Swimming Home av Deborah Levy: Tristesse på Rivieraen

Deborah Levy er en britisk forfatter, poet og dramatiker.

‘When couples offer shelter or a meal to strays and loners, they do not really take them in.  They play with them.  Perform for them.’

Swimming Home er en roman fra Deborah Levy som kom ut i fjor høst.  Det er en mørk vri på et helt vanlig scenario som i utgangspunktet høres hyggelig ut;  om et ektepar som er på ferie i Syd-Frankrike med datteren og et annet par.  Mannen Joe, er en kjent polsk/engelsk poet, og kvinnen Isabel, en krigskorrespondent.  Datteren Nina er fjorten, og befinner seg i det sårbare, bråmodne mellomrommet mellom barn og voksen.  Inn i denne settingen kommer en ung kvinne, Kitty Finch.  Splitter naken dukker hun opp i badebassenget deres, og Isabel inviterer henne til å bli boende i noen dager.

Jeg må nesten stoppe i beskrivelsen av boken allerede her, fordi denne åpningen, med en ung kvinne som svømmer naken i bassenget, ødela nesten hele boken for meg. Den melodramatisk entréen virket stiv og underlig konstruert, mer som et teaterstykke enn en roman.  Spesielt fordi vi gjennom prologen vet at Joe og hun blir elskere.  Når da Isabel umiddelbart inviterer henne til å bo hos dem i noen dager virker det hele absurd.

Likevel blir det av dette stiliserte utgangspunktet fortalt en historie, og Levy forteller den godt.  Fra de aller første kapitlene etableres en urolig stemning.  Man vet at dette ikke ender bra, man vet bare ikke hvordan. Det er mørkt, det er diffust og det er komplisert.  Etterhvert akspterer man derfor premissene, og aksepterer den nakne Kitty i et basseng som forøvrig blir beskrevet slik  ‘A swimming pool was just a hole in the ground. A grave filled with water.’  (Akkurat det skal jeg forsøke å glemme neste gang jeg hopper i bassenget på ferie i Syd-Europa.)

Hele handlingen beskriver en uke på Den franske rivieraen, som begynner  fra det øyeblikket Kitty svømmer i bassenget til Isabel og Joe. Kittys hovedfunksjon er å være katalysator for alt som skjer i romanen.  Mentalt syk oppsøker hun familien fordi Joes dikt betyr så mye for henne.  Hun balanserer på en skjør kant mellom å miste grepet på realiteten, og å samtidig se den tydeligere enn noen andre.  ‘Life is only worth living because we hope it will get better and we’ll all get home safely.’  Forholdet mellom henne og de tre familiemedlemmene er spennende og gode.  Utnytter hun Isabels gjestfrihet, eller er det Isabel som utnytter henne?  Hvorfor kommer hun så nær Nina?  Hun har selv skrevet et dikt, ‘Swimming Home’ som hun vil at Joe skal kommentere.  Men er det egentlig hun som har et budskap til ham?

Jeg kommer ikke utenom at denne romanen om hvordan livet i løpet av en uke rakner for disse menneskene, har noe scene og skuespillaktig over seg. Den er en fortettet og kort bok, og temaet som Levy utforsker, leder tankene til gamle tragedier.  Det er depresjon, maktkamp, begjær og en uunngåelig dragning mot selvdestruksjon. Scenene er forskjellige steder på Rivieraen, eller rundt bassengkanten på familiens feriehus.  Deretter kommer karakterene inn en etter en.  Jeg syns Ibsen lurer bak enhver side.  Først og fremst gjennom konseptet om livsløgnen, men også arvesynden, og temaet om det unge barnet, Nina, som blir det egentlige offeret i moren og farens destruktive forhold.  En annen, helt konkret bok det er naturlig å tenke på, er den stemningsfulle Bonjour Tristesse av Françoise Sagan.  Her er det også en melankolsk ung jente på Rivieraen, fra en dysfunksjonell familie som er på randen av sitt voksne liv.

En mer problematisk årsak til at boken virker som et kammerspill er at ingen av karakterene er egentlig tilfredsstillende dype.  Det er mer glimt av en side av dem. Mulig at vi som lesere skal fylle ut menneskene selv,  likevel er de nesten uten unntak påfallende klisjéfylte.  Isabel er kvinnen som ofret barnet sitt for å prioritere karrieren, Joe er den utro ektemann/sensitive poet , Nina det desillusjonerte, sinte barn, og Kitty er den unge vakre heltinnen med psykiske problemer. Kitty er den mest interessante personen, men selv om hun er sjarmerende ‘quirky’,  forblir hun en skisse. Det er endimensjonalt det hele, og ofte er det for diffust hvorfor de agerer og reagerer slik de gjør.  Den første delen av boken bærer  da også preg av at boken er i en oppbygningsfase.   Trykket økes likevel kapittel for kapittel, og handlingen og dramaet tar av omtrent midtveis i boken.

Swimming Home er en bok som er interessant å lese, men som sagt ikke først og fremst på grunn av karaktergalleriet, som kunne vært utdypet bedre.  Jeg kan likevel se hvorfor akkurat denne romanen blir nominert til bokpriser, fordi den er intelligent og skriveteknisk svært god. Den vrir både på den typiske engelske ferieromanen og gamle, episke tema.  Det er mange rike lag, og fin symbolikk, som da Nina og Joe kommer hjem fra fisketur med en forferdelig form for tusenbein i en bøtte som forsøker å kravle opp langs kanten.  Boken balanseres nøye med forskjellige fortellerstemmer.  All dialogen er valgt med omhu for å representere og symbolisere den som snakker.  Levy gjentar teksten noen steder til stor effekt.  Språket er også krystallklart og elegant. Det er massevis av smarte, beske setninger som: ‘She (Isabel) was not ready to go home and start imitating someone she used to be.’  Det er også en del komikk, som da en av de andre mennene i boken finner Kitty på kjøkkenet midt på natten, naken som vanlig, mens hun spiser sjokoladen han hadde lagt i en rottefelle. ‘You know what? … If you wore clothes more often instead of walking around in your birthday suit, you’d look more normal.’

En elegant bok som vil appellere til den intellektuelle leser.  Romanen snakker om de dype følelser, men den greide faktisk ikke å fremskaffe så mange fra meg. Jeg var i hvertfall underlig adskilt fra hele handlingen.  Til gjengjeld er det mye annet å beundre. Det som hever boken over mengden er den mørke, stemningsfulle skrivestilen og de komplekse lagene. Depresjon, maktkamp og begjær speiles lunefullt  i denne skarpe skildringen av tristesse på Rivieraen.

Swimming Home er nominert til Bookerprisens Shortlist 2012.  Bloggen Migrating Coconuts  har en samlesing av alle bøkene på Shortlist, en bok i uken frem til vinneren kåres 16 oktober.  Ta en tur over til hennes blogg for å lese hva andre bloggere mener om bøkene. 

Relaterte innlegg:

7 Comments

  1. Jeg har ikke lest innlegget ditt og vil ikke gjøre det før jeg er ferdig med mitt eget, men vil bare si at jeg skal få laget en fane på bloggen min med info og linker til omtaler i løpet av kvelden, slik at alle som vil kan følge med. Jeg skal også legge ut min egen omtale, som jeg har kommet et stykke på vei med, men som ikke er helt ferdig enda.

    Jeg er veldig nysgjerrig på hvor godt du likte boken, men jeg skal forsøke å holde meg unna til jeg er ferdig med min egen omtale. Selv kan jeg vel si at jeg tror jeg likte boken mindre enn den egentlig fortjener.

    P.S. Regner med det skal gå greit å holde fristen til neste bok selv om jeg er treg med denne. Håper ihvertfall det.

    • Gleder meg til å lese omtalen din 🙂

      Det er jo veldig ambisiøst å lese alle bøkene frem til 16 oktober, men morsomt å forsøke. Krever litt mer enn ifjor, fordi bøkene er litt mer utfordrende. Jeg skal gjøre så godt jeg kan, men har likevel ikke lyst å rushe – syns det er hyggelig å lese i mitt eget tempo!

  2. Heisann, der satt du en helt ny standard for bokanmeldelse. Veldig bra, Clementine, jeg tror faktisk det er en av de beste anmeldelsene jeg har lest.

    Jeg forstår godt punktene som gjorde at dette ikke ble en fulltreffer for deg, og jeg fikk selv med meg noen nye vinklinger etter å ha lest ditt innlegg, tusen takk for det!

    • Tusen takk Linn, det utrolig hyggelig sagt 🙂

      Jeg likte boken godt, opplevde den som spennende å lese. Greide ikke helt å formidle hvorfor jeg ikke ble dradd inn i den, men ble på utsiden .. på tenke litt på det.

  3. Har en kommentar til innlegget mitt. Forstår bedre hvorfor Kitty kommer inn i denne familien naken. Jeg trodde det var i rollen som en forfører, og det er jo en del av det. . Men jeg leste et intervju med Deborah Levy der hun sier at et svømmebasseng er som en scene, fordi menneskene kommer inn og går ut, og har på seg en drakt. Men Kitty er uten drakt : dvs uten masken som vi mennesker bærer og viser omverdenen. Så nakenheten representerer også purhet. Og når den purheten/sannheten kommer inn i familien, påvirker den ekteparet som har spilt teater så lenge. Mange lag i denne boken? I told you so!

    http://www.guardian.co.uk/books/2012/sep/20/deborah-levy-swimming-home-interview

    • Det var interessant, fikk et nytt syn på boken nå. Mens jeg leste den fikk jeg inntrykk av at handlingen i stor grad dreide seg rundt Kitty og jeg trodde en stund at historien handlet om hvorvidt familien kom til å «redde» Kitty fra seg selv. Det er vel muligens det forfatteren ønsker at vi skal tro, at Kitty representerer den avhengige variabelen mens familien er påvirkningsvariabelen. Nå (og delvis også etter å ha lest slutten) ser det ut til at det egentlig er motsatt, og da blir det jo også en helt annen bok enn det den var mens jeg leste de første 100-120 sidene.

      Jeg må innrømme at jeg aldri tenkte på Kitty som en karakter som skulle representere sannhet og som potensielt kunne ende opp med å hjelpe familien. Isabel ønsket å bruke henne for å endre sin egen situasjon, men jeg så aldri på det som noe positivt. Spesielt med tanke på at det var et barn involvert, en som gjerne hadde trengt en mor som kunne endre sitt eget liv, uten behov for en unnskyldning som samtidig ville stille mannen i et meget dårlig lys. Isabel var en lite sympatisk karakter og jeg føler ikke jeg helt får grep om hvorfor det var så vanskelig for henne å gå fra mannen. Hvis hun var redd for at han skulle forsvinne helt ned i depresjonens dyp burde hun vel vært enda mer redd for hva som ville skje hvis hun gikk fra ham etter å ha tatt ham i å være utro. Kanskje hun tenkte at det i det minste ville lette hennes egen samvittighet?

      Jeg føler jeg tar meg vann over hodet når jeg forsøker å analysere denne boken. Du får gi beskjed hvis jeg er helt på viddene. Men det at jeg ønsker å diskutere den i ettertid betyr nok at den er mer interessant enn jeg trodde da jeg leste den.

      • Helt enig med alt du sier. Nei, jeg tenkte heller ikke på Kitty som en person som skulle representere sannhet. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at hun er den eneste «nakne» i boken, alle andre er «tildekket» .
        Forresten veldig godt sagt det du skriver om hvem som var påvirkningskraften. Jeg opplever at det er noe av kjernen i boken. Og da blir som du sier boken en helt annen.
        – Jeg også fikk dårlig inntrykk av Isabel, og av samme grunn som deg. Men det er der jeg mener at karakterene i denne boken er for grunne, Isabel er for endimensjonal.
        Jeg har tenkt mye på denne boken, og syns den er spennende å diskutere, og ser også at det er veldig mye som kan tolkes i forskjellige retninger her. Jeg har hevet meg over en haug av anmeldelser av boken i ettertid på nettet, og en del kritikere tar helt av. Tydelig at her er det referanser left, right and center, og at dette er en bok som engasjerer lesere og ikke minst litteraturkritikere på en fantastiske måte. Intellektuell moro 🙂

Leave a Comment