Regelendringen i Bookerprisen er offisiell: prisen blir global

NoViolet Bulawayo er en ung debutant fra Zimbabwe som er hedret med en plass på Bookerprisens Shortlist i år. Hun er utdannet på Cornell University i Amerika og jobber nå på Stanford University.

 

Da er Bookerprisens regelendringer et faktum.  Fra neste år vil alle romaner, skrevet i original på engelsk, kvalifisere til Bookerprisen. Det var The Sunday Times som var først ute og varslet den store nyheten på søndag.  Jeg har nettabonnement og jeg må innrømme at jeg fikk kaffen i vrangstrupen da jeg leste det.   Nå er det offisielt, og du kan lese om det på Bookerprisens hjemmeside. Det er ikke forbausende at alle romaner, uansett hvor de blir skrevet, kvalifiseres, så lenge de er skrevet på engelsk.  I praksis snakker vi likevel bare om ett nytt stort enkeltområde, siden Australia og Canada allerede er inkludert; og det er Amerika.  Med sine 315 millioner innbyggere blir dette nasjonen som kommer til å påvirke Bookerprisen i årene fremover.  Eller blir det gjøkungen i fugleredet? I de siste dagene har jeg lest kommentarer rundt omkring i utenlandske aviser og blogger.  Påfallende mange er veldig skeptisk til dette.  Skepsismen går rundt tre punkt.

  • Faren for at globale litteraturpriser oppmuntrer forfattere til å bli universelle underholdere,  i stedet for at de er mer forankret i lokal tradisjon og kultur.  Dette forsterkes av verdensomspennende markedføring, der forfattere har PR firma på lik linje med sportsutøvere og popstjerner.  Dette vil igjen forvirre det ekte med det eksotiske, med andre ord, romaner som viser passe mye lokal kultur, men henvender seg til verdensmarkedet vil foretrekkes fremfor den ekte lokale varen som er autentisk men kanskje ikke er «salgbar» ute i verden.  Med andre ord:  en forflating.
  • Frykten for å miste de unge britiske forfatterene som til nå har hatt en arena er de har kunnet vise seg frem. Dette er jo faktisk helt reelt.  Mange av de mest kjente forfatterene skriver inn i kontraktene med forlagene, at forlaget forplikter seg til å nominere romanene deres til Bookerprisen (det er forlagene som nominerer).  Jo flere kjente forfattere (les: de kjente amerikanske forfatterene)  som er med i konkurransen, dess færre “plasser” blir det igjen til de ukjente talentene.  Alle er enig om at dette er synd.
  • Særpreget rundt the Commonwealth og Irland.  Det er en anakronisme, det er sprøtt, men det er en flott tradisjon som har gitt oss forfattere som Peter Carey, Coetzee og Hilary Mantel.  Det finnes kun to bokpriser i verden idag (som gis til en enkeltstående roman)  som forandrer forfatterens karriére over natten; Pulitzerprisen og Bookerprisen.  Amerikanerene har sin arena med Pulitzerprisen. Nå mister forfattere fra Irland og Commonwealth sin egen arena og sitt viktigste utstillingsvindu.

Samtidig har denne regelendringen i Bookerprisens statutter mange tilhengere.

  • Det vil fremme amerikanske forfattere i Europa og resten av verden.  Spesielt her i Europa er amerikanske forfattere underlig underrepresentert. Det er på høy tid at de får den leserskaren og anerkjennelsen de fortjener.
  • Det vil knytte sammen romaner skrevet på engelsk og gi en oversikt over hva som er kommet ut  hele den engelskspråklige verdenen. Det åpner for forfattere som sitter et eller annet sted på kloden og skriver på engelsk, kanskje her i Oslo, men som idag av tekniske årsaker ikke kan delta.
  • Det er unaturlig med et språkskille, når så mange forfattere fra the Commonwealth og Irland likevel jobber i Amerika, og bøker leses på kryss og tvers over landegrensene.  E-bøker har forandret verden og gjort bøker tilgjengelig overalt.
  • Det er en økonomisk gullgruve for forlagsbransjen og forfattere. Bigger market!
  • Onde tunger har hvisket at nivået på Bookerprisens Longlist ikke har vært godt nok i enkelte år, og at man har sett lengselsfullt over Atlanterhavet til forfattere som Toni Morrison, Philip Roth og Jonathan Franzen.  Det må her påpekes at Pulitzerprisen ved enkelte anledninger faktisk ikke har delt ut prisen i kategori skjønnlitteratur, fordi de ikke fant en kandidat man ble enige om (underforstått ikke var god nok). Et større område kan heve kvaliteten.

Les også mitt tidligere innlegg om dette;  An American in London – amerikanere inviteres til Bookerprisen, men vil det ødelegge særpreget?

Les Bookerprisens Shortlist i Lesesirkel her på bloggen!  Se mer info og alle innlegg om årets Bookerpris under  Bookerprisen 2013 – Lesesirkel.

Relaterte innlegg:

5 Comments

  1. Er det e-bokutviklinga og den meir globale språkmarknaden som er bakgrunnen for endringa, eller kva er argumentasjonen bak dette? Det høyrest jo litt urovekkande ut, særleg det du skriv i punkt to, om at det er forlaga som nominerer. Det å kontraktfeste ein nominasjon er jo på mange måtar å ta frå nominasjonen verdien, tenker eg – ein nominasjon burde komme på bakgrunn av kvalitet.

    • Jeg er ikke sikker, Bjørg. Selv sier Bookerprisens styre at det er fordi prisen skal hedre engelskspråklig litteratur, og at det er unaturlig å utelate amerikanerene. Sannsynligvis er det et komplekst bilde, med de grunnene du gir, økt konkurranse fra andre priser (Folioprisen), og også at mange forfattere er svært internasjonale nå, har en etnisk identitet, et annet statsborgerskap, og bor i en tredje kultur.

      Det er interessant at du nevner nominasjonen, fordi jeg også opplever at nominasjonsprosessen går rett til sakens kjerne. Jeg hadde tenkt å skrive et eget innlegg om det, men jag tar det heller her. Faktisk er nominasjonreglene også endret ganske drastisk nå. Tidligere har ALLE forlag kunne nominere to bøker. Tidligere Shortlistede forfattere blir automatisk inkludert, forlagene kan ytterligere anbefale en del bøker som juryen kan vurdere hvis de vil, og juryen kan også selv kalle inn hvilke bøker de vil, (selv om boken ikke er blitt automatisk inkludert, nominert, eller anbefalt.) I år leste samtlige jurymedlemmer bortimot 150 romaner, til neste år håper de at dette vil begrenses til 130 bøker, men med høyere kvalitet. Her er hvordan de ser for seg å gjøre det:

      Den nye regelendringen medfører at forlagene får lov å nominere minimum 1 og opp til 4 bøker, alt etter hvor mange av bøkene de nominerte året før, kom på Longlisten.

      1 nominasjon – forlag med ingen bøker på fjorårets Bookerpris Longlist
      2 nominasjoner – forlag med 1 eller 2 longlistede bøker
      3 nominasjoner – forlag med 3 eller 4 longlistede bøker
      4 nominajsoner – forlag med 5 eller flere longlistede bøker (kommer dette noensinne til å skje?)

      Det er lett å skrike at dette spiller rett i lommen på de største forlagene, men det er viktig å huske at det absolutt ikke er en automatikk at de kommersielt største forlagene er de som vinner frem med bøkene sine i litterære prisutdelinger.

      De små, eller nye forlagene som kanskje bare har en eller to bøker som det er realistisk å nominere, vil automatisk få lov å nominere en bok, på lik linje med alle. Det betyr at de vil ikke kunne ta opp plassen med to bøker slik det har vært frem til nå og som de uten tvil ikke alltid har kunnet fylle med gode nok bøker.

      Mens de store forlagene, som gjerne har mange flere spennende forfattere i stallen, har nå muligheten til å nominere flere. Forlag som Picador og Granta har tidligere hatt mange sterke kandidater som de ikke har kunnet nominere. Derfor er dette kanskje en ganske smart løsning som vil drive frem de gode bøkene, og sikre bredden og kvaliteten.

      Det som nå gjelder for både små og store forlag blir jo at jo klokere de nå nominerer, jo flere romaner får de potensielt lov å nominere året etter. Her blir det nok mye intern diskusjon (kamp!!) om hvem som skal nomineres fra hvert forlag. Derfor lurer jeg virkelig på om forlagene nå vil fortsette med å gi noen stjerneforfattere nominasjonsgarantier!

      • Takk for grundig svar! Eg stussa nemleg på dette med nominasjonar, og det er jo som du seier, noko som kan slå begge vegar, med tanke på storleiken på forlaga. Dei store forlaga har fleire å plukke blant, medan dei små kanskje bare har ein eller to gode kandidatar.

        – La oss håpe at det fører til bredde og kvalitet, at det ikkje bare blir «dei same gamle» som kjem fram igjen og igjen. Ikkje at eg ikkje var starstruck då Hustvedt og Auster passerte meg på Karl Johan i vinter (sånn, der fekk eg jammen nemnd det igjen!), men det finst fleire gode engelskspråklege forfattarar. Sjølv hadde eg aldri oppdaga Aravind Adiga, hadde det ikkje vore for merksemda på White Tiger etter at han vann, for eksempel. Det blir spennande å sjå korleis dette vil slå ut.

  2. Jeg er så ambivalent til dette.
    Enig i alle mot-grunnene som listes opp men uenig på egoistisk grunnlag siden de aller fleste engelskspråklige bøker jeg leser er amerikanske. Enig fordi dette sannsynligvis vil føre til at jeg leser enda flere us-romaner og færre fra andre områder. – også har de jo pulitzer, også er det så mange av dem osv. Skulle ønsker de hadde satt opp et prøveår, slik at de kunne ombestemme seg ifall rot.

    • Ja, et prøveår hadde vært tingen! Som deg er jeg så ambivalent her. Jeg tror og håper at det er bra for engelskspråklig litteratur, men er redd noe av bredden fra Commonwealth vil forsvinne. Har forresten nettopp lest en super bok fra Amerika, som nettopp er utgitt, Bleeding Edge av Thomas Pynchon, håper å legge ut omtale i morgen. Den er bare helt herlig, hvis du likte den absurde stilen fra Jennifer Egan osv. (postmoderne, bortsett fra at jeg hater ismer og har lovd meg selv å ikke bruke dem her på bloggen!)
      Ha en fin fredag og helg, Ingalill! 🙂

Trackbacks/Pingbacks

  1. Lørdagslenker | mellom linjene - […] denne veka, er at Booker-prisen blir utvida til å gjelde alle engelskspråklege forfattarar. Clementine bak bloggen “Har du lest?”…

Leave a Comment