Nobelprisen i litteratur 2013: seks nord-amerikanere som fortjener prisen

roth1-564x272

En gigant: Philip Roth er en så stor fortatter at det er absurd at han ikke har vunnet Nobelprisen allerede. Men Svenska Akademien er ikke så glad i amerikanere. Hadde han bare vært europeer, og kanskje tilogmed svensk, ville hans kandidatur derimot vært garantert.

Amerikanerene er for uvitende,  for isolerte, og deltar ikke i litteraturdebatten i Europa”, sa Horace Engdahl, dengang sekretær i Svenska Akademien (som deler ut Nobelprisen i Litteratur) i 2008,  som deretter proklamerte at Europa er «verdens litterære sentrum«.  Den type eurosentrisk holdning oppsummerer egentlig hvorfor jeg ikke alltid greier å mønstre opp så mye entusiasme for Nobelprisen i litteratur.  Det har vært for mange bommerter, for mange grove overseelser, og alt for mange sære og snåle europeiske forfattere som ingen andre enn Svenska Akademien var noe begeistret for.   Historisk sett er det tydelig at Svenska Akademien foretrekker europeere, helst mannlige europeere, og aller helst svenske mannlige europeere. De har også vært generøse mot oss nordmenn, i beste nabovennlige Melodi Grand Prix stil.  Så fatt håp, Jon Fosse.

Det er nå tyve år siden en amerikaner, Toni Morrison, vant Nobelprisen i Litteratur. Tyve år der flere uforståelige, obskure og smale europeiske forfattere har blitt hedret, fremfor noen av de gigantene som fremdeles går rundt i levende live på andre side av Atlanterhavet og jevnt skriver bøker som oversettes og elskes av lesere og kritikere over hele verden.

Her er seks nord-amerikanske forfattere som alle hadde vært verdige vinnere av Nobelprisen 2013:

  • Joyce Carol Oates
  • Alice Munro
  • Margaret Atwood
  • Philip Roth
  • Thomas Pynchon
  • Cormac McArthy

At Philip Roth ikke allerede har fått prisen, er bortimot uforståelig.  Joyce Carol Oates og Alice Munro er også åpenbare kandidater. Det samme er Margaret Atwood, Thomas Pynchon, og Cormac McArthy. Margaret Atwood har nettopp har utgitt ny bok, Maddaddam, det siste i den dystopiske triologien som begynte med Oryx and Crake for ti år siden, og post-modernisten Thomas Pynchon er også ute med en ny, super roman, Bleeding Edge, anmeldt her på bloggen i forrige uke.  Det snakkes om Bob Dylan;  jeg ser ikke helt at han vil hedres fremfor noen av de seks jeg har nevnt, skjønt hvem vet?  Svenska Akademien går som kjent sine egne veier.   Én ting er jeg likevel sikker på:  overseelsen til Svenska Akademien av amerikanerene er så grotesk at en nord-amerikaner vil vinne prisen i år eller innen et par år. Uansett hvor lite Svenska Akademien har lyst, må prisen gå dit for å ikke tape ytterligere internasjonal status.

Det er likevel ikke nok. Det må mer til enn at en nord-amerikaner, Murakami eller en annen internasjonal, lysende stjerne får navnet sitt opplest i morgen. Mer enn Mo Yan og Mario Vargos Llosa. Fra Svenska Akademiens side må det komme en grunnleggende  og permanent holdningsendring til sin til nå intense forkjærlighet for europeisk litteratur. I de tyve årene siden Toni Morrison vant, har prisen gått hele fjorten ganger til en europeer. Fra det lille svenske hjørnet av kloden speiler den statistikken et pinlig nedsettende syn på verdenslitteraturen.  Et nedsettende syn på afrikanske, australske, asiatiske, og amerikanske forfattere. Kan det være at vi nordmenn i vår nærhet til svenskene, deler noe av det samme snevre perspektivet, slik at vi rett og slett ikke reagerer på dette?   Personlig mener jeg av vi må se vinnere fra hele verden og av begge kjønn i mange år, før jeg vil oppleve at akademiet forvalter arven fra Alfred Nobel på en noenlunde verdig måte.  Muligens er det allerede en holdningsendring på gang i Svenska Akademien. Peter Englund, som overtok som sekretær etter Engdahl i 2009, har stilt seg kritisk til Engdahls bombastiske uttalelser, erkjent prisens historisk eurosentriske natur, og forklart at det kanskje historisk var slik at det er lettere å forholde seg til europeisk litteratur eller litteratur skrevet i europeisk tradisjon. Tiden får vise om Svenska Akademien virkelig vil forandre seg. Ikke for å være skeptisk, men jeg minner om at akademiet i 1974 presterte å gi prisen til to av sine egne medlemmer fremfor Borges, Nabakov, Graham Greene eller Saul Bellow!

Nobelprisen er jo ikke den eneste litteraturprisen som anerkjenner det samlede livsverket til en forfatter.  I de tretten årene siden Franz Kafka-prisen ble stiftet, har denne prisen hedret svært mange flotte europeiske forfattere, men kun gått til en ikke-europeer to ganger (til Murakami og Philip Roth, faktisk).  I 2005 ble den kanskje største konkurrenten, den Internasjonale Bookerprisen stiftet, som også anerkjenner en forfatters livsverk og bidrag til verdenslitteraturen (må ikke forveksles med den ‘vanlige’ Bookerprisen som går hvert år til en roman, og kåres i neste uke).  Den Internasjonale Bookerprisen gis ut annet hvert år, og så langt virker prisen litt mer genuint internasjonal.  Vinnerene så langt har vært  Ismail Kadare (2005, Albania), Chinua Achebe (2007, Nigeria), Alice Munro (2009, Canada) og Philip Roth (2011, USA).

Selv håper jeg at en nord-amerikaner vil vinne prisen i morgen.  Men det er egentlig ikke poenget.  Poenget er at hvis Nobelprisen for litteratur skal være relevant i en stadig mer global hverdag, kan de ikke tillate seg å gi prisen til en europeer ytterligere fjorten ganger i de kommende tyve årene. Svenska Akademien er nødt til å se verdenslitteraturen i et nytt perspektiv.  Gjennom andre linser, og ikke de svenske eller europeiske brillene.

Her er et innlegg, Nobelprisen i litteratur kunngjøres torsdag – ikke hold pusten, som jeg skrev ifjor der jeg gikk litt mer inn på hvorfor jeg er skeptisk til Nobelprisen i litteratur, og der jeg beskrev Svenska Akademien som deler ut prisen, der medlemmene velges på livstid, og blir sittende..og sittende..og sittende..

Relaterte innlegg:

17 Comments

  1. Jeg har lest begge innleggene dine om prisen og er enig i at prisen gjør seg selv uinteressant og lite relevant ved å være så eurosentrisk. Og at medlemmene velges på livstid er jo helt på trynet. Godt ikke det står like dårlig til med fredsprisen, selv om det har skjedd merkelige ting der også de siste årene.
    Jeg har foreslått i en privat lesering at vi skal lese noe av årets vinner som neste bok litt avhengig av hvem det blir. Kanskje det blir en avstemning mellom den og vinneren av Bookerprisen:-) Har forstått det slik at Murakami er storfavoritt, men med en asiatisk vinner i fjor er det jo godt mulig det blir en annen. Av de som er lansert som de største favorittene heier jeg på Joyce Carol Oates fordi det er henne jeg har mest lyst til å lese noe av. Jeg må tilføye at jeg ikke har lest hverken Murakami, Ko Un eller Peter Nadas, ei heller hørt om de to siste (det burde jeg sikkert), så det er kun basert på et løst inntrykk. Etter å ha lest dine innlegg heier jeg på Oates også av andre grunner, som at hun er kvinne og ikke-europeisk:-)
    Har du lest noen av disse, hvem er i så fall din favoritt? Og er det andre sannsynlige vinnere i år?

    • Jeg har lest alle de seks amerikanske/kanadiske forfatterene over, og de er supre alle sammen! De er ganske forskjellige fra hverandre, så kanskje du kan bruke noen minutter i en bokhandel og titte litt i bøker av dem og se hvilken skrivestil som appellerer til deg. Oates er super og har skrevet enorme mengder bøker, så det er masse å velge blant.- jeg har nettopp omtalt Pynchons siste roman her på bloggen, Bleeding Edge, som var helt herlig 🙂

  2. Jeg har lest begge innleggene dine, og du gir meg som alltid nye perspektiver 🙂 Jeg har bare lest Oates og Roth på listen din. Oates sin «Blonde» er på min 10 på topp-liste over beste leseopplevelser, men hun har et utrolig variert forfatterskap bak seg! Jeg er veldig glad i Murakami, men synes ikke det han skriver kan måles opp mot disse to. Vi får holde pusten til i morgen!

    • Tusen takk, Anne.

      Jeg har enda ikke lest Blonde av Oates, nå fikk jeg veldig lyst til det! Roth er fantastisk, American Pastoral og The Human Stain er så bra. 🙂

  3. Bra skrevet!
    Jeg skjønner heller ikke helt hva de har holdt på med de siste årene.
    I år mener jeg at det absolutt må bli Roth som vinner. Jeg hadde ikke vært dypt uenig om noen av de andre på listen din vant heller. Synes bare det er veldig på tide at Roth nå får det jeg mener han har fortjent lenge.

    • Tusen takk, Karete 🙂 jeg har heller ikke noen stor forståelse for alle valgene til Svenska Akademien.
      Det har jo vært mange gode valg de aller seneste årene også, Mario Vargas Llosa og Mo Yan feks, og de fleste av de europeiske forfatterene er jo veldig, veldig gode — det bare er alt for mange av dem i forhold til resten av verden! For det er så mange flotte forfattere fra andre verdensdeler..
      ..og enig med deg ang. Roth! 🙂

  4. Jeg hadde tenkt å spørre deg tidligere i høst om du kunne skrive om Nobelprisen, men tanken forsvant før jeg klarte å legge igjen en kommentar. Jeg ble derfor ekstra glad da jeg så dette innlegget og som vanlig har det gitt meg noe å reflektere over. Jeg har ikke lest noe av de du nevner, felles for de alle er at jeg har prøvd. Oates og Atwood prøvde jeg for mange år siden, jeg er sikker på at jeg ville likt de bedre nå. Det blir spennende å følge med i morgen!

    • Tusen takk, Karin, så hyggelig å høre 🙂
      De seks forfatterene ovenfor skriver i ganske ulik stil, og alle er spennende å utforske på hver sin måte. Jeg liker ikke alt like godt, feks la jeg fra meg Oates bok fra i vår, The Accursed, fra Princeton etter hvert,- for den ble for skummel for meg! Det gjelder vel kanskje bare å bruke bokhandel eller utsnitt fra Amazon til å bla i mange av bøkene og finne noe man liker 🙂

  5. Du har så rett så rett. Husker godt innlegget du skrev i fjor – tror det åpnet øynene min litt for nøyaktig hvor trang komiteen har gjort prisen. Husker at jeg var usikker på om jeg syntes Mo Yan var et skritt i riktig retning eller ikke, – jeg kunne aldri fri meg fra følelsen av at han fikk prisen FORDI han var kineser, og ikke egentlig rettmessig basert på litterær kvalitet (men det er mulig jeg er smålig, fordi jeg personlig synes det finnes mange bedre asiatiske forfattere og ikke har sansen for Yan).

    Ut fra et rent fangirl-prinsipp håper jeg at Cormac McCarthy stikker av med prisen. Men alle de seks du trekker fram, ville ha vært veldig velfortjente vinnere!

    • Ja — prisen er for sentrert rundt Europa. Jeg kan ikke vurdere det med Mo Yan , jeg har en av hans tidligere bøker, The Garlic Ballads, og det er det eneste jeg har lest av ham. Som deg har jeg mange andre asiatiske favoritter, og er ikke i tvil om at man kan lage en liste med «seks asiatiske forfattere som fortjener Nobelprisen» «seks afrikanske forfattere som fortjener prisen» osv.
      Cormac McCarthy — flott forfatter!!! Det blir spennende å se i morgen 🙂

  6. Så bra skrevet! Og jeg er så enig. Jeg heier på Atwood.

    • Tusen takk Monika! Så ble det ikke Atwood, men en annen kanadier, Munro..fantastisk at prisen gikk til en nord-amerikansk kvinne, og til en representant for novelle-sjangeren! Vel fortjent! 🙂 🙂

  7. Særdeles interessant lesning! Jeg hørte senest Nobelpris-diskusjon på Kulturnytt i morges, og eurosentrisme ble ikke nevnt med et ord.. Men så er da også kanskje årets favoritter hakket mer internasjonale enn til vanlig? Uansett et veldig viktig perspektiv å ha med. Personlig heier jeg veldig på Alice Munro da, hun er så glitrende god!

    • Tusen takk, Karen, og gratulerer med at din personlige favoritt vant!!! 🙂
      -Alice Munro er på alle måter en strålende Nobelprisvinner. Jeg gleder meg allerede til å høre Nobelprisforedraget hennes!

  8. Eg skjønner kva du – og andre kritikarar som tar tak i dette aspektet meiner. Samtidig synest eg det er veldig uheldig for prisen sin integritet at det er så mange store debattar rundt kjønn og nasjonalitet på vinnarane. Eg klarer ikkje fri meg frå tanken om at Munro fekk prisen fordi ho er kanadisk kvinne og at Mo Yan fekk prisen fordi han var kinesar, nettopp for å imøtekomme denne kritikken. Det er mange verdige vinnarar som ikkje har fått prisen i løpet av levetida si. Sjølv var eg veldig glad for at Tranströmer fekk han for to år sidan, nettopp fordi Akademien våga å gi prisen til «sine eigne» igjen, etter Harry Martinson/Eyvind Johnson-fadesen, som dei absolutt fortener kritikk for. Og sjølv om eg skjønner bakgrunnen for kritikken, skulle eg ønske fokuset i nobeldiskusjonane kunne bli flytta frå kjønn og nasjonalitet til verdige vinnarar. Det er jo enormt mange verdige kandidatar på verdsbasis som aldri vil få prisen.

    • Hei Bjørg og beklager sent svar her, jeg er i London i forbindelse med Bookerprisen og alt går i ett.
      Det jeg vil si er at jeg helt hundre prosent enig med deg. Prisen må være fokus på verdige vinnere og ikke på kjønn og nasjonalitet. Likevel er det en situasjon som Den Svenska Akademien har skapt helt selv ved sin uforståelige eurosentrisitet. Tranströmer var en flott vinner, bevaremegvel, og en verdig vinner. Le Clezio, Doris Lessing og Harold Pinter også. Men det er så mange verdige vinnere rundt omkring i verden, som feks Chinua Achebe fra Nigeria. At han ikke vant er rett og slett uforståelig, og nå er han død. For å nullstille hele situasjonen og få fokuset vekk fra kjønn og nasjonalitet, må Svenska Akademien vise at de også gjør det. Det må begynne med dem, for det er de som har skapt denne ubalansen. Alice Munro var en fin vinner, også sett med nasjonalitetblinde og kjønnsblinde øyne! 🙂

  9. SPOT ON, CLEMENTINE. Glimrende kritikk og oversikt over DE ADERTON, som endlig har «oppdaget» AMERIKA igjen. Alice Munro er er shortstoriens mester. Jeg elsker noveller, det er ikke alltid jeg har eller tar meg tid til en komplisert engasjerende bok, og da er shortstory perfekt, når de er så gode og ettertenksomme som Munro sine. Jeg liker nå Karen Blixen og Fitzgerald sine også. Munro minner meg litt om Miss Marple og hennes landsby. Men på et litt mere litterært plan da. Mathilde

Trackbacks/Pingbacks

  1. 10. oktober – en merkedag! | - […] Jeg ble kjempefan av Munro da jeg leste Too much happiness her for en stund tilbake, og nå står…
  2. Lørdagslenker | mellom linjene - […] av Munro og jubler både over at ho får prisen og at prisen går til ei amerikansk kvinne, saman…

Leave a Comment