Umbrella av Will Self: beundret og beryktet modernistisk roman

Umbrella har bare vært på markedet i noen få måneder, og likevel har boken rukket å bli allment beundret, notorisk utskjelt som uleselig, og nominert til årets Bookerpris. Will Self skrev angivelig boken fordi han var lei av alle de konvensjonelle romanene som finnes i dag, med en definert begynnelse, hoveddel og avslutning, og der hovedpersonenes utvikling strekker seg som en pen bue gjennom handlingen. I stedet ville han skrive en modernistisk roman, i tradisjonen av James Joyce og Virginia Woolf. Sammenhengen til Joyce er tydelig, hvor bokens innledende sitat er hentet fra Joyces Ulysses: ‘A brother is as easily forgotten as an umbrella.’

La meg lede deg gjennom denne allerede beryktede boken.

Først og fremst: Hva handler boken om? Det er to hovedtråder.
Den ene omhandler Zachary Busner, en jødisk psykiater som treffer den aldrende pasienten Audrey Death på det psykiatriske sykehuset Friern Hospital i 1970 tallets London. ‘It is a patient, a very old woman, so bent, so kyphotic that upside down she faces the sagging acrylic belly of her own cardigan and vigorously assents to it. ‘
Audrey har da vært innesperret i femti år, og lider av Encephalitis Lethargica, sovesyke. Hun er permanent tilbaketrukket og innestengt i seg selv. Busner bestemmer seg for å gi henne og de andre ‘enkies‘ (pasientene som lider av encephalitis) medisinen L-DOPA som vekker dem ut av dvalen. I flere deler av boken treffer vi også Busner i 2010, når han selv er blitt gammel, der han tenker tilbake på livet sitt og tiden i Friern.

Audreys livshistorie frem til hun treffer Busner utgjør den andre hovedtråden. Vi møter henne først som en ti år gammel pike tidlig på 1900 tallet i Fulham. Romanen skildrer deretter henne og de to brødrene Albert og Stanley gjennom den fattige oppveksten og frem til første verdenskrig. Audrey blir både sosialist og femininst (suffragette) før hun blir syk på slutten av krigen.

Hvordan er boken skrevet?  Som tidligere nevnt er ”Umbrella” en ny-modernistisk roman. Det er ingen kapitler i boken, og den er stort sett skrevet i stream-of-consciousness eller bevissthetsstrøm. Med andre ord en fri strøm av assosiasjoner, avbrutte tanker og digresjoner, ment å speile akkurat slik det er i vår egen bevissthet. Ulike fortellerstemmer og tidspunkter sklir frem og tilbake i teksten.

Hvem er denne boken skrevet for? Eh… godt spørsmål. Will Self har selv sagt at han “doesn’t write for readers”, så ikke se til forfatteren for svar. Talhita Stevenson i The Evening Standard ser sint for seg følgende målgruppe: ‘This is not a book to be read on the Tube, nor was it written for exhausted mothers or overworked web-designers. But those who are sufficiently young, rich or fanatical about reading to be convinced of their immortality will have every reason to adore it.’  

Kan Umbrella virkelig vinne Bookerprisen i år?  Ja, uten tvil.  Det er en helstøpt og sterk bok som leverer på mange plan. Bookerjuryen i år vil ha tungvektere som bidrar til å utvikle litteratur og som er komplekse nok til at lesere skal kunne dem lese igjen og igjen. Umbrella fyller begge kriteriene.

Kommer jeg til å like boken?  Her er mitt personlige forslag til hva som skal til for at du vil like denne boken:

-Selve språket i denne boken er sannsynligvis den største barrieren for mange. Det er mengder av psykiatriske fagbegrep som knapt noen utenfor bransjen vil forstå. I tillegg fører Will Self et avansert og sjeldent presist engelsk, med mange frydefullt uvanlige fremmedord. Teksten fortettes ytterligere ved at det er masse sleng og cockney skrevet fonetisk. Wivvinaninch (within an inch), Carncher see (can’t you see?), Gorrersel (got herself), Lunnun (London), Ve gro’o, onlee wunce (we grow old, only once) er bare noen få eksempler.  Ørsmå fragmenter av sangtekster og barnerim dukker også opp uten forklaring.
Derfor; (og dette sier jeg nesten aldri) hvis du skal lese Umbrella på engelsk, må du beherske språket svært godt, ellers kommer du til å slite fryktelig. Det er jo ikke meningen. Vent heller på den norske oversettelsen.

-Du må være selvsikker nok til å ikke freake ut selv om du ikke forstår alt. Som leser av denne boken møter man raskt sine behov for logikk og oversikt. Hva skjer når de forsvinner? Hvis du klarer å akseptere at du har mistet kontroll av boken og fortsetter å lese, blir du belønnet med et spennende kaleidoskop av en fortelling. Og dermed er vi ved det neste punktet:

-Du må være tålmodig nok til å komme deg gjennom den nesten frenetiske begynnelsen som trolig vil skremme vekk flere lesere. Sangen Apeman av The Kinks fra 1970 blandes med en forvirrende mengde minner og inntrykk. Hvem? Hva? Hvorfor? Will Self rykker deg ut av likegyldighet og selvtilfredshet og får deg til lene deg fremover i stolen. Ta det med ro, alt vil åpenbare seg etterhvert, men det tar litt tid å komme dit. Tålmodighet, tålmodighet.

Føler du at denne type leser beskriver deg? Les videre!

For det er ingen tvil om at dette er en bemerkelsesverdig roman. Will Self er en uvanlig forfatter. Han er en Oxford utdannet tidligere heroinmisbruker med en egen særpreget satirisk stil som har skrevet artikler og kommentarer i nesten alle de store britiske avisene i en årrekke.  Bøkene hans omhandler gjerne nettopp mental sykdom, stoffmisbruk og psykiatri.  I Umbrella griper han rattet og kjører rett av veien.  Det som skjer når Will Self leder deg ut på ukjent terreng, er ikke ulikt det som skjer når man ellers beveger seg utenfor sin komfortsone; sansene skjerpes og inntrykk oppleves sterkere. Self har en råhet i skrivemåten som passer ypperlig til både settingen og temaet i Umbrella. Boken kan kanskje sees som et bilde på en hjerne i seg selv; noe som er fragmentert, som hopper frem og tilbake i tid, og som tangerer i ett sett. Det er ikke verdens enkleste lesning, men det er veldig effektivt.

Umbrella åpner med en kakofoni av forskjellige synspunkter, tidspunkter og fragmenter. Etterhvert venner man seg til både skrivemåten og rytmen. Boken blir bedre og bedre etter hver som dybden kommer frem. Midtveis virker boken nesten direkte konvensjonell.  Self veksler mellom de forskjellige historiene på en beundringsverdig intuitiv måte, hvor de lekende lett sklir inn i hverandre gjennom en stemning eller en felles setning. Personlig likte jeg noen av trådene i handlingen bedre enn andre, men slik er det gjerne når man følger flere historier samtidig.  Noen av fortellingene vokste også faretruende i kantene slik at nerven forsvant og teksten ble brått uventet flat. Boken bygger likevel fint opp mot en sterk avslutning, og det første jeg gjorde da jeg var ferdig var å gå tilbake til begynnelsen og lese de første hundre sidene om igjen, som nå ble helt krystallklare i intensjon.

Self skriver om pasientene på sykehuset på en fantastisk måte.  Jeg liker at det ikke er romantisert eller overfladisk behandlet. Det er tvertimot råhet, sårhet og direkte sinne over frarøvelsen av helt elementære menneskerettigheter.  Over hvordan Audrey Death er låst inne så lenge at navnet hennes etter hvert blir feilskrevet på journalen, slik at hun kalles Dearth når Busner treffer henne.  Det psykiatriske sykehuset blir beskrevet i detalj, og man kan lett visualisere det enorme bygget der de psykisk syke forsvinner og blir til et lite hjelpeløst tall i systemet. De nye pasientene kommer til sykehuset under jorden, gjennom lange korridorer.

The staff bore had told him (Busner) upon his arrival that formerly new patients had been brought in by special trains that halted at New Southgate under cover of darkness. The platform was at the bottom of a steep cutting and could be accessed by zeds of cast-iron stairway – although the patients were taken along a foot-tunnel that angled up through the chalky earth to the easternmost tip of the hospital. This meant that they didn’t surface at all – in their committal was their interment – but instead found themselves being marched dazedly down the long, semi-subterranean corridor to the different stages of their induction; deloused in a tiled trough, subjected to a questionnaire and an intrusive medical examination, shaved, cropped, then issued with rough ticken tunics before being allocated to a ward and given their supper: a tin mug of beef tea and an arrowroot biscuit.

Noe av det jeg likte best med Umbrella er selve skrivestilen. Det er en stofflighet i setningene som animerer pasientene og de andre skikkelsene.  ‘At once there is an avalanche of crumbs that scatters between the cable-knit ridges of the old man’s cardigan as his lips purse about a cracker, his dentures fiddling in their skin bags’. Hvordan pasientene på mentalsykehuset blir feildiagnostisert og neglisjert, og hvordan Busner blir mer og mer desillusjonert er et av hovedtemaene i boken. Det er ikke bare Audrey som våkner, men også psykiateren selv.

Det er mange hjerteskjærende scener i boken, men de som kanskje grep meg mest var faktisk ikke fra Friern, men de glimrende seksjonene som omhandler Audreys bror Stanley, en soldat i skyttergraven under første verdenskrig.  I deler av boken lurte jeg på hvorfor stream-of-consciousness, bevissthetsstrøm, blir brukt som virkemiddel, fordi handlingen kunne da blitt fortalt på annen, og kanskje bedre, måte.  I de uforglemmelige krigsscenene fra skyttergraven kommer derimot bevissthetsstømmen virkelig til sin rette, og gir en direkte og overveldende nærhet til handlingen.

Det er ironisk at denne boken som omtaler fattigdom og samfunnets sårbare tilsidesatte, er så utilgjengelig og uten tvil elitistisk. Men det gamle klisjéet sier jo at man må jobbe litt for de beste tingene i livet. Dette er ikke bare en utfordrende og interessant bok, men en eksepsjonell og dypt gripende roman.

Lykke til med Umbrella, og god fornøyelse!

Umbrella er nominert til Bookerprisens Shortlist 2012.  Vinneren kåres 16 oktober.

 

 

Relaterte innlegg:

6 Comments

  1. Jeg tør nesten ikke å lese bloggen din lenger, for jeg får lyst til å lese alt du leser. Denne gangen trodde jeg at jeg var trygg, for jeg sparer på evnen til å tyde forvirrende stream of consciousness til Ulysses og unngår andre modernistiske krumspring i mellomtiden. Men nå ble jeg nysgjerrig på Umbrella likevel. Der ser du. Godt og overbevisende skriver du, og om meget interessante bøker!

    • Takk, Line 🙂
      Dette er en absolutt en interessant bok, og ikke minst fordi det er så frustrerende å ikke forstå noe særlig i den første delen. Jeg opplever at boken sier ganske mye om hva vi som lesere forventer av logikk i en bok, og så blir vi utrolig irritert når den bryter alle reglene. Men det er slående sterke seksjoner og mye satire som virkelig løfter boken!

  2. Jeg sier meg enig med Line her, for det er unaturlig at jeg skal få lyst til å lese denne. Hjernen min har ennå ikke rettet seg ut etter krøllen den fikk ved å prøve å holde styr på historiene i Cloud Atlas ifjor. StreamsofC gjør meg stresset, for jeg føler det er alltid er noe som glipper, man skjønner det nesten og får små aha-opplevelser underveis men så er det alltid noe under overflaten man aldri forstår seg på og bare føler.
    All ære til deg for å holde orden og forberede, skulle jeg slumpe til å lese den er jeg bedre rustet og garantert en mye bedre opplevelse enn overlatt til meg selv.

    • Ser absolutt hva du sier, Ingalill! Jeg er heller ingen umiddelbar fan av fire hundre sider med stream of consciousness!
      -Og egentlig ser jeg ikke poenget med at Will Self gjør det gjennom hele boken, fordi historien kunne nok vært fortalt veldig bra med en annen skrivestil. De beste stream of C seksjonene som jeg har lest tenker jeg alltid, dette kunne bare vært beskrevet slik og ikke på noen annen måte, det er så intenst, men her blir det ofte utrolig rotete og hulter-til-bulter.
      Så Will Self gjør det på trass, det er jeg sikker på, og det sier han jo også, han vil komme med et alternativ til en vanlig roman…! Man får ihvertfall oppmerksomhet på den måten 🙂

  3. Hmmmm…. Jeg tror jeg må innse mine begrensninger og vente til denne kommer på norsk. Men, som vanlig etter å ha lest en anmeldelse ala Clementine, så fikk jeg veldig lyst til å lese boka. Fantastisk og grundig!

    Jeg har ikke kommet i gang med Mister Pip ennå, men har som mål at den skal leses i oktober 🙂

    • Hei Silje!
      Tusen takk 🙂
      Det kan være all grunn til å vente på den norske oversettelsen –engelsk er jo et av mine to morsmål, og jeg snakker det mye bedre enn norsk — og likevel brukte jeg ordboken hele tiden med denne boken. Og den er komplisert nok uten å snuble i for mange ord!!
      Gleder meg til å høre hva du syns om Mister Pip,—nå begynner jeg å glede meg skikkelig til filmen!! 🙂

Leave a Comment