Hvor krevende aksepterer du at en roman er?

nursery_art_print_childs_room_art_print_reading_quotes_and_sayings_630705dc

Idag, dagen før vi begynner å lese den første av de seks Bookerpris nominerte bøkene sammen her på bloggen, lurer jeg på hvor krevende du aksepterer at en bok kan være. Er du typen som bare vil “kose deg” med en bok, eller liker du å bli utfordret når du leser?

Dette utrolig subjektive spørsmålet har jeg tenkt litt på i de siste dagene.

For å finne et svar, er det første vi må gjøre å skille ut alle de bøkene som så lite velskrevet eller er så banale at man legger dem fra seg etter noen sider.  Det er absolutt ikke de jeg mener.  Jeg mener bøker som krever mer konsentrasjon og utholdenhet enn vanlig.  Det kan være de femti sidene som er usannsynlig kjedelige, eller de ordene vi ikke forstår.  Eller referansene vi ikke tar.  Eller selve skrivestilen som tar oss ut på et nytt terreng.

Jeg hadde en slik opplevelse ifjor med Umbrella av Will Self.  Den første halvdelen av boken var ikke noe lett å lese, fordi jeg forstod så lite.  Self hopper frem og tilbake i tid, ofte midt i en setning, og bruker stream of consciousness, og bruddstykker av referanser som gjør teksten vanskelig å forstå.  Samtidig var lesingen også forfriskende og spennende.  Halvveis ute i boken begynte alle brikkene å falle på plass, jeg hva Self forsøkte å gjøre, og fra da av, elsket jeg boken inderlig.  Den var briljant.  Men hadde jeg ikke holdt ut, hadde jeg aldri opplevd det.  En slik utholdenhet krever litt tålmodighet, tillit til at belønningen kommer, bare ikke umiddelbart.  De som krever instant gratification vil bli skuffet.

En av grunnene til at dette er relevant akkurat nå, er at både fjorårets og årets Bookerpris jury har fremhevet re-readability.  Med andre ord, bøker som med fordel kan leses to ganger.  I motsetning til bøker som er så «lettvinte» at man får med seg alt første gangen, og det er egentlig ingen grunn til å lese dem om igjen.  Jeg leser nesten bare på Kindle nå, og kjøper inn de bøkene jeg liker ekstra godt til boksamlingen min.  Da er det gjerne nettopp denne type bøker jeg kjøper; bøker som har så mye at det er fantastisk å lese dem om igjen.  Men en konsekvens av at bøker er flerdimensjonale eller uvanlig gjennomtenkte, er at de kan være krevende å lese den første gangen.  Man får ikke med seg alt, og man forstår ikke alltid hva forfatteren vil.   Boken krever litt.  Det er en utfordrende,  «challenging», bok.

Av nyskjerrighet slo jeg opp definisjonen av «challenging» på engelsk . Her er den:

chal·leng·ing  (chln-jng)

adj.

1. Calling for full use of one’s abilities or resources in a difficult but stimulating effort: a challenging course of study; a challenging role for an inexperienced performer.
2. Absorbing; intriguing: a challenging idea.

 

Det som er det interessante er at det er et så åpenbart positivt ladet ord.  Vanskelig men stimulerende.  Absorbing, intriguing.  Oppslukende, spennende.  Her er derimot den norske definisjonen av utfordring og utfordrende:

utfordring (‘ʉːtfɔɾdɾɪŋ)
substantiv maskulin-feminin

1. det å utfordre; sterk oppfordring ta imot en utfordring
2. noe som krever kamp el. hardt arbeid stå overfor en utfordring
utfordrende (‘ʉːtfɔɾdɾənə)
adjektiv

1. vanskelig, krevende en utfordrende oppgave
2. som er ment å skape strid og diskusjon stille utfordrende spørsmål
3. som retter fokus mot det seksuelle, dristig en utfordrende kjole
Det som slår meg, er at på norsk er det et negativt ladet ord.  En kamp, vanskelig.  Ikke «vanskelig men stimulerende», som på engelsk,  men bare vanskelig.  Det var litt trist å se at disse flotte ordene, utfordring og utfordrende, blir tolket slik på norsk.  Sier det noe om oss nordmenn?  At vi opplever det å bli utfordret som slitsomt?
Uansett. Jeg har lest Bookerprisens Shortlist i åresvis og vet at romanene på listen kan fra tid til annen være ganske så utfordrende, på mange forskjellige plan.   Vi skal komme litt tilbake til dette utover vinteren.  Hva utgjør en krevende bok, og hva oppleves som mest krevende? Er det viktig å utfordre oss selv når vi leser romaner?   Jeg vet hvor subjektivt ordet «krevende er», noen vil si Umberto Eco, mens andre opplever Knausgård som slitsom og krevende, og trolig av helt andre grunner.   Likevel har jeg, bare for moro, laget en uformell liten undersøkelse i feltet til høyre, for å se hva leserene her på bloggene selv mener.
Så her er mitt spørsmål til deg: hvor godt liker du å bli utfordret når du leser?  Hvor krevende aksepterer du at en roman kan være?

Relaterte innlegg:

25 Comments

  1. Interessant spørsmål. Jeg har lagt vekk bøker fordi de har vært for krevende, så jeg har helt klart en grense for hva jeg orker å lese. Det hender dog at jeg legger vekk bøker fordi de er for krevende akkurat der og da, men som på et annet tidspunkt – når jeg er mer konsentrert – er veldig givende og god lesning (og ikke alltid så tunge som først antatt).

    Jeg svarte «mer enn vanlig krevende», men det kan være jeg må revurdere svaret. Etter å ha kikket raskt gjennom listen over bøker jeg har lest de siste årene er det ingen av dem som slår meg som veldig krevende. Noen har vært tyngre å lese enn andre, men ingen har vært tung på den måten du beskriver når du skriver om Umbrella. Jeg innbiller meg at jeg liker å bli utfordret, og å lese bøker som ikke umiddelbart fenger eller forstås fullt og helt, men det kan se ut som om jeg stort sett velger å lese bøker som er innenfor eller ihvertfall ikke langt utenfor min komfortsone.

    • Jeg er som deg, jeg har også en grense for hva jeg klarer å lese. Vanligvis leser jeg også flere bøker samtidig, og da er det greit at i hvert fall en av dem er en skikkelig utfordring. Men da må de andre gli litt lettere, eller være noe helt annet, som en novelle eller lyrikk!
      Jeg tenker jo også litt som Elin skriver nedenfor, at hvis man har mye på tapetet, er det greit at bøkene ikke gir så mye motstand, og du har sikkert hendene fulle med studier. Så det går vel litt opp og ned 🙂

      • Jeg tror kanskje jeg har tolket spørsmålet på en litt annen måte enn de andre. Jeg leser nesten utelukkende bøker jeg føler «gir meg noe», altså som ikke kun leses for underholdningsverdi. Det er sjelden jeg leser såkalte enkle bøker. Men det betyr ikke at jeg synes bøkene jeg leser er vedig tunge eller presenterer en skikkelig utfordring ala det du skriver om Umbrella.

        En del bøker man forventer at skal være tunge er gjerne overraskende lettleste. Det gjelder spesielt klassikere.

    • Jeg ser hva du sier, og det er det jeg mener med at dette er subjektivt.
      Selv er jeg vel akkurat som deg. Faktisk klarer jeg egentlig ikke å slappe av med bøker som ikke er velskrevet, og jeg vil ALLTID utfordres. Jeg leser s. k. «enkle» bøker en gang i blant, men da må handlingen være veldig god! Eller av en eller annen grunn må boken være supersjarmerende – .

      Jeg skal blogge litt mer om dette utover vinteren, for temaet interesserer meg. Det er så utrolig diffust, for alle har sine egne begreper om hva som er en krevende bok. Neste gang skal jeg gå litt dypere, hva oppleves som mest krevende i en roman?

  2. Åh, godt spørsmål! Herlig å få reflektere litt rundt dette. Med noen hederlige unntak (som å lese noe avslappende på ferie eller noe kort mellom særlig lange romaner) syns jeg at ei bok uten utfordringer er akkurat like kjedelig som et forhold uten utfordringer. 😉

    • Enig!! Og jeg elsker de øyeblikkene som skjer i noen bøker, når man har strevd litt, og så plutselig kommer man til et eller annet punkt, og da snur alt og boken blir fantastisk, eller man får en helt ny innsikt som snur alt opp-ned! 🙂

  3. Veldig godt innlegg, og gode spørsmål som blir stilt. For meg handler dette mye om livs – og jobbsituasjon. I perioder hvor jeg har fryktelig mye å gjøre, vil jeg helst lese bøker som yter minst mulig motstand. Andre ganger har jeg behov for bøker som gir meg mer å tygge på, og som jeg kan bruke god tid på. Jeg vil helst ha en utfodring på et eller annen plan, men i visse perioder er det greit med bøker hvor jeg slipper å tenke. Det er litt som når jeg ser film. Noen ganger vil jeg bare ha helt enkel underholdning i 90 minutter, hvor hodet kan få hvile. Andre ganger kan jeg se filmer fra f.eks David Lynch, som krever en helt annen tilsteværelse mht konsentrasjonen.

    • Veldig godt sagt, og jeg tror mange er som deg. Når dagene er travle og krevende, har man jo hverken overskudd eller lyst til å gå i gang med en kryptisk og krevende tekst. Så det kan være utrolig stor forskjell fra uke til uke.
      Jeg merker med en gang jeg ikke har overskudd, fordi da går det veeeldig sakte i bøker som krever mer enn gjennomsnitts konsentrasjon – og det er synd, fordi for meg er det kun en måte å lese en krevende bok på; og det er å bare lese i vei uten å stoppe opp for lenge. Begynner jeg å ta pauser, analysere og vurdere for mye underveis kommer jeg ingen vei!
      God parallell til film! 🙂

  4. Veldig interessant diskusjons-spørsmål dette – ganske vesentlig når det gjelder litteratur (og blogging også).

    • Ja, jeg opplever at det kan være greit å tenke over en gang i blant, fordi hvis man er opptatt av god litteratur må vi noen ganger strekke oss litt for å møte forfatterene – og av de bøkene vi leser, kanskje en og annen bør være noe som virkelig utfordrer og stimulerer oss! 🙂

  5. Jeg er nok som Bokelskerinnen på dette punktet. Har jeg en tung stilbunke som skal rettes, trenger jeg å lese noe som ikke krever så mye hjernetrim. Samtidig merker jeg at etter en lang rekke med mindre krevende bøker trenger jeg noe som utfordrer mer. Det er sjelden jeg gir opp mer krevende bøker, mens jeg godt kan legge bort en lettvekter etter noen sider om jeg synes det blir for platt.

    • Jeg legger vekk bøker hele tiden, både de som er for lettvinte og de som er for krevende. En annen ting er at jeg syns ikke det er noe galt i å utelukkende lese noen seksjoner av en bok. Det er jo ikke noe politi som kommer og refser meg om jeg bare leser 70 sider, og jeg er en stor tilhenger av å smålese i bøker!
      En krevende bok–hva er egentlig det? Betyr det kjedelig eller feil sjanger eller for innviklet? Dette er jo så individuellt og gjør dette så interessant å gripe fatt i.

  6. Hmmmm, som nevnt tidligere her så er det jo litt avhengig av flere ting. Akkurat nå ville jeg ha stemt 2, degt er det jeg klarer med to små og minimalt med nattesøvn. Likevel merker jeg at jeg få noe mer, jeg merker at man som leser også utvikler seg. Nå leser jeg færre og færre bøker for kun underholdning, det gjorde jeg mye mer av før. Tidligere ville jeg kanskje sagt at forfattere som Maria Zennström og Slavenka Drakulic ville har vært utfordrende og jeg hadde kanskje ikke lest de ferdig. I år har dette vært noen av de beste leseopplevelsene mine og noe av grunnen til det er at det har vært en slags motstand, jevn dog, hele veien. Så selv om jeg innbiller meg at jeg kanskje foretrekker det enkle så er jeg kanskje litt mer kresen likevel?

    • Enig i at det ofte gir mer å lese bøker som krever mer. Og jeg tror at vi alle har en skala over hva som er en lettvint bok, en normal krevende bok, og en virkelig utfordrende bok. Men den skalaen er nok svært individuell, slik at en bok du opplever som enkel vil kanskje andre lesere oppleve som krevende.
      Og mens vi snakker om krevende – jeg husker småbarn-tiden og minimalt med nattesøvn- ønsker deg mange timer med dyp, god søvn, Karin! 🙂

  7. Tja. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere meg selv. Leser veldig lite ordentlig «lette» bøker, – og blir ofte skuffet når jeg gjør det. Er jeg kun ute etter ren underholdning, og tenkepause – finner jeg meg heller en god tvserie. Samtidig: når jeg ser gjennom bøkene jeg har lest det siste halvåret så er det toppen to-tre bøker jeg husker som direkte..vanskelige. Eller krevende. Men disse er er også blandt de beste bøkene jeg har lest det siste halvåret.

    Det er, dessverre, mange bøker jeg styrer unna da jeg frykter de vil være for krevende for meg, men jeg tror ikke det handler så mye om vilje som om evne. Det er så mye der ute jeg ikke har forutsettinger til å fatte, og ingen mengde googling eller tålmodighet kan forandre det faktum. Og jeg hater å komme til kort.

    • De er inne på noe som er interessant og som flere nevner her, nemlig at mange opplever de bøkene som krever noe, som de beste. Og igjen, dette er relativt.

      Jeg ser hva du mener med at det er mange bøker man ikke vil begynne med fordi man ikke har lyst til å komme til kort. Du er svært ydmyk, og jeg er enig at det er bøker som mange av oss ikke har forutsetninger til å forstå, med mindre man har en guide på en eller annen måte: en introduksjon eller tolkning. Og da er vi vel tilbake til motivasjon, hvor krevende bøker skal vi lese? Hvor er krysningspunktet mellom det vi tåler og det vi har glede av? Jeg tror mange av oss utfordrer oss selv skikkelig en gang i blant, og så leser vi på et nivå som ligger på det krysningspunktet til vanlig?

  8. Så utrolig spennende innlegg! Men som du bla.sier selv er det ganske individuelt hva som er krevende. Jeg er meget usikker på hvordan jeg selv bruker denne betegnelsen på bøker… Jeg mener at det kan være like krevende å lese «lettere» lektyre også. For egen del syntes jeg det var en større bragd å lese ferdig den første Fifty shades boka, sammenlignet med f.eks Tårnet av Uwe Tellenkamp.

    Jeg merker også at boken til Catton vil bli den mest ktevende Booker-boken for meg. Det har ingenting med lengden å gjøre, mer med språk og tematikk.

    Men jeg tenker også at vi som lesere leser bøker av forskjellige årsaker. Mye av detjeg leser regner jeg som «pliktlesing» fordi det vil være til hjelp på jobb. Disse bøkene ser jeg på som krevende i utgangspunktet…

    Jeg blir visst ikke noe klokere,var bare veldig interessante ting du pekte på. Beklager skrivefeil, men jeg skriver påmobil og det er så klønete.

    • Ja, dette er rett og slett utrolig individuelt. Men hvis det er en liten konklusjon så langt, er det at mange av oss, i alle fall lesere av bloggen her, liker å bli utfordret med hva vi leser, når vi har tid og overskudd til det. Det ser ut til at vi liker å strekke oss litt!
      Jeg har kommentert litt på kommentaren din nedenfor hva gjelder å synes det det er krevende å lese bøker som Fifty Shades ol, for lite velskrevne bøker kan som du sier være krevende også. Men kanskje de fleste av oss ikke ikke orker å lese de bøkene, for vi får så lite igjen for dem? Til slutt syns jeg også det viktig å få med seg poenget du kommer med, nemlig HVORFOR vi leser. Det går nesten rett til kjernen av det andre! 🙂 Takk for gode innspill.

    • PS Jeg har respekt for at du tror Catton vil være den mest krevende boken på Man Bookerpris Shortlisten. Kanskje en idé å vente på den norske oversettelsen, da blir kanskje den delen mer kurant, selv om tematikken gjenstår selvsagt. Ikke en tematikk jeg trodde ville fenge meg, men skal si jeg tok feil!! 🙂

  9. Jeg er litt usikker på om jeg skjønner deg helt riktig? Er det lvalitetsmessig krevende du tenker? Eller er det leseropplevelsen i seg selv? Jeg er også litt usikker på om jeg legger det samme i ordene utdfordrende og krevende? 🙂 Mener ikke å være vanskelig her, syntes bare det var spennende.

    • Det er supert at du tar det opp, Karete. Jeg menen igrunn begge deler, og de henger sammen. Jeg skal komme med to til innlegg om ikke så lenge, og da tror jeg det første må være, hva er en krevende bok? For meg er også Fifty Shades også det, fordi det er så lite velskrevet at jeg ble bare «turned off» i stedet for «turned on», og orket ikke lese av den grunn. Så sjanger avhenger jo helt hva vi opplever som vanskelig å lese. En eldre klassiker kan være krevende bare pga språket og kulturbarriéren tid kan gi. Dette er et stort felt, som jeg syns er interessant å utforske litt.
      Det siste innlegget skal være om hvordan vi best kommer oss igjennom en krevende bok, som vi har lyst å fullføre, vel å merke, av forskjellige grunner. Min hovedmåte er å lese krevende deler av en bok, er tempo, jeg leser raskt i stedet for å stoppe opp og pønske og gruble. Men andre gjør kanskje det motsatte?

  10. Jeg elsker å bli utfordret, men kun om jeg føler forfatteren belønner arbeidet. David Foster Wallace krever mye, men gir mer. The Pale King for eksempel, blir tidvis en demonstrasjon på kjedsomheten han forsøker å få deg til å se verdien i, men du belønnes rikelig om du holder ut. Det hele følger egentlig planen han fremla for sin mor da han fortsatt gikk på barneskolen; «jeg vil lage et brilliant teaterstykke, men det begynner ikke før alle bortsett fra en har forlatt teaterlokalet fordi de har kjedet seg og gitt opp forestillingen». Moren ristet bare på hodet.

    • Fantastisk historie, Linn! Rett og slett herlig.
      Helt enig – jeg også elsker å bli utfordret men kun når forfatteren gjør det verd innsatsen, på en eller annen måte. 🙂
      Hva som konkret utgjør en utfordrende eller krevende bok er utrolig individuelt, og jeg gleder meg til å se alle svarene når vi diskuterer det om noen dager–

  11. Spennende spørsmål. Den øvre grensen for min del kommer det ganske an på livssituasjon og mental tilstand der og da – har jeg mye som foregår generelt, har jeg vanskeligere for å plukke opp de jeg antar er de største utfordringene. Men jeg vil tro jeg har en ganske høy terskel. Jeg er tålmodig, nysgjerrig og sta. Hehe.

    Kanskje denne posten hos Flavorwire er av interesse i forbindelse med dette?
    http://flavorwire.com/423424/50-incredibly-tough-books-for-extreme-readers

    🙂

    • Takk, Julie, super lenke og jeg har nettopp gått igjennom den listen -herlighet for noen krevende bøker!
      Det at du ikke bare er nyskjerrig, men også sta og tålmodig, gjør at du sikkert klarer å komme deg igjennom mange gode utfordringer! 🙂 🙂

Leave a Comment