Historisk sjarmør med pudder og parykk; Merivel: A Man of his Time

an-Merivel-20by-20Rose-20Tremain-20120914130835168795-300x0

Merivel: A Man of his Time er den siste boken til Rose Tremain. Boken bobler over av sjarm, men før jeg sier noen ord om den, bør du vite litt om bakgrunnen.

Tremain har skrevet en lang rekke med virkelig gode bøker (som for eksempel bestselgeren Music and Silence, fra hoffet til Christian IV i Danmark).  Hun hadde sitt gjennombrudd med Bookerpris-nominerte Restoration i 1989.  La oss ta et raskt blikk på den.

Restoration er en historisk roman fra restaurasjonen i England.   Karl I var blitt henrettet i 1649, og  England ble styrt som en republikk med Oliver Cromwell som protektor.  Etter Cromwells død ble Karl II innsatt som konge av England. Perioden som fulgte nyinnsettelsen var preget av en kulturell restaurasjon der teatrene Cromwell stengte, ble åpnet igjen, og puritanismen ble erstattet med en lystig og heller frimodig åpenhet.  Boken omhandler den uforglemmelige legen Merivel og stemningen i denne perioden. Tittelen speiler også Merivels yndlingsstatus hos kongen og ved hoffet, hvordan han mister gunsten da han forsøker å forføre den kongelige elskerinne, og til slutt hans egen ‘restaurasjon’ ved hoffet.

Poenget er at i Merivel: A Man of his Time, besøker Tremain igjen denne perioden og blåser liv i Merivel.  Det er på ingen måte nødvendig å ha lest den første boken, for det er to helt selvstendige romaner. Merivel er nå blitt 16 år eldre og er en middelaldrende herre.  De glorete årene fra den tidlige restaurasjonen er over, og Merivel er i det selvransakende hjørne.  Han tenker tilbake på livet sitt, hva han har fått ut av det, og hva han etterlater.  Forholdet til datteren Margaret og tjeneren Will opptar ham, og det samme gjør forholdet til kong Karl II.  Er han kongens narr, venn eller tjener? Enda viktigere, planlegger kongen i smug å forføre Margaret?

Som Merivel er kongen også blitt eldre, og de mange tankene over livets flyktighet og  underfundigheter deles av dem begge.  Hva er meningen med livet? Merivel grubler, men er ikke nødvendigvis blitt klokere med årene. På søken etter nok et eventyr, drar han til Versailles i håp om å bli legen til Ludvig XIV.  Ikke overraskende ender det med ydmykelse. Merivel forelsker seg i en vakker sveitsisk botanist, Louise de Flamanville som er gift med en homofil oberst i den sveitsiske garden. Affæren blir selvfølgelig oppdaget, og Merivel reiser tilbake til England, men ikke før han impulsivt redder en levende bjørn i Jardin du Roi som han tar med seg hjem. Han er full av feil og laster, men det er noe menneskelig over hans barnslige godhet som griper leseren.

Og det er nettopp detaljrikdommen og de eksentriske ytterlighetene som er så sjarmerende i denne boken. Håpefulle salgsmenn og likegyldige aristokrater. Landeveisrøvere og prester. Friserte pudler og rasende bjørner. Glitrende hoff, og vakre, knitrende silkestoff.  Skitne vogner og korridorer, sult og snorkende, groteske skikkelser. Alt levert med en tragikomisk og glitrende humor.  I scene etter scene skildres den tids samfunn, og du lærer masse om tidsepoken.  Blant all komikken vises det hvor langt vitenskapen var kommet eller hvor avansert samfunnet var. Merivel er som nevnt lege, og i en minneverdig episode fra boken skjærer han vekk en kreftsvulst fra nabokvinnen (og tidligere elskerinne) Violet Bathurst. ‘I lifted back the skin and investigated how deep I would have to go to bring out the lump of Cancerous matter, which was mottled purple and white in its color and looked to me like some Sea Creature clinging to a rock pool.’ 

Noen av hendelsene går svært inn på Merivel og han skildrer dem i detalj, mens andre reflekterer han overhodet ikke over.  Som da han får en hyggelig invitasjon til noen venner til en picknick, og så kan de samtidig se en offentlig henrettelse, en henging. ‘..We can make up some parties of Whist and I shall invite musicians to entertain us, and there is a hanging on Mouse Hill next Week…’ ‘We would be so glad if you would come..it is such a while since we have had a hanging in Norwich.  We could take a picnic and enjoy the Spectacle together.’

Alle disse kontrastene er typisk Tremain og er en grunn til at jeg alltid storkoser meg med bøkene hennes. Og Merivel er åpenbart en av yndlingsskikkelsene til Tremain. Det er kostelig.  Husk, vi er på sekstenhundretallet, mine venner.  ‘I gave my wig a sincere and tender brushing (as though it might have been a pet Spaniel returned from a truffling expedition in Bidnold park), pressed a little discreet Rouge into my cheeks, took my Cane, and set forth.’

Boken har ikke det sterkeste plottet, det er mer en pikaresk roman av klassisk type, med en komisk antihelt og hans opplevelser. Tremain er en mester i å bygge opp en verden uten at du nesten merker det, man bare er inne i den.  Detaljer og hendelser fra tiden sklir sømløst inn i hverandre.   Etterhvert merker man den dypere undertonen i Merivel;  ønsket om å være en forsvarlig far og mester, og ensomheten når de han er glad i forsvinner eller dør. Hva utrettet han her på jorden?  Følelser og tanker rundt det å bli ensom og eldre er gode og relevante.

Den melankolske stemningen varer likevel sjelden lenge.  For Merivels selvironi og den lystige, ubendige trangen til rampestreker er fremdeles like under overflaten, og gjør ham til en uimotståelig følgesvenn i boken.  Han er  vekselvis oppriktig, melodramatisk og tragikomisk. Eller alle tre på samme tid.

Det er litt morsomt å sammenligne Merivel: A Man of his Time med den mest kjente historiske romanen som ble gitt ut ifjor, Bring Up the Bodies (Falkejakt) av Hilary Mantel, fordi de ved første øyekast virker så utrolig forskjellige.  Det er nesten som om det er to komplett forskjellige genre.    Men ved litt ettertanke er det et sterkt fellestrekk.  Begge matcher nemlig subjekt med skrivestil bortimot perfekt, og det gir to svært helstøpte romaner. Mantel scorer på at subjektet, den kalkulerende og lynskarpe Thomas Cromwell, så til de grader reflekterer skrivestilen som er stram, intelligent, nesten litt fanatisk.  Det er faktisk akkurat det samme med Tremain.  Hennes Merivel kunne ikke være mer forskjellig fra kontrollfreaken Cromwell, og den godmodige, teatralske skrivestilen er et glimrende speil på denne sjarmerende hypokonderen som er så glad i piker, vin og sang.

Det er heldigvis rom for begge disse ytterlighetene innen historiske  romaner.  Noen vil kanskje foretrekke en av dem.  Selv er jeg like glad i begge stilene.  Den svært underholdene og velskrevne Merivel: A Man of his Time vil garantert glede alle som allerede kjenner Merivel, og samtidig introdusere en ny lesegenerasjon til den uforglemmelige legen.

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Nok et flott innlegg!

  2. Tusen takk for det, Bokelskerinne 🙂

  3. Dette var spennende lesning! Jeg har ikke hørt om Tremains bøker, så dette var absolutt et flott boktips! Jeg er glad i historiske romaner, de gir en ny dimensjon til historiebøkene. Det var ekstra interessant at du sammenlignet Tremains bok med romanen til Mantel. Denne (de) siste har jeg såvidt snust på, men historisk presens og en litt voldsom roman har avskrekket meg så langt. En Bookerpris – eller to – burde jo vært grunn god nok til å hive meg ut på…

    • Tusen takk! Tremain skriver også «vanlige» romaner, men de historiske romanene hennes er kanskje de mest kjente. Som deg er jeg også glad i historiske romaner, det gir virkelig en annen dimensjon, og jeg husker og forstår mye bedre historien når det er et menneske bak, ikke bare et årstall eller en krig.

      Merkelig med Mantel, jeg er veldig begeistret for henne, men en del mennesker jeg kjenner liker bare ikke skrivestilen hennes i det hele tatt, og har lagt bøkene fra seg. Gleder meg til å høre hva du syns hvis du hiver deg utpå, tror du raskt finner ut om det er noe for deg!! 🙂

  4. Et virkelig flott innlegg om en bok jeg fikk lyst til å lese. Eller to bøker. Jeg fikk lyst til å lese Restoration og, hvis jeg har rett i at det er den første boken om Merivel?

    • Tusen takk! 🙂 Ja, Tremain er en herlig forfatter, og jeg anbefaler bøkene hennes varmt. Restoration og Merivel omhandler jo også en periode i historien som er både interessant, med drama, farger, kontraster, og mye komikk — så underholdende er det!

Leave a Comment