Pure av Timothy Mo

‘I will bring them cleansing by fire.  I will bring fire to the world.’

Pure av Timothy Mo tar leseren til en skole for islamsk teologi, en madrasa, i den sydligste delen av Thailand.  Skolen er ledet av en profesjonell jihadist opprinnelig fra Pakistan som drømmer om et kalifat som skal strekke seg over Thailand, Indonesia, Malaysia og Filippinene. Det er en glimrende og dystopisk bok som viser at jihadistene ikke vil ha en dialog med regionen, men tvertimot ser nesten alle andre som fiender, inkludert alle moderate muslimer.

Timothy Mo er den store anglo-kinesiske romanforfatteren som forsvant. Han bodde i Hong Kong i de ti første årene av sitt liv før han flyttet til England, og etter hvert studerte ved Oxford.  En lysende karriére fulgte, og han utga tre romaner på rad som alle ble nominert til Bookerprisens prestisjefylte Shortlist.  Den siste av dem, The Redundancy of Courage, ble utgitt i 1991, da Mo var enogførti år gammel.  Han hisset på seg forlagsbransjen i England noen år senere, og bestemte seg for å utgi sine neste to bøker selv, men ingen av dem nådde opp til hans tidligere høyder.  I tillegg vendte han England ryggen og flyttet tilbake til Østen.  Han forsvant.  Vi har hørt masse om andre asiatisk/engelske forfattere som Ishiguro og Rushdie, men har ikke hørt noe om Timothy Mo. Som The Guardian skrev for noen måneder siden:  ‘He was the one that got away.’

Men nå er Timothy Mo tilbake, denne gangen på et mindre forlag i London, og han er i storform. Med en imponerende evne til å bygge opp en verden med komplekse tanker og vidt forskjellige stemmer, og med en åpenbar fortellerglede som smitter over på leseren. Likevel gjør Mo fremdeles som han vil. Bare det å kalle denne boken Pure sier litt, fordi en annen roman med samme tittel, skrevet av Andrew Miller, ble utgitt i fjor. Den svært populære boken vant ikke bare Costaprisen for beste roman, men selve Costaprisens Book of the Year 2011.  (Pure av Andrew Miller er anmeldt her på bloggen).  Jeg skal ikke overanalysere hvorfor Mo likevel valgte å kalle også sin bok Pure (likegyldighet? arroganse?) annet enn å si at det er en veldig god tittel.  Å søke renhet og purhet hviler bak denne romanen i all sin groteske logikk.  Den magnetiske lederen drømmer om et purt samfunn.  Han tilbyr renselse og purhet til alle sine følgere.  For Snooky er tilhørigheten, broderskapet og den renselsen verd alt, tilogmed selve livet.

Det er flere stemmer i boken.  Først og fremst Snooky, som må få hovedæren for at dette ikke bare er en skremmende og trist bok, men også livlig og humoristisk.  Den uforglemmelige, frivolske ‘ladyboy’ Ahmed er en lystig Thai transvestitt som omtaler seg selv i tredjeperson som Snooky.  ‘Who wants to be fricking Ahmed? I had taught the Filipinos the Thai word for “fun”, sanook, and from it they gave me my beautiful new name, Snooky.’  Snooky er notorisk promiskuøs og muntert vulgær.  “I got a hard-on staring at my own shiny toe-nails’. Han er en uhelbredelig film entusiast som skriver filmanmeldelser, og alle filmene han har sett danner faktisk selve referanserammen i livet hans. Snooky er også langt over gjennomsnitt intelligent, noe han etterhvert strategisk skjuler for å beskytte seg selv. Begynnelsen av boken er full av vulgære kommentarer, grafiske sexkommentarer og uhemmet narkobruk.  Etter en spesielt heftig narkoruset orgie blir han tatt av politiet og som et alternativ til fengsel, gitt i oppdrag å dra tilbake til hans hjemtrakter og spionere på de muslimske opprørerne der.  Snooky befinner seg dermed i midten av en ekstremistisk muslimsk faksjon under den mystiske religiøse lederen Shayk.  Herfra skal Snooky sende spionrapporter fra sin bærbare Mac.

Sjansen for at den affekterte og feminine Snooky vil finne seg til rette i dette brutale og militante miljøet burde være liten, og kanskje er det nettopp dette etterretningstjenesten spekulerer i.  Likevel er det nettopp det som skjer.  Fra en tilværelse som er utrygg, amoralsk og flyktig blir Snooky gradvis oppslukt i Islam.  Grunnen er at religionen tilbyr ham ikke bare beskyttelse og trygghet, men enda viktigere, en opplevelse av tilhørighet, renselse og purhet.

Snooky er med på å bombe et diskotek i Phuket, og blir senere tatt ut til en ekspedisjon fra   øyene i Thailand over til Filippinene. Det er en grufull reise, spekket med sort humor og bevisst nedtonet grafisk vold. Tarantino møter Malay-kulturen. Snooky er ulik andre jihadister, og den lekne, kvikke siden finner humoristiske så vel som makabre utløp for hans innfall.   Han synger sin egen versjon av Maria fra West Side Story, “I’m in love with a code called Sharia, Shari-aaa!!” og engelske TV seere vil kanskje gjenkjenne tittelen på et av hans smakløse game shows han kaller “Have I got Jews for you”.  Dette ville kanskje bare være banalt hadde det ikke for den enorme detalj rikdommen vi ellers får om hele bevegelsen.  Romanen gir også da en svøpende analyse over regionens historie og politikk.  Fanatismen vokser frem, ikke bare fra et sted, men fra mange konkurrerende faksjoner, og i et sammensurium av narkotika og våpen smuglere, kidnappere og tyver.

Snookys britiske spionkontakt får også sin egen stemme i boken, og Mo har åpenbart hatt det morsomt med å blåse liv i Victor, en eldre professor og hemmelig agent på et oppdiktet college ved Oxford, som leverer herlige, pompøse setninger som :. ‘..a pretentious literary jeu d’esprit will deck itself out with an excess of quotations or a plethora of epigraphs that are merely intellectual tattoos.’  Victor er pedantisk, utbroderende og helt lullet inn i sin akademiske verden.  Han diskuterer historie over flere sider, feilsiterer og tangerer her og der, og er fjern og distré.  Han har ingen spesielle moralske problemer med å sende unge spioner inn i døden.  Tvert imot har han en akademisk interesse i unge spioner og hordan man best kan manipulere dem til å tjene formålet. ‘ ..the best ones won’t want to work for you , at first.  Now this is the real skill, recruiting and handling, manipulating and coercing men and women to such a point that in the end not only do they do what you bid, but they think that is what they wanted themselves all along.’  Han går videre til å detaljbeskrive den psykologiske siden av hvordan unge spion ‘rekrutter’  skal vekselvis mishandles eller lokkes til å samarbeide. Det er frastøtende.  Stemmen hans er på mange måter anti-tesen til Snooky, og det er en effektiv og glitrende kontrast.

Snooky og den britiske passeren hans står igjen i kontrast til lederen for hele bevegelsen, Shaykh.  Han er en fysisk imponerende mann, og Snooky beskriver første gang han ser ham med typisk sans for en dramatisk entré :  ‘A very tall man was silhouetted quite black against the doorway against the blazing sun.  Ford or John Carpenter couldn’t have asked for better back-lighting. He was so tall .. Bar Lord Vader, it is safe to say he was the single most arresting personage I had ever seen, on or off screen, in my entire life.’

Shaykh viser seg å være kompleks nok til å tolke og lede gruppen. Hensynløs, brutal og kynisk kan han også vise medfølelse og empati.  Det er et troverdig portrett av en asketisk idealist som likevel har sine hemmeligheter, som alle andre i boken.  For det første er han slett ikke en arabisk høvding eller prins, men pakistansk.  Han har også skjult en hustru og to barn i nærheten av skolen, som han besøker en gang i uken.  Likevel er noe av det mest påfallende hvordan han styrer gruppen etter sin egen logikk og med åpenbar dobbelmoral.  En ‘infidel’ spares, en annen skal halshugges.  Det har like mye å gjøre med gruppekontroll som med idealisme. Han stagger den blodtørstige flokken ved å kaste dem et bein i ny og ne.  Begrensningene hans er tydelige, som hans fascinasjon og tiltro til matematikk, mekanikk og fysikk, (i motsetning til sosiale fag) men som han feilsiterer og misforstår hele tiden.  På andre måter er han lynskarp og slu. ‘..personal modesty is a social virtue but humility is a weapon.  It is a weapon of the holy. ‘ Dette våpenet, ydmykhet, bruker han til perfeksjon, blandet med med brå vold og ikke minst, uforutsigbarhet.  Nettopp uforutsigbarhet mener Shaykh er selve kjernen til å manipulere gruppen sin, og skape frykt i samfunnet.

Anbefales sterkt. Nedslående budskap, men oppslukende lesning. De forskjellige stemmene, situasjonene og analysene skaper til sammen en enestående interessant bok som er svært velskrevet. Hans fjerde Bookerprisnominasjon burde vente like rundt hjørnet. Velkommen tilbake, Timothy Mo.

Relaterte innlegg:

4 Comments

  1. Jeg blir nesten enda mer nysgerrig på å vite hva som skjedde med Mo som på å lese boken, som jeg selsvagt har satt opp på leselisten min nå. Veldig grundig og god anmeldelse. Innholdet tørr jeg ikke si noe om før jeg har lest boken. Kanskje vi skal diskutere litt da?

    • Enig og hadde vært artig å lese et godt intervju med ham. Kanskje han bare var langt forut sin tid med å publisere bøker selv, i en bransje som ikke var klar for det, og så ‘backfired’ det?

      Ser frem til å diskutere boken når du har lest den 🙂

  2. Som alltid et meget godt blogginnlegg, Clementine. Den er satt på leselisten.

    • Tusen takk, Janicke! Håper du liker den, Mo skriver veldig underholdende og temaet løfter boken.

Leave a Comment