Scenes From Early Life av Philip Hensher

Scenes from Early Life er en helt deilig bok som tar oss inn i kjernen av en varm og kulturell storfamilie i Dhaka i Bangladesh.  Philip Henshers roman er en oppdiktet, innlevd biografi til ektefellen, menneskerettskjemperen Zaved Mahmood.  Mahmood vokste opp i Dhaka og bakteppe i boken er Bangladeshs frigjøringskrig fra Pakistan.

Philip Hensher er på mange måter en erkebritisk forfatter, som studerte litteratur på Oxford og tok doktorgraden på Cambridge.  De to tidligere romanene jeg har lest av ham, The Northern Clemency (Bookerpris shortlist 2008)  og King of the Badgers var begge to strålende.  Et lett og luftig språk er et varemerke, det samme er humoren,  og evnen til å beskrive en storfamilie eller et lite samfunn.  

‘Sometimes a friend slips into your life unobtrusively, as if you have been walking quietly along when out from a doorway steps a familiar easy presence. He makes a brief remark in greeting, and falls companionably into the rhythm of your stride, so that you hardly remember what it was like to walk alone.’

Hensher har også anmeldt bøker og kunst i engelske aviser og tidsskrifter som The Guardian, The Independent og The Spectator i en årrekke.  Senest i forrige uke leste jeg omtalen om den splitternye romanen The Yips av den spennende forfatteren Nicola Barker, og Hensher skriver som vanlig skarpt og tankevekkende.

Scenes From Early Life er kanskje den av bøkene til Hensher jeg har likt best til nå. Den treffende sarkasmen hans er tonet ned, og istedet er dette en slags Proust-aktig hommage til ektefellen. Han skriver rolig, uten hastverk, og med fantastiske detaljer.  Den fremstår som en god, gammeldags roman, med en lang rekke fine øyeblikk fra Saadis (Zaved) barndom.  Som når familien ved uhell spiser Saadis elskede lille kylling til middag.  Eller når guttene i gaten leker “Roots”, når den populære TV serien vises på fjernsyn.

‘I don´t want to play this game,’ Assad howled.  But he did not run away.  The game was too good for that.  In ten minutes’ time, he was lining up gleefully with all the other slaves behind Kuna Kinte and his wife, while I growled, “This is my slave ship , and you are all under my power for ever and ever.”

Etter hvert blir vi kjent med hele storfamilien, og Hensher skildrer forskjellige hendelser og milepæler.  Han forteller om igjen en del øyeblikk eller samtaler underveis fra forskjellige synspunkter, akkurat slik man i en familie hører ting flere ganger.  Det skaper en intimitet og følelse av å selv ha en plass i huset og være en del av sladderet.

Boken er ytre sett en slags parallell bok til den briljante Midnight’s Children av Salman Rushdie, For Midnight’s Children handler jo nettopp om fødselen til India. I 1947 ble den engelske kolonien India delt, og  Pakistan og India ble egne nasjoner.  Pakistan ble igjen inndelt i Øst Pakistan og Vest Pakistan, og i Øst Pakistan (tidligere Øst Bengal)  begynte kampen for å frigjøre seg og bli en selvstendig nasjon, Bangladesh.  Bangladesh vant til slutt friheten sin i 1971 etter en grusom borgerkrig.

Temaet og geografien er det eneste som binder disse to bøkene. I Midnight’s Children blander Rushdie en myriade av magi, politikk, romantikk, sinne og en rekke overveldende inntrykk.  Henshers bok om Bangladesh har en helt annen skrivestil, og for mange er det kanskje en stil som er langt mer åpen og tilgjengelig. Skrivestilen er roligere og nesten nostalgisk.  Så tilhørte da også Henshers ektefelle en av de privilegerte familiene i Dhaka.  Familien levde svært beskyttet, og i store deler av frigjøringskrigen var storfamilen samlet i den romslige eneboligen i byens beste nabolag mens de ventet på at kampene skulle gå over.  Den blodige borgerkrigen påvirket dem, og boken viser det, men tross alt marginalt i forhold til mange andre.  Det fine er at dette faktisk blir en av styrkene til boken fordi alle de varme barndomsminnene blandes akkurat passe med bakteppet av frigjøringen. Boken er nydelig balansert mellom å være en erindring, og å skildre et yrende familieliv med en rekke søsken, tanter, onkler, fettere og kusiner.  I sentrum av alle er den karismatiske morfaren Nana. En flott mann som gir hele familien en kjærlighet for kunnskap, poesi, kunst og musikk. Politikk lurer hele tiden i bakgrunnen, ikke minst ved at Sheikh Mujib, landets første president er en av Nanas venner.

Denne fargerike boken er en av de hyggeligste familiehistoriene jeg har lest på lenge.  Hensher skriver flytende, poetisk og lettlest.  Her beskrives søsteren Sunchita da de kom på det årlige besøket til farens hjem med den store mango-fruktgården. Sunchita leste alltid bøker og inget sted egnet seg bedre til det enn fruktgården.

‘And Sunchita would pick her moment.  She would run out into the mango orchard, a book and a stolen red silk pillow from the dusty salon under her arm.  She would find a tree with low-lying branches, and jump up on to the lowest, gripping the trunk of the tree.  She would climb up into the dark foliage where the red mangoes hung like Chinese lanterns. She would find a place to rest her back, and then reach forward from time to time in the dappled interior light, plucking a ripe mango from its long stalk.  She would pummel the fruit, and pinch a hole at the bottom, and suck the flesh out whole.  All the time, in this light-and-dark-strewn hiding place, her concentration would be on the book she held.  Wedged into a tree in a mango orchard, the red silk cushion behind her back, she could read for hours, the distant shouts of farmers and cousins not disturbing her, hardly noticing the song of the birds sitting at rest, like her, in the trees.’  

Hele boken er slik.  Hverdagslige ankedoter om barndom og livet i bestefarens hus er fortalt med lunhet og varsom humor.  Hensher har kun valgt episoder som har litterær kvalitet, og slik sett er boken generøst underholdende. Det er uformelle digresjoner og forklaringer som hjelper å forstå eller gi tilleggsopplysninger. Det er interessant, det er fargerikt og det er svært velskrevet. Mot slutten av romanen er det for eksempel en skildring av et Bengali bryllup som er så godt skildret at jeg følte at jeg selv var en av gjestene.

For på slutten opplever man å virkelig kjenne hele den store familien, maten de spiste og sangene de var glade i.  De nye barna som ble født.  Huset til Nana. Naboene og musikklærerene. Hvilke venner de hadde, og heltene de beundret. Høydepunktene, men også skandalene. Og gjennom alle sidene lyser kjærlighet og lojalitet.

En fin leseropplevelse som burde ha bred appell.

 

Relaterte innlegg:

Leave a Comment