Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann

Gleichmann-Gabi-The-Elixir-of-Immortality

Jeg har lest en mengde gode bøker de siste månedene som jeg skal dele med dere fremover, og først ut er en norsk bok.  Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann var høstens store roman i Norge, og er beskrevet som et overflødighetshorn av fortellinger. Og det er det virkelig.  En eldre, døende mann, Ari Spinoza, rekker deg hånden og trekker deg rett inn i jødenes historie de siste ni hundre årene.  Ari er den eneste gjenlevende etterkommer etter Spinoza slekten som har eksistert i generasjon etter generasjon, i alle disse årene.  Fra far til eldste sønn har også blitt overlevert den hemmelige oppskriften til udødelighetens elixir.

Dette eliksiret tolket jeg som et symbol for fortellingens kraft.  Udødelighetens elixir kan forsvinne, slekter dø ut, men fortellinger kan leve evig.  Det er en god linse å lese denne storslagne romanen gjennom, fordi det er akkurat det boken er: en hyllest til historier og fortellerglede.  For boken er tettpakket av svimlende mange historier, som forteller om de mest utrolige skikkelser og skjebner.

Boken viser hvordan jødenes historie er knyttet opp til den europeiske historien. Hvordan jødene har vært med på å forme det moderne samfunnet vi lever i idag. De  har hatt fremtredende plasser innen akademia, legevitenskap, politikk, handel og finans. På tross av (eller på grunn av) mange av disse fremtredende stillingene, har jødene vært utsatt for ekspropriasjoner, intriger, overgrep og forfølgelse opp gjennom århundrene.  Boken viser at Holocaust dessverre bare er ett kapittel i historien og trekker paralleller til jødeutryddelser bakover i tiden.

For å belyse jødenes historie på best mulig vis, fletter Gleichmann mange av bokens skikkelser direkte inn i den historiske handlingens sentrum.  Et smart og svært underholdende valg,  som illustrerer hvor nært maktens kjerne mange jøder var. Det skjerper fokuset og ikke minst gjør det mye lettere å forstå hvilken del av historien vi befinner oss i. Det gjør også noe annet, og her kommer vi  til kjernen av hvorfor jeg hadde så stor glede av denne romanen:  måten Gleichmann blander formidabel innsikt i historiske hendelser og detaljkunnskap, med lekne innfall og påfunn.  Det er oppfinnsomme tvister og skøyeraktige versjoner overalt, mange helt herlige.  At Hitler ikke døde av selvmordsforsøket, men ble slått i hodet med en stekepanne av kokken sin, er bare en av mengder påfunn som fikk meg til å trekke på smilebåndet.   Denne dansen mellom faktiske hendelser og oppdiktede historier er strålende. Dette fungerer naturlig nok bedre  jo mer kan selv kan av europeisk historie.  Jeg kjente noen av de beskrevne hendelsene, men ikke på langt nær alle. Flere ganger ble jeg så nyskjerrig på hvordan det egentlig hadde foregått, at jeg måtte ty til leksikon og oppslagsverk.  Slik sett vil nok denne boken både lokke og inspirere mange lesere til å lære mer om jødenes historie på egen hånd, slik jeg gjorde.

Et annet sjarmerende trekk med Udødelighetens Elixir, er at det ikke kun er en heltehistorie, men at slektens sorte får blir beskrevet like inngående og kjærlig som de fremgangsrike.  Det gir menneskelighet, komikk, og ikke minst en fin balanse i boken.  For hver helt, er det en annen som gjør noe skikkelig dumt. Det er vel akkurat slik det er, når vi går vår egen slekt i sømmene. Vi finner noen beundringsverdige mennesker, men også feige, griske og løgnaktige forfedre hvis laster forledet dem til eksentriske eller fæle skjebner.  Dem er det nesten ekstra morsomt å lese om!

Udødelighetens elixir består av elleve hovedkapitler som igjen er delt inn i mindre kapitler, på bare noen sider.   Denne strukturen er ikke uvanlig til en slik type fortellerstil, og for eksempel Terra Nostra, Carlos Fuentes mesterverk i omtrent samme genre, er delt inn på noenlunde samme måte.  I Gleichmanns bok er kapitlene svært korte, typisk mellom 1-3 sider.  Det passer til den anekdote-aktige fortellerstilen som hopper frem og tilbake på en nesten tre-dimensjonal måte, fremover i tid, bakover igjen, og sidelengs i histoiren. Noen ganger er tankespranget mellom fortellingene kanskje trukket for langt og hoppet blir vel brått.  Men den variende, ikke-lineære fortellermåten gir mye spenning og liv til boken.  De korte kaptilene burde også gjøre boken lettere å lese.  Likevel er jeg ikke så sikker på at den gjør det.  Selve rytmen disse små kapitlene skaper, blir litt monoton. I stedet for at det åpner boken, blir den tett og kompakt.  (For det er jo en rytme, både i musikk, arkitektur og i litteratur).  Strukturen fører også til en slags avstand til historien om de enkelte familiemedlemmenes skjebne, fordi det trekker deg hele tiden ut av historien før man går inn på nytt.   Jeg løste dette ved å stort sett ignorere overskriftene og inndelingene i minikapitlene, og forsøke å lese på tvers av dem.  For meg fungerte det bedre fordi jeg opplevde at det ga mer flyt og dybde.

Etter hvert som man leser, begynner man gradvis å forstå helheten i historien til jødene som Gleichmann forsøker å formidle. Alle de tusen-og-en-natt-aktige historien blir som brikker i et puslespill, eller som en collage. Man får mer og mer informasjon og bildet blir sterkere. Frem trer skjebnene til et folk som er evig på vandring, og hører hjemme overalt, og likevel ingen steder. I boken representeres de gjennom den evig vandrende jøden Salman de Spinoza, som lever i 350 år.  Bredden i boken er så svøpende, så omfattende, at dybden kommer av seg selv, i mange lag nedover århundrene.  Det er nedslående deler, det er oppløftende deler, det er grusomhet, tragedier, røverhistorier og komedie.  Selve livet. Denne enorme bredden av historier, sprudlende oppfinnsomhet, fortellerglede og idérikdom er imponerende.  Jeg var utslitt og overveldet etter å ha lest ferdig boken.

Jeg traff tilfeldigvis en israeler som jobber på den israelske ambassaden i forrige uke og fortalte ham om denne boken, og om hvordan den fremstiller jødenes historie fra middelalderen av, og fletter den inn i vår felles europeiske historie.  ‘Du vet,’ sa han, ‘det er det eneste vi ber om.  At historien blir balansert.  Ikke noe spesiell behandling, bare at vår historie også blir fortalt.’   Udødelighetens elixir gjør gjennom romanform akkurat det;  videreformidler variasjonen, rikdommen og tragediene i jødenes historie fra livet i Portugal for ni hundre siden, og frem til idag.

Storslått.

Udødelighetens Elixir fikk jeg tilsendt av Aschehoug.  Sympatiske Gabi Gleichmann er jeg heldig å ha truffet en rekke ganger opp gjennom årene. 

 

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Ble så nysgjerrig nå da jeg så at du at jeg avslo å bli med på butikken. Jeg sitter tross alt her og hører på en av de siste cd-ene (miriams historie) og må ærlig innrømme at boka snart har drept alt jeg eier av leselyst og nå har kastet seg over selve livsgnisten. Har nå holdt på siden begynnelsen av februar og du skal se det blir april før jeg blir ferdig.
    Takk for perspektivet – det trengte jeg -)

    • Nei og nei, Ingalill, det hørtes ikke bra ut!! 🙂

      Udødelighetens Elixir er nok akkurat en slik type bok som kan oppleves på forskjellige måter, fordi den er så kompakt og mettet. Det er så utrolig mange historier. -Personlig likte jeg å lese den i bokform, det gjorde blant annet at jeg kunne bla tilbake, lese om igjen, og finne trådene igjen. Med de korte kapitlene egner den seg til å bla frem og tilbake i, finne frem til stoffet, eller lese som eventyr litt hver dag. Kanskje den opplevelsen forsvinner på lydbok-?

      Jeg er forresten skikkelig imponert over standhaftigheten din, jeg legger alltid fra meg bøker som ikke fungerer for meg! 🙂

  2. Du har nok rett i at den sikkert er mer oversiktlig i papirform, men jeg må innrømme at bare tanken får meg til å svette. Eksemplaret jeg hadde, (pocket fra bokbloggtreffet), var så tjukt og småskriftet at jeg ga den bort. Om standhaftigheten? Jeg kan ikke slutte nå, da vil de nesten 2 månedene jeg har brukt bli komplett bortkastet, og tvangstankene om alle bøkene jeg kunne lest i dens sted bli uutholdelige -)

    • !!!! To måneder –jeg bøyer meg i støvet. Du er en ekte leser og fortjener en gullmedalje for din lojalitet.
      Heldigvis vet jeg at du -som er bokbloggeren med mest humor av oss alle- forhåpentligvis raskt muntrer deg selv opp igjen, for dette var triste greier.
      På den annen side gleder jeg meg til å høre hva du syns om Udødelighetens Elixir når du er ferdig med den 🙂

  3. Har lest den boken 2 ganger, er så fornøyd med at den også har gitt meg litt historisk innsikt,og det trengte jeg, og kanskje vi. Jødenes historie får vi litt av, og hvordan katolisismen herjet med inkvisisjonen, så kommer det også frem i en sammenheng at jødene selv også forfulgte og herjet med sine. Den ene er ikke noe bedre en den andre, kan kanskje historien si litt om, og det kan jo være nyttig å reflektere over. At jødene selv kan være skeptisk til sin jødedom, er interessant og filosofere over. Skal gå gjennom boken en gang til, men da skal jeg lese om personene i sammenheng.

    • Hyggelig å høre at du har hatt glede av denne fine boken. Man lærer mens man underholdes. Jeg likte spesielt godt hvordan Gleichmann spøker med historien samtidig som han presenterer den i et tankevekkende perspektiv.

Leave a Comment