A Trick I Learned From Dead Men: sjarmerende dysfunksjonelt

kitty-aldridge

A Trick I Learned From Dead Men av Kitty Alridge er en fin liten bok som skildrer sorg på en troverdig, anderledes måte.  Lee Hart er en ung mann uten utdannelse som jobber på et begravelsesbyrå i en fattig liten by i England. Moren har dødd av kreft noen måneder tidligere, og faren forlot dem for lenge siden.  Lee forsøker å ta vare på stefaren Lester som sitter forsteinet av sorg i sofaen og ser på reality-TV hele dagen, og på broren Ned, som er døv og i tillegg sterkt sosialt utilpasset.  Samtidig forsøker han å finne en måte å komme nærmere den vakre Loreen, som jobber på Fleurtations, blomsterbutikken som leverer blomster til begravelsesbyrået.

Det som virkelig skaper denne boken er måten Aldridge balanserer de forskjellige stemningene.  Partiene fra begravelsesbyrået er både makabre, humoristiske og ærbødige.  Lee selv er en person som tappert forsøker å holde livet sitt sammen. Han er godmodig, og samtidig har han utbrudd av frustrasjon og raseri over sin dysfunkjsonelle bror og stefar.  “I always slam the door when I come in.  I could just say, Hello, but only one of them would hear and neither would reply.  I could say, I’m home!  But what would it achieve?   First thing I see is the dirty dish stack, frying pan on top, upturned like a sombrero.  Buenos dias.”

Forholdet til moren beskrives trist, behersket og vakkert.  Det var hun som holdt den lille familien sammen, og elsket og støttet sønnene sine. “She wanted our lives to light up under our feet, like the yellow brick road.”  Savnet etter moren gjennomsyrer boken.  Lee er vant til å se døden på jobben sin, og nærheten til de døde hjelper han å akseptere morens bortgang.  Det gjør det likevel ikke mindre sårt. Bokens hjerte ligger nettopp i Lees forsøk på å bearbeide sorgen og kommer videre i livet.

She is here because she is nowhere else. They start to slip away, the dead.  You don´t notice at first. It gets hard to remember.  That’s how it begins; you can’t remember something you always knew.  That’s the beginning.  They slip away, they have to. Bit by bit you let them go. You think you won’t, but you do. You hold on at first, you make yourself remember, pull it all back, but they go.  That´s the way it is.

Det er mye situasjonskomikk i skildringene fra begravelsesbyrået. En av hovedjobbene på begravelsebyrået medfører sminking av de avdøde, før slektningene skal se dem for å ta farvel.  Noen ganger er ikke sjefen fornøyd med sminkejobben.

“I was going for a natural look, I say.

Well, you’ve overdone it.  She looks terrible, he says.  Dear God. No one wants to see their relative looking dead, Lee.  They want to see the face they loved back when, ok?  An approximation of the good old days, Christmas morning after a nip of sherry.  That’s the look you’re after,  he says.  Are you with me?”

Lee har en unik fortellerstemme, med korte avbrutte setninger, slenguttrykk og humor.  (Om broren Ned:  «Ned has a laugh that puts people in mind of giant elves: deep, but with a hint of Disney.”)

Ikke minst er det interessant å se hvordan Aldridge bevisst bruker klisjéer som et intelligent og effektivt virkemiddel.  Lee bruker klisjéer hele tiden, som likevel er tungt ladet med de følelsene hen ikke uttrykker direkte.  Det øker opplevelsen av fremmedgjørelse og tomhet.   Boken, som var nominert til Women´s Prize for Fiction i år, sklir en sjelden gang fra den triste nøkternheten og inn i sentimentalitet.  Noen ganger sklir boken den andre veien, og blir litt bisarr, men det virker mer troverdig.   I A Trick I Learned From Dead Men blir tonen likevel aldri alvorlig eller trist nok til at dette er en dyptpløyende roman om sorg.  I stedet er det blitt en oppløftende, pussig, menneskelig og ikke minst sjarmerende bok som burde ha bred appell.

Visste du?  Kitty Aldridge var en kjent skuespillerinne før hun begynte å skrive.  Den aller første romanen hennes, Pop, ble long-listed for Orangeprisen i 2002.  Hun er gift med musikeren Mark Knopfler fra Dire Straits, og de har to døtre sammen. 

Du kan også lese litt om A Trick I Learned From Dead Men på den fine bloggen Atter en dag!

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Denne omtalen har jeg gledet meg til – og som alltid er den strålende! Jeg har også vært spent på hva du syntes om boken.
    Jeg tror det jeg falt mest for var fortellerstemmen – de korte setningene (utenom værmeldingene da..). Minner meg om meg selv – når jeg prater med dyrene 🙂

    • Tusen takk Drengen!
      Jeg også falt for den fortellerstemmen – og at han beskriver så mange følelser uten å male det i store bokstaver for leseren.
      Så koselig å prate med dyrene – og det er så hyggelig å lese om sauene og hundene dine! jeg har bare en eneste hund, en Engelsk Springer Spaniel, men jeg prater til gjengjeld masse med henne — hun prater tilbake så godt hun kan 🙂

Leave a Comment