Joseph Anton; Salman Rushdies glimrende selvbiografi

Salman Rushdies selvbiografi Joseph Anton er en bok som lesere over hele verden har ventet på i årevis.  Rushdie er ikke bare en stor forfatter, men han vakte muslimske fundamentalisters vrede lenge, lenge før de opptøyene vi har sett de siste ti årene. Verden før eksplosjonen av dødsdommer for ikke-troende, blasfemi anklagelser, og fatale konsekvenser for frafall innen Islam som vi ser nå. Rushdie kom fra en moderat muslimsk bakgrunn, men er ateist.  Da fatwaen ble utlyst av den døende Ayatollah Khomeini på Valentinsdagen i 1989 for boken Sataniske Vers, ble det i retrospekt selve prologen til konflikten om hvor langt ytringsfrihet kan strekkes.

Siden har det kommet mange. Han var selvfølgelig heller ikke den første forfatteren, kunstneren, journalisten eller politikeren som har blitt fengslet, myrdet eller forsøkt kneblet. Likevel ble Rushdie den offentlige pilspissen til den realiteten vi ser i dag, og hverken den vestlige verden eller han selv var forberedt.  Da fatwaen ble utlyst en formiddag, forandret livet hans seg brått.  Han dro fra hjemmet sitt noen timer senere og kom ikke tilbake før flere år etter, og da huset var solgt.  En nomadetilværelse begynte, med to sikkerhetsvakter og to sjåfører.  Kompliserte sikkerhetsrutiner ble en del av livet hans, og han måtte blant annet bruke et nytt navn.  Han valgte fornavnene til to av hans favoritt forfattere,  Joseph Conrad og Anton Chekov, og hans nye identitet ble Joseph Anton.

Boken fokuserer først på de delene av Rushdies bakgrunn han mener er relevante for oss lesere. Vi tas tilbake i tid til da han som barn dro fra India til den engelske kostskolen Rugby.  Det var ulykkelige år for den indiske gutten som begikk tre synder, han var utlending, han var utpreget skoleflink, og han var dårlig i sport.  De påfølgende årene på Cambridge University ble heldigvis en bedre opplevelse.  Han studerte historie, kunnskap som senere skulle danne grunnlaget for mange av bøkene hans.  Ferdigutdannet dro Rushdie til London og jobbet som tekstforfatter i et reklamebyrå.  Han beskriver den vanskelige skriveprosessen, og hvordan alt endelig løsnet da han begynte på boken Midnight’s Children som ble utgitt i 1980. Den briljante romanen sikret ham Bookerprisen, og festet ham på det litterære kartet for alltid.  ‘A contintent is finding its voice,’ skrev New York Times.

Hvis du ikke har lest Rushdie, har du en opplevelse av de sjeldne i vente.  I hans beste romaner er han fullstendig blendende.  Med overveldende fortellerglede kombinerer han glitrende historier med underliggende politiske tema.  Det er ingen som ligner ham.  I Joseph Anton er den helt spesielle og fargerike skrivestilen byttet ut med en saklig tone.  Selvbiografien er skrevet i tredjeperson, forståelig nok for å få distanse til seg selv. Men om tonen er nøytral, er det likevel mange humoristiske øyeblikk, som da han var på Amerikas østkyst en weekend sammen med flere venner, deriblant Ian McEwan.  De spilte fotball, gikk turer på stranden, og lekte ord spill:

..the game of Titles That Weren’t Quite Good Enough, for example: Mr. Zhivago, A Farewell to Weapons, For Whom the Bell Rings, Two Days in the Life of Ivan Denisovich, Mademoiselle Bovary, The Story of the Forsytes, The Big Gatsby, Cab Driver, Love in the TIme of the Influenza, Toby-Dick, Snag-22, Raspberry Finn..

I boken forklarer han grundig hvordan han kom opp med idéen til Sataniske Vers.  Det er viktig for ham å bevise at han ikke bevisst ønsket å provosere muslimer. I motsetning til en del av de stuntene vi ser rundt omkring i verden nå til dags, var det ikke ment for å fremkalle en støtende reaksjon.  Det var i stedet det han kaller et hvert tenkendes menneskes rett til å utforske religioner, og en overbevisning om at Koranen er viktig å diskutere og tolke. Forvandlingen fra forfatteren Salman Rushdie til Joseph Anton og tilværelsen som politisk ikon/oppvigler var ikke en rolle han søkte. Han ville være forfatter. Når han likevel ble gjort til et politisk symbol, var det en rolle han, med ett unntak da han i et øyeblikks svakhet offentlig unnskyldte boken, stod sterkt i fremover.  Han er tydelig på hva konflikten dreide seg om:

At the heart of the dispute over The Satanic Verses, he said, behind all the accusations and abuse, was a question of profound importance: Who shall have control over the story? Who has, who should have, the power not only to tell the stories with which, and within which, we all lived, but also to say in what manner those stories may be told? For everyone lived by and inside stories, the so-called grand narratives. The nation was a story, and the family was another, and religion was a third.  As a creative artist he knew that the only answer to the question was: Everyone and anyone has, or should have that power. We should all be free to take the grand narratives to task, to argue with them, satirise them, and insist that they change to reflect the changing times..

But in a closed society those who possessed political or ideological power invariably tried to shut down these debates. We will tell you the story, they said, and we will tell you what it means.  We will tell you how the story is to be told and we forbid you to tell it any other way.  If you do not like the way we tell the story then you are an enemy of the state or a traitor to the faith.  You have no rights. Woe betide you!  We will come after you and teach you the meaning of your refusal. 

Rushdie har som de fleste av oss en del svakheter. Blant hans er en elefants hukommelse og en litt usmakelig vilje til å nevne alle de som såret eller ikke støttet ham opp igjennom årene.  Det blir over-share, jeg hadde ikke trengt å vite alt det. En annen brist er hans åpenbare svakhet for kvinner, og all ære til ham for at han ikke forsøker å skjule akkurat det.  Hans fjerde hustru, den vakre modellen og TV-kokken Padma Lashki omtaler han bare som “illusjonen”  etter at hans tredje hustru trist sa at han splittet familien bare for en illusjon.  For meg er likevel ikke Rushdies svakheter viktige.  Jeg er ikke et barn og jeg trenger ikke å se Rushdie som en en helt i skinnende rustning, for å forstå at den uretten som ble begått mot ham er et uakseptabelt angrep på et enkeltmenneske i et demokrati.  På mange plan er han ikke noe spesielt helteaktig i det hele tatt. Men det fratar ikke den beundringen jeg har for måten han har forsøkt å være privatperson, forfatter, og offentlig politisk symbol.

Det hjalp at han ikke var alene om kampen. Berømte forfattere, forleggere og intellektuelle i England og fra hele verden, slo raskt ring rundt Rushdie.  De var tidlig ute med å vise solidaritet, både privat og offentlig.  De var aldri i tvil om hva diskusjonen dreide seg om: retten til å uttale seg fritt.  Igjen og igjen forklarer Rushdie hvor viktig denne støtten var.  Han følte seg ikke så ensom.  Han hadde noen som talte hans sak, som skrev leserinnlegg i avisene og henvendte seg til politikerene.  Ikke minst, vennene hans åpnet hus og hytter for ham og lot ham bo der i en uke eller to.  For Rushdie som hele tiden måtte flytte rundt av sikkerhetsgrunner var dette uvurderlig hjelp. Listen over alle forfattere som stilte seg bak Rushdie er lang, og man blir stolt over lese det.  Ian McEwan, William Boyd, Ishiguro, Martin Amis, Coetzee, Julian Barnes, Margaret Atwood, Antonia Fraser, Carlos Fuentes,Harold Pinter, Susan Sontag, Mario Vargas Llosa, Siri Hustvedt og Paul Auster. Det er en ekte æresliste, og listen bare fortsetter. Vår egen William Nygaard.  (Gjett hvem unntaket var?  Ganske riktig, Det Svenske Akademiet som kårer Nobelprisen.  De nektet å fordømme fatwaen, og sikret seg dermed en permanent liten ripe i lakken.)

Sterke og truende reaksjoner fulgte Rushdie i årevis.

I årene fremover forsøkte Rushdie å leve som privatperson, arbeide som forfatter, og å reise rundt på så mange litterære arrangement som han greide å organisere.  Det medførte typisk lange omveier med fly, fordi mange flyselskap nektet å ha ham ombord. Sikkerheten måtte vurderes, og ingen av opptredene hans kunne noensinne bli annonsert på forhånd.  Et typisk eksempel er da han i 1993 besøkte MIT, på en forelesning med Susan Sontag. “What Salman Rushdie stands for,» sa Sontag «is the right to secularism, pluralism, freedom of expression, tolerance — values that I hope we are all united in supporting.”  Over 20 politimenn og sikkerhetsvakter voktet over ham da han selv kom frem på scenen til stående ovasjon.

Støyet fra fatwaen kan ikke overskygge det faktum at Rushdie er en vår tids store forfattere. Selv om fatwaen ikke lenger er bindende, er det dessverre alltid en mulighet for at en eller annen ekstremist en dag vil lykkes i å drepe ham.  Det ville være fortvilende og brutalt. La oss håpe at denne totalt unike forfatteren får lov til å vandre rundt på jorden og skrive bøker, sjekke vakre damer, og delta på litterære tilstelninger i årevis fremover.

Joseph Anton fremstår som relevant og aktuell, og boken er viktig for alle som ønsker å forstå vår egen samtid.  Boken har et par svakheter, den er for lang, og det blir kanskje for mye politikk i midtpartiet.  Samtidig gjør nettopp den svært detaljerte skildringen at man blir dradd inn i Rushdies liv og forstår ham. Man blir opprørt på hans vegne. Det er glimrende, det er gripende og det er opplysende.

 

Fikk du lyst å lese en av romanene til Rushdie? Gled deg! Her er mine fire favoritter:

  1. Midnight’s Children.  En av verdens mest kjente bøker de siste femti årene, – den er bokstavelig talt helt magisk.  Rushdie briljerer med sin særegne humor, overveldende sanseinntrykk og historiske perspektiv.
  2. Shalimar the Clown.  Jeg hadde stor glede av denne bitende boken om Kashmir som kom ut i 2005.
  3. The Moor’s Last Sigh.  Klassisk historisk roman/magisk realisme.  Vakkert!
  4. The Satanic Verses.  Friere i stil enn Midnight’s Children.  Mer bisarr og forvirrende enn en tung og farlig murstein.

Relaterte innlegg:

17 Comments

  1. Jeg kjøpte «Midnattsbarn» i bokhandelen i går sammen med «Skam», og har planer om å lese førstnevnte i løpet av måneden. Aschehoug har gitt ut noen veldig fine, nye pocketutgaver av dem. Bladde litt i begge to på vei hjem med toget, og skrivestilen hans og språket appellerte til meg så jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Biografien hans har jeg også lyst til å lese etter hvert.

    • Håper du liker dem, det avhenger ganske mye om du liker skrivestilen og språket, så det lover godt!! Gleder meg til å høre hva du syns.
      -Jeg er utrolig subjektiv når det gjelder Midnattsbarn, fordi det er kanskje min favorittbok noensinne, jeg forguder virkelig den boken.
      Det henger kanskje sammen med at jeg elsker magisk realisme – og både Marquez og Rushdie..
      –Skam er også veldig god.

  2. Enig! Det er en glimrende selvbiografi. Det blir ett annet perspektiv på hendelsene når den som stod midt oppi det forteller. Alt som ikke kommer frem mens det står på.

    • Ja, det er akkurat det, perspektivet innenfra. Jeg husker jo mange av disse hendelsene, og det er helt anderledes når man får historien fra innsiden. Det slår meg at det var utrolig mye som ikke kom frem —
      Jeg syns også det var fascinerende å lese det han skriver rundt bøkene han har skrevet 🙂

  3. Flott og grundig omtale dette! Gleder meg enda mer til å lese denne nå. Den ligger på biblioteket og venter på meg. Glemte å hente den med meg derfra på vei ut fra jobb. Jaja, har jo en del annet som må leses unna først 😉 (Sweeth Tooth på nattbordet for øyeblikket).

    • Tusen takk! Gleder meg til å høre hva du syns om den. Jeg syns det vat utrolig interessant lesning, både fordi jeg er så begeistret for Rushdie som forfatter og fordi han er blitt utsatt for et personangrep som er så uakseptabelt. Hadde internett eksistert den gangen hadde livet hans blitt enda vanskeligere, idag spres all informasjon så raskt, og stemningen piskes opp mye raskere.
      Likte veldig godt Sweet Tooth 🙂

  4. Jeg liker å tenke på meg selv som die-hard Rushdiefan (på tross av at jeg bare har lest to bøker). Klarer ikke helt å forklare hvorfor, men mange av mine favorittforfatter har jeg lest svært få bøker av – kan jeg virkelig være SÅ redd for å bli skuffet (kanskje jeg egentlig er redd for å bli skuffet over meg selv, redd for å ikke makte å elske det som burde elskes, hvem vet). ?

    Nå vurderer jeg om jeg skal hoppe rett på selvbiografien, for å så kunne lese mannen med litt nye briller. Å innlede et tryggere og mer stabilt forhold.

    Uansett: fantastisk omtale. Håper du har fått noen til å plukke opp en bok av Rushdie med det 🙂

    • Men jeg skjønner helt hva du mener. Man blir die-hard Rushdie fan raskt fordi han skriver så visuelt og rikt. – Jeg har ikke likt alle bøkene hans like godt, og det vil ikke forbause meg et sekund om du også blir skuffet over en eller to. Men jeg tenker at det er ok, fordi man må jo vurdere forfattere ut i fra de beste bøkene de skriver, ikke de dårligste. Og da er Rushdie i en egen kategori! 🙂
      Selv-biografien har fått blandet mottagelse her i Norge, og noen av kritikerene peker på name-dropping eller at han er pompøs. Men for meg her det helt fjernt, det blir bare kanalstøy, da henger man seg opp i trivialiterer og ser ikke hovedbudskapet. Det er en overveldene historie og jeg opplevde at jeg fikk en mye bedre forståelse av ham som menneske og som forfatter. Håper du gir tilbakemelding om din opplevelse hvis du leser den!

  5. Etter å ha lest denne omtalen forstår jeg at jeg må sette meg ned med Rushdie snart! Tenk, jeg har aldri lest noe av ham før! Jeg husker jeg satte meg ned med «Sataniske vers» da den kom ut, men du kan trygt si at det var forvirrende og tung kost for en 14-åring (dengang). Det er ikke helt umulig at jeg får mer utbytte av bøkene hans nå 🙂

    Takk ellers for gode India-boktips på bloggen min! Det er en hel verden av fantastiske bøker fra dette storslagne landet!

  6. Å forsøke å lese Sataniske Vers som 14-åring er imponerende, helt herlig og sier veldig mye om deg! Kanskje du skal sette deg ned med the Moor’s Last Sigh eller Midnight’s Children i stedet og vente med Sataniske Vers til etterpå? Det jeg liker best med Rushdie er selve eventyr-elementet. Han forteller fantastiske historier, og med sterke sanseinntrykk.

    Takk selv for gode India-tips! Balansekunst har jeg tenkt å lese i årevis, og Narcopolis skal jeg lese nå i vinter! Det er som du sier et fantastisk flott litterært land. Det er også mange konflikter og brytninger der, som gjør at det virker som om det er et hav av gode historier som venter på å bli fortalt. Hvit Tiger som diskuterer korrupsjon og klasseforskjeller er jo bare glimrende. Men det er religiøse konflikter, regionale konflikter og utrolig mange andre nivå og lag som åpenbart inspirerer mange moderne mesterverk 🙂

    • Ja, det ble med forsøket dengang, men med alle de gode lesetipsene dine er jeg veldig fristet til å gjøre en ny innsats! Det virker som du har lest din gode andel av litteratur fra India. Er det tilfeldig? Jeg merker at man lett blir bitt av «India-basillen» når man leser bøker derfra. Man vil liksom bare lese mer og mer 🙂 Som leser vil jeg jo berøres, og det blir man nesten garantert om man velger denne type romaner. Man må bare passe på at man får en overdose av den litt dystre tematikken i mange av bøkene.

      • Med unntak av Rushdie og Vikram Seth tror jeg må gi æren til Bookerprisen for at jeg har lest så mange bøker fra India. Fordi mer eller mindre alle de bøkene vi snakker om her er jo skrevet av britisk-indiske forfattere, og er skrevet på engelsk. Bookerprisen gis jo til en bok skrevet på engelsk fra Commonwealth, og all ære for at de tradisjonelt er veldig flink til å trekke frem forfattere fra alle Commonwealth nasjonen. Sør-Afrika og India har vært sterkt representert i årevis. Det er nesten alltid en bok derfra på Longlist hvert år.

        Helt enig, man må ikke overdose på dyster tematikk, og det er jo heldigvis mange av de britisk-indiske forfatterene som ikke skriver slik. For eksempel nettopp Vikram Seth som er «gossipy» og morsom. A Suitable Girl kommer visst ut til neste år!! 🙂

      • Ha! Jeg er spent på om «A suitable Girl» blir like volumiøs som første-boka 🙂 Jeg har ikke fulgt med på Booker-prisen før jeg begynte å blogge i år, men du gir meg het et kjempe-tips! Jeg var ikke klar over at også Commonwealth-forfattere var representert der, så nå må jeg tråle listene for gode lesetips! Du anbefalte meg Animal’s people (nominert 2007), og omtalen vekket noe i meg! Ikke umulig at jeg leser den i 2013. Jeg kommer til å legge ut et innlegg i dag/kveld om andre bøker fra India jeg kunne tenke meg å lese. Jeg er spent på om du har lest noe av disse også!

  7. Gleder meg til å lese omtalen din om romaner derfra, kanskje du kan linke til den her i kommentarfeltet mitt, det er sikkert mange som er interessert i det 🙂

    • Takk for det! Her er en link til innlegget, Clementine: http://bokofilia.blogspot.no/2012/11/fremtidige-favoritter-2-bker-fra-india.html Dersom noen der ute har lest noen av mine fremtidige favoritter setter jeg stor pris på en kommentar:)

      Ønsker deg en kjempefin helg!

      • Tusen takk for linket! Jeg har lest det du skrev, men har ikke fått tid til å følge opp fordi jeg har vært på flyttefot de siste to ukene. Jeg lover å komme sterkt tilbake!!!

Trackbacks/Pingbacks

  1. regn, regn og atter regn! | Atter en dag - [...] av oktober fikk Salman Rushdie med sin “Joseph Anton – memorarer” Clementine har en glimrende anmeldelse av boken her. …
  2. Joseph Anthon: Memoarer. Av Salman Rushdie | Draumeverda - […]  Clementine […]

Leave a Comment