Life After Life av Kate Atkinson – uvanlig, briljant!

9780316176484_custom-471ca800e5fe1258f2d4059059b24d8c1d95a7ba-s6-c30

Kate Atkinsons Life After Life er en totalt uvanlig bok som jeg fortsatte å lese i lenge etter at jeg opprinnelig hadde lest boken ferdig.  Det er en nesten konseptuell roman, der Atkinson leker seg med forfatterens mulighet til å dikte opp forskjellige liv for karakterene.  Hun viser samtidig hvordan livene våre avhenger ikke bare av de store valgene vi tar, men av bagateller og bittesmå tilfeldigheter.   Skjebnen blander seg inn i livet rett som det er, noen ganger med katastrofale konsekvenser.  Hva om skjebnen disse gangene i stedet hadde ført oss i en annen retning?

En liten pike, Ursula, blir født i England i 1910.  Navlestrengen er rundt halsen, og med bare den utslitte, hjelpeløse moren og en hushjelp tilstede, dør hun.

«Little lungs, like dragonfly wings failing to inflate in the foreign atmosphere. No wind in the strangled pipe. The buzzing of a thousand bees in the tiny curled pearl of an ear.»

I neste kapittel blir hun født på ny, og legen kommer akkurat frem i tide og rekker å klippe navlestrengen slik at hun overlever. Ursulas liv gjennom to verdenskriger begynner.  (I et annet kapittel senere i boken blir hun igjen født på ny, og denne gangen er det moren som tar en liten saks frem og resolutt klipper sin nyfødte datter fri.)

Life After Life utforsker de forskjellige retningene livet til Ursula og familien ville ha utviklet seg, alt etter som hvordan skjebnen spiller inn.  Vi får flere versjoner, mange motstridende, ut ifra viktige hendelser i livet.  Som et tre med grener som vokser i mange forskjellige retninger.  Når hun er tretten år, seksten år, i tyveårene, i førtiårene osv.  Rene tilfeldigheter får dramatiske konsekvenser, og vi ser hvordan livet blir påvirket og hvordan det ellers ville kunne ha gått.

She no longer recognized herself, she thought.  She had taken the wrong path, opened the wrong door, and was unable to find her way back. “

Etter hvert får hun en opplevelse av dejá vu, og forsøker å gripe inn i skjebnen når hun fornemmer at noe holder på å skje som har tidligere skadet henne eller noen av de hun er glad i. Som broren Teddy sier:

What if we had a chance to do it again and again? ..until we finally get it right?  Wouldn’t that be wonderful?”

Det er med andre ord en litterær lek fra Kate Atkinsons side, og hun gjennomfører den med briljanse. Leseren er aldri i tvil om at Ursula og familien hennes er oppdiktet, fordi vi blir minnet på det igjen og igjen.  Likevel sier det alt om akkurat hvor glimrende Atkinson skriver, fordi i hvert kapittel blir leseren lokket inn i et skjønnlitterært rom som er så fininnstilit og ekte at man tror på det hver gang. Historien er så detaljert og levende at man suges inn, og for hvert nytt alternativ, kommer man lenger og lenger inn i personligheten til hovedpersonene.

Bokens røde tråd er det enkle konseptet og spørsmålet, “Hva hvis?”  Hva hvis man ikke hadde truffet de vi traff, eller forelsket seg i akkurat den mannen eller den kvinnen? Hva hvis ens utkårede hadde gått en annen vei? Hva hvis man ikke hadde kommet i tide?   Hva hvis noen hadde kunnet følge en liten jente hjem på landeveien slik at hun ikke møtte barnemorderen? Hva hvis man hadde skjøvet bort en eldre gutt som forsøkte å kysse seg?  Hordan hadde det påvirket oss?  Hvem hadde vi blitt da?  Å legge denne historien til første og annen verdenskrig gjør historien enda mer sår og viser hvor brutale tilfeldighetene kunne være. Hva hvis ikke akkurat dét bombeskjulet var blitt truffet? Hvis ikke den veggen raserte? Hva hvis det flyet ikke ble skutt ned?  Eller – hva hvis man havnet på feil side under krigen? For den saks skyld, hva hvis noen hadde myrdet Hitler lenge før han kom til makten, og hele annen verdenskrig hadde vært unngått?

Av forskjellige grunner blir Ursula kjent med Eva Braun i boken.  Ikke bare det, men uten forvarsel er man med ett på Berghof med Ursula, Braun, Hitler og et 4 år gammelt barn.  Leseren får en ny vinkling å ta stilling til. Jeg merket med en gang mine egne fordommer mot å flette inn en kjent personlig skikkelse, og mislikte det umiddelbart.  Atkinson håndterer det riktignok uten sensasjonalisme, og det å plassere Ursula blant tyskere under krigen er en fin motfortelling til den ellers engelske handlingen. Likevel kunne dette trolig ha blitt mer lavmælt og oppriktig hadde hun unnlatt å henge historien på en knagg som vi alle kjenner så godt.  Det gir denne ellers enestående romanen en eksponert Achilles hæl, det åpenbare svake punktet som noen lesere trolig vil reagere på.  Fra min kjære mor, som jeg sendte boken til for noen uker siden, kom det for eksempel en irritert e-mail. “Skal hun derre Atkinson bare vise at hun kan tysk historie også?”  Likevel måtte min mor innrømme at boken er, “utmattende, absorberende, glimrende skrevet.”

Man må lese nøye for å følge med på alle tankesprangene til denne forfatteren som både er i toppform og i det utpreget lekne hjørnet.   Kapitlene i boken er datert, slik at man kan følge med etter hvert som man hopper frem og tilbake i tid.  Det kunne blitt voldsomt fragmentert hadde det ikke vært for at man for hvert kapittel kommer nærmere og nærmere alle familiemedlemmene i boken. Med andre ord, man tangerer ikke bare, man går dypere og dypere.  For i bunn er dette en familiesaga, en fortelling om en familie som gjennomlever krigene i forrige århundre. Ursula har flere søsken, men det er spesielt broren Teddy og søsteren Pamela som hun er nær.  Kjærligheten mellom søsknene er vakkert beskrevet, og for Ursula, som er i en slags overgangsfase mellom det tradisjonelle kvinnemønsteret og nåtidens kvinne, er denne kjærligheten det sterkeste hun har.  Forsøket på å holde familien samlet under annen verdenskrig er skildret med sensitivitet og dybde. Det er kapitler fra blitzen i London som føles rystende råe og like levende beskrevet som om det skjedde igår eller i forrige uke. Og for hver parallell historie øker forståelsen og empatien vår.  Atkinson skriver helt herlig; med klokskap, humor og utsøkte detaljer, og jeg skal lese Behind the Scenes at the Museum, hennes mesterverk og bestselger fra 1995 , så snart som mulig.

Life After Life er en strålende bragd av Atkinson. Det er utrolig morsomt å lese noe som tester grensene til skrivekunst og historiefortelling.  Boken demonstrerer i beste Ian McEwan stil hvordan forfattere kan lede, villede og manipulere oss lesere.  Atkinson tar oss med på et intellektuelt eksperiment, samtidig som vi synker ned i en emosjonelt dypt tilfredsstillende bok.  Mesterlig!

 

 

Relaterte innlegg:

18 Comments

  1. Nydelig innlegg om en bok jeg ble fristet til å lese. Minner meg litt om filmen Sliding doors. Håper denne boka blir oversatt til norsk 🙂

    • Tusen takk 🙂

      Jeg har ikke sett Sliding Doors men ser på Mariannes kommentar at den tydeligvis har samme tanke bak. Høres ut som en spennende film!
      – Jeg tror jeg kan garantere deg at denne boken blir oversatt til norsk – flere av hennes tidligere bøker er det. Boken fortjener i allefall en oversettelse!

    • Morsom kommentar. Jeg så ikke før nå at både Anita og jeg trakk en kjapp parallell til Sliding Doors 🙂

      • Great minds think alike!! 😉

  2. Minnet meg veldig om filmen Sliding Doors som jeg likte veldig godt. Filmen veksler mellom to alternative, parallelle univers, basert på de to retningene hovedpersonen’s liv kunne tatt avhengig av om hun nådde eller ikke nådde et tog. Hovedpersonen spilles an Gwyneth Paltrow. Anbefales dersom du ikke allerede har sett den! Interessant bok! Forstår at du reagerte på at Eva Braun og Hitler plutselig dukket opp i boka. Hitler skaper ingen god atmosfære uansett hvordan man snur og vender på flisa. Skal notere meg denne «for a rainy day» :o)

    • Ja, det høres ut som om konseptet bak Sliding Doors og denne boken er det samme, men i boken er det mange forskjellige vendepunkt der livet kan gå i flere retninger. Tusen takk for tipset, skal få med meg filmen!

      Ja, det med Hitler og Eva Braun virket både litt unaturlig og unødvendig på meg. Jeg tror hun inkluderte Hitler siden han stod bak krigen, og det var krigen som ødela så mye for Ursula, slik at det er å trekke tankeeksperimentet helt ut ved å si: tenk om Ursula hadde kunnet stoppe Hitler? Men boken trenger det ikke, fordi den er kjempegod likevel.

      Det er en super bok, og din «rainy day» kommer til å bli en god en 🙂 🙂

  3. Denne har jeg sett flere steder i Paris, og må innrømme at jeg har vært litt skeptisk. Men denne omtalen overbeviste meg om at den kanskje er noe for meg allikevel.

    • Det er en kjempefin bok, og jeg anbefaler den i allefall varmt, Silje! Det er et artig konsept bak, og fremfor alt skriver Atkinson så bra at man glemmer tid og sted og bare lever seg helt inn i boken! 🙂

      Bon voyage videre i Paris!

  4. En strålende omtale og jeg gleder meg til ånta fatt på denne boken!

    • ..og jeg gleder meg veldig til å høre hva du syns om den! Nå skal jeg begynne på A Trick I Learned from Dead Men og så får vi «compare notes»!
      Ha en fin sommerdag 🙂

  5. «Life after life» høres spesiell ut, og som både Silje og Anita var «Sliding doors» det første som slo meg da jeg leste omtalen din, Clementine. Når det er sagt så fremstiller ikke filmskaperne hovedpersonen i «Sliding doors»som oppdiktet på den måten du her beskriver at Kate Atkinson gjør med sin romanfigur.

    Jeg tror jeg må løpe ut i bilen og laste ned boken på Kindle’n. Tusen takk for en flott, og ikke minst, fristende omtale.

  6. Tusen takk for en veldig god kommentar, Mari. Måten Atkinson minner oss om at hovedpersonen er oppdiktet på, er at man lever seg helt fullstendig inn i ett av kapitlene, og så blir man revet ut av det og inn i en ny oppdiktet verden i neste del eller kapittel. Akkurat den kombinasjonen av at man VET at man får nye variasjoner av Ursulas liv, men likevel så totalt tror på hvert nytt scenario, er bare helt surrealistisk. Det hadde aldri fungert hvis ikke Atkinson skriver så bra, men hun gjør virkelig det.

    -Håper du leser boken, Mari, og gleder meg til å høre tankene dine om den 🙂

  7. Ville bare si at jeg også har sett Sliding Doors (ser ut som om du er den eneste som har gått glipp av denne gwynethhiten -) og at jeg deler din og din mors aversjon mot innskrevne kjente personer i teksten. Usj til Voltaire i Gleichman eller Margaret Drabble som skrev seg selv inn i Red Door (tror det var det den het). Boka høres kjempefin ut, men jeg tror ikke den er for meg, blir så opprørt når jeg blir tatt ut av handling, og liker til enhvert tid og late som om alt er – på ordentlig – hvis jeg hele tiden skal bli minnet på at dette er fikjson – og hvis atte og om atte – tror jeg dette selvbedraget blir vanskelig.
    Fordommer, fordommer, og de står jo som vanlig forfall.
    (Omtalen var selvfølgelig like god som alltid -)

  8. Ja, de fordommene, de fordommene — jeg har massevis av fordommer,og spesielt innen litteratur. Og jeg har ikke tenkt å gi slipp på dem med det første!!

    En av dem er for eksempel at jeg alltid er superskeptisk når barn har fortellerstemmen i en roman. Det er så få forfattere som håndterer det bra, og jeg utstår ikke at barna alltid er supersøte og alltid skal være så overnaturlig intelligente eller intuitive — for barn er jo ikke slik i virkeligheten. Nei gi meg et forfyllet, utslitt ekte menneske med feil, laster, traumer og interessante tanker. Og litt sjarm da, ellers blir det for tungt 😉

    — og en annen av fordommene mine er nettopp når romanskikkelser treffer berømte personer – det bare virker så spekulativt. I denne boken av Atkinson ser jeg grunnen til at hun gjør det, men jeg reagerer likevel litt. Kunne det ikke ha vært vist på en litt mer subtil måte?

    Jeg forstår forresten godt hvorfor du ikke vil lese Life After Life, men anbefaler deg selvfølgelig å gjøre det likevel! Det er ikke bare inn og ut av handlingen hele tiden, det er en slags progresjon i boken, man kommer nærmere alle personene.. og når man ser dem snuble og lide blir man virkelig en ekte cheerleader etterhvert som det går bedre. Man blir så rørt, revet med og så lettet! 🙂

  9. Jeg er nesten overbevist!
    (får se hva som skjer etter alle disse pedobøkene jeg har linet opp). Er forøvrig enig med de i barenstemmene, men jeg løser det oftest og ubevisst med å late som om alle er like gamle som meg. En veldig nytting forsvarsmekanisme som kan benyttes til å lese om de grusomste ting. Dessverre fungerer det ikke på snkende sykdommer, det er den største bakdelen med å lat alt svinge rundt egen navle.

    Forresten nesten like ille som overintuitive barn i bøker er de samme bøkene på lydbok. Opplesere (menn) med fake barnestemmer, kan ødelegge mesterverk.

  10. Forelsket meg helt i denne boken. Forfatteren har en unik evne til å virkeliggjøre personene og gjøre dem levende mot et historisk bakteppe.Takk for tipset Clementine! Nå skal jeg lese «Kaputt» av Curzio Malaparte. Mer krig, men tror språket hans et fantastisk!
    God sommer!

    • Tusen takk Helene for tilbakemeldingen.. jeg er så glad for at du likte denne boken, som jeg også absolutt elsket. Akkurat som deg ble jeg helt dradd inn i den magiske fortellerevnen til Kate Atkinson. Jeg leste for et par uker siden «oppfølgerboken» som handler om den yngre broren Teddy.. ikke så spektakulær som Life After Life men også flott. Nå ble jeg ganske inspirert til å skrive om den her på bloggen 🙂

      Tusen takk for tipset om Malaparte. Jeg skal laste ned et «sample» på Kindle. Klem og god sommer! <3

Leave a Comment