The Testament of Mary: kvinnen bak myten

Testament-202x300

Colm Tóibín er en av flere nålevende irske forfattere som virkelig plasserer Irland på det litterære kartet om dagen. The Testament of Mary er en bitteliten bok, ja egentlig en novelle.  Likevel får den gjort mye på sine få sider.  Den stiller spørsmål rundt Jomfru Maria, griper tak i mennesket bak ikonet, og utfordrer synet vårt på denne mest hellige kvinnen. Vi burde kanskje ha forutsett det.  Tross alt het den forrige boken hans “New Ways to Kill Your Mother: Writers and their families”.

Tóibín har tidligere skrevet en del om den katolske kirken, og om hvordan han som homofil tenåring til slutt måtte ta smertefull avstand fra kirken.  Jeg var derfor nysgjerrig på om dette var et ateistisk angrep på katolisismen eller ment for å utforske vår forståelse av Jesus fødsel og død.  Eller kanskje noe annet? Kanskje bare et forsøk på å “menneskeliggjøre” et ikon Tóibín åpenbart er vokst opp med, den pietetiske Jomfru Maria, som lyser ned til oss fra kirker og kunstgallerier verden rundt?

I boken skildrer Maria den siste tiden sammen med Jesus. Overveldet forsøker hun å følge sønnens utvikling, men det er ikke lett. Ryktene om alle hans under er begynt å nå frem til henne, og hun er skeptisk. ‘‘I am your mother,’ I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God.’

Han er blitt som en fremmed for henne, og har en gruppe “misfostre” som følger etter han hvor enn han går.  Bare når de er sammen alene mener hun å gjenkjenne hans egentlige jeg. Hans berømmelse er like mye en beryktelse, og ikke minst utgjør han en trussel for styresmaktene.  Romerne sirkler ham inn, og Maria får tidlig i boken vite at det er bestemt at han skal korsfestes.

Om Maria er skeptisk til alle ryktene som verserer om Jesus, er like fullt opplevelsen hennes av historien om Lazarus’ oppstandelse fra de døde en av bokens mest velskrevne seksjoner.  Den unge mannen har vært begravd i fire dager da Jesus rekker ham hånden og gir ham livet tilbake.  Tóibín er selv rørt, og det skinner igjennom i den nydelige teksten. “Slowly, the figure dirtied with clay and covered in graveclothes wound around him began with great uncertainty to move in the place they had made for him. It was as though the earth beneath him was pushing him and then letting him be still in his great forgetfulness and nudging him again like some strange new creature jerking and wriggling towards life.” 

Et smart grep som Tóibín benytter, er at Maria allerede ved bokens begynnelse er i samtale med to menn, som holder på å nedtegne hennes versjon av hendelsene rundt Jesus.  Det tar Tóibín rett til sakens kjerne, som er hvordan denne historien fortelles for ettertiden.  Mytologi skapes.  Hva skjedde, og hva er oppdiktet?  Hvordan oppsto den versjonen som vi leser om i Bibelen idag? Tóibín skriver sterkt, og menneskeliggjør Maria på en overbevisende måte.  Reaksjonene, raseriet og fortvilelsen over hva som skjer med sønnen. Hjelpeløsheten når hun innser at hun er i ferd med å bli et ikon hun ikke på noen måte identifiserer seg med . Tóibín har nevnt at han tok utgangspunkt i de greske tragediene da han ga Maria liv på sidene, og trakk inspirasjon fra kjente kvinneskikkelser som Medea, Antigone og Electra. Maria er blitt et menneske av kjøtt og blod, med moderlig aggresjon når beskyttelsesinstinktet slår inn. Arven fra de greske tragediene skinner spesielt igjennom når korsfestelsen av Jesus beskrives. ‘..if I had even dreamed that I would see him bloody, and the crowd around filled with zeal that he should be bloodied more, I would have cried out as I cried out that day and the cry would have come from a part that is the core of me.  The rest of me is merely flesh and blood and bone. ‘

Det er fascinerende å bli kjent med denne kvinnen som levde for to tusen år siden. Likevel vil Tóibín mye mer enn det.  Det kan virke som om han vil selve symbolet Maria til livs. Alle menneskers mor. Symbolet som for eksempel personifiseres av et vakkert kunstverk som Pietá i Peterskirken i Roma av Michelangelo.  Maria holder den døde Jesus i armene, og med ømme og milde trekk er det som om hun symboliserer  ikke bare sorg, men også forbarmelse og tilgivelse.  I bibelen fortelles det at Maria og Maria Magdalena tok Jesus ned fra korset, vasket ham, og begravde ham.  I Tóibíns bok lar han ikke Maria få denne rollen.  I stedet ser han for seg at hun og Maria Magdalena flykter mens Jesus fremdeles henger på korset, før han er død. De ser leiemordere i massen, sammen med Romerne, og flykter i frykt for sine egne liv.  En menneskelig reaksjon.  Men det betyr også at Tóibín erstatter tradisjonelle moderlige trekk som medlidenhet og omsorg, med en bevisst svak og feig handling.

Tóibín gir oss en også annen forklaring på det mest hellige spørsmål; om Jesus sto opp igjen fra de døde. Maria ønsker det i en drøm, og da Maria Magdalena drømmer det samme, forteller de det til de to som nedskriver historien.  Slik blir det da nedtegnet for ettertiden.  Det er gjennom vurderinger som dette, jeg opplever at Toíbíns ateisme overtar. Det er vanskelig å fri seg fra tanken om selv om boken omhandler Maria, er det Jesus og katolisismen som er det egentlige målet her.

The Testament of Mary er en fin liten bok, fordi den viser en annen side av et menneske vi alltid har visst om, men kanskje aldri har reflektert så meget over.  Maria trer ut av en skygge og blir et eget menneske. Jo mer menneskelig hun blir, jo mindre hellig blir hun. Tóibíns tolkning av henne er også så tydelig at det vekker mange andre tanker, ihvertfall hos denne leseren, om hvem Maria egentlig var. Så ett omriss av henne gir grobunn til mange andre mulige versjoner.  Samtidig har Tóibín en tydelig agenda bak hele boken. Man sitter igjen med følelsen av at Tóibín ikke bare vil menneskeliggjøre Maria, men rett og slett dagligdagsgjøre henne.  Kanskje tilogmed ufarliggjøre henne?

En svært tankevekkende bok. Kanskje på flere plan enn forfatteren egentlig mente. Det virker som om å rive ned ikoner er en av vår samtids uimotståelige trender.  Og noen gudebilder eller idoler trenger sikkert å bli revet ned fra pidestallene sine.  Samtidig ble jeg nesten litt trist av å lese dette. For noen symboler er så fine, og jeg opplever at vi trenger dem. Selv om jeg ikke er katolikk, følte jeg meg frastjålet et purt og vakkert symbol.  Kunne ikke Maria fått lov å forbli i bønnenes, kirkens og kunstens verden;  mild, uutgrunnelig og mystisk?

Relaterte innlegg:

7 Comments

  1. Sukk. Du skriver så tankevekkende og vakkert at jeg blir like hjernevasket hver gang.

    Jeg oppdaget det under lesningen av Master and Margarita at jeg er blir svært fascinert av jesustolkninger, der jeg trodde Pilatuskapitlene ville bli historisktraurige, også var de det beste med hele boka.
    Mulig det er av samme grunn jeg nå kjenner en brennende ønske om å lese om Maria, if not, er det deg og din magiske penn -)

    Jeg er forøvrig enig i at noen ikoner fortjener å få stå.

    • Tusen, tusen takk Ingalill!
      Det er lenge siden jeg leste Master and Margarita, men jeg også husker Pilateskapitlene veldig godt. Denne vesle boken gir veldig mye. Den gir et helt nytt bilde av Maria, og Tóibín har virkelig levd seg inn i henne, slik at bildet er veldig detaljert. Dessuten skriver han jo helt fantastisk. Samtidig tar boken noe også, som jeg forsøkte å si på slutten, fordi den fullstendig smadrer det fromme bildet av henne som kirken har gitt oss.

  2. Jeg hadde bestemt meg for å lese denne boken da jeg leste om den i New York Times. Din omtale av den gir meg ikke mindre lyst til å lese den. At den i tillegg ikke har så stort omfang er jo en ønskedrøm med dagens overdimensjonerte bøker. Jeg klarer nesten ikke vente.

    • Gleder meg veldig til å høre hva du syns om den, Geir. 🙂
      Som du sier at den er liten i omfang er jo en ønskedrøm når så mange forfattere virker som om de får betalt pr side!! Selv om den er liten, og vakker, er det et sterkt budskap. Håper mange leser boken! Jeg ble i hvertfall fylt med mange forskjellige tanker, tildels motstridende, etter å ha lest dette, og har ventet noen uker med å skrive om den, for å se hvilke tanker som «utkrystalliserte» seg.

  3. Du skriver utrolig godt synes jeg. Jeg følger tankegangen din tror jeg. Dette var en bok som var vanskelig å bare føle en ting om. For meg fikk boken et litt problematisk utgangspunkt. Å lese om noe man kanskje ikke helt tror på samtidig som Maria er en så «stort symbol» at hun tross alt betyr noe, ga meg veldig mange motstridende følelser…
    Jeg hadde ikke lest noe om forfatteren på forhånd, så dine tanker ift hans egen tro var interessante å få med seg.

    Jeg gleder meg til neste Booker-bok.

    • Tusen takk Karete, og du har en flott omtale av denne boken som fanger mange av alle de utrolig interessante assosiasjonene man får.
      Jeg gleder meg til å ha deg med på neste Booker-bok!!!

    • Tusen takk Karete, og du har en flott omtale av denne boken som fanger mange av alle de utrolig interessante assosiasjonene man får.
      Jeg gleder meg til å ha deg med på neste Booker-bok!!

Trackbacks/Pingbacks

  1. “It is day now and what comes in here to this room is called light” | BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN - [...] Det å være menneske. En bok som helt uventet krøp under huden på meg. Les den (eller les denne omtalen,…

Leave a Comment