The Colour of Milk

‘i am not very tall and my hair is the colour of milk.

my name is mary and I have learned to spell it.  m. a. r. y.  that is how you letter it.’

The Colour of Milk av Nell Leyshon tar oss rett tilbake i tid til landlige England i 1831. Jane Austen hadde vært død i fjorten år, og Emily Brontë var kun tretten år gammel. Fortelleren i denne boken er også en kvinne og en gryende forfatter, men hennes historie er langt mindre priviliegert.  For alle millioner av lesere av Jane Austen, er denne boken en slags realitetssjekk. Eller i hvertfall den biten som bør forstås for å komplementere bildet.  Her er det langt fra danser og sammenkomster på staselige herregårder eller vakkert kledd unge damer som hviler mot vinduskarmen mens de leser en bok eller broderer.  Når Elizabeth Bennet sier at hun får ikke lov til å jobbe eller ha et yrke, er det alvorlig nok.  Likevel glemmer man lett at det i seg selv var et luksusproblem av dimensjoner.  The Color of Milk er historien om en ung kvinne som ikke kjenner annet enn et hardt arbeid som er så selvsagt at hun ikke ville finne på å klage over det.

Mary er den yngste av fire søstre som bor på en liten gård, med en brutal far og en kald mor. Hele familien er analfabeter, for det ikke er behov eller midler for noen utdannelse. Hennes liv virker forutbestemt til å bli levd ut i fattigdom på gården, men hun har en halt fot og er ikke like nyttig på gården som hennes tre søstre. Så når den lokale presten trenger hjelp til sin syke hustru, blir hun sendt til prestegården av faren. Hun er enda ikke fylt femten år, har aldri sovet alene i en egen seng eller hadde et ekstra sett med klær.

‘i hadn’t never slept in no bed but my bed i share with one of my sisters.

i hadn’t never been far from the house no further than when we take the sheep up to the top field by the church.’

Marys fortellerstemme er en liten sensasjon. Teksten er en fin blanding mellom å være forståelig og samtidig å gjengi klangen av være skrevet av en landsens jente for to hundre år siden som nettopp har lært seg å lese og skrive.  Det ringer klart og overbevisende, og formidler en livlig og nysgjerrig person.’You do speak your mind‘ sier presten til henne, hvorpå hun svarer : ‘i only got one mind to speak so i ain’t got no choice.‘ Mary er usjenert og naturlig. En fryd. Samtidig er det hjerteskjærende å lese hvor stoisk aksepterende hun er. For uansett hvor forsiktig hun er, er hun fortsatt like sårbar som unge fattige jenter har vært gjennom tidene. Hun har ingen beskyttelse, ingen fridager, ikke engang en inntekt, som presten betaler direkte til faren i stedet.  Hun har ingen rettigheter.

Hva hun har, derimot, er et skarp og lyst sinn, og en gryende ambisjon om å kunne lese og skrive.  Fortellingen skildrer året hun tilbringer på prestegården, hvordan hun lærer seg å lese, og prisen hun må betale for det.  Hvert kapittel åpner da også med tydelig stolthet:  ‘this is my book and i am writing it by my own hand.’ 

The Colour of Milk er en sped bok som leses på kun et par timer. Det er et beskjedent konsept og en beskjeden bok.  En fattig jente, en røst, en historie.  Likevel har boken stil og substans. Den overbeviser som en stemme fra fortiden, lenge før likestilling, arbeidsloven eller rett til skolegang ble innført i Europa, og minner oss om hvor fortvilende begrenset kvinnenes liv var den gangen.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Denne fikk jeg opp som anbefaling på amazon, men jeg var litt usikker på om den var noe for meg pga formen boken er skrevet på. Nå fikk jeg likevel lyst til å lese den 🙂

    • Amazon er så gode på de anbefalingene, men noen ganger anbefaler de bøker jeg allerede har kjøpt fra dem, så de følger ikke alltid så godt med!
      Jeg syns dette var en gripende bok og der jeg tenkte «egentlig er det jo slik det var» – alle de ubeskyttede jentene som ble utnyttet av arbeidsgiverene. Men boken er også morsom og sjarmerende.

  2. Nå fikk jeg en overveldende trang til å lese både Jane Austen og Brontë-søstrene samtidig. Kjekt å vite at det finnes gode bøker fra den tiden når klassikerne er unnagjort:-)

  3. Jeg er også skikkelig glad i Brontë-søstrene og spesielt Jane Austen. Jane Austen er så elegant, har så mye humor og gode betraktninger, det er alltid en fryd, og jeg har lest flere av bøkene mange ganger! Pride and Prejudice er min store favoritt, og Elizabeth Bennet er faktisk en av mine favoritt heltinner i hele verdenslitteraturen! 🙂 Hun er praktfull!

Leave a Comment