NW: lite overbevisende fra Zadie Smith

zadie-smith-nw-w724

NW av Zadie Smith er en potensiell spennende roman der den populære forfatteren vender ryggen til sine tre tidligere romaner, og tester en ny skrivestil. Det har hun selvfølgelig all rett til, men det betyr ikke at vi som lesere må følge henne eller sette pris på det.  I mine øyne har denne boken en rekke problemer, og Kari og Kjell Risviks beryktede, inadekvate norske oversettelse er ikke ett av dem, fordi jeg leste boken på engelsk.

Zadie Smith ble en av vår tids største litterære sensasjoner da hun i 1997 fikk sin første roman, White Teeth, antatt basert kun på 80 skrevne sider.  Hun studerte fremdeles engelsk ved Cambridge og var bare 21 år.  Boken som ble ferdigsstilt og utgitt i 2000, vant en rekke priser.  Zadie Smith var en i tillegg en markedsføringsdrøm.  Blendende vakker og strålende intelligent,  var hun en ung afro-karibisk kvinne som representerte den nye generasjonen med flerkulturelle briter.  Og hun kunne virkelig skrive!

Siden det har det blitt ytterligere tre bøker.  The Autograph Man fikk lunken mottagelse da den kom, men On Beauty fikk bedre kritikker.  Personlig mislikte jeg The Autograph Man så mye at jeg vurderte å ikke lese On Beauty, noe som hadde vært en tabbe, for On Beauty er en flott bok.  En slags nytolkning av E. M. Forsters bok Howard’s End, er det en god studie i hva som skjer når mennesker med forskjellige kulturbakgrunner, etniske opprinnelser, og verdier braker sammen, denne gangen i Boston. Riktignok var det flere Boston-beboere som ikke kjente igjen byen sin i det hele tatt, men man kan som kjent ikke tilfredsstille alle.

De siste årene har Smith viet mer tid til litteraturteori.  Hun har undervist i creative writing ved New York University, og i 2009 ga hun ut en essay samling, “Changing my mind : occasional essays.”   NW er boken der Zadie Smith setter teorier ut i praksis, og kaster seg entusiastisk over en rekke postmodernistiske litterære grep for å gi oss en annen måte å lese på enn den tradisjonelle romanen.  En skrivemåte som bedre representerer mangfoldighet, tomhet, rotløsthet og oppbrudd.  Det er en skrivestil jeg har stor sans for, når det fungerer.  Noen av mine favoritter er Cloud Atlas av David Mitchell som var super. Det samme med  A Heartbreaking Work of Staggering Genius av Dave Eggers.  Murakami bruker også skrivestilen til stor effekt.

NW sentreres rundt et lite knippe mennesker fra bydelen NW, North West London, Felix, Nathan og venninnene Leah og Natalie, og skildrer livet og skjebnene deres. Fortellerstilen, stemmen og sjargongen i NW skifter underveis for å underbygge hvordan hver person tenker og har det.  Greit nok.  Det er fire deler, der den første delen er mer oppstykket, den annen mer flytende, og den tredje består av 185 vignetter.

Mange forskjellige skrivestiler utforskes underveis. Et kapittel er en veibeskrivelse.  Et annet er en liste over ting man ser og lyder man overhører, når man går nedover gaten.  Vi finner også de obligatoriske rock fragmentene som vi kjenner fra andre romaner de senere årene (begynner vi ikke å bli litt lei det nå?).  Det er også en merkelig fascinasjon med tallet 37. “Lying in bed next to a girl she loved, years ago, discussing the number 37.  Dylan singing.  The girl had a theory that 37 had a magic about it..Watch for 37, the girl said, in our lotteries, our game shows, our dreams and jokes”  Etter kapittel 11 kommer et kapittel 37. Etter kapittel 15 også.  Og hva tror dere kommer etter kapittel 17? Nettopp.  I vignette-delen derimot,  finnes ikke vignette 37.  37 er referert her og der i teksten også, som feks buss 37, og Zadie Smith fylte selv 37 år idet boken ble utgitt.  Det er sikkert en eller annen skjult, dyp mening bak alt dette 37 opplegget, men for meg ble det bare infantilt og omtrent like morsomt som Teletubbies.

Når hovedpersonen Leah tenker på et kirsebærtre, formes ordene på siden som et tre. En kollegas munn har en ring rundt ordet “tongue” der det står “tooth gold tooth tooth gap tooth tooth tooth» osv.

IMG_2788

Veldig søtt. Problemet er bare at alle de ulike grepene ikke fungerer godt nok, og klarer ikke å skjule det faktum at fortellingen i seg selv er for melodramatisk, spinkel og uinteressant. Det hjelper ikke hvor deskriptivt og fargerikt North West London blir beskrevet, eller hvor mange trendy litterære grep hun dytter inn, det er likevel bare en banal chick lit historie om to venninner som ligger i bunn. Når boken er så oppstykket som den er, trenger man genuint originale karakterer som griper deg umiddelbart og lyser opp hver enkelt del. Her er i stedet karakterene så klisjéfylte at det nærmer seg det parodiske, spesielt Natalie, oppkomlingen som blir advokat og gjør det bra i livet.  At denne overkontrollerte, rasjonelle kvinnen **spoiler alert** deretter skifter karakter og plutselig blir drevet til trekantsex med fremmede er nesten komisk, fordi det er så lite overbevisende.  Romanens slutt skal jeg selvfølgelig ikke gi vekk, annet enn å si at den er like svak, teatralsk og oppkonstruert som man på det tidspunktet forventer.

Kanskje det er fordi jeg leste Umbrella av Will Self for bare noen måneder siden. Han virkelig utfordrer og utforsker det tradisjonelle romanformatet.  Resultatet er utilgjengelig, litt vanskelig, kall det gjerne elitistisk, men helt glimrende.  Eller Jennifer Egan som boltrer seg med A Visit From the Goon Squad, (Bølle på døra på norsk) som hun vant Pulitzerprisen for i 2011, og som Zadie Smith er tydelig inspirert av.  Egan inkluderer blant annet en power-point presentasjon som utgjør ett kapittel, og det er kanskje bokens beste.  Boken er fragmentert, utforskende, uventet, komisk og mesterlig utført.

Med Zadie Smith tenker jeg i stedet på det kjente ordtaket Mediocre artists borrow, great artists steal.  Med andre ord, når du bruker andres kunstverk/teorier/inspirasjon/mentale klesdrakt må du gjøre den helt til din egen, “stjele” den, eie den.  Zadie Smith klarer ikke det. Det klinger falskt, artsy-fartsy, og overbeviste ihvertfall ikke meg.

Likevel er det en del flotte trekk ved boken. Blant alt det staccato og oppstykkede språket kommer også en rekke fantastiske setninger som glitrer lik gull i en ellers grumsete elv.  Setningene viser Smiths naturlige, flytende skrivetalent. Dialogen er veldig god gjennom det hele. Delen om Felix er gripende, og mange av vignettene er nydelig observert.  Disse trekkene minner oss om at det er en i utgangspunktet dyktig forfatter og forteller bak det hele.

At denne boken er nominert til Women’s Prize for Fiction er underlig, fordi andre og bedre kvinnelige forfattere hadde fortjent den plassen mer.  Det hjelper kanskje litt at hun vant prisen i 2006 med On Beauty.  At Zadie Smith i tillegg igjen har fått en prestisjeplass på Grantas List of Best Young British Novelists, (hun var også på 2003 listen) er muligens mer fortjent. På sitt beste, er hun en formidabel forfatter.  Uansett har hun har fått en urokkelig posisjon i britisk samtidslitteratur, og selger bøker som varmt hvetebrød, sannsynligvis enten de er gode eller ikke. Det blir interessant å se hva hun kommer til å skrive når hun går inn i førtiårene og femtiårene.  Hun har en flott intuitiv og uanstrengt stemme – spørsmålet er bare om hun vil bruke den.

NW utgis i Norge av Aschehoug og den nye reviderte oversettelsen kommer i begynnelsen av juli.

Relaterte innlegg:

28 Comments

  1. Å dømme Zadie Smith ut i fra Autograph Man blir som å dømme John Irving ut i fra Den fjerde hånden. Grøss og gru opp og ned i mente. Hjertelig enig med deg, og On Beauty er jo SÅ fin!

    Denne her stiller jeg meg dog mer skeptisk til. – Og så kan man ikke en gang skylde på oversettelsen.

    • Ja, enig med deg!! On Beauty var så bra. Og med denne kan man ikke en gang skylde på oversettelsen! 🙂 Kanskje andre vil like denne
      boken bedre enn meg?

  2. Åh, det var skuffende at den ikke levde opp til forventningene! Jeg synes hun skriver så utrolig godt, og jeg er begeistret for essaysamlingen hennes i særdeleshet. Men hun skal ha for at hun tester ut nye stiler, og jeg tror vi har mye godt i vente fra denne kanten selv om kanskje alt ikke er like bra.

    • — Jeg også liker så godt White Teeth og On Beauty. Syns også det er både flott og legitimt å teste ut nye stiler, dette funket bare ikke for meg! Håper du leser den og forteller hva du syns 🙂

  3. Virkelig grundig og dyptpløyende anmeldelse, dette!
    Jeg har liksom aldri helt falt for Zadie Smith, men er interessert i postmodernistiske uttrykk i litteraturen, så jeg bør vel ta en titt på NW. Du nevner jo Dave Eggers i omtalen her, og han synes jeg er ganske fortreffelig. Likte også Goon Squad’en til Jennifer Egan.

    • Tusen takk. Kanskje du vil like denne boken – hvis du er interessert i postmodernistiske uttrykk er det absolutt verd en titt!

  4. Flott skrevet, Clementine! Eg er nysgjerrig på Zadie Smith, og til sommeren har eg nok rydda kalenderen;-) Noterer favoritter og tvilsomme romaner i bakhodet og håper på Smith-lesing ein dag:-)

    • Takk, Elida 🙂 Zadie Smith er ypperlig sommerlesing! Håper du vil like White Teeth eller On Beauty.

      • Titlene er notert! Ha ein dag, Clementine:-)

  5. Kjenner jeg, som resten av kommentarfeltet ble litt skuffet nå. Hadde etter NB alt oversetterstyret sett fram til å lese. På den positive siden har jeg fremdeles White Teeth til gode. Og Autograph Man var en prøvelse, ga opp etter 100 sider, svært sjeldent til meg å være.

    • Ja, jeg var skuffet over denne, ble uinteressant. Men – dette er jo bare min mening – det er sikkert mange som syns boken er god 😉

      Autograph Man var håpløs, og det forbauser meg ikke at du la den fra deg. Det tror jeg jeg også gjorde til slutt. Men hvis du har White Teeth til gode, er det som du sier noe å se frem til!

  6. Flott anmeldelse! jeg får kaste meg på Smith, jeg har fremdeles ikke lest noe av henne.

    • Tusen takk, Janicke. Jeg ville lest White Teeth. Flott og veldig underholdende!

  7. En veldig god anmeldelse – jeg likte særlig godt å få høre litt om den teoretiske bakgrunnen Smith legger til grunn. Det er ikke alltid det er like lett å sette teori ut i praksis.
    Når det er sagt, jeg skal virkelig få lest On beauty iløpet av sommeren, denne er det tydeligvis ingen hast med å få lest!

    • Tusen takk!

      Som du sier er det ikke like lett å sette teori ut i praksis, og her er det nesten som om alt fokuset har vært på fortellingsmåten, og selve storyen er neglisjert.

      Gleder meg til å høre hva du syns om On Beauty!

  8. Jeg syntes Will Self ble pretensiøs med Umbrella. Om Smith har forsøkt seg på det samme og at på til ikke gjort det på en god måte, er nok ikke dette boka for meg.

    Det er ikke så ofte du skriver at du er så skuffet over en bok som det virker som du er her.

    • Hei Linn!

      Oj, nå ser jeg at jeg ikke burde ha nevnt Umbrella i denne sammenhengen. Jeg nevnte den fordi den virkelig utfordrer den tradisjonelle romanen, og i mine øyne lykkes. Men den er egentlig ikke skrevet på samme måte som NW.- Umbrella er skrevet mer som noen av de store modernistiske bøkene for hundre år siden, i bevissthetsstrøm uten kapitler, som du husker.
      NW ligner mer på A Visit From the Goon Squad. – Zadie Smith bruker veldig mange forskjellige grep, bevissthetsstrøm er bare et av dem. Hun leker med ordene på siden, limer inn tekster som kommenterer opplevelsen (som veibeskrivelsen), tegn og symboler osv. Som å dytte inn kapittel 37 tre ganger i en del, og utelater det et annet sted. Eller epletre siden. Vignettene er en mengde små observasjoner. Det er en mye mer oppløst form. Mye lettere å lese enn Umbrella! Likevel savnet jeg interessante karakterer og god handling.

      Du har rett i at jeg sjelden er så negativ til romaner. Hovedgrunnen er rett og slett at hvis jeg ikke liker en bok, pleier jeg ikke å skrive om den her på bloggen. Jeg vil at bloggen skal ha en positiv energi, med gode bøker! Men jeg syns likevel det er relevant å omtale enkelte bøker når jeg ikke syns de holder mål, spesielt hvis boken blir hausset opp i media, slik ofte skjer med de store forfatterene – som Zadie Smith. For da kan det være greit med et alternativ synspunkt! 🙂

  9. Zadie Smith har jeg ikke lest ennå, men har henne på leselisten med Hvite tenner. Synd om oversettelsen av NW ikke gir rettferdighet til selve boken, men det høres unektelig interessant ut at hun vinkler en utradisjonell måte å lese på. Likevel, når du nevner Teletubbiene…hehe, vel jeg måtte jo flire! Men du tar frem grepet med den poetiske funksjonen, noe slikt hadde jeg ikke ventet å finne i en roman, men snarere i en bildebok. Jeg ser frem til å lese bøkene hennes 🙂

    • Jeg syns Hvite Tenner er den beste boken hun har skrevet. Hun skriver flytende, og med mye humor. Jeg vet ikke hvem som har oversatt den til norsk, men det er sikkert en fin oversettelse. Hun var så ung når hun skrev den, helt utrolig! Håper du liker den 🙂

      • Hm, vel den boken skal jeg sette høyere på leselisten!

  10. Jeg tror ikke du er alene om denne oppfattelsen. Jeg husker bare at jeg googlet rundt for å finne informasjon om boka. Det var en spesiell grunn til at jeg var så opptatt av den, husker ikke lenger nå, men det var mye lunkenhet der ute. Så jeg la den vekk. God omtale du har skrevet.

    • Takk for det, Lise! Kanskje du tittet på den i forbindelse med all oppstyret rundt oversettelsen av Risviks som ble trukket?

      Jeg tror også denne boken vil få blandet mottagelse. Jeg hadde lest et par relativt gode omtaler fra før, men var nettopp inne og tittet på leservurderingene til Amazon, som ofte er en god fingeren-på-pulsen barometer, og de er påfallende lunkne.

      Ha en fin helg videre!

  11. En nydelig omtale, Clementine! On Beauty står på leselisten min og jeg er glad for at jeg nå på forhånd ikke trenger å lese NW. Det er godt med noen omtaler av bøker det ikke er nødvendig å bruke tid på. Og så kan jeg se frem til On Beauty 🙂

    • Tusen takk Astrid Terese! Ja, jeg syns ikke du trenger å lese NW, og som du sier, det er jo greit å kunne gjøre leselisten vår litt kortere. On Beauty gleder jeg meg til å høre om du liker!
      Ønsker deg en fin uke! 🙂

  12. Jeg har fortsatt til gode å lese både Smith og Monica Ali (de kan vel ikke sammenlignes, men). De er på leselisten min, men ikke langt nok opp – enda 🙂

    • Glemte helt å si at dette var en flott omtale. Som vanlig vekker den nysgjerrigheten og gir mange flotte boktips 🙂

    • Av en eller annen grunn syns jeg man kan sammenligne Ali og Smith, og mer enn det at de skildrer et multi-kulturellt samfunn i London. Det er noe med de flotte karakterstemmene. Men Monica Ali har vel egentlig ikke skrevet noe virkelig bra siden Brick Lane..som til gjengjeld er veldig fin.

      Jeg må likevel innrømme at jeg syns det er mange nålevende britiske forfattere som skriver MYE bedre enn begge de to!

      • …og tusen takk for gode ord om omtalen 🙂

        Håper du får en fin uke!

Trackbacks/Pingbacks

  1. Bøker kjøpt, noen lest | Atter en dag - [...] På bloggen har du lest? skriver Clementine om Longlist 2013: Women’s Prize for Fiction.  Jeg falt for Maria Semple´s…

Leave a Comment