The Great Gatsby av Baz Luhrmann; filmen vs boken

leonardo-dicaprio-plays-the-strenuously-polished-trove-of-secrets-that-is-jay-gatsby-in-baz

Leonardo Di Caprio i rollen som Jay Gatsby.

Baz Luhrmanns The Great Gatsby er så ellevill at jeg orker ikke mønstre opp tilstrekkelig ondsinn til å slakte den. Fortellergleden gnistrer og Luhrmann har en begeistring over det visuelle som virkelig utfolder seg i filmen.  I tillegg har filmen en super Gatsby i Leonardo Di Caprio. Så det er mye å like.  Jeg har likevel bare lyst å komme med et par kommentarer til en del viktige forskjeller mellom filmen og boken som jeg virkelig forguder.

Her er fire vidunderlige aspekter ved boken : 1) det usannsynlig vakre språket 2) Nydelig bruk av symbolikk  3) komplekse karakterer som vipper mellom å være beundringsverdige og avskyelige  4) handlingen i historien og spørsmålet om “the American dream” er en illusjon eller en desillusjon.

Hvordan håndterer Luhrmann disse aspektene? Filmen kan naturligvis ikke begynne å gjengi de vakre setningene, men komisk nok forsøker Luhrmann det ved å la tekstene gli over lerretet eller drysse over deg i 3D.  Symbolikkbruken er også komisk, fordi Luhrmann overdriver de åpenbare visuelle symbolikkene, men glemmer de viktigste.  Den eneste karakteren i filmen som er virkelig kompleks er Gatsby.  Baz Luhrmann rendyrker Gatsby ved å hive flere bihistorier ut av vinduet. Han fortetter handlingen slik at historien blir kompakt og lett å forstå.  Det kan du like eller ikke, men poenget er at han får frem en svært tydelig Jay Gatsby.  Luhrmann maler med bred pensel, og akkurat når det gjelder Gatbsy fungerer det kjempebra  fordi Leonardo Di Caprio fyller rollen så fullstendig.

De andre karakterene er ikke like gode. Spesielt fremstillingen av Daisy, spilt av Carey Mulligan, er  en katastrofe.  Ikke nødvendigvis Mulligans skuespillerprestasjon, men rollen Luhrman gir henne. Problemet er at Luhrmann setter Gatsby i rollen som den tragiske helten og gir Daisy rollen som den tragiske heltinnen.  Hun fremstilles som svak og usikker – et offer. Men det er Daisy i aller høyeste grad ikke!  Ja, hun skal være elegant, vakker, desillusjonert og trist. Men glem ikke at hun i boken representerer et konsept – nemlig den gamle overklassen i Amerika.  Derfor er hun svært attråverdig, men samtidig bortskjemt, likegyldig, smålig, materialistisk, feig og overfladisk.  Hun er ikke verd Gatsbys kjærlighet, og er absolutt, under ingen omstendigheter, et offer.  Tvertimot!  Boken rett og slett briljerer i å vise denne dualismen i henne.  Å redusere henne til en tragisk heltinne med tårer på kinnene er en forbløffende, grov banalisering.

I det hele tatt mangler denne fine ambivalensen med nesten alle bikarakterene.  Nick Carraway er blitt ugjenkjennelig, og helt intetsigende.  I boken har han en funksjon fordi det er han som styrer og manipulerer hva vi lesere ser og hva vi gradvis får vite om Gatsbys bakgrunn. Luhrmann har ikke tid til slikt, han bare kommer med hele bakgrunnen til Gatsby i en stor kladeis, ferdig med det. Luhrmann pakker også inn historien i et merkelig grep der alt fortelles fra et sanatorium der Nick er innlagt.  Hæ?  Det fungerer i grunn bedre at Nicks forhold til Jordan Baker er fjernet, fordi det holder fokuset mer konsekvent på Jay Gatsby. Men Jordans jukserier innen golf hører vi ingenting om. Og Tom Buchanan er blitt en ren bully.  Det som er problemet med å fjerne dualiteten ved alle karakterene er at det er nettopp det som gir romanen den helt spesielle “bittersweet” stemningen.

Som tidligere nevnt fant jeg det urkomisk hvordan Luhrmann fullstendig dytter bokens symboler nedover halsen vår.  Han vet, hver eneste amerikaner vet, at den grønne lanternen som lyser på Daisys brygge er et av amerikansk litteratur mest kjente og kjære symboler.  Det er legendarisk.  Luhrmann viser den GRØNNE LANTERNEN  igjen og igjen. Han fullstendig overbruker det, som om han vil forsikre seg om at hver eneste tiendeklassing vil forstå at dette er ET SYMBOL.  **spoileralert**  I filmen når Gatsby blir skutt, står han oppreist ved bassenget,  slik at han selvfølgelig SER symbolet i det han dør.  Og så på slutten av filmen ser vi ham enda en gang i et flashback, skuende underfundig over mot den grønne lanternen, og rekke hånden ut mot det!  For dette er jo et kjent SYMBOL!  Reklamen ved veien med T.J. Eckleburgs øyne blir også tilsvarende humoristisk overdrevet.  Om og om igjen vises det. Gud ser deg!  Vi SER deg!

Om Luhrmann begeistret omfavner en del visuelle symbolikker, spiller han ikke frem bokens viktigste symbolikk.   Bokens hovedtema er  hvordan drømmen om et bedre liv,  «the American dream» forsvant i de vanskelige 1920 årene.  I The Great Gatsby er symbolikken av kjærligheten til Daisy like viktig for Gatsby som Daisy selv.  Dette symbolet er kanskje ikke like åpenbart som den grønne lanternen.  Når Daisy sier til Gatsby at hun ønsker at de kunne bare flykte, blir Gatsby forskrekket, for det ville ikke være respektabelt.   Han vil jo ikke bare ha Daisy. Nei, han drømmer om en klasse-reise, å bli en av hennes krets, å være en akseptert del av overklassen. Gatsby representerer oppkomlingene, de nyrike entreprenørene, meglerene og gründerne som  truet overklassens posisjon i Amerika ved begynnelsen av forrige århundre. Daisy er ikke verd å elske, slik overklassen ikke er verd å beundre, fordi den er materialistisk og overfladisk.  Som i boken, ofrer gjerne overklassen andre, og til syvende og sist beskytter den bare seg selv.  Luhrmann er ikke så interessert i alt dette.  Han skildrer egentlig ingen forskjell mellom East Egg (gamle penger) og West Egg (nyrike) – alt er overdådig luksus uansett.  Og Gatsby i filmen drives rett og slett av kjærlighet til Daisy.  Det blir tydelig, men det mister den intelligente dimensjonen som boken gir.  Nick Carraway er også viktig i boken fordi han utforsker tema som moral, rikdom og hulheten i det materialistiske samfunnet. I filmen er Nick blitt svak, fårete, og har ingen moralsk autoritet.

Noe av det som er så underholdende med Luhrmann er at han er en støyende, visuell maksimalist i beste Las Vegas stil.  Alt som er bra, blir enda bedre med strutsefjær eller vindmaskin. Han griper fatt i de visuelle scenene i boken og skrur opp volumet det han kan.  At han lykkes med festene hos Gatsby som skildres i filmen som vulgære-groteske og overdådige, er forutsigbart nok.  De er festlige.  Men når det kreves subtilitet, kjører han bare på med samme styrke.  Husker dere scenen fra filmen når Nick treffer igjen Daisy?  Døren rives dramatisk opp, og i stuen er det så mange hvite tyllgardiner at det ser ut som om man har entret et harem.  Vi snakker ikke rik, dempet eleganse og lett blafring i vinden, slik boken beskriver.  Vi snakker vill flagring av slike teatralske dimensjoner at gardinene flagrer høyt i taket. Daisy er like ekstatisk og hiver hvinende både armer og føtter i været, før hun tilslutt legger en liten hånd med en stor diamant på sofaryggen.  Når Gatsby kaster ut skjortene sine på omkledningsrommet er det morsomt tenkt ut at omkledningsrommet er et to-etasjes galleri – alle skjortene får ordentlig fallhøyde slik at de også kan flagre ned til Daisy. Det regner skjorter! Disse effektene er artige, men de overrumpler scenene.  I boken behøves ingen forklaring om hvorfor Daisy begynner å gråte i skjortescenen, fordi man forstår det likevel.  Men når Luhrmann først har tatt vekk stemningen ved å overdrive, viser han deretter hvor dårlig han håndterer scenen, fordi han må bruke voice-over for å forklare akkurat HVORFOR Daisy gråter  “Five years of wasted ..” osv.  De elleville, dominerende scenene smadrer den forfinede estetikken i teksten til Fitzgerald.  Luhrmann er ikke subtil nok til å få frem dette.

Hva er da positivt med denne filmen, for oss rendyrkede Gatsby-elskere?   I et nøtteskall: Leonardo di Caprio.  I motsetning til Luhrmann forstår og tolker han rollen så følelsesmessig nyansert at det er en fryd.  Den fantastiske scenen i filmen der han treffer igjen Daisy er i mine øyne langt bedre enn i boken, og alt fordi Di Caprio formidler hvor overveldet Gatsby er når han skal stå ansikt til ansikt med Daisy etter fem lange år.  Di Caprio gir all den kompleksiteten på sitt eget lerret som Luhrmann insisterer på å fjerne i filmen ellers.  Di Caprio viser både subtilitet og kraft. Han er rett og slett en super Gatsby, og i mine øyne redder han filmen fra å bli en parodi.

Så kjære dere.  Når dere ser filmen er det en fordel å ikke ha lest boken først, eller alternativt sette til side hvor elegant og utsøkt den er.  Med andre ord, ikke referere for mye til boken. I filmen får dere likevel hovedhistorien.  Dere får en genuint glimrende Jay Gatsby fra Leonardo Di Caprio.  Dere får også en kvalmende mengde med produktplasseringer  fra Moet&Chandon og andre merkevarer, men la gå. Dere får SYMBOLENE!  Dere får mye bra musikk, praktfulle kostymer og masse zooming inn og ut.  Dere får også bruddstykker av tekstene dryssende over filmen, fordi tekstene er jo så KJENTE! Dere behøver ikke tenke noe selv, fordi alt blir hamret inn. Dere får MYE! AV ALT!  Med STORE BOKSTAVER! Og utropstegn!!!

Men ikke glem at boken er noe helt annet enn filmen.  Og når støvet fra filmen har lagt seg, kan man en stillle ettermiddag sette seg ned i en god stol og la roen senke seg.  Man kan åpne The Great Gatsby av Fitzgerald, skrevet i 1925.  Så kan opplevelsen begynne.

Les også  omtalen min av The Great Gatsby – boken her.

 

 

Relaterte innlegg:

10 Comments

  1. En vellykket bok eller film kritikk får deg til å åpne nye tankeavenyer og vurdere andre innfallsvinkler. Takk for et glimrende og velgjennomtenkt arbeide Clementine, som helt riktig trekker frem hvordan Luhrmanns pompøsitet overdøver bokens mer subtile temaer. Filmens suksess ER Leonardo. Ikke minst forstår en Carraway sine tanker første gang han ser Gatsby » It was one of those rare smiles with a quality of eternal reassurances in it that you may come across four or five times in your life……It understood you just as far as you wanted to be understood, believed in you as you would like to believe in yourself…» for Di Caprio smiler akkurat slik. Han er brilliant.

    En liten ekstra ingrediens som filmen misser og som jeg tror er noe av bakgrunnen til bokens berømmelse er at for mange ambisiøse barn som vokser opp anderledes enn de kunne ønske så er Jay selve ledestjernen. Han er drømmerens helt. Til å forstå det så MÅ en lese denne vidunderlige boken. Igjen og igjen.

  2. Tusen takk, Alex! En veldig god observasjon det du sier at mange ambisiøse unge har Gatsby som ideal og ledestjerne. Drømmerens helt – nydelig sagt.

    Tusen takk også for et herlig sitat fra boken – får bare lyst å lese boken igjen med en gang!! 🙂

  3. Jeg har kun skummet dette innlegget fordi jeg ikke har lest boken eller sett filmen. Jeg har nylig skaffet meg boken og skal få lest den snart. Så får jeg heller vente en stund med å se filmen hvis jeg forstår deg rett. Jeg ville tro kombinasjonen Luhrman/DiCaprio var en suksess, men det er tydeligvis sistnevnte som skinner mest.

    • Hei Silje! Håper du liker boken – som du vet syns jeg den er helt fantastisk 🙂

      Du kan sikkert se filmen med en gang, eller etterpå, eller underveis. De er så forskjellige. Det jeg mente med avstand er at det er greit å ikke boken som referanse for filmen – – filmen er en slags beginners guide til Gatsby, der mange av lagene er fjernet og temaene forenklet. Men ‘good fun’ likevel!

  4. Så flott og lang kommentar!
    Er spent på filmen. Skal se den kommende mandag sammen med klassen som har lest boka i vinter. Har lest flere anmeldelser som poengterer at filmen appellerer mer til ungdommen, så vi får se!

    • Tusen takk Nina, og jeg gleder meg virkelig til å høre hva klassen syns om filmen! Jeg endte opp med å se den to ganger, med en hel gjeng ungdommer – og som du påpeker likte de filmen kjempegodt.

  5. Herlig omtale, Clementine! Gleder meg til å se filmen uansett, men bra med en liten advarsel…Jeg lurer på om jeg greier å få Robert Redford og Mia Farrow ut av hodet når jeg ser den…Julie

    • Så utrolig hyggelig Julie! Som deg hadde jeg også Robert Redford og Mia Farrow i bakhodet. På en eller annen måte så tar Di Caprio likevel bare kontroll over rollen med en gang .. slik opplevde jeg det i hvertfall – gleder meg til å diskutere filmen med deg neste gang vi treffes! 🙂

  6. Jeg har både lyst til å se filmen og lese boka 🙂 Jeg elsker spesielt Leo, derfor må jeg se filmen 🙂

    • Hei Elin! Det er en strålende grunn til å ville se filmen, fordi Di Caprio er så SUPER i den! Håper du gir lyd fra deg etter du har sett filmen og lest boken — to forskjellige opplevelser! 🙂

Leave a Comment