Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare

51NBNB3HZZL

Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare er en biografi om Shakespeare som kom ut 2005 av den eminente Shakespeare eksperten Stephen Greenblatt.  Jeg har lest en del Shakespeare biografier før, men ikke denne, og det til tross for at den regnes som en av de aller beste.  Nå var det på tide! Jeg leste den som en del av Moshonistas Biografi lesesirkel, du finner lesesirkelen her.

Hvorfor i all vide verden er det så morsomt å lese biografier om  Shakespeare, en mann vi vet så uendelig lite om?  Den åpenbare grunnen er naturligvis at man lærer mer om skuespillene, sonettene, og tiden da Shakespeare skrev.  Men den egentlige grunnen til at Shakespeare-biografier er så underholdende er at siden man bare kjenner de aller mest basiske faktaene om Shakespeare, oppstår det et stort mellomrom mellom hans storslåtte litterære arv og mannen selv.  I dette mellomrommet boltrer noen av verdens ypperste litteratur- og historieeksperter seg.  Det er antagelser, det er kamp om å overbevise hverandre og leserene, og det er logiske deduksjoner som vipper Sherlock Holmes av banen.  En gang iblant kommer en eller annen forsker triumferende med et mikroskopisk liten nyhet, men det er sjelden og vanligvis trivielt.  Likevel går da hele maskineriet umiddelbart igang med å analysere denne ørlille nyervervede kunnskapen.

Et annet trekk med å lese en virkelig førsteklasses Shakespeare biografi, er at siden konkurransen er så beinhard, er det nesten garantert at forfatteren kan skrive fletta av alle andre.  Med andre ord, kjedelig blir det rett og slett aldri.  Det kreative elementet er også utrolig viktig, fordi en god Shakespeare biografi innebærer innlevelse og kreativ tolkning siden vi vet så lite om mannen selv.  Begge disse egenskapene karakteriserer Stephen Greenblatt, professor på Harvard, og en av verdens fremste Shakespeare kjennere gjennom et kvart århundre.  Biografien er blitt beskrevet som en kjærlighetsærklæring til Shakespeare, og det er faktisk akkurat det den er.  Han er åpenbart forhekset, og det er en smittende kjærlighet og ærbødighet som møter leseren.

Greenblatt skildrer hvordan Shakespeares barndom formet ham som dramatiker. Vi ser hvordan farens fremgang og senere fall og fiasko påvirker ham. Vi får også beskrevet Shakespeares første møte med en ordentlig teatergruppe, når han som gutt ser sitt første teaterstykke fremført av the Queen’s Men.

“..The sheer magic of playing- the fashioning of an imaginary space, the artful impersonations, the elaborate costumes, the flood of heightened language- may have been enough to capture the young boy forever.”

Will in the World viser samtidig hvordan Shakespeare var en integrert del av det Elisabethanske samfunnet.  Hvordan lovverk og regler påvirket ham.  Ikke minst også hvordan de omstreifende teatergruppene, seremonier og livet rundt hoffet påvirket ham.  Shakespeare hadde en dragning mot adelen og til de kongelige.  Samtidig så han slagsiden av makt, som maktmisbruk, ondskap, ambisjon, og hensynsløshet.  Etter hvert blir det klart for leseren at denne dualiteten er typisk for Shakespeares møte med omverdenen:  Will in the world.

Samfunnet i den Elisabethanske tiden da Shakespeare levde, var et samfunn i en voldsom brytningsfase, med  uro og politisk turbulens. Det gamle riddersamfunnet var i ferd med å dø ut, og bli erstattet av en ny merkantil tidsånd.  Samtidig var England fremdeles i full religionssplittelse, mellom den gamle katolske kirken og den nye protestantiske kirken som Henry VIII grunnla.  Mange, deriblant flere i Shakespeares slekt, hadde skjulte katolske legninger, mens utad var de lojalt protestantiske. De var ulovlig å praktisere katolisisme, katolske prester ble ansett som opprørere og straffet med døden.  Hodene deres sto på påler i London til skrekk og advarsel.   Shakepeare hadde en intuitiv evne til å bygge opp om Elisabethanske tidens moral samtidig som han stilte spørsmålstegn ved den.  Den egenskapen er sentral i alle hans verk!

“..he had a complex attitude toward authority, at once sly, genially submissive, and subtly challenging.  He was capable of devastating criticism; he saw through lies, hypocrisies, and distortions; he undermined virtually all of the claims that those in power made for themselves.  And yet he was easy-going, humorous, pleasantly indirect, almost apologetic.

Fra samme tankegang følger forventingen om at skuespillene hans ikke bare skulle oppleves av de utdannede og rike, men også av vanlige folk.  Tross alt  var han en av dem.  Hans egen far  kunne sannsynligvis bare lese, og moren og hans egen kone, Anne Hathaway, kunne hverken lese eller skrive.

Når Shakespeare er ferdig med skolen, begynner de såkalte “dark years”,  årene der vi ikke vet noe konkret om hvor Shakespeare var eller hva han gjorde.  Spesielt her varierer teoriene ganske sterkt, som dere sikkert kan tenke dere, inkludert at han ble pågrepet for å ha ulovlig skutt hjort på privat mark.  Greenblatt diskuterer dette og argumenterer overbevisende for at i hvertfall to av årene arbeidet han som lærer, og at han ble skuespiller selv.

Stephen Greenblatt

Greenblatt er en svært anerkjent akademiker og kritiker. Will in the World lå på NY Times Bestselgerliste i ni uker. Han vant Pulitzerprisen i 2012 for The Swerve: How the World Became Modern.

Deretter kommer London-tiden, og sporene etter Shakespeare er plutselig overalt. Da Shakespeare kom til London en gang på slutten av 1580 tallet eller tidlig på 1590 tallet, møtte han en sprudlende, kranglende, kreativ gjeng med dramatikere.  De var alle høyt utdannede, levde utsvevende, og skrev skuespill for teatrene i London.

They were an extraordinary group, of the kind that emerges all at once in charmed moments, as when dozen or more brilliant painters all seemed to converge at the same time in Florence or when for years at a time New Orleans or Chicago seemed to have a seemingly limitless supply of stupendous jazz and blues musicians.

Shakespeare ble ikke bare inspirert av denne gruppen, men han hadde konkurranse fra dem. Han fikk han raskt anerkjennelse som et stort talent. Men i motsetning til ham, levde de farlig og utagerende. Etter 1593, var Marlowe og de fleste i den lille gruppen døde, enten av sykdom, fyll eller krangel  (Marlow ble som kjent stukket ned under en krangel i en pub).  Shakespeare hadde med ett ingen store rivaler i teaterverdenen i London.

Etter at Shakespeare kom til London, er det påfallende hvor orden han har i sakene sine.  Med kone og barn boende hjemme i Stratford, ble han rik i hovedstaden. Han holdt seg unna trøbbel og rettsaker, hadde mange investeringer og ble medeier i teateret. Han var selv også skuespiller og samtidig skrev han i over tyve år de mest glitrende skuespillene verden noensinne har sett.

Greenblatt fletter skuespillene inn og ut av teksten hele tiden, og det er ikke nødvendig med tidligere kjennskap til dem.  Men noen skuespill blir belyst direkte og personlig syns jeg det var spennende å lese hvordan Shakespeare fikk et dramatisk gjennombrudd med Hamlet. Shakespeare revurderte i Hamlet hvordan en tragedie skulle settes sammen.  Helt konkret tenkte han igjennom

“..the amount of casual explanation a tragic plot needed to function effectively and the amount of explicit psychological rationale a character needed to be compelling.” 

Shakespeare oppdaget at hvis han tok vekk en viktig forklaringsvariabel til hvorfor noen av hovedkarakterene gjør det de gjør, ble logikken, motivasjonen eller prinsippet bak handlingen tåkelagt.   Dette skapte en helt annen dramatikk og reaksjon som han kunne fremprovosere hos publikum.  ( Noen gang lurt på hvorfor Iago bedrar Desdemona og Othello? For det finnes egentlig ingen logisk grunn?  Derfor er Iagos ondskap så urovekkende. Othello var et av skuespillene, skrevet etter Hamlet, der Shakespeare benytter teknikken).

Som nevnt er det et åpent rom mellom det vi vet om Shakespeare og selve verkene hans.  I dette rommet er det også fremmet mange konspirasjonsteorier; at noen andre skrev skuespillene og brukte Shakespeare som en front, osv. Skuespillene er så geniale, så komplekse, at det virket umulig at en mann uten universitetsutdannelse kunne ha tenkt dem ut.  Personlig syns jeg at etter hvert som man leser flere Shakespeare biografier, er det ikke noen tvil om at det var Shakespeare selv.  Tross alt var både Keats og Dickens uten høyere utdannelse også!  Jeg har tidligere skrevet litt om dette her på bloggen.

Det finnes så mange Shakespeare-biografier på markedet, men alt for få er oversatt til norsk. Den vidunderlige Bill Bryson har skrevet en Shakespeare biografi som er oversatt.  Personlig syns jeg den var sjarmerende, men den er nesten mer som en slags double-decker tour-guide til Shakespeare.  Den fokuserer på fakta og mytologien rundt Shakespeare.  På fun-facts og hvor lite vi egentlig vet om ham. Om det åpne rommet.  Men poenget med å lese en bok skrevet av en spesialist på Shakespeare, er at nettopp det tomme rommet forsvinner, at skuespillene og mannen veves sammen.   Da blir det meningsfylt, da lærer man noe, da husker man det.

Derfor anbefaler jeg en biografi med litt mer kjøtt på beinet!  Med selvsikkerhet og strålende fortellerglede tar Greenblatt oss med på en enestående historie, en suksesshistorie vi knapt kan forestille oss.  Greenblatt kjenner alle skuespillene og sonettene inn og ut.  Han vet alt om Elisabeth-tiden.  Han har overblikket, og detaljkunnskapen, og han vil aldri kjede deg.  Derfor er Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare en førsteklasses og helt glimrende Shakespeare biografi.

Jeg har tidligere skrevet om en annen strålende Shakespeare biografi med en helt egen innfallsvinkel her på bloggen av James Shapiro.  Hvordan gikk Shakespeare fra å være forfatteren av lystige komedier som The Merry Wives of Windsor og The Merchant of Venice til det filosofiske og psykologiske geniet som skrev Hamlet i løpet av ett eneste år? Det er temaet for Shapiros biografi  A Year in the Life of William Shakespeare: 1599 som kom ut i 2006. Du kan lese mer om den her.

Relaterte innlegg:

9 Comments

  1. (Visste vel det (du) ville være glimrende.)
    Jeg var faktisk ikke klar over at det var så mye uvisst rundt Shakespeare. Har aldri lest en biografi og ikke vært interessert i livsfakta før denne sirkelen, men nå åpner det seg et umettelig behov etter kunstnernes barne og ungdomsår -). Det eneste jeg har hørt er dette om at noen andre skrev skuespillene, men jeg regner med at Greenblatt la det rykte dødt en gang for alle.

    Tror kanskje det som fascinerer meg mest er dette du skriver om forklaringsvariablene. Det virker liksom så kalkulert og enkelt, så motsatt av tanken jeg liker å ha om at mystisime og dype intertekstuelle lag bare flommer ut i rent dypsinn og fortellerglede (sånn jeg innbiller meg ihvertfall Dickens er (?))

    • Jeg syns også det er utrolig spennende å lese biografier av forfattere og kunstnere… man får en helt ny forståelse av dem når man hører om bakgunnen deres. 🙂
      Enig hva gjelder forklaringsvariablene, og jeg fikk en liten a-ha opplevelse hva gjelder noen av Shakespeares skuespill etter å ha lest det. Men det virker så åpenbart, som du sier, så kalkulert og enkelt!

  2. Spennende å lese om Shakespeare, som vi vet så lite om. Jeg har fått med meg teoriene om at det var andre som skrev skuespillene og har undret meg over hvordan det egentlig var. Det får vi jo ikke vite, med det åpne rommet, men jeg noterer meg denne biografien 🙂

    • Tusen takk Birthe, og jeg syns også det er utrolig morsomt å lese om Shakespeare – – lærer så mye hver gang!
      Ja, verden elsker konspirasjonsteorier, og tanken på at det var en cover-up er jo besnærende! Vi får vel kanskje aldri vite, men det virker ganske overbevisende at Shakespeare skrev skuespillene selv når man begynner å følge alle trådene, og vurdere hva bakgrunnen var til alle aspektene ved skuespillene. Det er jo veldig viktig å poengtere at Shakespeare bygget jo mange av verkene hans på allerede eksisterende historier og skuespill, fikset på noen og skrev om andre. Så alt kom ikke rett fra hans magiske fantasi!
      🙂

      • Det er egentlig lite jeg har lest om ham, jeg så en film en gang, Anonymous, med teorien om at det var jarlen av Oxford som skrev skuespillene. Ja, og Shakespeare in Love – så det er på tide å lese noe mer håndfast om denne berømtheten! Interessant det du sier om at han også bygget på andre historier 🙂

  3. Nok et flott innlegg fra deg, Clementine! Denne boka virker utrolig spennende og flott på mange ulike nivåer. Imponerende at biografen kan flette inn de mange ulike verkene underveis, og at han har kontroll på alle trådene – biografiske, historiske, litterære. Håper boka kommer på norsk etter hvert:)

    • Tusen takk Hedda! 🙂
      – Akkurat det du påpeker, om hvordan forfatteren fletter inn alle de unike verkene underveis, er grunnen til at boken er så god. Greenblatt har en overveldende oversikt, og samtidig skriver han så herlig – man dras inn og blir utrolig entusiastisk underveis!
      Jeg også syns denne burde ha vært selvskreven på norsk, både fordi Shakespeare er Shakespeare, og fordi den er så velskrevet. I mine øyne trenger man mange tilgjengelige Shakespeare biografier, ikke bare noen få!

  4. SÅ utrolig flott omtale! Tusen takk! Spennende å lese om Shakespeare, jeg har faktisk aldri lest noe av ham. Har sett noen filmer/dokumentarer om ham, dog. Spennende mann.
    Ønsker deg en glad dag!
    Pia

    • Tusen takk, Pia! 🙂
      Jeg så en fantastisk dokumentar om ham en gang, men fikk ikke sett den ferdig, burde bestille den. Den handlet om hvordan skuespillene reflekterer samtiden, og viste drøssevis av eksempler på referanser som vi idag tar helt ut av kontekst! Så interessant.
      Ønsker deg en glad dag også! 🙂

Leave a Comment