Upålitelig forteller og briljante Ford Madox Ford

200907-omag-the-good-soldier-220xfall

Jeg må nesten dele med dere en glimrende roman som jeg har lest og grunnet en del over den siste tiden.

The Good Soldier: A Tale of Passion av Ford Madox Ford er en forbløffende bok som jeg snublet over i dette intervjuet med Julian Barnes.  Her diskuterer han ikke bare boken, men også Ford Madox Fords liv. Julian Barnes er  mildt sagt svært opptatt av The Good Soldier. En annen forfatter som også er inspirert av Ford er Ian McEwan, og Barnes beskriver hvordan McEwan leste og beundret boken for en tid tilbake.  Da han like etterpå skrev On Chesil Beach, ga han ubevisst de to hovedpersonene navnene Edward og Florence, som er navnene fra hovedpersonene i The Good Soldier!

Julian Barnes er en herlig forfatter, som jeg har vært glad i lenge.  Som dere vet vant han Bookerprisen for tre år siden med The Sense of an Ending, (Fornemmelse for slutten) som i mine øyne er interessant, men ikke hans beste. Der boken kommer til kort for meg, er selve storyen som ligger i bunn.  Den overbeviste meg ikke et sekund.  Det som derimot imponerte meg, og som karakteriserer boken, – og som den er blitt kjent for – ,  er grepet med den upålitelige fortelleren. Boken er skrevet i jeg-person, og denne fortelleren lurer seg selv og leseren, har glemt hendelser, og skjuler den egentlige sannheten. Denne utforskningen av selektiv hukommelse, og bevissthet er klassisk upålitelig fortellerstil.

Ford Madox Ford skrev ikke bare The Good Soldier, men også Parade’s End, som nylig ble filmet av BBC som en miniserie med Benedict Cumberbatch i hovedrollen.  Han skrev dikt og bøker, utga litterære magasiner og publiserte også andres litterære verk. Ford har inspirert forfattere som Joseph Conrad (som han arbeidet sammen med), Ernest Hemingway og Graham Greene (som var en annen stor beundrer av The Good Soldier). En periode bodde han i Paris der han var venner med James Joyce, Hemingway, Gertrude Stein og Ezra Pound. I romanen The Sun Also Rises av Hemingway, er faktisk karakteren Braddocks basert på Ford.  I vår tid ser vi tydelig hans innflydelse i nettopp forfattere som Julian Barnes, Ishiguro, McEwan og AS Byatt.  Så dette er en sentral litterær personlighet som har hatt uvurderlig betydning for andre forfattere i over hundre år. A writer’s writer!  Og boken som inspirerer mest er det modernistiske mesterverket The Good Soldier.  Jeg lastet den ned gratis på Kindle; et skikkelig kupp.

Dagens lesere av The Good Soldier er nødt å vise et snev av innlevelse av en svunnen tid, siden romanen ble skrevet i 1915. Ekteskapsproblemer for hundre år siden var nødvendigvis fastlåst av andre normer og etiketter.  De fleste moderne par reiser ikke lenger på kurbad for helsen.  Det var noe våre besteforeldre gjorde. Ekteskapet blir i boken sett som et symbol på moral og likevekt.  Likevel er denne boken blant det mest aktuelle jeg har lest på lenge, ene og alene på grunn av den overveldende skrivestilen.

This is the saddest story I have ever heard.”  Med den berømte første setningen begynner Ford Madox Ford historien sin om to par, et britisk og et amerikansk, som treffes på et kurbad i Tyskland hvert år fra 1904 og utover. Historien fortelles i første person av amerikaneren John Dowell. Vennskapet han og hustruen Florence utvikler med den sjarmerende offiseren (den gode soldat) Edward Ashburnham og hans kone Leonora, virker idyllisk men ender i tragedie for dem alle. Når Dowell starter fortellingen med å si at det er den tristeste historien han noensinne har hørt, begynner han allerede der å dekke over sannheten, fordi han har jo ikke bare hørt historien.  Han er i aller høyeste grad delaktig. Men han forsøker å glatte over hendelsene så lenge han kan.

Måten stil og innhold blandes sammen i The Good Soldier, er genial fordi forfatteren bruker grepet til å utforske selve konseptet om hva som er ekte og hva som ikke er det.  Historien avdekkes hulter til bulter, i en rekke flash-backs i usammenhengende rekkefølge.  Den kaotiske skrivestilen reflekterer ikke bare Dowells sinnstilstand, men også mangelen på orden og moral han opplever rundt seg. Boken hopper frem og tilbake i et stort kaos. Det er fragmenter og motstridende observasjoner.  Paradokser.  Leseren får inntrykk av en forteller som ikke bare er naiv men forvirret. Noen ganger er han irriterende og melodramatisk, andre ganger babler han i vei , er bitter, eller viser sykelig humor. Gradvis blir det tydelig hvor traumatisert han er.  Etter hvert som han forteller, tvinges han til å se realiteten i øynene, og kommer motvillig nærmere og nærmere en forståelse. Hukommelsen er ufullstendig, og humørsyke refleksjoner blandes inn med de faktiske hendelsene.  Boken utforsker på denne måten selektiv hukommelse og hvordan vi lyver for oss selv.

Ford skriver glimrende og med intensitet.

 «Is all this digression or isn’t it digression?  Again I don’t know.  You, the listener, sit opposite me.  But you are so silent.  You don’t tell me anything.» 

» I had forgotten his eyes.. When you looked at them carefully you saw that they were perfectly honest, perfectly straightforward, perfectly, perfectly stupid.»

«I have, I am aware, told this story in a very rambling way so that it may be difficult for anyone to find their path through what may be a sort of maze.  I cannot help it

«We are all so afraid, we are all so alone, we all so need from the outside the assurance of our own worthiness to exist

«The instances of honesty that one comes across in this world are just as amazing as the instances of dishonesty.  After forty-five years of mixing with one’s kind, one ought to have acquired the habit of being able to know something about one’s fellow beings.  But one doesn’t.»

Forskjellen mellom hvordan forholdene mellom de to «perfekte parene»  beskrives, og hva som egentlig har skjedd mellom dem, er selve hovedtemaet i romanen. Avstanden mellom fortellerens interne verden og den eksterne verden rundt ham er stor, og ingen av menneskene rundt Dowell er slik han trodde de var. Realitetsbildet stemmer ikke med hans subjektive forståelse. Likevel er den subjektive oppfatning av realitetene alt han har.  Bokens bitema, nemlig beskrivelsen av samfunnet like før første verdenskrig, reflekterer hovedtemaet. Igjen kommer fasade kontra virkelighet frem.  For bak fasaden om engelsk dannelse og verdier, skildrer Ford et samfunn i oppløsning, som snart kastes inn i en grusom krig.

Grepet med en upålitelig forteller har vi eksempler på så langt tilbake som to tusen år.  1001 Natt og Canterbury Tales av Chaucer har fortellinger der grepet ble brukt. En upålitelig forteller kan være et barn, være naiv, ha lav intelligens, være mentalt syk, en narcissist, dement, eller rett og slett en løgner som søker å skjule hva som egentlig har skjedd.  Det siste er tilfelle både med Julian Barnes The Sense of an Ending, Kazuo Ishiguros Remains of the Day, og med The Good Soldier av Ford Madox Ford.

Som litterært grep har det alltid fascinert meg.  Mange romaner har egentlige upålitelige fortellere, men trekket er behersket eller ikke så fremtredende.  Nick Carraway i The Great Gatsby anses som en upålitelig forteller fordi han tilsynelatende forteller historien objektivt, men i virkeligheten har han jo meninger om alt og alle.  Grepet brukes også ofte i romaner der barn og ungdom har fortellerstemmen, vanligvis ikke der de bevisst villeder leseren, (skjønt det finnes unntak) men heller der de misforstår betydningen av hendelsene de beskriver.  De tror de beskriver sannheten. Situasjonene de er for umodne til å forstå, oppfattes likevel av leseren. Kjente eksempler er To Kill a Mockingbird, Catcher in the Rye, The Curious Incident of the Dog in the Nighttime (autistisk ungdom) og Room av Emma Donoghue. Agatha Christie brukte forresten upålitelig fortellerperspektiv, til stor effekt, i et par av hennes kriminalromaner. Moderne krim tyr også til metoden, for å lure eller villede leseren. Dere kjenner sikkert mange bøker, både moderne og blant klassikerene, som bruker teknikken? Ikke minst virker det som om det bare blir mer og mer populært å skrive slik, jeg syns det kommer nye spennende eksempler hvert år.

Når man har en forteller som virkelig er dønn upålitelig, er det spektakulært og gir en helt egen opplevelse. For noen bøker gir oss svært tydelige, uforglemmelige og massivt ubehagelige upålitelige fortellerstemmer,  slik som pedofile Humbert Humbert i Lolita. Grøss. Et annet flott eksempel er boken Notes on a Scandal av Zoe Heller fra 2006 (Bookerpris Shortlist).  Eller, faktisk fra filmens verden, det matematiske geniet John Nash som Russell Crowe skildret så treffende i A Beautiful Mind fra 2001. Husker dere den, og hvorfor det er en upålitelig forteller? Paul Auster har brukt fortellerteknikken gjentatte ganger, ikke minst i hans fantastiske New York Trilogy.

Ford la med The Good Soldier en av brikkene, ikke bare hva gjelder fortellerperspektiv, men til det som ble den moderne romanen. Romanen tok skrittet fra å gjengi omgivelsene på en realistisk og troverdig måte og til å bli en psykologisk gjengivelse av hvordan vi forstår omverdenen. Impresjonistisk.  Det utrolige er hvordan boken fremdeles inspirerer de største forfatterene i verden, den dag i dag. Ishiguro er kanskje en av våre samtidige forfattere som aller tydeligst er påvirket av ham, som nevnt spesielt i Bookerprisvinneren Remains of the Day (Resten av dagen).  Det er en mine favorittbøker, og jeg husker så utrolig godt når den kom ut; hvor imponert jeg var over måten Ishiguro håndterer fortellerstemmen, den interne dialogen, og avstanden mellom historien som jeg-personen forteller og det vi som lesere, forstår.  Hadde det vært mulig å skrive den fantastiske boken uten Ford Madox Ford? Det gjelder også naturligvis Julian Barnes The Sense of an Ending. For man skjønner virkelig hvor påvirket Julian Barnes er av The Good Soldier når man leser den. Det er jo akkurat det samme Barnes gjør, skriver om hvordan vi forstår og husker historien i ettertid, samtidig som han viser det direkte ved en jeg-person som holder tilbake informasjon og lurer seg selv og leserene. All ære til Barnes for at han er så åpen med innflydelsen fra Ford Madox Ford. Han har skrevet flere artikler der han lovpriser Ford, senest for bare noen måneder siden om Parade’s End. Samtidig er vel påvirkningen så åpenbar, at sammenhengen ville blitt trukket uansett.

Når jeg nå, takket være Julian Barnes, har lest The Good Soldier, er det som om en hjørnesten i min litteraturforståelse er falt på plass. At denne boken er helt nødvendig å lese for de av oss som er mer enn gjennomsnitts litteraturinteresserte, er  jeg ikke i tvil om. Den er så rendyrket, så ekstrem i sin utforskning av upålitelige fortellerperspektivet, at den blir en slags referanseramme for alle senere romaner som bruker den samme teknikken.  Moderne, forbløffende, uforglemmelig!

 

Relaterte innlegg:

10 Comments

  1. For et godt og lærerrikt innlegg. Jeg ble inspirert og boka er allerede lastet ned på kindelen. Noe som ofte skjer når jeg leser bloggen din!

    Likte spesielt godt sitatet
    – We are all so afraid, we are all so alone, we all so need from the outside the assurance of our own worthiness sto exist.» –
    , traff meg midt i panna her jeg sitter nyregistrert på bloggurat og lurer på om jeg faktisk ikke har flere lesere i uka enn 28, kjenner det indre kravet om outside assurance er sterkt akkurat nå -)

    Den mest upålitelige fortelleren av dem alle:
    Nelly i Wuthering Heights, huN er så løgnaktig og fæl at det skrives masteroppgaver om henne daglig, ok ukentlig da, eller siden jeg ikke har belegg for hverken oppgave eller frekvens – OFTE.

    • Jeg også liker så godt det sitatet. Merkelig, fordi selv om settingen er tydelig hundre år gammel, er tankene så utrolig direkte og levende.

      Det er vel bare noen lesere som finner deg på bloggurat– Jeg er ikke medlem der og jeg leser i allefall alltid bloggen din!! 🙂 Hvorfor har du registrert deg der, er det lurt? Kanskje burde jeg også det?

      -Hadde helt glemt Wuthering Heights, herlighet, hun er jo absolutt en upålitelig forteller. Det er forresten lenge siden jeg har lest den, fikk lyst å ta den frem igjen!

      • Tror ikke det finnes en eneste grunn til å registrere seg på bloggurat annet enn at så mange har gjort det. Telleren deres er litt anderledes enn de fleste andre som teller besøkende hver dag. Her telles man kun 1 gang pr.uke. Jeg kan allerede se etter å ha vært medlem i snart 3 dager, at lesergruppen min er bitteliten men svært trofast -)

        Om det er andre perks er nok Mari en bedre kandidat til å svare på. (hun er blant bloggurat dronningene -) Selv har jeg som sagt bare 3 dagers erfaring.

      • Små men trofaste lesergrupper er de beste!!! 🙂
        Jeg holder meg vel utenfor Bloggurat en stund til, så får jeg se etter hvert.. Skal spørre Mari om det ved anledning!

  2. Et noe mer grundig, the understatement of the year, innlegg enn mitt spede tankespinneri i går. Etter at jeg leste ditt fabelaktige innlegg, Clementine, har jeg vært innom Project Gutenberg og skaffet meg et eksemplar av boken The Good Soldier til min Kindle.

    Jeg har faktisk lest noen av bøkene((To Kill a Mockingbird, Catcher in the Rye, Hemingway og On Chesil Beach)) og forfatterne du har skrevet om når det gjelder upålitelige fortellere og de som har latt seg inspirere av Ford Madox Ford. Selve referanserammen bør jeg jo virkelig få med meg, også med tanke på fremtidig lesning. Tusen takk for et meget godt innlegg!

    • Tusen takk Mari!

      Jeg håper du har glede av den og syns den er interessant. Enten man leser hele, som en roman, eller bare noen kapitler midt i, for å oppleve skrivestilen, er den fascinerende lesning.

      Holden i Catcher in the Rye er et herlig eksempel på upålitelig forteller. Det er jo noen store spoilers i den også, og det er synd at mange vet hvordan den er på slutten før de begynner å lese den. For slutten setter jo virkelig hele fortellerstilen i perspektiv (nå må jeg passe meg så ikke jeg gir vekk spoilere selv).. !

      Jeg er veldig glad i Barnes, Ishiguro og McEwan, og det fascinerte meg å finne en av «kildene» deres.

  3. Åhh! Jeg simpelthen elsker slike lange, gode og velfunderte innlegg! Nettopp denne type omtaler gjøre at man føler seg litt klokere, selv om man hverken har lest f.eks Barnes eller Ford.

    Jeg tenkte faktisk en del over fortellerstemmen til Holden i Catcher in the Rye da jeg leste boka i fjor, men å få satt det inn i konteksten med den upålitelige forteller var veldig interessant. Jeg er forresten veldig glad i bøker med denne fortellerteknikken (nå kommer jeg selvfølgelig ikke på noen eksempler), men jeg har ikke vært klar over at det hadde et navn 🙂

    Jeg skal ha innlegget ditt i bakhodet når jeg leser To kill a mockingbird senere i år. Og Fords bok har jeg også lastet ned på Kindelen. Takk for tips!

    Hilsen Anne

    • Tusen takk, Anne! Det var hyggelig å høre!

      Som jeg sier i kommentaren over, Holden er en av de fortellerstemmene man ikke glemmer så lett. Jeg leste boken første gang som tenåring, og fortellerstilen gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Den oppnår jo litt av det samme som Ford klarte i sin bok, og som jeg forsøker å beskrive over – men på en annen måte- , nettopp det at skriveformen og innholdet blandes sammen. Bare at det er tenåringsangst som er temaet.

      Egentlig er det jo veldig mange eksempler på upålitelig fortellerstemme, men det er som du sier, når man skal komme på et, er det umulig å tenke på et!! I formiddag var det noen som nevnte Forrest Gump for meg, fra filmen, og det er jo egentlig sant!

  4. Inspirerende og informerende innlegg! Nå har jeg lyst til å lese samtlige bøker du nevner, og i hvert fall The Good Soldier.

  5. Tusen takk, Elisabeth! Massevis av gode bøker!

    Jeg var nettopp inne og tittet på leselisten din på bloggen. Skal si du har lest mye bra i år. Spesielt ble jeg veldig nyskjerrig på David W. Carroll: Psychology of language. Hva handler den om? Er det noe som bare er relevant for folk som studerer lingvistikk eller er boken lesbar og forståelig for andre?

Leave a Comment