John Adams av David McCullough

John Adams av Pulitzerpris-vinneren David McCullough er en strålende historisk biografi som kom ut for vel ti år siden, og som resulterte i en TV serie på syv episoder som ble vist her i Norge for tre år siden.  Jeg fikk serien på DVD i sommer av min bror og leste deretter biografien som inspirerte serien.  Det er å ta et steg bak i tid, til en forbløffende periode i amerikansk historie.  Så interessant at det er lett å bli helt oppslukt og legge alt annet til side og la seg rive med av dramatikk, episke helter og en tid da en hel nasjon ble født.

Dengang besto Amerika av tretten kolonier som alle var underlagt England.   Historien om hvordan koloniene besluttet å gjøre opprør og samle seg til en egen nasjon, er virkelig spennende. Det umiddelbart imponerende er at de i det hele tatt klarte det.  At de forskjellige koloniene greide å stå sammen, kjempe for hverandre og å begrave alle interne stridigheter, for de var det mange av.   Opprøret mot England begynte i Boston, og John Adams spilte en helt sentral rolle i påvirke opinionen, samle politikerene fra de forskjellige koloniene og overbevise dem om at tiden var inne for å bryte båndene med England.

Jeg har tidligere lest 1776 av McCullough, som omhandler frigjøringskrigen helt spesifikt.  Mens jeg holdt på med John Adams, leste jeg i 1776 samtidig.  Og slik man gjør når man blir oppslukt av noe, leste jeg også en biografi om Thomas Jefferson, skrevet av RB Bernstein.

Thomas Jefferson har alltid vært min favoritt amerikanske president.  Både Jefferson og George Washington kom fra Virginia som dengang var den mektigste kolonien.  Thomas Jefferson var renessansemannen som interesserte seg for absolutt alt og bygde det praktfulle Palladio-inspirerte hjemmet Monticello som jeg har besøkt mange ganger.  Høy, tynn og aristokratisk var han ingen stor taler, men førte en sjeldent elegant og intelligent penn.  Det var John Adams som foreslo at Jefferson skulle skrive uavhengighetsærklæringen. Tanken var å forsvare og forklare hvorfor Amerika hadde ærklært seg selv uavhengig av England. I stedet ble det en frihetsærklæring for individet også, og inneholder noen av de mest berømte ordene på engelsk noensinne: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.’  De visjonære tankene og idéene eleverte Jefferson til en av USAs største presidenter gjennom tidene.

Hvorfor skriver jeg så mye om Thomas Jefferson her?  Fordi John Adams og han var knyttet sammen hele livet.  De var i Frankrike sammen som utsendinger, og senere da John Adams ble ambassadør til England, var Jefferson ambassadør i Paris.  De ble nære venner.  Så nære at da Jeffersons datter kom til Europa med båt, bodde hun hos Abigail og John Adams den første tiden.  Abigail ble oppriktig glad i henne.  Adams og Jefferson dro også på en rundreise i England sammen, alene, for å se på arkitektur og vakre hageanlegg. Kan du ikke se dem for deg, de to heltene fra den amerikanske revolusjonen, spaserende i en hage i Surrey, mens de diskuterer filosofi og beundrer rosene? Det eneste portrettet som eksisterer av Thomas Jefferson fra den tiden er  faktisk en kopi av et portrett av ham, som ble malt som gave til John Adams.  Originalen forsvant, mens bildet av Jefferson hang hjemme i Adams slekten i generasjoner nedover.  De to mennene begynte også en ekstraordinær og historisk brevveksling som skulle, med noen års opphold, vare i mer enn femti år.

Vennskapet mellom Adams og Jefferson var tett og nært så lenge de var i Europa.  Når de dro tilbake til Amerika, skjedde det likevel noe som splittet dem, og det er en annen god grunn til å lese denne biografien.  Politiske partiene oppstod igjen, og  Adams tilhørte føderalistene mens Thomas Jefferson var republikaner. Dermed var de politiske motstandere.  Snart ble de også konkurrenter.  President Washington, nasjonens første president, valgte John Adams som sin vise-president.  Da det skulles velges ny president, sto valget mellom John Adams og Jefferson.  Adams vant, og ble USAs annen president.  Jefferson, som jo tilhørte et annet parti, ble vise-president.

John Adams var åpenbart en moralsk sterk person. Sønn av en bonde, liten og tett, var han hissig, sta og usannsynlig kranglevoren. Så kranglevoren at han ødela for seg selv gjennom hele livet. Han var slett ikke en populær politiker og fremstår ikke som spesielt elskelig.  Tvertimot var han  intens og krevende.  Ikke minst krevende ovenfor sine barn.  Flaks for ham da, at i tillegg til to heller udugelige sønner hadde han en umåtelig begavet sønn, en lysende stjerne, sønnen John Quincy Adams som faktisk også ble president av Amerika.

Grunnen til at jeg likevel varmet til denne hissigproppen er først og fremst forholdet hans til konen Abigail.  Hun var en sjeldent flott kvinne, som med alle begrensninger kvinner hadde den gang, strakk og tøyde i rammene så godt hun kunne.  Hun drev gården deres mesterlig mens John Adams bodde i Philidelphia. Intelligent og klok var hun Adams nærmeste rådgiver.  De brevvekslet i alle årene de bodde fra hverandre, og de over tusen brevene som eksisterer den dag i dag gir fascinerende innblikk i livene deres og samtiden de levde i.  Adams forteller om inntrykk fra kongressen og senere Europa, mens Abigails brev skildrer livet på gården, familien og om hvordan revolusjonen påvirket Boston.  Abigail var en sterk motstander av slaveriet og frustrert over undertrykkelsen av kvinner.  Særlig utdannelse av jenter var noe hun brant for.  John Adams elsket henne dypt, og savnet henne intenst alle de årene de bodde fra hverandre.   «I must go to you or you must come to me. I cannot live without you..»

Blant grunnleggerene av Amerika har Adams alltid stått litt i skyggen av general Washington, Benjamin Franklin, og den visjonære Jefferson. I likhet med Thomas Jefferson, som vi vet fikk barn med en av slavene sine, oppførte Adams seg heller ikke alltid i tråd med sine høye idealer. Det er humoristisk å lese hvor utrolig hardt John Adams kjempet for at Amerika skulle bli et fritt land, likevel hadde han et par særdeles lite demokratiske idéer, som blant annet at det burde opprettes et eget senat i USA bestående av “de rike, de velfødte og de dyktige”.  Han satt munnkurv på pressen i The Alien and Seditions Act, der han forbød pressen å kritisere presidenten og ga regjeringen og  presidenten rett til å utpeke og straffe fiender av staten. Han ble latterliggjort da han forsøkte å innføre ærestitler som ‘Your excellency’ eller ‘Your highness’  for presidenten.  Alt dette passet dårlig inn i en skinnende blank, ny demokratisk verden.  Det vil si, så demokratisk det kunne være når man tar i betraktning at slaveri fremdeles var lovlig.  (Jefferson eide mer enn 650 slaver gjennom  hele sin livstid, og fikk som nevnt også barn med en av dem.)

Det er  likevel mye å takke Adams for, og ikke bare hans utrettelige kamp da Amerika ble sin egen nasjon. John Adams var tidlig bevisst på at Amerika måtte få sin egen flåte for å forsvare seg, og han regnes som den amerikanske marinens far. Han sikret USA viktige lån fra Holland, noe som var helt essensielt fordi den anerkjente Amerika som en lovlig enhet med en intern økonomi. Han avverget også krig med Frankrike.  Mens han var president sto krangelen for fullt hvor nasjonens hovedstad skulle ligge.  Den var opprinnelig i New York.  Tilslutt ble den flyttet til Philidelphia, men bare for en periode, mens en ny hovedstad ble bygget, Washington DC.  Det Hvite Huset ble oppført, og Abigail og John Adams var det første presidentparet som bodde der.

De to gigantene, John Adams og Thomas Jefferson ble venner igjen etter at John Adams hadde trukket seg tilbake fra offentligheten og levde på gården Peacefields sammen med Abigail.  Jefferson etterfulgte Adams som president, og dro deretter tilbake til Monticello.  Fra hver sin herregård, fortsatte nå den utrolige brevvekslingen mellom de to store revolusjonære lederene langt inn i alderdommen.

Den 4 juli 1826 var det femti år siden uavhengighetsærklæringen ble skrevet. Thomas Jefferson og John Adams var begge gamle menn nå.  Det var forberedt store feiringer over hele landet.  I en legendarisk og episk symbolikk, døde de to presidentene med bare noen timers mellomrom på akkurat den dagen, 4 juli, nøyaktig femti år etter at landet de hadde kjempet for, ble et fritt land.

En epoke var over.

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Dette hørtes ut som en virkelig bra bok. Den kunne jeg tenke meg å lese!
    Tusen takk for tips og ha en riktig fin dag!

    • Tusen takk Astrid Terese 🙂
      Det er en kjempeinteressant og god bok – noen ganger er virkeligheten bedre enn alle de oppdiktede historiene!

      Ha en fin dag, du også!

Leave a Comment