The Garden of Evening Mists av Tan Twan Eng

Japanske hager, overlevendes skyldfølelse og kulturell kompleksitet er blant hovedtemaene i The Garden of Evening Mists av malaysiske Tan Twan Eng.  Handlingen fortelles gjennom den kvinnelige dommeren Yun Ling og er lagt til tre forskjellige tider i livet hennes; under den japanske okkupasjonen av Britiske Malaya i 1942-1945, de påfølgende årene med kommunistisk geriljakrig, og enda senere, til en gang på åttitallet, der Ling er pensjonert og lider av aphasia, en type demens. Snart vil hun glemme alt.  Hun nedtegner historien sin før hun ikke husker mer (den mentale tåken = symbolikk av tittelen evening mists).

Romanen veksler frem og tilbake i tid. Yun Lin, som er Straits-Chinese (kineser og oppvokst i Britisk Malaya), er traumatisert etter å ha vært i en japansk fangeleir i jungelen i Malaya. Søsteren og alle de andre krigsfangene blir drept, selv er hun den eneste overlevende.  Når krigen er over, drar hun til en teplantasje eid av en gammel familievenn. På naboeiendommen bor japaneren Aritomo, en av de tidligere gartnerene til den japanske keiseren.  Han holder på å anrette hagen Yugiri, the Garden of Evening Mists. Før japanerene invaderte, besøkte Yun Li og søsteren Japan med faren, og søsteren ble henført av japansk hagetradisjon.  Av denne grunn, ber Yu Lin Aritomo om å anrette en japansk hage til søsterens minne.  Aritomo avslår, men tilbyr Yu Lin i stedet å bli hans lærling i hagen.  Dermed blir Yu Lin dradd inn ikke bare i kunsten å bygge en hage, men også andre klassiske japanske rituelle skikker som teseremoni, bueskytting og tatovering.

Arbeidet i Yugiri transformerer etter hvert Yun Li.  Sorg og raseri blir gradvis til forsoning.  Forholdet til Aritomo utvikles til kjærlighet. Den enigmatiske japaneren blir en slags guru for henne, og likevel vet hun så lite om ham. Hvem er han egentlig? Hvorfor dro han fra Japan, og hva gjør han i Malaya?  Hvordan forholdt han seg så nøytral gjennom okkupasjonen? Alle i denne boken har en historie, noe som de vil glemme, noe som de ikke kan glemme.  Det gjelder også Yun Li.  Hvorfor overlevde akkurat hun interneringsleiren, når alle de andre ble drept?

Måten dette multietniske, flerkulturelle området er beskrevet er glimrende. Noe av det aller beste med denne boken er flere uvanlig gode bipersoner.  En er teplantasjeeieren Magnus Pretorius, en sør-afrikaner som kjempet mot britene i Boerkrigen før han bosatt seg i Malaya.  Han ble spart av japanerene men lever deretter under konstant trussel fra kommunistene i området.  En annen flott karakter er den japanske historikeren Yoshikawa Tatsuji, som besøker Yun Li i åttiårene fordi han forbereder en bok om Aritomo.  Selv var Tatsuji en kamikaze pilot som deltok i angrepene på allierte skip i 1945.  Livet hans er en fin motfortelling, og inneholder en rørende kjærlighetshistorie.  Sammen med hovedpersonene gir de detaljerte beskrivelsene av bipersonene et bredt og interessant bilde av den japanske okkupasjonen i Malaya.   Dette ikke er ment å være en lettvint røre servert for vestlige lesere som vil ha alle de banale kulturelle klisjéene.  Det er heller ikke et eksotisk bakteppe til en klissete romanse, det er faktisk en av hovedgrunnene til å lese boken.

The Garden of Evening Mists utpeker seg også med et nydelig språk. Noen ganger vipper kanskje setningene over i det sentimentale eller blir for unaturlige, spesielt i dialogen.  Stort sett er boken likevel en estetisk nytelse av de sjeldne, med metaforer og bilder som tar pusten fra deg.  Jeg streket under setninger eller leste dem høyt for meg selv gjennom hele boken.  Her er et par av dem:

The hollow of the valley reminds me of the open palms of a monk, cupped to receive the day’s blessing. 

On the opposite bank stood the pavillion, duplicated in the water so that it appeared like a paper lantern hanging in mid-air.

Memories I had locked away have begun to break free, like shards of ice fracturing off an arctic shelf.

Before me lies a voyage of a million miles, and memory is the moonlight I will borrow to illuminate my way. 

Men selv om språket og karakterene i boken er gode, er det Yugiri, The Garden of Evening Mists selv, som er den glitrende stjernen.  Det er  rike beskrivelser om forskjellige konsepter som «the Art of Setting Stones” og “Borrowed landscape”,  der hagen låner elementer fra jorden, himmelen og omverdenen. Twan Eng dveler ved det uavklarte og det mystiske, og hvordan alt er en illusjon.  Her er hemmeligheter, symbolikk og forskjellige perspektiver.  Hagen symboliserer også hovedpersonene.  “Borrowed Landscape”  beskriver jo  Yun Li som tar elementer fra en annen kultur for å gjenfinne seg selv og skape sin egen nye tilværelse.

Med det utsøkte språket, en kompleks historisk ramme og en sjelden hage, burde settingen ligge til rette for en episk kjærlighetshistorie mellom Yu Lin og Aritomo.  I stedet forsvinner den nesten. Lidenskapen blir fortrengt, og ikke forløst.   Det store crescendoet som kunne kommet blir i stedet lavmælt og behersket. En stemningsfull rituell tatovering mot slutten er det nesten, men det kunne vært enda mer spenning mellom de to. Begge har levd igjennom krig.  Opplevelsen har gjort Yun Li skadet og følesesmessig avstumpet, og fortellerstemmen hennes er kjølig og monoton.  Aritomo forblir et mysterium helt til de siste kapitlene, og underveis blir han for kryptisk til at han fremstår som en person av kjøtt og blod.

Uansett opplevde jeg ikke kjemien eller pasjonen mellom dem.  Twan Eng ønsker kanskje å heller holde fokuset på de andre elementene i boken. Eller kanskje min opplevelse av romanen er kulturellt betinget som vestlig leser.  For det er åpenbart et bevisst valg fra forfatterens side å ikke vise alt. På denne måten speiler boken hovedkonseptene i den japanske hagen som Aritomo forsøker å lære Yun Li.  Om mysterier, og det forlokkende skjulte rommet. I et mesterverk skal ikke alt skal avsløres.  Når forfatteren ikke avdekker alt, men skjuler deler av handlingen, åpner det seg et tomrom som leseren selv kan leve seg inn i.  Igjen tenker jeg på Bookerprisens jury i år, som har satt søkelyset på bøker som skal kunne leses flere ganger.  Denne boken frister faktisk veldig å lese om igjen, ikke minst for den estetiske opplevelsen; for elegansen og det overveldende vakre språket.  Og hvem vet? Hvis jeg leser den igjen, har jeg kanskje også selv fylt ut det utelatte, skapt bildene selv, og boken vil være komplett.

The Garden of Evening Mists var hedret med en plass på Bookerlistens Shortlist 2012.   

 

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Kolossalt spennende anmeldelse Clementine, denne boken må jeg jo lese. Det er nesten farlig å lese dine resesjoner, fordi du skriver så godt og klart. Gleder meg, skal ta den på iPad. Har lest mye om japanernes grusomheter under krigen, denne boken tar en annen vinkel håper jeg. Tenk at en have er «hovedpersonen». Mathilde

    • Hei Mathilde! Jeg tror du vil like denne boken veldig godt. Den dveler egentlig ikke ved grusomhetene til japanerene, hvilket er et stor pluss. I stedet fokuserer den på tiden etterpå, hvordan man kommer seg videre. eller ikke kommer seg videre – hovedpersonen her kommer egentlig aldri over opplevelsene fra krigen.
      Du vil ha stor glede av den historiske delen, og av alle de nydelige beskrivelsene om selve hagen!

  2. Jeg likte den så godt at jeg fluksens bestilte The gift of rain. Men Hilary Mantel sine dukket først opp i postkassen og demed havnet den ett stykke ned i bunken 🙂

    • Hei! Da har du det jeg vil kalle luksusproblemer 🙂 🙂 Du leser så mange gode bøker, har du bodd i utlandet siden du åpenbart leser mange gode bøker på engelsk?

      • Nei, jeg har nok ikke bodd i utlandet. Skulle ønske jeg gjorde det når jeg var ung og muligheten var tilstede 🙂 Nå sliter jeg med «rusten» skoleengelsk men for hver bok jeg leser blir det litt bedre. Språk var nok ikke mitt beste fag på skolen.. De gode bøkene finner jeg jo hos deg og de andre bloggene jeg følger, og amazon/kindle er farlig enkelt! Og så er det selvfølgelig noen bøker jeg bare må ha papirutgaven av 🙂

  3. ..ja, alt det man burde ha gjort da man var ung…
    Heldigvis kan man fremdeles være «armchair traveller» og lese bøker som bringer oss til fjerne steder og nye opplevelser!
    Det er fantastisk at du leser de engelske bøkene på originalspråket i stedet for de norske oversettelsene!

Leave a Comment