Bleeding Edge av Thomas Pynchon: høstens må-lese?

bleeding_edge

Bleeding Edge er et fyrverkeri av en roman av amerikanske Thomas Pynchon, og romanen ble faktisk nominert til National Book Awards samtidig som den kom ut for tre uker siden.

Hvis du ikke er så kjent med Pynchon, så er det sannsynligvis akkurat slik han ønsker det, likevel er Thomas Pynchon et amerikansk ikon.  Den notorisk private forfatteren skyr presse og journalister som pesten, og han har ikke latt seg avbilde på over femti år.  Knapt noen forfatter er like besatt av tanken på å holde den private identiteten sin skjult.  V (1963), The Crying Lot (1973) er tidlige bøker. Gravity’s Rainbow fra 1974 er hans mest berømte bok og ga ham en National Book Award, og i 1997 kom Mason & Dixon. Han har hatt uvurderlig innflydelse på forfattere som Dave Eggers, David Foster Wallace, Don DeLillo, Salman Rushdie, Jennifer Egan og David Mitchell. Pynchon blir sett på som en amerikansk post-modernist, men personlig liker jeg best merkelappen “hysterical realism”.  Det passer hans eklektiske, livlige, nesten frenetiske skrivestil som er proppfull av digresjoner og referanser til sleng og popkultur.  (En annen hysterisk realist? Zadie Smith, likevel er hennes siste roman NW slapp og meningsløs, mens Bleeding Edge er skarp og kvikk gjennom det hele.)

Bleeding Edge er ikke bare romanen som minner oss om at Pynchon i en alder av 76 fremdeles mestrer genren bedre enn majoriteten av dagens unge forfattere. Det er også høstens kanskje mest underholdende roman;  full av utrolige påfunn, komiske navn og akronymer, en million flåsete/skarpe referanser og hysteriske one-liners. Velkommen til Silicon Alley i New York våren 2001.  Dotcom boblen har bristet, og allslags merkelige mennesker og foretak kreler paranoid rundt i verdensmetropolen.  Så kommer 11 september, og kaster enda mer mistanke og forvirrelse inn i settingen.  Boken gir et svøpende blikk inn i byen slik den var like før og like etter tragedien.

Hovedpersonen i denne boken er Maxine Tarnow, fraskilt to-barns mor og free-lance bedrageri etterforsker. Hun driver Tail ‘Em and Nail ‘Em, (‘she once briefly considered adding “and Jail ‘Em”, but grasped soon enough how wishful, if not downright delusional, this would be’ ), et privat  etterforskningsfirma.  Snart kommer hun på sporet av et teknologifirma, hashslingrz, der sjefen Gabriel Ice har en rekke foretak som leder i alle slags suspekte retninger, blant annet til det lille midtown firmaet hwgaahwgh.com (akronym for Hey, We’ve Got Awesome And Hip Web Graphix, Here.)   Ice vil ha tak i DeepArcher, som er en slags virtuell labyrint som visker ut og glemmer permanent der den har vært.  Med andre ord, sletter alle spor.  Det er et eksempel på “bleeding edge” teknologi som gir romanen tittelen.  Teknologi  «of no proven use, high risk, something only early adoption addicts feel comfortable with”.

Reaksjonen til dotcom bølgen som brast er et av hovedtemaet i denne storartede romanen som skildrer hvordan krisen utløste et skred av usikkerhet og paranoia. Beskrivelsene, innlevelsen og forståelsen av tidsånden er imponerende.  9/11 er det andre alvorlig temaet som hviler under den lekende lette overflaten.  Tapet av hvordan New York en gang var, er et lament som går som en rød tråd gjennom alle sidene.  Pynchon, levner ingen tvil om at 9/11 forandret byen på en brutal måte. Samtidig viser han, med perspektivet det gir å være en “70-åring i sin beste alder”, at byen allerede var i endring og er svært anderledes enn det den engang var. Times Square er kun et av mange steder i byen som er blitt helt forandret:

Giuliani and his developer friends have swept the place Disneyfied and sterile — the melancholy bars, the cholesterol and fat dispensaries and porno theaters have been torn down or renovated, the unkempt and unhoused and unspoken-for have been pushed out, no more dope dealers, no more pimps or three-card monte artists, not even kids playing hooky at the old pinball arcades — all gone.»

Det er et rikt og herlig persongalleri gjennom hele boken.  Noen av dem vipper mot karikaturer, hadde det ikke vært for noe menneskelig ved dem alle.  Det er herlige episoder mellom Maxine og venninnen hennes, de to operaelskende guttene hennes, Otis og Ziggy, og eks-mannen Horst som fremdeles er en del av livet hennes. Boken, som ikke er merkbart plaget av at den må holde seg til handlingen, er full av digresjoner for ingen annen synlig funksjon enn fortellingens glede. Dialogen er skarp, smart og usentimental spydig.  Jeg humret og lo mer gjennom denne boken enn jeg har gjort på svært lenge.  Vanligvis når jeg leser noe jeg liker, streker jeg forsiktig under i boken eller gjør det elektronisk på Kindle. Denne gangen ga jeg opp etter mer enn femten sider av understrekede setninger og avsnitt på Kindle’n min.  Boken er rett og slett en eneste sammenhengende perle.  Her er noen av mine høydepunkter:

-(om en programmerer) ..wearing a green glow-in-the-dark T-shirt reading UTSL, which Maxine at first takes for an anagram of LUST or possibly SLUT but later learns is Unix for “Use The Source, Luke”.

-En annen etterforsker til Maxine om skurken Vip Epperdew: “Just wanted to let you know, Vip’s ass is grass and the Finance lawn mower’s about to make its pass.” 

-”Should we have lunch somewhere?”  “I don’t do lunch. Corrupt artifice of late capitalism.  Breakfast maybe?”

– (om Upper East Side) ‘Deep hairband community.  Visiting here is always like stepping into a planned midget’s community, everything scaled down, blocks shorter, avenues less time to walk across, you expect any minute to be approached by a tiny official greeter going, “As mayor of the Munch-kin City…”’

-‘Culture, I’m sorry, Hermann Göring was right, every time you hear the word, check your sidearm.  Culture attracts the worst impulses of the moneyed, it has no honor, it begs to be suburbanized and corrupted.’

Hvis du er noenlunde kjent med Amerika, er det bare å løpe og kjøpe. Hvis du elsker Jennifer Egans A Visit From the Goon Squad, (En Bølle på Døra) er dette også åpenbart boken for deg.  Denne boken krever likevel et minimums nivå av engelsk, fordi Pynchon blander engelske hverdagslige referanser ikke bare inn i setningene, men i selve ordene. Deri ligger også mye fryden ved å lese ham. Pynchon dikter uanstrengt opp nye ord når han vil, og alt til glede for oss lesere.  “Scumscape, geekspace, meatspace, greasyspoondom, bummersphere, Munchkinetic effect, adolescentress” osv.  Referansene til popmusikk, TV, reklamer, matvarer osv er også solid forankret i den amerikanske kulturen.  Hvis du tror det vil være en sperre for deg, bør du  kanskje heller vente til den norske oversettelsen.  Og jeg vil med en gang si at denne boken vil kreve en god oversetter, for å gjendikte og fange alle referansene, og den lekne, herlige sjargongen.  Faktisk blir jeg blek av frykt ved tanken på hvordan en oversetter vil kunne totalt maltraktere Bleeding Edge. Jeg tror og håper at en stor stjerne som Pynchon får en glimrende norsk oversetter, det fortjener han ihvertfall.  Og det fortjener du, for denne boken har du ikke lyst å gå glipp av!

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Den hørtes virkelig KNALL ut. Innrømmer at det er en forfatter jeg egentlig ikke har noe forhold til, men ble veldig interessert. Er allikevel usikker på om jeg har nok Amerikakompetanse til å få fult utbyttet av den – og velger derfor å spørre deg om du vet noe om kvaliteten på oversettelsene av hans tidligere bøker? Og; hvor er det lurt å starte hvis man vil bli kjent med forfatterskapet?

    • Jeg vet dessverre ikke noe om kvaliteten på tidligere oversettelser, men ville gjette at de er mer enn gode nok! Pynchon er gitt ut på Gyldendal, se her
      http://www.gyldendal.no/Forfattere/Pynchon-Thomas

      Her er en god artikkel fra Dagbladet du også kan se på som beskriver «mysteriet Thomas Pynchon» :
      http://www.dagbladet.no/kultur/2002/05/06/329142.html

      Jeg er sikker på at du vil ha stor glede av Bleeding Edge! Hvis du tok referansene over er det bare å kaste seg over den engelske utgaven, og det gjør jo heller ikke noe om du fanger alle referansene! Morsomt er det uansett 🙂 Det går jo også an å laste ned et gratis utdrag til Kindle!

      • Må innrømme at jeg ble nysgjerrig av å lese dagbladet artikkelen.

        Jeg tok mesteparten av referansene ovenfor, og jeg elsket Visit From the Goon Squad. Så lese skal jeg. Akkurat nå heller jeg mest mot å lese på engelsk. Alle referansene vil jeg nok ikke ta uansett om jeg leser i oversatt form eller ikke. Slik er livet, – og som du sier, morsomt blir det nok uansett!

        Gleder meg!

      • JA! JA! Da må du lese den på engelsk 🙂 Gleder meg til å høre hva du syns!

Leave a Comment