The Forrests, hverdagen blir eksepsjonell

Nettopp ferdig med The Forrests av Emily Perkins.  Forfatteren fra New Zealand har utgitt sin første bok på fjorten år, og den fortjener å bli lagt merke til.  Jeg har lest flere gode bøker i det siste fra forskjellige deler av verden som har en blendende, morbidkomisk skrivestil.  Da var det utrolig deilig å synke ned i denne nydelige og lavmælte boken som kjærlig dveler over det nære og hverdagslige.  Å rydde, lage en kopp te eller kle om et barn til svømming i svømmehallen.

Boken handler om The Forrests,  en amerikansk familie som flytter til New Zealand fordi faren har sløst vekk pengene sine. Det er fire barn, Michael, Evelyn, Dorothy og Ruth, og snart får de også en fosterbror, Daniel.  Boken følger Dorothys liv, og beskriver Dorothy og Evelyns kompliserte forhold til Daniel som de begge elsker. ‘Daniel should have been in the picture.  Sometimes at night Dorothy thought she could make out his shape behind her shoulder, hidden beneath a layer of paint.

Boken åpner med faren som filmer barna ute på plenen en varm sommerdag.  Det er en fin åpning, fordi idyllen viser barnas uskyldighet og hvor intakte de er før selve livet setter spor.  Det er også en god begynnelse fordi Perkins eksellerer på beskrivelsekunst, og resten av boken er bygget opp av forskjellige øyeblikk nettopp som om det var tatt med et kamera. A snaphot in time.  Perkins skildrer barndom, voksent liv, alderdom og senilitet med sensitivitet og forbløffende betrakterevne.  Hvert kapittel er som en novelle, og har novellens umiddelbare stemning.  Noen av kapitlene skildrer de helt store hendelsene i Dorothys liv, andre små hverdagsøyeblikk.

Fattigdom hviler over barndomsårene. Når faren reiser til New York, tar moren barna med til en kvinnekoloni.  Barna går på selvstyr, på godt og vondt.  ‘Days passed free of lessons and duties.  Time belonged to the sunlight, and the Forrests’ stay might have been a week or several months.’  En eldre kvinne forfører Michael som da bare er fjorten år, og det leder ham inn på en destruktiv bane i mange tiår. Foreldrene reiser etter hvert tilbake til Amerika med søsteren Ruth, og boken fokuserer på Dorothy, Evelyn og Daniel.

Dorothy innleder et forhold til Daniel i tenårene, men han er rastløs og reiser fra New Zealand. Senere har han et forhold til søsteren Evelyn, men klarer heller ikke å slå seg til ro med henne.  Begge søstrene forelsker seg på nytt, gifter seg og får barn. Dorothy er alt det som hennes egen moren ikke var, kjærlig, omsorgsfull og oppslukt av morsrollen.  De to søstrene er svært nær hverandre. De drømmer fremdeles begge om Daniel og han dukker opp i ny og ne, med  ‘the terrifying agelessness of the constant traveller‘. Dorothy er nå blitt en voksen dame, men føler seg slett ikke alltid slik:  ‘Adulthood was like this – your voice calm, your face normal, while inside, turmoil, your heart still seven, or twelve, or fifteen.

Livet går videre. Barna blir også voksne og drar fra hjemmet, og Dorothy går inn i en ny fase av livet, der hun ensom forsøker å finne en ny mening i hverdagen. ‘This was the awful, dawning joke of parenting: that the early shock of children, their need and clamour and inescapable attachment, just as quickly became their blithe withdrawal.  And they took everything.  They took their friends, their jokes, their daily fresh discoveries, the gorgeous, ungraspable newness of the world.  Look sharp, the tide’s gone out.’ De siste kapitlene skildrer noen glimt fra alderdommen, og på slutten er det en fragil eldre kvinne som forsøker å skille mellom virkelighet og alle minnene.

En flott bok. Den kunne kanskje med fordel hatt et sterkere plott som skapte litt mer dramatikk eller knyttet alle episodene tettere sammen.  Noen lesere vil nok savne det.  Samtidig er det noe menneskelig og ekte i dette portrettet av en helt vanlig kvinnes liv.  Jeg har de siste atten månedene lest to andre bøker med en utpreget fragmentert episode/kapittel stil.  Leseren må jobbe litt selv for å forstå hva som har skjedd siden forrige kapittel og tilgi forfatteren for at akkurat i det man bryr seg om en karakter, bykser man videre i tid og sted.  Den fremmedes barn (A Stranger’s Child) av Alan Hollinghurst og Bølle på døra (A Visit from the Goon Squad) av Jennifer Egan har begge samme skrivestil.  Begge er tidligere anmeldt her på bloggen.  Hollinghursts bok har et nærmest abstrakt tema, som må forståes slik for å ikke bli irritert over at så mange kjernescener i boken er utelatt. Jennifer Egan tester hvor langt hun kan strekke de vilt forskjellige handlingene i en fortelling før sammenhengen forsvinner aldeles, og lykkes egentlig imponerende bra.

Sett i denne sammenhengen er The Forrests kanskje ikke like spennende, men til gjengjeld er den følelsesmessig mer tilfredsstillende. Ved å fokuserer på kun noen få mennesker blir det mer dybde i boken som har en ekte, emosjonell klangbunn.  Det som er utelatt trekkes likevel videre med i form av anger, savn, sødme eller gode minner.Boken fremstår derfor ikke som fragmentert i det hele tatt, men som et intrikat vevd bilde med mange lag.  Her beskriver Perkins hvordan Dorothy finner en jeansjakke på gulvet på et sykehusværelse, mellom sykesengen og stolen satt frem til gjester. Kan Daniel nettopp ha vært der?  Hun griper jakken:

The fabric still held the coldness of outside. She smelled it. She clutched it to her, buried her face in it, dark spots on the fabric where it touched her eyes.  Was it Daniel’s or did she just want to believe it was Daniel’s? Could that smell be what created, now, a blooming of leaves, shade, underneathness, the smallness of being a child? And everything, the green leaves, the stippled grass, Daniel cross-legged in their hiding place, all of it belonging to her and to time, time that went so slowly, marked by the long silence that came before the small clean cluck of the second hand on a stolen watch, and the silence that came after it. The cells of her body just the same as the cells of the air, the grass blades, the sunlight and the cells of Daniel’s skin.

Nydelig. Perkins skriver så vakkert og den lune, detaljerte fortellerstilen passer hovedpersonen Dorothy, og søsteren Evelyn, svært godt.  Stemningsfull, rørende og finstemt familiesaga.

Relaterte innlegg:

2 Comments

  1. Familiesagaer liker jeg godt å lese, og en historie om en kvinnes hverdagsliv er bra innimellom de andre fantastiske fortellingene.
    Takk for omtale 🙂

    • Tusen takk, Melusine 🙂
      – Jeg la nettopp til et lite utdrag i innlegget, Perkins skriver så estetisk og nydelig. Som du sier, innimellom alle de andre bøkene er det så herlig å lese om en kvinnes hverdagsliv.

Leave a Comment