Ny Sylvia Plath biografi : American Isis: The Life and Art of Sylvia Plath

9780312640248_p0_v1_s260x420

Det er lett å bli helt oppslukt av Sylvia Plath.  Hvis hun levde ville hun i dag vært over 80 år – med andre ord, en del av vår egen tid.  PD James er jo for eksempel over 90 og skriver fremdeles bøker.  Men med selvmordet i 1963, da hun var bare tredve år, ble Syvia Plath evig fanget i en tidsvarp. Det samme ble hennes nærmeste. Jeg leste en helt ny biografien om henne, skrevet av Carl Rollyson, American Isis: the Life and Art of Sylvia Plath.

Det første man møter når man begynner å lese om Plath er sensasjonalisme!  Livet og selvmordet til Plath er sentralt i hennes forfatterskap siden hun i så stor grad utleverte seg selv og forholdene sine.  Det kan være vanskelig å frigjøre diktene fra konteksten. Det er tross alt legendarisk dramatisk stoff, på nivå med en ekte gresk tragedie.  Plath ble ikke en stjerne før etter hennes død, og selvmordet ble dessverre et grotesk vendepunkt i hennes berømmelse. Det ultimate offeret for sin kunst.

Carl Rollyson er nøktern i måten han viser hvordan Sylvia Plath selv viftet denne flammen mens hun var i live, og hvordan hun ikke bare søkte berømmelse, men også stjernestatus. Plath trengte et publikum og var utrettelig i å sende inn dikt og fortellinger for å bli publisert. Langs denne tankerekken kommer også Rollysons paralleller mellom Sylvia Plath og Marilyn Monroe.  Det er ikke en ny sammenligning, og selv om Rollyson i mine øyne overvurderer parallellen, er det unektelig en del likhetstrekk.  Vi vet at Plath skrev om Marilyn Monroe. Begge levde før den seksuelle revolusjonen på sekstitallet, i en tidsalder som hadde klare normer og regler for hvordan en kvinne skulle oppføre seg.  Begge søkte en farsfigur, og Monroe giftet seg med Arthur Miller samtidig som Plath giftet seg med Ted Hughes. Begge slet med depresjon, sårbarhet, tvil og humørsvingninger.  Ikke minst var begge ekstremt bevisst i å skape et image, presentere et ytre til omverdenen.  For Plath kom dette i form av å være en polert og smart Smith College graduate, som deretter ble Fulbright stipendiat ved Cambridge universitetet. I Cambridge traff hun Ted Hughes og de giftet seg fire måneder senere.

Rollyson argumenterer for at Plath var langt mer bevisst og ambisiøs enn tidligere beskrevet av andre biografer. I stedet for å bare være ambisiøs som dikter ville hun enda mer. Hun ville ha Monroes berømmelse, ville være en god mor og hustru, og ville ha en enestående litterær karriére. Den sjarmerende og vakre poeten ville bli en stjerne! Ekteskapet med Ted Hughes varte i syv år. Han trivdes ikke i rampelyset, men det gjorde derimot Plath.  Hun søkte anerkjennelse, og kunne like gjerne få publisert dikt i The New Yorker som i dameblader.  Da Ted Hughes var utro mot henne med den vakre Assia Wevill bare måneder etter sønnen Nicholas var født, og deretter forlot henne, skrev Plath de sterkeste og mest kjente diktene i hennes karriére – men den personlige prisen ble for høy for den instabile poeten.  Det var i vår femti år siden hun begikk selvmord ved å legge hodet inn i en gassovn.  Rollysons biografi er en av to biografier som er kommet ut i den anledning. Den andre, Mad Girl’s Love Song; Sylvia Plath and Life before Ted av Andrew Wilson, omhandler ungdomsårene hennes.

Fotografi av Sylvia Plath fra Gordon Ames Lameyer Papers sannsynligvis fra sommeren 1953.

Fotografi av Sylvia Plath fra Gordon Ames Lameyer Papers sannsynligvis fra sommeren 1953.

Plaths eneste roman, Glassklokken (The Bell Jar),  utkom i Storbritannia i begynnelsen av 1963 like før hun døde, men under pseudonymet Victoria Lucas. I den skrev Plath mer eller mindre selvbiografisk om hovedpersonens opplevelser som student og journalistaspirant en sommer i New York, om sammenbrudd, selvmordsforsøk, og forholdet til familie og moren.  Det ble snart klart at det var Plath som var forfatteren, men hun ønsket ikke at boken skulle utgis under eget navn før etter morens død. Ted og Owlyn Hughes lot likevel boken utgis i 1966 under Plaths eget navn.  Det er en bok som anonymiserte karakterene, men ikke mer enn at alle visste hvem som var hvem. Joanne Greenberg som jobbet med Plath den sommeren har sagt at Plath eksponerte alle studentene i en slik grad at “they could never look at each other again”, og at hennes eget ekteskap gikk i oppløsning på grunn av boken.  Plaths mor, Aurelia Plath, opplevde også at boken forfulgte henne gjennom resten av sitt liv, mens hun forsøkte å tone ned betydningen.

Det stiller interessante spørsmål om hvilken moralsk rett forfattere har til å utlevere sine nærmeste, selv om det er aldri så terapeutisk.  Disse spørsmålene er i aller høyeste grad relevante idag (Knausgård).  Marianne Egeland har skrevet en tankevekkende artikkel som reiser spørsmål nettopp om kunsten skal ta etiske hensyn, med utgangspunkt i Sylvia Plath, som ble publisert i Morgenbladet i fjor.

Den utleverende stilen er en integrert del av Plaths forfatterskap, og mange av diktene er direkte rettet mot hennes nærmeste; ektemannen, barna og foreldrene. Raseriet og kraften i diktene hennes peker frem mot kvinnelitteratur som kom senere, på sytti-og åttitallet. Hun ble en slags pilspiss for mange av de kvinnelige forfatterne som publiserte etter henne. Plath skriver om babyer, kvinnekroppen, og forhold til menn og foreldre. Diktene hennes er nakne og modige. Selv om hun tok livet av seg da hun ble bedradd av en mann, ble hun et feministisk ikon. Eller kanskje heller en feministisk martyr, den begavede kvinnen som ofrer seg for mannen og får barn, for deretter å bli sveket. I tiden etter Plaths selvmord ble feministenes felles og formidable raseri rettet mot Ted Hughes.

En svært interessant del ved Rollysons biografi er at han skildrer inngående hvordan Plaths litterære arv ble forvaltet etter hennes død.  Ted Hughes arvet alle diktene, uferdige manus og dagbøkene hennes. Hughes’ søster Olwyn ble den sentrale personen i forvaltningen. Dessverre hatet hun Sylvia, og at hun har vært portvokter til hennes kreative arv i alle disse årene er en farse. Rettighetene har vært svært inntektsbringende.  Til sammen forsøkte Hughes og søsteren så godt de kunne å presentere sin versjon av Sylvia, og å presentere Ted Hughes i best mulig lys. Hughes ødela den aller siste dagboken som Plath skrev i ukene som ledet opp til selvmordet, angivelig for å “beskytte barna”.  De mesterlige mørke og såre diktene hun skrev den høsten, ble utgitt som Ariel to år senere.  Men flere dikt var utelatt, og rekkefølgen var stokket om, slik at de ikke ledet naturlig frem til selvmordet.  Og da Ted Hughes utga Plaths The Complete Collection, var alle dikt hun skrev før hun traff ham samlet i en egen del, juvenilia (ungdomsverk).  Søskenparet Hughes sensurerte i alle år verkene hennes. Olwyn og Ted Hughes har av denne grunn blitt alment kritisert for å manipulere og sabotere arven etter Sylvia Plath.  Intensjonene var angivelig å skyve ansvar vekk fra Hughes for Sylvias selvmord, som fremdeles etter alle disse årene definerer henne og er uløselig knyttet til diktene.

Det er verd å ha dette i bakhodet hvis du skal plukke opp en biografi om Plath, fordi de tidligere biografiene nødvendigvis er godkjent av søskenparet Hughes, med alt det medførte av krav over hva forfattere fikk lov til å skrive ,og hva som for all del måtte utelates. Etter Hughes død ble hans arkiver gjort tilgjengelige for alle. Nå er det datteren Frieda Hughes som forvalter arven. Diktsamlingen Ariel finnes nå utgitt slik den opprinnelig var tenkt, og det samme gjelder de komplette, uredigerte dagbøkene til Plath.

Eliot__Auden__Hugh_2527957k

It’s a man’s world: en fest hos Faber og Faber i 1960. TS Eliot, WH Auden, Ted Hughes, Stephen Spender og Louis McNeice — men Sylvia Plath som også var på festen, fikk ikke være med på bildet.

Så hvis du skal lese en biografi om Plath, burde du gripe fatt i denne av Rollyson? Egentlig er det kanskje en biografi myntet på dem som allerede kjenner til Plath fra før, fordi den diskuterer ikke diktene hennes i stor utstrekning. Jeg fikk personlig mye ut av den. Mytologien rundt Plath/Hughes er så overveldende, at på en måte er det greit å lese om alt det omliggende, for deretter å kunne sette det til side. Selve fordelingen av skyld og i hvilken grad Ted Hughes og Assia Wevill bidro til Plaths selvmord, slik feministene beskyldte ham for, vil vi sannsynligvis aldri få vite sannheten om.  Wevill var gravid med Hughes da Plath tok sitt liv (hun spontanaborterte senere) – man tror ikke at Plath fikk vite dette, men man vet ikke.  Man vet heller ikke noe om innholdet i samtalene hun hadde med Hughes de siste dagene eller om tankene hennes, fordi det er akkurat denne dagboken som Hughes ødela. Her er et interessant intervju med Plaths venninne Elizabeth Sigmund,  som Plath dediserte The Bell Jar til, fra januar i år, der hun skildrer det hun husker fra de siste måndene til Plath. Hun mener at Plath visste at Assia var gravid.

I en fortvilende repetisjon av historien tok Assia livet av seg selv og datteren hun senere fikk med Hughes – på samme måte som Plath, bare seks år senere.  Hughes hadde da forlatt henne også, og giftet seg med en annen bare noen måneder senere – som han levde sammen med resten av sitt liv.  Hughes ble til siste stund forbundet med Sylvia Plath. Han døde i 1998, etter å ha utgitt Birthday Letters, en diktsamling der han taler om, og til, Plath.  Det kom dessverre enda et trist kapittel i denne sagaen, fordi sønnen deres, Nicholas Hughes, begikk selvmord noen år etter, i 2009.  Frieda Hughes, den gjenlevende datteren til Plath og Hughes er poet og maler.

Her i mitt hjem har diskusjonen gått rundt Plath og Hughes i flere dager nå. Kan man plassere ansvaret eller skylden for Plaths selvmord hos Ted Hughes eller noen annen?  Var hun et offer, eller selv manipulerende?  Tross alt hadde Plath allerede både selvmordforsøk og elektrosjokkbehandling bak seg da hun traff ham.  Har man rett til å utlevere sine nærmeste offentlig i litteratur? Flere biografer har i ettertid gitt Sylvia Plath en diagnose; noen mener bipolar, mens andre peker på «borderline» personlighetsforstyrrelse. Trolig trengte hun en behandling hun ikke fikk, slik at skyldspørsmålet blir irrelevant. Det som virker åpenbart er at Hughes fylte en viktig, livgivende rolle i livet hennes i de syv årene de tilbragte sammen.  Som Ted Hughes sier i diktet The Shot fra Birthday Letters: “ Your worship needed a god./ Where it lacked one, it found one.” Da Hughes ikke lenger kunne leve opp til denne rollen og bedro henne, kollapset Plath i en brilliant, kreativ virvelvind. Disse uforglemmelige diktene, samlet i Ariel, sammen med The Bell Jar og de andre diktene, er til syvende og sist det beste stedet å finne den egentlige Sylvia Plath. Jeg tror de vil overleve sensasjonen, overleve den personlige historien til Plath og leve videre i litteraturhistorien. Å sette henne inn i en feministisk kontekst virker derimot logisk, fordi hun kommenterer gjennom diktene sine hvordan det var, eller er, å være kvinne, i en tid der kvinnens rolle var predefinert.  I det berømte  diktet “Daddy”  skrevet like før hun døde, tar den deprimerte og sinte Plath et endelig oppgjør med faren/farsrollen/Hughes.  Her er de siste to versene:

If I’ve killed one man, I’ve killed two—
The vampire who said he was you
And drank my blood for a year,
Seven years, if you want to know.
Daddy, you can lie back now.

There’s a stake in your fat black heart
And the villagers never liked you.
They are dancing and stamping on you.
They always knew it was you.
Daddy, daddy, you bastard, I’m through.

 

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Du skriver drivende godt Clementine!

    • Tusen takk kjære Trude og så hyggelig at du la igjen en kommentar her!

  2. Hei! Flott og grundig omtale og meget interessant. Husker jeg var så opptatt av Sylvia Plath da jeg var ca 20 år, og leste Glassklokken to ganger. (den andre gangen for noen få år siden). Rart at hun ble så berømt selv om hun produserte så lite, men et selvmord, et ungt dødsfall gir ofte ikonstatus.
    Filmen få jeg også, den var meget trist.

    • Tusen takk! Ja du kan så si – selvmordet gjorde i hvertfall at hun ble omfavnet at feministene, og det var de som virkelig bragte henne frem i bevisstheten til lesere verden over. Det var et ungt og tragisk dødsfall.

  3. Takk for grundig og interessant omtale! Jeg synes også at Plath og Hughes er fascinerende, og synker litt inn i den nedadgående spiralen deres fra tid til annen. Plaths liv og dikting er noe jeg stadig vender tilbake til, fordi de samme spørsmåla forblir ubesvarte. Kanskje denne biografien kan endre det? Det er i alle fall godt at det endelig har kommet en biografi som yter henne rettferdighet, som ikke er redusert og sensurert av søsknene Hughes. Jeg synes «Overvintring» (2003) av Kate Moses, som er i grenseland mellom biografi og roman, tar tak i mange av problemstillingene rundt Plath og Hughes. Langt på vei legitimerer hun sjølmordet, men kanskje mest ved å peke på Plath sjøl.

    Når det kommer til debatten om hvor langt forfattere kan og bør gå i å utlevere/iscenesette seg sjøl og andre, er det utrolig viktig at den blir tatt opp igjen. Å ta seg til rette i andres liv er ikke greit. Å utlevere sitt innerste er for meg heller ikke greit, men det er i alle fall noe en får stå for sjøl. Plaths måte å gjøre det på i lyrikken får som regel passere, det er nemlig rom for ulike tolkninger. Men slik hun gjør det i «Glassklokken» synes ikke jeg er greit. Særlig ikke når hun ikke en gang skriver sannheten.

    • Det er akkurat det – de samme spørsmålene forblir ubesvarte. Jeg syns denne biografien gir et godt overblikk. I stedet for å gå igjennom hele livet kronologisk, begynner hvert kapittel med en hovedoversikt på et par linjer over hva Plath gjorde og hvor hun var. Deretter velger Rollyson aspekter han mener er interessante og diskuterer dem. Det er lurt fordi da repeterer han ikke det man kan finne på Wikipedia eller i almen kunnskap om Plath.

      Jeg etterlyser også en debatt over etikk i kunsten. Iscenesettelse av seg selv er et tankevekkende konsept. Som deg liker jeg ikke utleveringer. som amerikanerene sier, det blir ‘overshare’. Man behøver ikke dele alt, og å gjøre seg interessant på andres bekostning er ikke kurant.

Leave a Comment