackbacks/Pingbacks

  1. #10/2013: Hvordan ligger jeg an?!? | siljes skriblerier - […] For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse –…

Leave a Comment