The Great Gatsby av Scott F. Fitzgerald


Dette er virkelig comeback året for The Great Gatsby, med sceneoppsetninger, en musikal og ny film versjon av Baz Luhrmann.  Jeg leste boken sammen med et par andre bloggere denne gangen, arrangert av bloggen Migrating Coconuts.

For meg er det et møte med en gammel venn.  Jeg har lest The Great Gatsby mange ganger, og fremdeles er det en roman som tar pusten fra meg. Jeg er forresten ikke alene om å ha lest den flere ganger.  En god venn av meg fortalte meg nettopp at han har lest den årlig i over 30 år.  Jeg forstår ham så godt,  The Great Gatsby er så intelligent, og den er så elegant skrevet.

Jay Gatsby er mannen som feiler så spektakulært.  Som arbeider seg opp i ånden av The American Dream, og som blir usannsynlig rik og mektig.  Så ironisk derfor at det er kjærligheten til en kvinne, Daisy, som driver ham. Og så enda mer ironisk at denne kvinnen er så lite verd å elske.   Lesere som vil ha en klassisk romantisk helt og heltinne man lett kan beundre vil trolig bli skuffet. For Daisy og Gatsby har begge dype feil og brister.

I tillegg handler ikke boken bare om de to ikoniske litterære skikkelsene.  For under overflaten på denne boken koker viktige spørsmål om Amerika i tyveårene. Det var et samfunn i sterk økonomisk vekst med eventyrlig pengeforbruk men definert av moralsk forfall, grådighet og kynisme.  Den gamle klassestrukturen ble sprengt og aristokratiet hånet alle de nyrike oppkomlingene.  I The Great Gatsby finner vi dem fysisk adskilt, gamle penger på én side, “East Egg”, mens de nyrike bor på “West Egg”.  Sjøen skiller dem. Gatsby står på bryggen sin på West Egg og ser lengselsfullt over vannet på “East Egg”, – til Daisys hus der en grønn lanterne skinner forlokkende på bryggen.

Det jeg liker så utrolig godt med denne boken er den fininnstilte ambivalensen, tosidigheten som utfordrer og leker med leseren og gjennomsyrer hver side, fra begynnelse til slutt. Daisy Buchanan (les: overklassen hun representerer)  hviler fra første øyeblikk på en balanse mellom fortryllende, stilfull og attråverdig på den ene siden, og ansvarsløs, materialistisk, likegyldig og bortskjemt på den andre. ‘In two weeks it’ll be the longest day in the year….Do you always watch for the longest day of the year and then miss it? I always watch for the longest day in the year and then miss it.

Gjennom hele boken beskrives hun slik at leseren ikke vet hvilken side hun tilslutt vil havne på, før det mot slutten blir brutalt klinkende klart. Gatsby (les: de nyrike self-made mennene) balanserer på en annen kant mellom å være vulgært showy, smakløs, skrytende og uten stil eller manérer.  Han har tjent pengene sine ulovlig.  Likevel er han samtidig hardt arbeidende, trofast og lojal.

Denne mesterlige dualiteten finner vi igjen og igjen i boken, både på mikronivå og som hovedtema.  De svære festene til Gatsby, med alle finans og film kjendisene, er glamorøse og strålende men viser også ulykkelige mennesker, fyll, amoral og utroskap. Alle gjestene viser seg dessuten å bare være snyltere.  Nicks kjæreste Jordan, er flink, fokusert og spennende, men samtidig er hun uærlig og ikke til å stole på.  Det hviler en livstretthet og dekadense over hele boken, likevel er boken en hyllest til Gatsbys drømmer og håp. Ingenting i denne boken er rett frem eller lettvint.  Alt er bittersweet.

Den aller største ambivalensen i mesterverket er illusjonen om at man kan realisere drømmene sine på den ene siden, kontra desillusjonen om at det man håpet på, aldri egentlig eksisterte.  Når vi hører om Gatsbys håp er det selve drømmen om et bedre liv som alle kanskje har.  Som ihvertfall er relevant i nedganstider slik det er nå i store deler av verden. Håpet om velstand.  Håp om kjærligheten.  Om muligheten til å kunne skape sitt eget liv, en av byggebrikkene i det amerikanske samfunnet.  I en av en lang rekke med glimrende symbolikker, er nettopp det grønne lyset fra Daisys bolig som Gatsby ser over vannet fra eiendommen sin den uoppnåelige stjernen som blinker i det fjerne.   Etter at han er gjenforent med Daisy, blir lyset mindre tydelig.

“Possibly it had occurred to him that the colossal significance of that light had now vanished forever….Now it was again a green light on a dock. His count of enchanted objects had diminished by one».

Daisy er kanskje den mest desillusjonerte karakteren i boken.  Hun lever et kjærlighetsløst luksusliv sammen med Tom, som hun vet er utro mot henne.  Hun omtaler sin nyfødte datter slik:  ‘I hope she’ll be a fool — that’s the best thing a girl can be in this world, a beautiful little fool ..

Noe jeg forsøkte å fokusere på da jeg leste boken denne gangen var fortelleren Nicks forhold til Gatsby.  Nick er ærlig, moralsk og skikkelig.  I begynnelsen virker han også som en nøytral forteller.  Etter hvert blir det likevel tydelig at han er langt fra nøytral, tvertimot er han på slutten selv desillusjonert, og krass og kritisk mot alt og alle, bortsett fra Gatsby.  ‘They were careless people, Tom and Daisy — they smashed up things and creatures and then retreated back into their money of their vast carelessness, or whatever it was that kept them together, and let other people clean up the mess they had made.’  Nick leder oss, leseren, fordi vi føler at han er en trygg person å stole på. Vi følger også hans vekslende syn på Gatsby. Nick sier følgende til Gatsby, om gjestene hans: ‘«They are a rotten crowd,» I shouted across the lawn. «You’re worth the whole damn bunch put together.»  I’ve always been glad I said that. It was the only compliment I ever gave him, because I disapproved of him from beginning to end.’ Leseren vet likevel bedre, Nick forkaster deler av Gatsbys liv, men han beundrer ham også fordi han har ‘..an extraordinary gift for hope, a romantic readiness such as I have never found in any other person and which it is not likely I shall ever find again.’

For meg har The Great Gatsby i tillegg til denne smarte og spennende ambivalensen, en slags musikalitet som jeg nyter.  Boken, som skildrer «the jazz age», har setninger som glitrer, de også motsetningsfylte og vakre, som teksten til en sang du hører på en jazzklubb sent en natt.   Kanskje det er en av grunnene til at dette er en så herlig bok å lese om igjen.  Gjenkjennelsen av alle de vakre setningene. Som den berømte avslutningen (senere gravskriften til Fitzgerald og hustruen Zelda) som viser menneskenes trang til å strekke seg etter drømmen, men som aldri oppnår den.

‘So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.’

Fitzgerald er ikke Twain, Hemingway eller Steinbeck. Det er jeg fullstendig klar over.  Men han etterlot denne lille juvelen for oss, som skinner og glitrer like sterkt nesten hundre år etter at den ble skrevet og som fremdeles kan forhekse lesere.  Magisk.

Relaterte innlegg:

15 Comments

  1. Så fint innlegg! Du fikk meg til å tenke over ting jeg ikke nødvendigvis la merke til mens jeg selv leste, og ga meg faktisk lyst til å lese boka på nytt selv om jeg akkurat er ferdig med den. Bøker som denne kan man jo fint unne seg å lese flere ganger, og finne forskjellige ting hver gang, men jeg skal nok vente litt før jeg tar reprisen.

    Som du sier, mange flotte setninger, og jeg legger enda bedre merke til dem når de utheves i sitatsform. Likte så godt Nicks fortellerstemme som stadig veksler mellom humoristisk og filosofisk.

    • Tusen takk, Elisabeth:-)

      Det er en bok blir bedre og bedre for hver gang!!

      Det er også så mange tekniske grep som er imponerende i The GG som man finner når man leser den igjen. Og, så leser man jo boken anderledes etter hvert som man selv blir eldre. Derfor er det kanskje litt tullete å la den være på pensum i videregående, for hvor mye kan tenåringer egentlig relatere seg til livsløgner og brustne illusjoner? Aldous Huxley og Brave New World er derimot genial da, så jeg tror du valgte bøker og tidspunkt å lese på veldig klokt!!

      Nicks fortellerstemme er så fin, og jeg syns det var spennende å se at selv om jeg alltid har sett på ham som ganske nøytral, forandrer han seg gjennom boken!

  2. Nydelig omtale om ei bok jeg elsker.
    Har også tenkt som deg at Gatsby er den eneste Fitzgerald virkelig liker, kun basert på at han er den eneste som fremdeles framstår som likandes ved bokas slutt – eller kanskje det bare er fordi jeg fremdeles liker han.

    Den er så trisk, melankolsk og vippende – som alle bøker som beskriver et samfunn eller livsform/ordning i forandring og oppløsning. Øyeblikk som glipper og det som aldri kan holdes fast.
    Fitzgerald er god.

    • Tusen takk, Ingalill–
      Du er så flink å finne de riktige ordene :
      » ..så trisk, melankolsk og vippende.. Øyeblikk som glipper og det som aldri kan holdes fast.» Det var en bedre beskrivelse enn hele innlegget mitt!! Well put 🙂

  3. Som med alle de andre omtalene du skriver, så fikk jeg umiddelbart lyst til å lese The Great Gatsby. Du skriver så flott, grundig og tankevekkende!

    • Tusen. tusen takk Silje 🙂

      Det er en vakker og strålende bok.

      God sommer så lenge 🙂

  4. Høres ut som en flott bok som jeg må få lest en dag:) Takk for flott omtale og ha en koselig kveld:)

    • Det er en vidunderlig bok!
      Tusen takk, Isabella og ha en kjempefin uke videre 🙂

  5. Veldig fint innlegg. Ikke lest boken på iallefall 25 år, og likte den ikke… Så på tide å ta den frem igjen, forstår jeg, og se om den har blitt bedre nå da jeg er blitt eldre – og kan forstå de brutte illusjoner uten ungdommens irritasjon

    • Tusen takk, Solveig 🙂

      Merkelig så mange som ikke liker den boken når de er veldig unge! Håper du gir den en sjanse til nå, kanskje den vil treffe bedre denne gangen. Tror det er en bok som når man først blir begeistret for den, blir man ganske ‘hooked’!
      -Håper du gir en tilbakemelding om den, hvis du griper fatt i den igjen og forteller hva du syns 🙂

  6. Nå har jeg lest The Great Gatsby, og den var veldig veldig god. Tusen takk for at du og omtalen din inspirerte meg til å sette i gang med denne perlen, Clementine 🙂

    • Jeg er så glad for at du likte den, Silje! Og kjempefin anmeldelse av Great Gatsby på bloggen din!!! 🙂

      • Tusen takk, Clementine! Nå ble jeg glad!

  7. Åh, Clementine. Nå elsker jeg den enda litt mer, ser helt klart at den må leses på nytt. Du skriver så presist og vakkert akkurat hva jeg opplevde var essensen i boken, i tillegg peker du på ting jeg ikke har tenkt over – super omtale.

    • Tusen takk, Linn! Det var utrolig hyggelig å høre! Den vesle romanen er noe av det vakreste som er skrevet på engelsk, i min mening. En virkelig klassiker!
      Jeg gleder meg skikkelig til den nye filmen, ser fra traileren at det ser ut som om Luhrmann har tolket ganske fritt, og har lagt til en del scener som ikke er i boken. Spennende!!

Trackbacks/Pingbacks

  1. Silje Goes Classic #1: The Great Gatsby av F.Scott Fitzgerald. « siljes skriblerier - [...] anbefalinger fra andre bokbloggere, så var det egentlig ikke noe vanskelig valg. Etter at jeg leste Clementine sin utrolig…

Leave a Comment