Murakami: Kafka på stranden

Kafka on the shore

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra. Han slår seg ned i et lite bibliotek på øya Takamatsu, der han blir kjent med den androgyne Oshima og den gåtefulle, eldre kvinnen Saeka. Vi møter også Nakata, en underlig, gammel mann som har kunnet snakke med katter etter en mystisk ulykke han var utsatt for som liten. Etter hvert veves Kafkas og Nakatas liv sammen. En episk roman med forankring i realisme og drøm

Denne svært populære bestselgeren fra Murakami ble utgitt i Japan i 2002.  Tre år senere kom både den norske og engelske oversettelsen.  Jeg valgte den engelske, Kafka on the Shore. Den er kjent for å være en ganske spenstig versjon, sterkt tilpasset det amerikanske markedet, med massevis av engelske slenguttrykk og tilogmed dollar i stedet for yen.  For meg fungerte dette utmerket fordi boken er ikke en kulturreise til Japan, men en reise til et surrealistisk landskap og det er greit at terskelen er så lav som mulig. Det muntlige språket og det raske tempoet gjør at man kan sluke boken uten å få mange fremmede uttrykk å forholde seg til. Og gudene må vite at det er nok sprell å forholde seg til i denne boken uansett.

Først det jeg likte best. Noe av det jeg virkelig elsket med denne boken er måten Murakami bygger opp en egen verden av minner og fragmenter.  Skrivestilen hans er som nevnt uten tvil smack-on direkte.  Noen av symbolikkene og metaforene hamrer han også inn, gjentar om og om igjen for å være sikker på at ingen går glipp av dem.   Det kan bli litt mye.

Likevel er det en subtilitet i måten han vever en ramme rundt handlingen som han deretter refererer til på ulike måter, svært ofte så presist og nennsomt at det bare sklir inn i bevisstheten.  Etter hvert i boken fikk jeg følelsen av å gjenfinne et sted jeg hadde besøkt for lenge siden, og små setninger eller opplevelser vekker denne hukommelsen.  Denne utsøkte måten å kryssreferere tilbake til en annen del av boken, eller en annen tid, opplevde jeg som forbløffende ekte.  Det er akkurat slik det er, fragmenter du vet betyr noe, men du husker ikke helt hva den opprinnelige settingen var.  Det er sammenhenger, du vet de er der, de er bare akkurat utenfor din rekkevidde.

Boken er en derfor en tidvis hypnotisk blanding av lekne innfall, gammel mytologi, greske tragedier, Shinto religion, popkultur, musikk, eksistensiell angst og intellektuelle gåter.  En blanding som tar pusten fra mange lesere, gjør romanen lett å like, og vanskelig å legge fra seg.  Leseren blir samtidig fascinert og forvirret, og trekkes inn i en labyrint det er morsomt å forsøke å finne tråden gjennom.  Labyrinten er forøvrig ikke forbausende et hovedsymbol i romanen.

Noen av innfallene er helt herlige.  Scenen der elskelige Nakata forsøker å intervjue den forvirrede katten Kawamura med hjelp fra den suverene, operaelskende siameserkatten Mimi, var kanskje min favoritt i hele boken.  Det er lekent, det er elegant, og det er totalt originalt.

(Det følgende inneholder masse spoilere for dem som ikke har lest boken!).

Kafka viser seg å være en kompleks ung herre.  Hans egentlige navn får vi aldri vite, men han har et alter ego, Crow.  Ved bokens begynnelse er han splittet, sint på faren og på leting etter moren.  Og seg selv. Det er en splittelse mellom kropp og sjel. Reisen for å finne seg selv tar ham dypt inn i sitt indre, til andre tider og andre universer, både for ham selv kroppslig og for sjelen hans.  For det er flere sjeler på vandring på kryss og tvers her enn beilere som løper rundt på en herregård midt på natten i en Wodehouseroman.  Miss Saeki, Nakato, Kafka. Hvor skal de alle sammen?

Jeg forsøkte å følge noen av disse sjelene på sin ferd gjennom tid og sted.  En av grunnene til at de hopper inn i den ene kroppen etter den andre, er at de har dårlig tid, må vite.  De er bare når den magisk mystiske portalen er åpen at de kan fly av gårde.  Denne Entrance Stone (hvor Harry Potter-aktig er ikke det?) kan nemlig åpne tiden (en fold i tiden), og da kan sjelene forflytte seg mellom kroppene. Lukkes stenen er det omtrent som stolleken.  You lose. Den sjelen som ikke har kropp blir spøkelse, og den kroppen som ikke har sjel, dør, eller blir et halvt menneske, med bare halv skygge.

Nakatos sjel kom ikke tilbake etter en tidlig hendelsen i skogen da Nakato var barn, som første del av boken omtaler. Nakato er en slags tom kropp, med bare halv skygge, men kan til gjengjeld snakke med katter og få det til å regne fisk. Når Kafka er 15 år gammel og reiser hjemmefra, flytter Kafkas sjel inn i Nakatas kropp og dreper faren.  Når Kafka kommer til biblioteket, får han en annen sjel, det er ingen annen enn sjelen til “Kafka på Stranden”, med andre ord Miss Saekis elsker.  Det er kanskje også hans reinkarnasjon? Denne sjelen forenes med Miss Saekis sjel som femtenåring.  Når Kafka har sex med moren og fullbyrder Ødipus forbannelsen, er det bare kroppslig, fordi det er ikke ham, men sjelen til morens elsker.  I bokens klimaks drar Kafka til sjelenes verden, der han overvinner sitt indre (Kafka på stranden) og tilgir sin mor for at hun forlot ham.  Han får tilbake sin sjel fra Nakato, og er nå en komplett person. Miss Saekis sjel forblir i underverdenen, forenet med elskerens sjel, “Kafka på stranden”. Nakatas sjel flytter inn i Hoshino, som nå kan snakke med katter.  Stenen stenges, og Nakata og Miss Saekis kropper er tomme uten sjeler. De dør.

Det var i allfall min tolkning, men med så åpne tolkningsmuligheter er det åpenbart  mange andre  tolkninger.  Ingen versjon favner trolig alle løse trådene.  Hva var Saekis sammenheng med barna i skogen?  Når åpnet hun entrance stone første gang? Håper lesere her på bloggen deler sine versjoner med meg i kommentarfeltet under.

Alle stiene rundt eller ut av historien, alle digresjonene, alle mulige sammenhenger er i seg selv et av hovedtrekkene i boken.  Det er også hovedgleden ved å lese boken. Et mysterium i en gåte, pakket inn i et enigma. Og alt sammen i en drøm. Det viktigste er åpenbart ikke å forstå, men å skape en stemning.

Likevel har jeg en del problemer med boken. For det første syns jeg skrivingen er ujevn. Noen kapitler glitrer, mens andre deler er ikke spesielt velskrevne eller skarpe.  Dette er også en roman som fascinerer, men den engasjerte meg ikke følelsesmessig, hvis det da skal være et kriterium. Det er smart, det er poetisk og det er underholdende, men det er en markant avstand til handlingen.  Hoshino, lastebilsjåføren som blir med Nakato er kanskje den eneste ‘‘tradisjonelle’ karakteren som gjennomgår en klassisk utvikling. De andre skikkelsene, inkludert Kafka, virker som symboler, skisser, eller arketyper.

Et typisk trekk ved boken er at mange av temaene blir aldri fullført, men brytes tvert av.  Et eksempel på dette er hele UFO- tråden, eller hva som skjer med barna i skogen. Dette temaet blir bygget opp i første del av romanen i stor detaljgrad.  Med ett blir dette avbrutt og taes ikke opp igjen. Boken virker skjev i forhold til hvor mange kapitler som brukes på det?

Alle gåtene i boken frydet meg derimot. Platos symposium blir for eksempel flere ganger referert til.  Vi leter alle etter en halvdel som skal gjøre oss komplett, mann-kvinne, mann-mann, eller kvinne-kvinne.  Kafka finner Miss Saeki.  Hoshino finner Nakata.  Skal Oshima, som er BÅDE mann og kvinne,  representere den originale helheten sjelen var i før den ble splittet?

Eller en annen:

Hva var symbolikken med blod? Oshino er bløder.  Kafka drikker Saekis blod som en slags renselse mot slutten. Eller er det slik hun gir ham liv? Lærerinnen mister blod i skogen før barna går i transe, og Naka blir eksponert til blodet. Nakata dreper Kafkas far, men det er tydelig at det er Kafka selv som er ansvarlig.  (responsibility begins in dreams). Han våkner dekket av blod.

Dette var to eksempler av drøssevis av morsomme gåter som jeg forfulgte som en hund etter et kjøttbein gjennom hele romanen. Å finne ut hva det egentlig betyr.  I mine øyne hadde boken derfor vært perfekt hvis den hadde hatt en sensasjonell slutt. En aldeles spektakulær slutt! En slik slutt der alle bitene faller på plass, som gjør at du raser bakover i tid til begynnelsen, og må revurdere alt, se hele handlingen i et nytt lys.

En slik slutt kommer ikke. Jeg hadde naturligvis ikke forventet meg et tydelig svar fra dette mystiske oraklet, men i hvertfall noen hint som kunne ledet til en åpenbaring eller en form for forståelse.  Men slutten er ikke bra nok.  Den er hverken for bevisst åpen, eller for lukket.  Den er slapp. Murakami avslutter boken med et par sammenhenger, men de er like uutgrunnelige som resten av boken.  Jeg følte meg litt lurt. Det jeg trodde var dypt og genialt, ble tomt og faktisk nesten overfladisk. Er Murakami bare en kvasifilosofisk trollmann som virvler opp blendende visjoner som til syvende og sist viser seg å være uten innhold?

Men fordi Murakami er så ukonvensjonell er han samtidig uangripelig.  Jeg har ihvert fall ikke en mal å vurdere denne boken opp mot.  Og deri ligger kanskje det geniale med Murakami. Han bryter konvensjoner og grenser, blander genre, og skaper noe helt egenartet og nytt.  Det er ikke feilfritt, men det er forfriskende og spennende.

Derfor er det kanskje like greit å ikke overanalysere her.  Bedre å heller bare glede seg over alle påfunnene, på alle antydningene og stemningen som skapes.  Alt som er utenfor rekkevidde, men så nært at du nesten forstår det.  Så her er et nytt paradoks; denne tilsynelatende intellektuelle boken er det best å forholde seg helt intuitivt til.

 

Jeg har lest boken sammen med mange andre bloggere på Lines Biblioteks Lesesirkel 1001.  Ta turen til Lines Bibliotek for å se hva andre bloggere mente om Kafka på Stranden!

Relaterte innlegg:

24 Comments

  1. Ahh, det var en fin omtale, til ettertanke.
    Full av ting som kanskje kan få meg til å tenke på hvor lite denne boken egentlig var for meg. Eller jeg vet jo egentlig ikke om den var for meg eller ikke – eller om forfatteren overhode er for meg.
    Kanskje er det bare fordi det gnager i hjernen når jeg blir stilt ovenfor indre reiser og sjeler som skiller fra legeme. Når det gjelder Murakami har jeg ofte konkludert med at jeg er for enkel og han for vanskelig, så har jeg ropt oppskrytt -)

    • Takk, Ingalill 🙂
      Jeg er bare schizofren når det gjelder denne boken, for jeg har et massivt behov for å forstå hva jeg leser. Da jeg leste Umbrella av Will Self nylig, møtte jeg dette behovet hele tiden, for boken er ikke akkurat a walk in the park. Men Umbrella har en sterk historie bak som gjør at det er en fantastisk bok å lese. Her følte jeg at det ikke er noe bak, alt er bare overflate. Og den overflaten er glitrende, men den har en del svakheter, en del kjedelige kapitler, overfladiske karakterer, osv.

  2. Når jeg leser denne omtalen, tenker jeg at den boka du akkurat har lest, har jeg også lyst til å lese. Før jeg klyper meg i armen og forteller meg selv at det har jeg akkurat gjort, og lidd meg gjennom samtlige sider. (Og når jeg leser at du skriver: «Leseren blir samtidig fascinert og forvirret, og trekkes inn i en labyrint det er morsomt å forsøke å finne tråden gjennom.» tenker jeg NEI, det var definitivt ikke morsomt. Ikke for denne leseren i hvert fall.)

    Du skriver «Det jeg trodde var dypt og genialt, ble tomt og faktisk nesten overfladisk. Er Murakami bare en kvasifilosofisk trollmann som virvler opp blendende visjoner som til syvende og sist viser seg å være uten innhold?»
    Og jeg tenker at ja, det at Murakami bare er en kvasifilosofisk trollmann kunne ordrett fått være min konklusjon, punktum finale.

    Men jeg likte denne omtalen, at du fikk meg til å se ting som jeg ikke så da jeg leste. Du fikk meg til å like den boka du skriver om. Det er bare en helt annen enn den jeg leste som het akkurat det samme og var skrevet av samme mann.

    • Wow – fantastisk kommentar!
      Når jeg leser din egen veldig gode omtale av boken er jeg enig med nesten alt du skriver. Samtidig er del deler ved Kafka på stranden jeg liker veldig, veldig godt. Så er veldig ambivalent her. Jeg kunne ønske at jeg ikke hadde begynt å analysere boken, for det er bare et blindspor.

  3. En fantastisk tolkning, Clementine! Jeg tror nok at jeg forholdt meg veldig intuitivt til denne romanen, jeg åpnet meg opp og lot meg bare drive med – og jeg endte opp med å elske den 🙂

    • Tusen takk! Jeg er så glad for at du hadde en så god opplevelse av denne boken, og du formidlet det så godt.
      Noen ganger er det bare full klaff, og ingenting er bedre enn det! 🙂

  4. Jeg tror du har helt rett i at man ikke skal analysere denne boken. Siljes Skriblerier sa det så treffende: !»Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde..» Jeg tror at graver man seg ned og skal finne meningen med alt, og få boka og historien inn i en ramme, da går det skeis. Jeg storkoste meg med omtalen din, for du har opplevd boka på samme måte som meg. Jeg er imidlertid fornøyd med slutten av boka også, for den ender i samme diffuse univers som den har beveget seg hele tiden. Jeg tror jeg hadde blitt skuffet dersom Murakami hadde kommet med to streker under svaret og gitt meg en «aha – ja sånn var det det var» avslutning. Jeg storkoste meg med boka, men jeg tror det skal gå ganske så lang tid før jeg prøver meg på en ny Murakami-bok. Jeg føler Kafka (i motsetning til Elskede Sputnik, som er eneste andre Murakami-boka jeg har lest, og som jeg ikke likte) satte et positivt punktum for nå. Fantastisk diffus, sær og underlig. Jeg tror jeg vil beholde det inntrykket.

  5. Ja, jeg tror man skal bare «flyte» i denne boken. Og det er forførende, ingen tvil om det 🙂

    Jeg ser det du sier om slutten, og er enig i det. Likevel skuffet den meg, fordi jeg syns den kunne vært mer markert, enten mer eterisk og flytende, stemningsfull eller så helt det motsatte, komme med en eller annen underliggende mening, eller en innsikt som rammet inn boken.
    Jeg har ikke lest andre Murakami bøker, holdt på med IQ84 i sommer, men ble avsporet av en annen bok og kom ikke videre. Jeg liker diffuse og underlige forfattere, så jeg tror jeg skal ta den frem igjen. Men jeg tror jeg venter en stund likevel!

  6. Meget god anmeldelse! Likte spesielt godt tesene dine rundt dette med sjelebyttingen på hovedpersonene! Forfriskende og spennende tenkt! 🙂

    • Tusen takk!
      Har forresten tenkt litt på Johnnie Walker som samlet kattesjeler..vet jeg bare burde slutte å gruble fordi det sikkert ikke refererer til noe annet enn seg selv, men det er noe med den fløyten og de sjelene som minner meg veldig om noe. Hadde jeg bare kunnet huske hva! 🙂

      • Heisan Clementine – det er ikke rottefangeren fra Hameln du tenker på? Ref tekst fra Wikipedia:

        «Historien utspiller seg i 1284 i byen Hameln som har pådratt seg en oppblomstring av rotter. En mann som påstår å være rottefanger tilbyr befolkningen sine tjenester. Rottefangeren tar fram fløyten sin og lurer rottene ned i elven Weser med fløytespillingen sin. Rottene drukner, men han får ikke betalt og forlater byen i sinne.
        Flere dager senere, den 26. juni, vender han tilbake. Mens folket er i kirken spiller han igjen på fløyten sin og lurer med seg byens barn inn i en grotte utenfor byen, der de forsvinner.»

      • Bingo! Det var det! Tusen takk, Marianne. Grøss og gru. Johnnie Walker samler kattesjelene, og vil bruke dem til å lage en fløyte. Med den fløyten kan han samle enda større sjeler og lage en enda større fløyte. Og med den samle inn flere sjeler og til slutt lage en fløyte så stor som universet. Rene James Bond skurken 🙂

        Jeg lurte også på om det kunne være en slags moraliserende alkohol referanse, at alkohol (Johnnie Walker whiskey) eller misbruk generelt «stjeler» sjeler og øker i omfang.
        Det er jo noe av det morsomme med Murakami, at han inspirerer til ganske fri fantasi!

      • Jeg lurte også på alkoholreferansen, men tenkte mer i retning av at moren (Saeki) stakk kun av med datteren, men lot Kafka være igjen hos faren. Johnny Walker representerer Kafka’s far.. Er her misbruk av noen annen sort også inn i bildet? Faren innprenter jo i Kafka at han kommer til å ligge med sin egen mor og sin egen søster… Her er tolkningsmulighetene mange og får fantasien til å blomstre lenge etter jeg ferdigleste boka. Slikt liker jeg 🙂

      • Ja, det er sikkert mer i riktig retning, at det er farens misbruk av sønnen og/eller familien, uavhengig av hva slags misbruk det er. For figuren blir skapt for Kafka, det er vel derfor når Nakata sier at han ikke føler seg som seg selv lenger, at Johnnie Walker opplever det som så utrolig viktig, for da vet han at det er sjelen til Kafka som er der?
        Som du sier, her kan fantasien blomstre uten grenser, det liker jeg også 🙂

  7. Hei, dette innlegget var svært bra, og du har iallefall gjort mer tolkning av boken enn jeg gjorde, jeg fikk ikke med meg/tolket ikke dette med sjelehopp-bytte!
    Ellers anstrengte jeg meg veldig for å finne sammenhengene og tolkningene mellom disse symbolene og bildene, de går jo igjen i roman etter roman.
    Den norske oversettelsen er også spretten, med bruk av dialekter som virkemidler…

    • Tusen takk, Solveig! Jeg har hørt litt forskjellige ting om den norske oversettelsen, og ikke alle er like begeistret for bruk av dialekter!

      Nå gleder meg meg til å gå i gang med en Murakami bok til, er det en du kan anbefale?

  8. Oj, å lese denne boken på engelsk må være en utfordring i seg selv. Det er gjerne ikke mange fremmedord, men som du sier her er mer enn nok å følge med på!

    Det er veldig interessant å lese så mange forskjellige opplevelser og vinklinger av boken, det er hele tiden noe nytt jeg oppdager – jeg får nesten lyst til å lese boken om igjen bare med den hensikt å ha alle disse betraktningene i bakhodet.

    Du har skrevet glimrende om Kafka på stranden og denne reisen «til et surrealistisk landskap» 🙂

    • Tusen takk! Helt enig med deg, det har vært utrolig morsomt å bli kjent med så mange forskjellige opplevelser av denne boken! Som du sier, det begynner å friste å lese den om igjen! 🙂
      For meg var den engelske utgaven veldig naturlig, siden jeg har vært tospråklig hele mitt liv, og jeg leser nesten bare på engelsk. Men jeg ser at det kan presentere bare enda en barriere til denne boken. Og når den engelske utgaven ikke er originalspråket, er det jo ingen spesiell grunn til å lese den versjonene. Å lese på japansk må jo være en opplevelse for de som har muligheten til det!!

      • Det beste vil sikkert være å lese på japansk, ja! Men da tror jeg at jeg holder meg til norske oversettelser 🙂

  9. Jeg hadde din glitrende tolkning i bakhodet da jeg leste de siste 300 sidene, og jeg ser absolutt det du sier om sjelevandringer. Jeg så det til og med så tydelig at jeg er usikker på om noen annen tolkning er mulig 😉

    I motsetning til deg syntes jeg slutten ga fullstendig mening sammenliknet med resten av boken, men så var jeg verken fascinert underveis eller hadde noen forventninger til hvordan det skulle ende. Jeg syntes slutten var akkurat passe Paolo Coelho til at historien fikk sin klisjéfylte avslutning. Grøss! Jeg er oppriktig glad for at jeg aldri trenger å lese denne boken på nytt, og synes du er sprek som vurderer å lese den igjen, eventuelt noe annet av Murakami. Det er maaaaaange 1001-bøker som skal krysses av på listen min før jeg kommer til Trekkoppfuglen og IQ84… 🙂

    • Som deg er kanskje min konklusjon: alt som glitrer er ikke gull. Skjønt, du syns jo ikke boken glitret engang! 🙂 Det gjorde jeg.
      Uansett veldig flott at du arrangerte en lesing av denne boken, og det var veldig morsomt å diskutere den med deg. Vi hadde ganske mange like syn? Men du kom med hele din akademiske tyngde og ga meg mareritt om Derrida og dekon i flere dager etterpå. Alt var så mye enklere før!!!
      Ler meg ihjel av Coelho sammenligningen.. Den hadde nok Murakami vært passe fornøyd med! 🙂

  10. Det ser ud som om denne tråd er for gammel, men alligevel: Jeg er netop færdig med «Kafka på stranden», og da jeg har været meget grebet af bogen, men også en anelse frustreret, har jeg siddet og søgt på nettet efter tolkninger.
    Det bedste jeg finder er en gruppe norske kvinder som har en dialog om bogen som jeg er sikker på at Murakami ville elske. Måske ville han leje en hytte i en Norwegian Wood i håb om at møde jer.
    Hele din analyse, Clementine, synes jeg er ganske forløsende. Selv om du og bl.a. Marianne har ret i, at man nok ikke bør analysere for meget på bogen, så er det jo omvendt det Murakami lægger helt vildt op til. Ud over at bogen er elementært spændende og fornøjelig, så er den jo også en lang mystisk og syret indbydelse til analyse. Den insisterer på at blive fortolket.
    Og der må jeg sige, at jeg faktisk havde ventet en slutning som ville være lidt tam i forhold til resten af bogen, for jeg har tidligere læst to Murakami bøger som greb mig på samme måde, men som efterlod mig noget tomhændet til sidst. En synes at Hr. Murakami har flere brød i oven end han kan nå at bage, og en synes at Hr. Murakami skulle holde op med at blive så træt at han ikke rigtig får lukket bageriet. Men gribende at tage del i gæringsprocessen, og nu bliver jeg nødt til at tilbringe nogen tid sammen med Beethoven og Coltrane.

    • Hei Arne og tusen takk for kommentaren din. Det er slike kommentarer som gjør at livet med en litteratur nettside er fantastisk 🙂

      Jeg er veldig enig i det du sier at Murakami legger opp til å bli tolket, men man kommer opp tomhendt. Det merkelige med Kafka på Stranden er at mens jeg var frustrert da boken var ferdig, er jeg i ettertid mer positiv til det han gjør. Som du sier, det er gripende å ta del i gjæringsprosessen. Jeg lurer veldig på hvor bevisst Murakami er å knyte sammen båndene i Kafka, og om det er meningen at det skal være utenfor rekkevidde. Sannsynligvis er han som du antyder mer slurvete og generell enn vi har lyst å vite. Man vil så gjerne finne mening i det man leser!
      Når alt det er sagt har jeg bestemt meg for å lese mer av denne underlige, helt egenartede forfatteren. For jeg beundrer den selv-referende drømmeverden Murakami skaper og har lyst å oppleve det en flere ganger! Det er en fascinerende måte å skrive på.

      Coltrane og Beethoven høres fortreffelig ut, og gir klarhet og harmoni i sinnet 🙂

Leave a Comment